Bergprekenen — «Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle»

I BERGPREKENEN ga Jesus uttrykk for sin dype kjærlighet til og respekt for Guds skrevne Ord. Han sa: «I må ikke tro at jeg er kommet for å oppheve loven eller profetene [det vil si de hebraiske skrifter som et hele]; jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle.» — Matt. 5: 17.

Både i ord og i gjerning viste Jesus seg å være forskjellig fra de jødiske religiøse lærere på hans tid. Han talte om en tid da folk ikke lenger ville tilbe Gud i templet i Jerusalem. (Joh. 4: 21) Han sammenlignet sin lære med «ny vin», som ikke kunne fylles i «gamle skinnsekker». (Luk. 5: 37) Jesus spiste også sammen med «tollere og syndere» og utførte helbredelsesmirakler på den ukentlige sabbatsdagen. (Mark. 2: 13—17; 3: 1—5) Denne oppførselen utgjorde ingen overtredelse av noen av Guds lover, men den var i strid med jødiske tradisjoner, som ble sett på som mer betydningsfulle enn de hebraiske skrifter.a Fordi fariseerne og herodianerne så på Jesus som en overtreder av Guds lov, hadde de lagt opp råd om å drepe ham til og med før han holdt sin berømte bergpreken. — Mark. 3: 6.

Guds Sønn forsikret imidlertid sine tilhørere om at han ikke var kommet for «å oppheve» loven. Han hverken unnlot å adlyde dens bud eller erklærte noen del av den som ugyldig for israelittene. Han kom i stedet for «å oppfylle» denne guddommelige lovgivningen. Som den syndfrie person han var, holdt han loven til fullkommenhet, til og med «inntil døden, ja korsets død [døden på en torturpel, NW]». (Fil. 2: 8; Heb. 4: 15; 1 Pet. 2: 22) Hans offerdød utgjorde også en oppfyllelse av de profetiske forbilder som ble framstilt ved dyreofferne under lovpakten. — Dan. 9: 26, 27; Heb. 10: 1—9.

Jesus oppfylte ikke bare lovens bokstav, men også ånden bak loven. Mens loven forbød syndige gjerninger, fordømte Jesus den innstilling som ligger til grunn for slike gjerninger. Mord og ekteskapsbrudd var for eksempel brudd på Guds lov; men Jesus holdt fram at det å fortsette å være vred på noen og det å se på en kvinne med begjær er sinnsinnstillinger som fører til slike overtredelser. (Matt. 5: 21, 22, 27, 28; Jak. 1: 13—15) I tillegg til dette var det at Jesus frivillig ofret sitt menneskeliv til gagn for menneskeheten, i høyeste grad et uttrykk for kjærlighet, som Bibelen kaller «lovens oppfyllelse». — Rom. 13: 8—10; jevnfør Johannes 15: 13.

Dernest sa Jesus i sin preken: «Sannelig sier jeg dere at snarere skal himmel og jord svinne bort, enn at den minste bokstav eller en del av en bokstav på noen måte svinner bort fra Loven, og ikke alle ting finner sted.» — Matt. 5: 18, NW.

Som det framgår av The Kingdom Interlinear Translation, benyttet Jesus her ordet «amen», som betyr «sannelig», «la det være slik». Som den salvede Guds Sønn, den lovte Messias, kunne han virkelig gi forsikring om at hans uttalelser var sannferdige. — Jevnfør 2 Korintierne 1: 20; Åpenbaringen 3: 14.

Guds lov ville bli oppfylt i en slik utstrekning at det ville berøre «den minste bokstav eller en del av en bokstav». I det hebraiske alfabetet den gangen var den minste bokstaven yod (י). Enkelte hebraiske bokstaver hadde en liten strek, prikk eller «tøddel». De skriftlærde og fariseerne betraktet ikke bare ordene og bokstavene i Guds lov som svært betydningsfulle, men også disse strekene eller ’delene av en bokstav’. En rabbinsk legende gir en framstilling av Gud, hvor han sier: «Salomo og 1000 lik ham vil svinne bort, men ikke en tøddel av deg (Toraen [Pentatevken]) vil jeg tillate å bli fjernet.»

Så usannsynlig var det at selv den minste detalj av Guds lov ikke ville bli oppfylt, at ’snarere skulle himmel og jord svinne bort’. Dette var det samme som å si «aldri», for Bibelen viser at de bokstavelige himler og den bokstavelige jord vil fortsette å være for evig. — Sl. 78: 69; 119: 90.

Jesus understreket ytterligere hvilken høy aktelse han hadde for Guds lov, da han sa: «Den derfor som bryter et av disse minste bud og lærer menneskeheten noe som går ut på det, han skal kalles ’minst’ med hensyn til himlenes rike. Når det gjelder den som gjør etter dem og lærer andre dem, skal denne kalles ’stor’ med hensyn til himlenes rike.» — Matt. 5: 19, NW.

En person kunne ’bryte’ et av budene ved bevisst å unnlate å adlyde det. Eller han kunne gjøre noe som ble sett på som enda verre, nemlig å lære andre jøder som var underlagt loven, at noen av dens bud ikke var bindende. Mens lovpakten sto ved makt, var den et uttrykk for Guds vilje overfor sitt folk. Det å bryte bud som noen kan ha betraktet som «minst» i betydning, eller det å lære andre noe som var i strid med disse bud, ville være ensbetydende med frafall fra Gud. — Jevnfør Jakob 2: 10, 11.

Loven ble gitt for å føre israelittene til Messias, som skulle være den fremste hersker i Guds rike. (Gal. 3: 24; Es. 11: 1—5; Dan. 7: 13, 14) Mennesker som brøt Guds lov, ville derfor bli kalt «minst» når det gjaldt deres muligheter for å komme inn i Guds rike. De ville ikke komme inn i Riket i det hele tatt. — Matt. 21: 43; Luk. 13: 28.

På den annen side ville de som holdt Moseloven så godt de kunne, bli kalt ’store med hensyn til himlenes rike’. De ville være den slags mennesker som tok imot Jesus som Messias, og som deretter ble kalt til å få del i Rikets styre sammen med ham. (Luk. 22: 28—30; Rom. 8: 16, 17) Det er interessant å legge merke til at Bibelen betegner kongelige personer som ’de store’. — Ordspr. 25: 6; Luk. 1: 32.

Jesus kom dernest med en uttalelse som kan ha forskrekket hans tilhørere: «For jeg sier eder: Dersom eders rettferdighet ikke overgår de skriftlærdes og fariseernes, kommer I ingenlunde inn i himlenes rike.» — Matt. 5: 20.

De ’skriftlærde’ på Jesu tid var en klasse menn som var spesielt lovkyndige. Selv om noen av dem kan ha tilhørt sadduseerne, var mange av dem tilsluttet fariseernes «parti», som stilte strengere krav enn Moseloven når det gjaldt seremoniell renhet, betaling av tiende og andre religiøse plikter. — Ap. gj. 15: 5.

Disse religiøse lederne hadde en trangsynt oppfatning av hvordan en kunne oppnå rettferdighet. De trodde at det bare var mulig ved at en til punkt og prikke rettet seg etter lovens bokstav. Ifølge jødisk tradisjon oppnådde en person «fortjeneste» hver gang han overholdt et bud. Enhver overtredelse ble betraktet som en anledning da en pådro seg «gjeld». En forsto det slik at stor «fortjeneste» gjorde en person «rettferdig», mens stor «gjeld» ville gjøre ham «ond».

Et slikt synspunkt nådde imidlertid på langt nær opp til Guds norm for hva som var rett. (Rom. 10: 2, 3) Det å framelske slike egenskaper som kjærlighet, rettferdighet, mildhet, godhet og trofasthet ble vigd liten oppmerksomhet. Likevel betrakter Gud det å legge disse egenskapene for dagen som viktigere enn det å overholde juridiske forskrifter til punkt og prikke. (5 Mos. 6: 5; 3 Mos. 19: 18; Mika 6: 8) Det var derfor med god grunn Jesus utbrøt: «Ve eder, I skriftlærde og fariseere, I hyklere, I som gir tiende av mynte og anis og karve, og ikke enser det som veier tyngre i loven: rett og barmhjertighet og trofasthet!» — Matt. 23: 23; jevnfør Lukas 11: 42.

De kristnes rettferdighet ville måtte ’overgå de skriftlærdes og fariseernes’. Ifølge Jesus må alle som ønsker å være sanne tilbedere av Gud, «tilbe Faderen i ånd og sannhet». (Joh. 4: 23, 24) Deres tilbedelse må ikke bare bestå i gjerninger som skaper en ytre fromhet, og som retter seg etter en lovsamling. De må tilbe Gud «i ånd», og deres hjerte må være fylt av tro og kjærlighet. — Matt. 22: 37—40; Gal. 2: 16.

En bønn ble besvart

PÅ SAMOAØYENE i det sørlige Stillehavet øver de innfødte høvdingene stor innflytelse. Folket har stor respekt for dem, og selv mener de også at de bør aktes høyt på grunn av sin stilling. Det skal derfor mye til før en høvding gir avkall på sin tittel og trer tilbake fra den stilling han har.

Det var følgelig en bemerkelsesverdig begivenhet da en av disse mennene fra øya Savaii i Vest-Samoa gikk av. Han sa at han ønsket å være fullstendig nøytral med hensyn til politiske anliggender for å kunne tjene Gud. Dette var virkelig noe utenom det vanlige, for denne mannen var en høytstående høvding. Han hadde ved mange anledninger vært talsmann for Malietoa, en av kongene. Når høvdinger og konger fra Samoaøyene kom sammen, var det ofte denne mannen som talte først.

Denne høvdingen tilhørte et av kristenhetens kirkesamfunn. Han hadde undersøkt hva mange kirkesamfunn lærte, fordi han var interessert i å lære mer om Gud. Men han følte seg aldri tilfredsstilt i åndelig henseende. En dag oppdaget han at pastoren i det kirkesamfunn han tilhørte, benyttet kirkens midler til sitt eget bruk og kjøpte mange luksusgjenstander. Han underrettet medlemmene av kirkesamfunnet om dette, og de ba ham om å snakke med pastoren. Pastoren svarte: «Du har ingenting med hva jeg gjør med pengene; det er en sak bare mellom meg og Kristus.» Da høvdingen hørte dette, forlot han kirken, for aldri mer å vende tilbake.

I denne tiden ba han til Gud om å få hjelp til å lære sannheten å kjenne. En dag, etter at han hadde bedt om dette, fikk han besøk av et av Jehovas vitner, og et studium ble straks startet. Etter en tid ønsket denne mannen å innvie sitt liv til Jehova og ikke lenger være en del av denne verdens politiske system. Han mente at det ville være best ikke å ha noen politiske forbindelser med verden, trass i at han mistet både prestisje og velstand sammen med tittelen. (Jak. 4: 4) Som et døpt vitne for Jehova forsøker han nå på beste måte å hjelpe andre til å lære sannheten å kjenne.