Hvor stor betydning har kristen gavmildhet?

TROFASTE disipler av Jesus Kristus har til alle tider vist i handling at de har omsorg for dem som lider materiell og åndelig nød. Like etter pinsedagen i år 33 e. Kr. var det for eksempel mange i Jerusalem som med glede solgte eiendeler de hadde, og ga pengene de fikk for disse, til apostlene, slik at de kunne dele dem ut til trengende medtroende. Blant disse trengende var noen som hadde kommet fra fjerntliggende steder for å feire pinsehøytiden, men som ble omvendt til kristendommen ved denne anledningen. Takket være sine brødres gavmildhet ble disse nyomvendte hjulpet, slik at de kunne forlenge oppholdet i Jerusalem og på den måten fortsette å dra nytte av apostlenes verdifulle undervisning. — Ap. gj. 2: 41—47; 4: 34, 35.

EKSEMPLER SOM ER VERD Å ETTERLIGNE

En som virkelig forsto betydningen av å dele både åndelige og materielle verdier med andre, var apostelen Paulus. Til medtroende i Roma skrev han: «Jeg står i gjeld både til grekere og barbarer [alle som ikke var grekere; grekerne anvendte uttrykket på utlendinger i sin alminnelighet, spesielt dem som talte et annet språk], både til opplyste og uopplyste; derfor vil jeg — så langt det står til meg — mer enn gjerne forkynne det gode budskap også for dere i Roma.» — Rom. 1: 14, 15, UO.

Hvorfor betraktet Paulus seg selv som en som sto i gjeld til alle slags mennesker, og hvorfor mente han at han var forpliktet til å hjelpe dem åndelig sett? Han visste at menneskeverdenen var blitt kjøpt med Jesu Kristi dyrebare blod. Ettersom alle mennesker altså er Guds og Kristi eiendom, burde de virkelig få kjennskap til hva dette kan innebære for dem. Guds tid var inne til at mennesker overalt skulle angre og komme i et godkjent forhold til ham på grunnlag av hans Sønns offer. Det å stå i en slik godkjent stilling innfor Gud ville gi deres liv virkelig mening og hensikt og føre til evig liv. (Ap. gj. 17: 30; 1 Tim. 2: 6; Heb. 2: 9) Det var bare en begrenset tid som sto til rådighet hva det å nå enkeltpersoner med disse livsviktige opplysningene angikk. Hvorfor det? Fordi menneskelivet er svært kort og en ikke vet når døden kommer. (Jak. 4: 13, 14) Paulus var følgelig ivrig etter å «forkynne det gode budskap» for så mange som mulig i løpet av sin egen levetid. Han følte med rette at det var hans plikt å gi denne livgivende kunnskapen videre til andre. Han skyldte dem det. Fordi deres levetid snart ville være omme, innså Paulus hvor presserende det var å nå menneskene med det «gode budskap», og hvilke enestående muligheter dette budskapet holdt fram for dem. Apostelen Paulus var ikke den eneste som følte det på denne måten. Dette går klart fram av den kjensgjerning at apostelen mindre enn 30 år etter at den kristne menighet ble dannet, kunne skrive at «evangeliet [det gode budskap, NW] . . . er blitt forkynt for enhver skapning under himmelen». (Kol. 1: 23) Det vil si at de kristne hadde latt mennesker vidt og bredt i datidens kjente verden få del med seg i åndelige goder.

Apostelen Paulus og andre innvigde kristne i det første århundre satte virkelig et godt eksempel for oss i vår tid når det gjelder å dele åndelige goder med andre. Det var dessuten ikke bare åndelige ting de delte med andre. De var også ivrige etter å kunne gi materiell hjelp til brødre som var blitt fattige. Kristne i Makedonia og Akaia ga for eksempel Paulus pengebidrag som skulle brukes til å hjelpe trengende medtroende i Jerusalem.

Apostelen tok dette hjelpearbeidet svært alvorlig og ba brødrene i Roma om å be for ham, slik at det kunne bli vellykket. Vi leser: «Nå drar jeg til Jerusalem i de helliges tjeneste. For Makedonia og Akaia har villet gjøre et sammenskudd for de fattige blant de hellige i Jerusalem. Men jeg formaner eder, brødre, ved vår Herre Jesus Kristus og ved Åndens kjærlighet at I strider sammen med meg i eders bønner for meg til Gud, for at jeg må utfris fra de vantro i Judea, og mitt ærend til Jerusalem må tekkes de hellige.» — Rom. 15: 25, 26, 30, 31.

Da Paulus traff på medtroende på forskjellige steder på veien til Jerusalem, sa Guds ånd, som enten virket direkte på Paulus eller på andre kristne profeter, at bånd og fengsel ventet ham i denne byen. (Ap. gj. 20: 23; 21: 11) Apostelen unnlot likevel ikke å gjøre det han kunne for sine trengende brødre i Jerusalem. Modig sa han til noen gråtende medtroende: «Hvorfor gråter I og sønderriver mitt hjerte? Jeg er rede ikke bare til å bindes, men også til å dø i Jerusalem for den Herre Jesu navn.» (Ap. gj. 21: 13) Tenk på det — Paulus anså det å skaffe materiell hjelp til brødre i nød for å være så viktig at han for sin del var villig til å sette ikke bare friheten, men også livet på spill.

HVORFOR SÅ VIKTIG?

Kristen gavmildhet er virkelig et uttrykk for kjærlighet. Uten denne kjærligheten kan en ganske enkelt ikke stå i en godkjent stilling innfor Gud og Kristus. Mennesker som ikke viser i handling at de er interessert i andres velferd, bedrar seg selv hvis de tror at de utfører en antagelig tilbedelse. Guds Ord sier: «En ren og usmittet gudsdyrkelse for Gud og Faderen er dette: å se til farløse og enker i deres trengsel, å holde seg selv uplettet av verden.» (Jak. 1: 27) «På det kjenner vi kjærligheten at han satte sitt liv til for oss; også vi er skyldige å sette livet til for brødrene. Men den som har verdens gods og ser sin bror ha trang og lukker sitt hjerte for ham, hvorledes kan kjærligheten til Gud bli i ham? Mine barn! la oss ikke elske med ord eller med tunge, men i gjerning og sannhet!» — 1 Joh. 3: 16—18.

Herren Jesus Kristus kommer til å felle en hard dom over slike mennesker som selvisk nekter å hjelpe dem som virkelig har behov for hjelp. Dette går klart fram av lignelsen om «fårene» og «geitene». «Fårene», som Jesus Kristus stiller på sin høyre side eller gunstens side, er mennesker som gjør godt mot de «minste, eller de mest ubetydelige av Kristi brødre. Når de ser at noen av Kristi brødre er i nød, for eksempel ved at de mangler mat, klær eller husly, gjør «fårene» alt de kan for å hjelpe dem. De er også villige til og ivrige etter å gi hjelp når Kristi brødre lider på grunn av sykdom eller fengsling. Fordi «geitene» selvisk nekter å hjelpe Kristi brødre når de virkelig har behov for hjelp, kommer de ikke til å oppnå evig liv, men vil bli dømt til «evig avskjærelse». — Matt. 25: 34—46, vers 46 fra NW.

Dette burde gjøre det helt klart for oss hvor viktig det er å ha den rette innstilling til andre. Når vi ser at noen er i vanskeligheter på grunn av omstendigheter de ikke selv er herre over, føler vi da medynk med dem? Får dette oss til å gjøre alt vi kan for å hjelpe dem? Forstår vi fullt ut hvilken elendig åndelig tilstand så mange av våre medmennesker befinner seg i? Ansporer dette oss til å være nidkjære i forkynnelsen av det «gode budskap»?

Hver enkelt av oss burde ønske å være helhjertet med hensyn til å dele åndelige og materielle goder med andre. Skal en slik gavmildhet virkelig ha verdi i Guds øyne, må det være kjærlighet som er drivkraften bak den. En kan ikke gi i den hensikt å henlede oppmerksomheten på seg selv. Jesus Kristus formante: «Når du gir almisse, da skal du ikke la blåse i basun for deg, som hyklerne gjør i synagogene og på gatene, for å æres av menneskene; sannelig sier jeg eder: De har allerede fått sin lønn. Men når du gir almisse, da la ikke din venstre hånd vite hva din høyre gjør, for at din almisse kan være i lønndom, og din Fader, som ser i lønndom, han skal lønne deg i det åpenbare.» — Matt. 6: 2—4.

Akkurat som i det første århundre har innvigde tjenere for Gud i vår tid også omfattende hjelpeaksjoner. Dessuten blir det brukt pengemidler til møtelokaler og for å kunne yte åndelig hjelp til sannhetssøkende mennesker over hele jorden. Selskapet Vakttårnet spiller en viktig rolle når det gjelder å koordinere og lede hjelpeaksjoner blant Jehovas vitner, og i arbeidet med å hjelpe så mange som mulig til å få nøyaktig kunnskap fra Guds Ord.

Lesere av dette bladet lurer undertiden på om det ikke er mulig å yte hjelp til dette livsviktige arbeidet ved å gi pengebidrag. Vi er glad for å kunne opplyse om at en her i landet kan sende slike bidrag til Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap, Inkognitogaten 28 B, Oslo 2. Det tigges aldri om slike bidrag. De blir betraktet som frivillige gaver som skal brukes til fremme av Rikets arbeid, og det er som en slik gave mottagelsen bekreftes.

Ja, det å gi andre materiell og åndelig hjelp er et grunnleggende krav til en kristen. Slike gaver har imidlertid bare verdi i Guds øyne når de blir gitt villig og med glede, av kjærlighet og ikke av tvang. Den kristne apostelen Paulus skrev: «Om jeg gir til føde for fattige alt det jeg eier, og om jeg gir mitt legeme til å brennes, men ikke har kjærlighet, da gagner det meg intet.» (1 Kor. 13: 3) Måtte derfor de åndelige og materielle gavene vi gir, bli gitt ut fra ekte kjærlighet til Gud og til våre medmennesker. Vår evige velferd avhenger av det.

[Bilde på side 20]

Det å gi i åndelig og materiell forstand er et grunnleggende trekk ved sann kristendom