Kan du ha gagn av å vise tro?
FOR å kunne besvare dette spørsmålet på rette måte må vi først undersøke et annet spørsmål, nemlig: Hva er sann tro? Så merkelig det enn kan høres ut, er mange vanlige oppfatninger av hva «tro» er, nokså forskjellig fra det Bibelen lærer. En kjent ordbok definerer blant annet tro som «det å tro på en religions tradisjonelle læresetninger» og en «fast overbevisning om noe som det ikke finnes bevis for». Norsk Riksmålsordbok sier at tro blant annet er «overbevisning uten faktisk visshet». Hvorfor har ikke dette noe med sann tro å gjøre?
For det første er en religions tradisjonelle læresetninger ikke nødvendigvis sanne læresetninger. Jesus viste dette da han omtalte de skriftlærdes og fariseernes tradisjoner med ordene: «Hvorfor bryter dere Guds bud av hensyn til de forskrifter dere har overtatt [deres tradisjon, NW]? . . . Dere hyklere! Jesaja profeterte rett om dere da han sa: Dette folk ærer meg med leppene, men hjertet er langt borte fra meg. De dyrker meg forgjeves, for det de lærer, er menneskebud.» (Matt. 15: 3—9) De var religiøse ledere i en ’vantro og vrang slekt’ som viste sin mangel på tro ved å slå i hjel Guds lovte Messias, «livets høvding». — Matt. 17: 17; Apg. 2: 40; 3: 15.
En «fast overbevisning om noe som det ikke finnes bevis for» eller en «overbevisning uten faktisk visshet» er dessuten det stikk motsatte av sann tro. Ordbøkene kan naturligvis sikte til synlige beviser. Men en tro som det ikke finnes noe bevis for i det hele tatt, kan med rette beskrives som godtroenhet. Den svarer ikke til Bibelens definisjon av tro, som vi finner i Hebreerne 11: 1 (NW): «Tro er den sikre forventning om ting som en håper på, det tydelige bevis for virkelige ting enda de ikke ses.» Legg merke til at tro har med virkelig eksisterende ting å gjøre, ting som en har en sikker forventning om og et tydelig bevis for er virkelige. Sann tro har det sikreste grunnlag; den er basert på et vell av beviser.
GRUNNLAGET FOR VÅR TRO
Apostelen Paulus gir oss i et annet av brevene sine en sterk grunn for å vise tro. I Romerne 1: 20 sier han at Guds «usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, har menneskene helt fra skapelsen av kunnet se og erkjenne av hans gjerninger». Dette er de undere som vi ser med våre øyne — stjernehimmelen, dyrelivet på jorden og den vakre «naturen», som den kalles, som tydelig gjenspeiler den store Konstruktørs kjærlighet og visdom. Når vi tenker over alt dette, skulle det hjelpe oss til å få en tro som den salmisten gir uttrykk for i Salme 104: 24: «[Jehova], hvor mange dine gjerninger er! Og alle har du gjort med visdom.» Dette er ikke en tro «som det ikke finnes bevis for».
Vår tro på Gud omfatter imidlertid noe mer enn bare det å erkjenne at han er til, og å verdsette hans vakre skaperverk. Den omfatter også det privilegium å komme i et høyst velsignet, personlig forhold til denne Gud og Skaper. Hvis vi søker etter ham, kan vi finne ham, for han er «ikke langt borte fra en eneste en av oss». (Apg. 17: 24—27) Det å finne Gud og lære ham å kjenne kan gi oss en tilfredshet og glede i livet som overgår alt annet. Når vi behager ham, vil vi oppnå stor lønn. Og dette er mulig gjennom tro. Som apostelen skriver: «Uten tro er det umulig å behage Gud. For den som trer fram for Gud, må tro at han er til, og at han lønner dem som søker ham.» — Hebr. 11: 6.
EN FAR SOM BRYR SEG OM OSS
Vår Gud og Skaper er en god og omsorgsfull Far. Overfor profeten Moses beskrev han seg selv som: «[Jehova, Jehova] er en barmhjertig og nådig Gud, langmodig og rik på miskunn og sannhet! Han lar sin miskunn vare i tusen slektledd; han tilgir synd og skyld og brott. Men han lar ikke den skyldige slippe straff.» (2. Mos. 34: 6, 7) Kan vi tenke oss at en Gud som står for slike høye prinsipper, vil unnlate å oppfylle de løfter han har gitt menneskene her på jorden? Nei, aldri! Hvis en ufullkommen, menneskelig far lover sine barn noe, vil han sørge for at det han har lovt, blir oppfylt. Dette vil også menneskenes himmelske Far gjøre. Som Jesus sa til sine tilhørere da han holdt Bergprekenen: «Når selv dere som er onde, vet å gi barna gode gaver, hvor mye mer skal ikke da den Far dere har i himmelen, gi gode gaver til dem som ber ham.» (Matt. 7: 11) Vi kan ha urokkelig tro på at alt det Gud har lovt, vil bli oppfylt på den måten han ønsker, og til hans fastsatte tid. — Jos. 23: 14.
Men hva går så disse løftene ut på? De er ikke bare løfter som er blitt gitt én gang. Guds løfter om det gode han vil gjøre for hele menneskeheten, er blitt gjentatt om og om igjen i løpet av over 4000 år. De kan ikke sammenlignes med de løfter som blir gitt av politikere, for de sier at de skal gjøre en ting, og så ender det ofte med at de gjør noe helt annet. Vi kan stole på Guds løfter. Det er helt sikkert at de vil bli oppfylt, for de er blitt gitt i hans uforlignelige navn, Jehova. Og når det gjelder et av hans største løfter, har han til og med understreket det med en ed. «Fordi Gud ville gjøre det helt klart for arvingene til løftet at hans beslutning var uforanderlig, innestod han for det også med en ed.» — Hebr. 6: 17.
TRO PÅ GUDS LØFTER
I Hebreerne, kapittel 11, blir Guds løfter knyttet uatskillelig sammen med tro. Abel, den første mann som ifølge Bibelens beretning hadde tro, kjente tydeligvis til Guds løfte i 1. Mosebok 3: 15 om en «ætt», som skulle bli frambrakt av Guds himmelske organisasjon av engler. Denne ætten skulle gjøre til intet de gjerninger som ble gjort av «den gamle slange, han som kalles djevelen og Satan». (Åp. 12: 9) Abel frambar et offer, et «av de førstefødte lammene i saueflokken», som var et passende bilde på det offer som den lovte «ætt», «Guds lam», skulle frambære omkring 4000 år senere for å gjenløse menneskeheten fra synd og død. «I tro bar Abel fram for Gud et bedre offer enn Kain.» — 1. Mos. 4: 4; Joh. 1: 29; Hebr. 11: 4.
Så har vi Enok, som også levde før vannflommen. «Ved tro ble Enok bortrykket, så han ikke skulle se døden.» Dette betyr ikke at han ikke døde, for Paulus skriver i 1. Korinter 15: 22: «Alle dør på grunn av Adam.» Men Gud tillot ikke at han opplevde dødskvaler. Enoks tro var tydeligvis basert på kunnskap om Guds løfter, for han kjente til den dom som Guds himmelske hærskarer med tiden skulle fullbyrde ved å fjerne alle de ugudelige fra jorden. Det var Enok som uttalte denne profetien: «Se, Herren kommer med sine hellige engler i tusentall for å holde dom over alle og kreve alle gudløse til regnskap for alle ugudelige gjerninger de har gjort, og for alle trassige ord de har rettet mot ham, de gudløse syndere.» (Hebr. 11: 5, EN; 1. Mos. 5: 21—24; Jud. 14, 15) I likhet med Enok kan også vi i dag vise tro på det løfte Gud har gitt om at han skal fjerne det onde fra jorden.
Det en annen mann som viste tro, opplevde, understreker at Guds løfter er pålitelige. Denne mannen var Noah. Om ham er det skrevet: «I tro bygde den gudfryktige Noah en ark, da han var blitt varslet om det som ennå ikke var synlig. Slik berget han sin familie. Hans tro ble en dom over verden, og selv ble han arving til den rettferdighet som troen gir.» (Hebr. 11: 7) De som i dag tjener Jehova Gud i tro, utgjør også et levende vitnesbyrd som fordømmer en ond verden. Og deres tro er av stor betydning, for da «Menneskesønnen», Jesus Kristus, profeterte om «avslutningen på tingenes ordning», sammenlignet han den tid med vannflommen. Han sa: «Den dag og time kjenner ingen, ikke englene i himmelen og heller ikke Sønnen, men bare Faderen. Som det var i Noahs dager, slik skal det være når Menneskesønnen kommer. For i tiden før storflommen spiste og drakk de, giftet seg og giftet bort, like til den dag da Noah gikk inn i arken, og de skjønte ingenting før flommen kom og tok dem alle. Slik skal det også være når Menneskesønnen kommer.» (Matt. 24: 3, 36—39, vers 3 fra NW) Men innbefatter vår tro ikke noe mer enn å vente på at vår tids onde «tingenes ordning» skal bli fjernet fra jordens overflate? Jo, det gjør den.
DEN LOVTE «ÆTT» IDENTIFISERES
Ordet «tro» forekommer første gang i Bibelen i forbindelse med Abraham, som levde 2000 år etter Abel. Abraham «trodde [Jehova], og derfor regnet Herren ham som rettferdig». (1. Mos. 15: 6) Abel, Enok og Noah hadde vist tro på Jehovas løfte om en «ætt» som skulle fullbyrde dommen over Guds fiender, men Jehova utvidet dette løftet overfor Abraham. Dette skjedde etter at Jehova hadde stilt Abraham på prøve for å se om han var villig til å ofre sin eneste sønn, Isak. Gud sa deretter: «Jeg [vil] velsigne deg rikt og gjøre din ætt så tallrik som stjernene på himmelen og som sanden på havets strand. Dine etterkommere skal ta byene fra sine fiender, og i din ætt skal alle folk på jorden bli velsignet fordi du lød mitt ord.» — 1. Mos. 22: 1—18.
Det er derfor gjennom Abrahams «ætt» at alle folk på jorden vil bli velsignet. Hvem er så denne ’ætten’? Apostelen Paulus svarer: «Gud gav løftene til Abraham og hans ætt. . . . ’til din ætt’; det er Kristus.» — Gal. 3: 16.
Hvilket middel vil så Kristus benytte for å velsigne mennesker av alle nasjoner? Han vil benytte noe som blir omtalt som en ’by’. I tro så Abraham fram til denne lovte byen: «Han ventet på byen med de faste grunnvoller, den som har Gud til byggmester og skaper.» (Hebr. 11: 10) Dette er en himmelsk by, hvor «Lammet», Kristus Jesus, sitter på tronen som konge. Trofaste mennesker som er blitt oppreist fra de døde, skal herske sammen med ham som «konger over jorden». (Åp. 5: 9—12, NW) Abraham levde omkring 2000 år før Kristus Jesus sto fram som løftets «ætt», og likevel hadde han en urokkelig tro på dette løftet. Din tro kan bli like virkelig — like urokkelig — som Abrahams tro på Guds løfte. — Rom. 4: 20—22.
TROEN BRINGER IKKE SKUFFELSE
Like til denne dag har Kristus Jesus hatt trofaste etterfølgere på jorden, og om disse sier Jesus selv: «Jeg vet om dine gjerninger, din kjærlighet og din tro, din tjeneste og din utholdenhet.» Fordi de seirer ved tro, vil de oppnå stor lønn i himmelen. (Åp. 2: 19, 26—28) Siden midten av 1930-årene har dessuten deres trofaste «gjerninger» i forkynnelsen av Jehovas navn og rike resultert i at det er blitt samlet inn «en skare så stor at ingen kunne telle den, av alle nasjoner og stammer, av alle folk og tungemål», som står «foran tronen og Lammet [den fremste av løftets Ætt, Jesus Kristus]». Fordi de viser tro på «Lammets blod» og dets gjenløsende kraft, kommer de ut av «den store trengsel», som vil komme over de onde, for å ’tjene Gud dag og natt’. For å beskytte dem reiser Gud sin «bolig» over dem. — Åp. 7: 9, 14, 15.
Den ’store skare’ vil også få del i andre storslåtte goder. Det sies om disse jordiske tjenere for Gud: «De skal ikke lenger sulte eller tørste, og sol eller brennende hete skal ikke falle på dem. For Lammet, som står midt foran tronen, skal være deres hyrde og føre dem til kilder med livets vann, og Gud skal tørke bort hver tåre fra deres øyne.» (Åp. 7: 16, 17) Fordi de har bevart sin tro helt inntil og gjennom «den store trengsel», vil det bli sørget rikelig for dem både i åndelig og fysisk henseende. De vil bli spart for den «brennende hete» på Jehovas vredes dag. Guds egen Sønn skal være deres hyrde og føre dem inn til endeløse velsignelser i det gjenopprettede paradis på jorden. De tårer de har felt på grunn av religiøs uvitenhet og fordi de har vært atskilt fra den sanne Gud, vil være noe som hører fortiden til.
I slutten av Åpenbaringen ser apostelen Johannes et syn av en «ny himmel» og av «den hellige by, det nye Jerusalem», som kommer «ned fra himmelen, fra Gud». Dette er en symbolsk framstilling av Kristi «brud», som vil bli forent med Lammet, Jesus Kristus, i hans himmelske rike. (Åp. 21: 1, 2, 9) Under dette Rikets styre vil den ’store skare’ sammen med mennesker som er blitt oppreist fra de døde, danne en «ny jord», et nytt jordisk samfunn, som står i et nært forhold til sin kjærlige, himmelske Far. «Han skal bo hos dem, og de skal være hans folk, og Gud selv skal være hos dem.» Apostelen Johannes understreker igjen hvilket gagn de vil ha av å vise tro: «[Gud] skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som før var, er borte.» Disse velsignelsene kommer fra en Gud som virkelig bryr seg om oss. — Åp. 21: 3, 4; Joh. 5: 28, 29.
Tror du at disse løftene vil bli oppfylt? Det bør du, for Gud sier selv fra sin trone i himmelen: «Se, jeg gjør alle ting nye.» Og han legger til disse ordene: «Skriv det ned, for dette er pålitelige og sanne ord.» (Åp. 21: 5) De løfter Gud har gitt, er virkelige! I 6000 år av menneskenes historie har det vært mennesker som har vist tro på disse løftene og handlet i samsvar med dem. Du kan også ha gagn av å vise en slik tro. En av Jesu Kristi apostler sa om ham som var ’ætten’: «Ingen som tror på ham, vil bli skuffet.» — Rom. 10: 11, NW.