Hva sier Bibelen
Kan kristne praktisere djevleutdrivelse?
ANNELIESE MICHEL var bare 23 år gammel. Hun var lærerkandidat i Klingenberg am Main i Vest-Tyskland. Da den unge kvinnen døde av sult den 1. juli 1976, veide hun bare 32 kilo. Hennes død reiste litt av et stridsspørsmål.
Døden inntraff etter at to katolske prester hadde forsøkt å drive ut fem djevler av den unge kvinnen. Dette forårsaket mye kritikk, for mange tyskere forbinder djevleutdrivelse eller eksorsisme med den mørke middelalder og anser det for utilbørlig å praktisere det i dag.
Det kan tenkes at noen spørsmål dukker opp i ditt sinn når djevleutdrivelse nevnes. Du lurer kanskje på hva djevleutdrivelse egentlig er for noe, og om det i det hele tatt virker. Men enda viktigere er vel spørsmålet: Kan kristne praktisere djevleutdrivelse?
Hva er egentlig djevleutdrivelse?
An Encyclopædia of Occultism sier: «Eksorsisme, sier Smedley, er ifølge alminnelig antatte definisjoner å binde under ed, å pålegge under ed, og således ved å benytte visse ord og utføre visse seremonier å tvinge djevelen og andre onde ånder til underkastelse og fullstendig lydighet.»
New Catholic Encyclopedia sier i sin definisjon av «eksorsisme»: «Den handling å drive ut eller holde borte demoner eller onde ånder fra personer, steder eller ting som er eller som antas å være besatt eller plaget av dem, eller som er utsatt for å bli offer for eller redskap for deres ondskap.»
Den katolske kirkelov tillater autoriserte prester å foreta djevleutdrivelse. New Catholic Encyclopedia sier: «Den bok som tidligere ble brukt ved denne seremoni, var boken om eksorsisme. I dag kan bispeboken, messeboken eller ritualboken benyttes. Overrekkelsen av boken til kandidaten utgjør den nødvendige handling, og ordene til den ordinerende prest, som angis i bispeboken, utgjør den nødvendige formel.»
Men er det bibelsk?
I Bibelen leser vi: «Men da det var blitt aften, førte de til ham [Jesus Kristus] mange besatte, og han drev åndene ut med et ord, og alle dem som hadde ondt, helbredet han.» (Matt. 8: 16) Jesus drev altså ut onde ånder eller demoner, og det førte til at de besatte ble normale igjen. I parentes bemerket er det forskjell mellom besettelse og vanlig sykdom, for Kristus helbredet begge deler. — Mark. 1: 32—34.
Med hvilken myndighet og makt utdrev Jesus demoner? Hans myndighet kom fra Jehova Gud, og ved å drive demoner ut av besatte mennesker beviste Jesus at han var Guds Salvede eller Messias. Demonene ble tvunget til å anerkjenne Jesu myndighet, selv om de gjorde det motvillig. (Matt. 8: 28—34) Men hvilken mulighet hadde de egentlig til å motstå ham? Ved en annen anledning, nemlig den natten han ble forrådt, sa Jesus: «Eller tror du ikke at jeg i denne stund kan be min Fader, og han ville sende meg mer enn tolv legioner engler?» (Matt. 26: 53) Hva kunne en enkelt demon, flere demoner eller endog en legion demoner stille opp mot en så stor overmakt? — Luk. 8: 26—30.
Jesus lot det ikke herske tvil om ved hvilken makt han drev ut demoner. Evangelieskribenten Lukas sier at Jesus drev ut demoner ved «Guds finger». Men hva betyr det? Matteus-evangeliet sier at Jesus drev ut demoner ved «Guds ånd» eller virksomme kraft. (Luk. 11: 20; Matt. 12: 28) Jesus selv bekjente at det var ved Guds makt at han var i stand til å drive ut demoner. — Mark. 5: 18—20.
Jesus Kristus ga sine 12 apostler makt over demonene, og senere ga han også 70 andre utsendinger denne makt. De kunne følgelig helbrede demonbesatte mennesker i Jesu navn. (Luk. 9: 1; 10: 1, 17) Til og med en mann som ikke var i Jesu følge, men som trodde på ham, var i stand til å utdrive demoner i Jesu navn. (Mark. 9: 38—40) Etter Jesu død fortsatte apostlene å ha denne makt. Apostelen Paulus drev for eksempel ut «en spådomsånd» av en trellkvinne. — Ap. gj. 16: 16—18.
Noe som ikke forekom
Benyttet Jesus seg av et eller annet ritual når han drev ut onde ånder eller demoner? Var det ved hjelp av en seanse eller noen annen form for magi at Kristus, hans apostler eller andre disipler av ham var i stand til å befri demonbesatte mennesker?
Nei! Hverken Jesus eller hans etterfølgere i det første århundre var i besittelse av eller brukte noen bok om djevleutdrivelse. Dessuten finner vi ingen steder i Bibelen ord, setninger eller formler som anses for å være spesielt virkningsfulle ved utdrivelse av onde ånder.
En hvilken som helst form for magi er av den grunn uforenelig med sann kristendom. Jehova Gud ga sitt folk i fortiden følgende påbud: «Det skal ikke finnes hos deg noen . . . trollmann.» (5 Mos. 18: 10) De som ble kristne i fortidens Efesos, gjorde noe som det er verdt å merke seg. Vi leser: «Og en stor hop av dem som hadde drevet med utillatelige kunster [magiske kunster, NW], bar sine bøker sammen og brente dem opp for alles øyne.» (Ap. gj. 19: 18, 19) Byen Efesos var kjent for sine «efeserbrev». Om dem ble det sagt: «Det ser ut til at de har bestått av visse kombinasjoner av bokstaver eller ord som man mente var virkningsfulle ved fordrivelse av sykdommer eller onde ånder når man leste dem med et bestemt tonefall.» De som ble kristne i det gamle Efesos, unnlot imidlertid å ha noe med disse verdensberømte «efeserbrev» å gjøre.
Hvorfor ser det ut til å virke?
At Jesus Kristus og hans første disipler drev ut onde ånder, er noe Bibelen forteller. Men hva hendte da noen bedragere, presten Skevas’ sju sønner, forsøkte å gjøre det «ved den Jesus som Paulus forkynner»? Jo, den demonbesatte mannen fór løs på dem, mishandlet dem og rev klærne av dem alle. (Ap. gj. 19: 13—16, NTN) Ikke alle som forsøkte seg på å drive ut onde ånder, hadde hell med seg, selv om de benyttet seg av Jesu navn.
Jesus Kristus sa selv: «Mange skal si til meg på hin dag: Herre! Herre! har vi ikke . . . utdrevet onde ånder ved ditt navn? Og da skal jeg vitne for dem: Jeg har aldri kjent eder!» (Matt. 7: 22, 23) Det finnes riktignok eksempler på at spiritistiske medier har drevet ut demoner. Men det er sikkert at hverken de eller deres djevleutdrivelse har Guds godkjennelse, for Jehova Gud erklærer: «I skal ikke vende eder til dødningemanere [spiritistiske medier, NW].» — 3 Mos. 19: 31.
Fariseerne anklaget falskelig Jesus Kristus for at han drev ut onde ånder eller demoner ved Be’elsebul, Satan Djevelen. Men når deres «barn» eller disipler drev ut demoner, sa de at det var ved Guds hellige ånd eller virksomme kraft demonene ble drevet ut. Fariseerne syndet derfor mot den hellige ånd ved å benekte dens synlige tilkjennegivelse når Jesus drev ut demoner. (Matt. 12: 22—32) Fariseernes «barn» og andre som ikke var Jesu disipler, var i virkeligheten Djevelens barn. (Joh. 8: 44; 1 Joh. 3: 10) Når de hevdet at de hadde drevet ut onde ånder, måtte de ha gjort det som Satans redskaper. Men ved å bruke dem ville ikke Djevelen være i strid med seg selv. — 2 Kor. 11: 14.
Djevelen kunne på denne måten øke sin makt og innflytelse over bedratte mennesker. Hvis for eksempel en som praktiserer falsk religion, drev ut en demon, ville ikke det høyst sannsynlig resultere i at den befridde ble takknemlig? Og ville det ikke være rimelig å anta at han, hans familie og venner ville trekke den slutning at den som foretok utdrivelsen, måtte ha den sanne tro? Ville de ikke føle seg tilskyndt til å undersøke hans religion og slutte seg til hans religionssamfunn? Hvis det skjedde, ville Satan ha vunnet en seier. Han ville ha ført de bedratte bort fra den sanne religion — tilbedelsen av Jehova «i ånd og sannhet». — Joh. 4: 23, 24.
I den kristne menighets barndom utførte riktignok Jesu disipler mirakler ved Jehova Guds hellige ånd. Men slike mirakuløse åndens gaver var det ikke lenger behov for når det først var blitt bevist at «Herrens hånd» var med Jesu Kristi etterfølgere. (Ap. gj. 11: 21) De mirakuløse åndens gaver og uvanlige tilkjennegivelser av Guds ånds makt opphørte derfor. — 1 Kor. 13: 8—12.
Finnes det ingen hjelp?
Det finnes altså ingen støtte i Bibelen for djevleutdrivelse i dag, og sanne kristne befatter seg ikke med noe slikt. Men det betyr ikke at gudfryktige mennesker ikke har noen beskyttelse mot onde åndemakter. De har i virkeligheten all den hjelp de trenger.
En som føler at han er utsatt for angrep fra onde åndemakter, må sky spiritisme, spådomskunst og lignende. (5 Mos. 18: 10—12) Hvis han blir plaget av «stemmer» fra åndeverdenen, må han ikke låne øre til det de sier, uansett hvem de gir seg ut for å være. Det er meget viktig at han er klar over at «stemmene» skriver seg fra demonene, og at han må avvise det de sier. — 2 Tess. 2: 9.
For å kunne stå imot onde åndemakter må en unngå enhver forbindelse med slike som befatter seg med magi, heksekunst og lignende. En bør i stedet søke omgang med dem som er sanne kristne. (1 Kor. 15: 33) En bør fjerne fra sin person og sitt hjem enhver gjenstand som på noen måte har tilknytning til demonisme. Det er videre nødvendig å ikle seg ’Guds fulle åndelige rustning’, som blant annet består av sannheten og «rettferdighetens brynje». — Ef. 6: 11—18; 2 Pet. 3: 11.
Tro på Jehova og inderlig bønn til ham er av største betydning. Hvis en skulle bli utsatt for angrep fra demoner, er det viktig å be til Jehova Gud gjennom Jesus Kristus, idet en benytter Guds eget navn. «Herrens [Jehovas, NW] navn er et fast tårn; til det løper den rettferdige og blir berget.» (Ordspr. 18: 10; Fil. 4: 6, 7) Utnevnte tilsynsmenn i den kristne menighet har med glede hjulpet dem som ønsker å tjene Gud, men som er blitt plaget av demoner. Ens egen holdning er imidlertid også av stor betydning. Det er nødvendig å stå imot de onde åndemakter. «Stå Djevelen imot,» skrev disippelen Jakob, «og han skal fly fra eder.» — Jak. 4: 7.
Våre dagers djevleutdrivelse med sine ritualer er ikke det rette botemiddel mot demonbesettelse. Jehova Gud har i sin kjærlighet gjort det mulig for oss å beskytte oss mot onde åndemakter, og de som er forstandige, vil benytte seg av det. Nei, kristne må ikke befatte seg med djevleutdrivelse. De må imidlertid i sitt sinn og hjerte være fast besluttet på å tilbe og tjene sin himmelske Far.