’Fred blant mennesker som har Guds velbehag’

Jesu fødsel var av enorm betydning, men den var bare en begynnelse!

OMKRING 1. oktober i år 2 f. Kr. hadde en mann og hans hustru reist til Betlehem for å la seg innskrive i manntallet, i lydighet mot en befaling fra keiser Augustus. Kvinnen skulle snart ha barn. «Mens de var der, kom tiden da hun skulle føde, og hun fødte sin sønn, den førstefødte, svøpte ham og la ham i en krybbe. For det var ikke plass til dem i herberget.» — Luk. 2: 6, 7.

Det var mye i forbindelse med denne fødselen som var uvanlig. Det var også tilfelle med en kunngjøring om det som var hendt: «Det var noen gjetere der i nærheten som var ute og holdt nattevakt over sauene sine. Med ett stod en Herrens engel foran dem, og Herrens herlighet lyste om dem. De ble meget forferdet. Men engelen sa til dem: ’Frykt ikke! Jeg kommer til dere med bud om en stor glede, en glede for hele folket: I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Kristus, Herren.’» — Luk. 2: 8—11.

Dette var store nyheter! Jødene gikk og ventet på at Messias skulle komme. Kunne disse gjeterne virkelig tro at det nyfødte barnet var Messias? Engelen fortsatte: «Dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe.» Plutselig viste det seg en hærskare av engler som lovpriste Gud og erklærte: «Ære være Gud i det høyeste og fred på jorden blant mennesker som har Guds velbehag!» Gjeterne skyndte seg til Betlehem, for de visste at det var Davids by, hvor Messias skulle bli født. De fant barnet i krybben — og det var tegnet som engelen hadde gitt dem. De ble dermed øyenvitner til oppfyllelsen av profetien om Messias’ fødsel som menneske. Fylt av glede vendte gjeterne tilbake til sauene sine, mens de priste og lovet Gud. — Luk. 2: 12—20; Mi. 5: 1; Matt. 2: 4—6.

Det er denne fødselen mange folkeslag nå feirer den 25. desember. At dette ikke kan være den riktige datoen, framgår av følgende ord fra Clarke’s Commentary angående Lukas 2: 8:

«Jødene hadde for vane å sende sauene sine ut i ødemarken ved påsketider og så hente dem hjem igjen når det første regnet tok til; mens de var ute, ble de voktet av gjetere natt og dag. Ettersom påsken kom om våren og det første regnet begynte tidlig i måneden marchesvan, som svarer til en del av vår oktober og november, ser vi at sauene ble holdt ute hele sommeren.»

Ingen sauer ville være ute om natten i desember, og dette oppslagsverket kommer derfor med følgende konklusjon:

«Av denne grunn bør man slutte med å fastsette fødselen til desember.»

Datoen for Jesu fødsel kan bestemmes mer nøyaktig enn bare til den tiden da gjeterne var ute i det fri med sauene sine om natten. Jesus begynte sin tjeneste da han ble 30 år. Den varte i tre og et halvt år, til han ble drept på en torturpel, 33 1/2 år gammel.a Det halve året innebærer at hans fødsel må ha funnet sted seks måneder før en påske, altså om høsten, omkring den 1. oktober. Selve det faktum at det ikke er oppgitt noen nøyaktig dato for Jesu fødsel, viser at det ikke ventes at de kristne skal feire den. Hans fødsel var bare en begynnelse.

HANS DØD VAR VIKTIGERE

«Enden på noe er bedre enn begynnelsen.» (Fork. 7: 8) Dette var sannelig tilfelle når det gjaldt Jesu liv her på jorden. Jesus selv mente at den begivenhet som var så viktig at den måtte feires, var hans død, ikke hans fødsel. Den markerte den vellykte avslutning på Jehovas hensikt med å sende ham til jorden. Ved at Jesus døde, ble det skaffet til veie en løsepenge for alle mennesker som kunne kjøpes fri. Ved sin død bevarte Jesus sin ulastelighet under den strengeste av alle prøver og beviste at Satan er en løgner. Han vant dessuten det rike som skal gjøre slutt på ondskapen og innføre varig fred. I Filipperne 2: 5—11 (NW) blir det vist hvordan han var villig til å forlate himmelen, komme ned til jorden og dø som et offer, og at han så ville bli opphøyd som konge i Riket:

«Bevar denne sinnsinnstilling i dere, som også var i Kristus Jesus, som, skjønt han var til i Guds skikkelse, ikke tenkte på å foreta et maktran, nemlig for at han skulle være Guds like. Nei, han uttømte seg og tok en slaves skikkelse og ble lik mennesker. Ja, mer enn det — da han befant seg i menneskeskikkelse, ydmyket han seg og ble lydig helt inntil døden, ja, døden på en torturpel. Nettopp av denne grunn var det også at Gud opphøyde ham til en høyere stilling og i sin godhet ga ham det navn som er over ethvert annet navn, så at i Jesu navn skal hvert kne bøye seg, deres som er i himmelen, og deres som er på jorden, og deres som er under jorden, og hver tunge skal åpent erkjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære.»

Jesus Kristus blir den Fredsfyrste som omtales i Jesaja 9: 6, og som Jehovas rettferdige konge skal han innføre de fredelige forhold som Salme 72: 6, 7 skildrer: «Han skal være lik regnet som faller på nyslått eng, lik en regnskur som væter jorden. I hans dager skal rettferd gro, og lykke og fred skal råde så lenge månen er til.» Derfor var det passende at den engelen som fortalte gjeterne om hans fødsel, omtalte ham som en som ville komme med fred til «mennesker som har Guds velbehag». Av alt dette ser vi at det er hans død som er av betydning. Hans fødsel var naturligvis en nødvendighet, men det var hans død som utrettet så store ting, og som er verd å minnes. Fødselsdatoen hans er derfor ikke engang registrert, men datoen for hans død er kjent, og det er påbudt at den skal minnes. — Luk. 22: 7, 19, 20.

’MENNESKER SOM HAR HANS VELBEHAG’

Jehova forbyr en sammenblanding av tilbedelsen av ham med den dyrkelse som vises demongudene. «Du skal ikke slutte noen pakt med dem og deres guder,» sa han til sitt folk Israel. «De må ikke bli boende i landet ditt, så de får deg til å synde mot meg. For dyrker du deres guder, blir det til en snare for deg.» (2. Mos. 23: 32, 33; 1. Sam. 5: 1—4) Denne restriksjonen blir gjentatt til de kristne: «Trekk ikke i ulikt spann, sammen med vantro! For hva har rettferd med urett å gjøre, og hva samfunn har lyset med mørket? Hvordan kan Kristus og Beliar være enige?» — 2. Kor. 6: 14, 15.

Den foregående artikkelen viste julens ikke-kristne opprinnelse. Julefeiringen er grunnlagt på den soltilbedelse mange av oldtidens folkeslag praktiserte. Selv det gjenløsnings- og forsoningsverk som ble fullført ved Jesu død, blir karikert. Som mellommann sørger den oppstandne Jesus for å forlike Gud og den syndige menneskehet. Juleskikkenes misteltein er den hedenske framstilling av en falsk messias som forliker Gud og mennesker. Hislops verk The Two Babylons sier følgende om dette og om den skikk å kysse hverandre under mistelteinen:

«Leseren kan nå se litt på den særegne skikken å kysse hverandre under mistelteinen julaften, en skikk som fremdeles praktiseres i sørstatene. I druidenes overtro var denne mistelteingrenen en framstilling av Messias, ’Mannen som er grenen’, og som vi har sett, stammet denne overtroen fra Babylon. Mistelteinen ble betraktet som en guddommelig gren — en gren som kom fra himmelen, og som vokste på et tre som kom opp av jorden. Ved at den himmelske gren ble innpodet i det jordiske tre, ble himmel og jord, som synden hadde atskilt, knyttet sammen igjen, og på den måten ble mistelteinen symbolet på Guds forsoning med mennesket. Kysset var jo det velkjente symbol på tilgivelse og forsoning.» — Sidene 98, 99.

Menn og kvinner som har Jehovas velbehag, og som derved kan nyte den fred som ble lovt, vil ta avstand fra hedenske feiringer, selv om de blir framstilt som noe som gjøres til ære for Jesu fødsel. Den voldsomme kommersialiseringen av julen er dessuten en grov krenkelse av Jesu ånd.

JULEGAVER KONTRA KRISTNE GAVER

Det klages til stadighet over den kommersielle side ved julen, men enkelte hevder at kommersialiseringen oppveies av alle de gaver som gis i forbindelse med julen. Dette gir høytiden en kristen glans, for Jesus la jo stor vekt på at det skulle gis gaver, hevdes det. I mange tilfelle dreier det seg imidlertid bare om å bytte gaver. Folk venter noe igjen fra den de selv har gitt en gave. Hvis ingen gave kommer til gjengjeld, blir den som ikke gir noe, strøket av listen og får ingen gave neste år. Dette er akkurat det motsatte av det Kristus Jesus anbefalte. Han viste hva som er den rette ånd, da han sa:

«Når du skal ha gjester, enten til middag eller kvelds, skal du ikke be venner og brødre og slektninger og rike naboer. For de kommer til å be deg igjen, og dermed får du gjengjeld. Nei, når du skal holde selskap, så innby fattige og vanføre, lamme og blinde. Da er du lykkelig, for de kan ikke gi deg noe igjen, men du skal få igjen for det når de rettferdige oppstår.» — Luk. 14: 12—14.

Den samme ånd kommer til uttrykk i Ordspråkene 19: 17: «Den som hjelper en stakkar, låner til [Jehova], og [Jehova] gir ham igjen for hans velgjerning.» Både dette og det foregående skriftstedet viser at Jehova yter gjengjeld. Kanskje den du gir en gave, også ønsker å gi noe til deg. Det er ikke noe galt i det, men poenget er: Ditt motiv for å gi er ikke å få noe til gjengjeld. Det at du gir, kan føre til at det ytes gjengjeld, som Jesus viste: «Gi, så skal dere få: Et godt mål, rystet, stappet og breddfullt, skal dere få i fanget. For det skal måles opp til dere med det samme mål som dere selv bruker.» Men grunnen til at du gir, er at du finner glede i å gi: «Det er en større lykke å gi enn å få.» — Luk. 6: 38; Apg. 20: 35.

Gi gaver året rundt. Det hjelper andre. Og det bringer deg selv lykke. Det er til langt større behag for Jesus enn at det settes av en verdslig helligdag i hans navn til utveksling av gaver. Det fører dessuten til at vi oppnår Jehovas velbehag, og han vil til gjengjeld gi den glade giver fred under Guds rike med Kristus som konge.

En stor forandring?

Kan bare ett eksemplar av et kristent blad forandre et menneskes livsførsel? Her er en opplevelse fra Spania som viser at noe slikt kan skje.

Den alvorlige Roberto satt vanligvis alene når han reiste med toget, men ved en anledning satte han seg ved siden av en eldre mann. Mannen spurte ham: «Liker du å lese?» Roberto svarte bekreftende, og så fikk han et eksemplar av Vakttårnet. Den hvithårete mannen gikk av toget, men Roberto fortsatte å lese inntil han hadde lest hele bladet. Da toget hadde kommet fram til endestasjonen, ble han stående på plattformen, idet han spurte seg selv: «Hvor er det du skal hen? Forstår du at du nå ikke kan gjøre det du hadde tenkt å gjøre?»

Roberto var arbeidsledig, hadde stor gjeld, og han hadde mistet illusjonene. Alt dette hadde gjort ham desperat, og denne morgenen hadde han tatt toget til provinshovedstaden i den hensikt å ta livet av den forretningspartneren som hadde narret fra ham alle hans oppsparte midler. Roberto hadde så tenkt å dra hjem igjen, ta livet av kone og barn og til slutt begå selvmord. Men nå tok han første tog hjem, kontaktet en nabo som var et av Jehovas vitner, og spurte om å få et bibelstudium.

Roberto lette i flere måneder etter det Jehovas vitne som hadde gitt ham et blad på toget, og til slutt fikk han øye på ham i menneskevrimmelen på et kristent stevne. Tenk hvor glad denne eldre mannen ble da han fikk vite at Roberto og hele familien hans studerte Bibelen, overvar Guds folks møter og snart ville bli døpt! Ja, ett eksemplar av et blad førte til en stor forandring.