Disse ordene er en tilskyndelse til å vise gavmildhet. Vær ikke bare gavmild mot noen få, utvalgte venner, men «del det du har, med sju eller åtte». Vær gavmild mot mange forskjellige mennesker, særlig mot dem som ikke har så mye, eller som trenger noe. (Jevnfør Lukas 14: 12—14.) Hvis du da skulle bli rammet av en ’ulykke’ av en eller annen art, vil det gå som Jesus sa: «Gi, så skal dere få: Et godt mål, rystet, stappet og breddfullt, skal dere få i fanget. For det skal måles opp til dere med det samme mål som dere selv bruker.» — Luk. 6: 38.

Er du ikke enig i at disse bibelske prinsippene høres fornuftige ut? Hvorfor ikke straks ta deg tid til å sette deg godt inn i dem. Lev i samsvar med dem. De vil gjøre livet ditt glederikt, selv når ikke alt går som det skal.

Salmene

Hvor lenge vil Gud glemme meg?

NÅR du har hatt store problemer og vanskeligheter, har du da noen gang hatt følelsen av at Gud har glemt deg? Har du lurt på om han kanskje var misfornøyd med deg og derfor ikke hjalp deg med å løse dine problemer?

Det var slik David følte det, kanskje da han ble forfulgt av kong Saul, eller kanskje senere, da hans sønn Absalom gjorde opprør. Uansett når det var, var David utsatt for prøvelser i så lang tid at han ble svært nedslått og lurte på om Jehova hadde glemt ham. Dette fikk ham til å utbryte: «Hvor lenge, [Jehova]? Vil du glemme meg for alltid? Hvor lenge vil du skjule ditt ansikt for meg?» (Sal. 13: 2) David følte det som om han mishaget Jehova og Jehova hadde skjult sitt ansikt for ham og ikke grep inn for å hjelpe ham. Han spør derfor videre: «Hvor lenge skal jeg ha uro i sinnet [gjøre motstand i min sjel, NW] og hele dagen ha sorg i hjertet?» Dette kan bety at han lurte på hvor lenge det ville bli overlatt til ham selv å gjøre motstand mot de deprimerende omstendigheter han befant seg i, og hvor lenge han ville ha sorg dag ut og dag inn.

Deretter stiller salmisten spørsmålet: «Hvor lenge skal fienden ha overmakten?» Ettersom det så ut til at Jehova hadde forlatt ham, lurte han på hvor lenge hans fiender ville ha overtaket. Etter dette spørsmålet framsetter han en bønn: «Se hit og svar meg, [Jehova], min Gud! La øynene mine få glansen tilbake, så jeg ikke sovner inn i døden. Da skal ikke min fiende si: ’Jeg har vunnet’, mine uvenner skal ikke juble når jeg holder på å falle.» (Sal. 13: 3—5) Ja, David ønsket oppriktig at den Høyeste skulle besvare hans bønn, komme ham til hjelp og oppmuntre ham, slik at hans øyne kunne «få glansen tilbake». Han ønsket å forbli i live, slik at hans fiender ikke skulle trekke den slutning at de hadde seiret, og glede seg over at han hadde snublet og falt og ikke kunne reise seg igjen.

Selv om David følte at Jehova hadde forlatt ham, var han fortsatt sterk i troen. Dette framgår av hans avsluttende ord: «Men jeg setter min lit til din trofasthet [kjærlige godhet, NW], mitt hjerte skal juble over din frelse. Jeg vil synge for [Jehova], for han har gjort vel imot meg.» (Sal. 13: 6) Til tross for de vanskeligheter David ble utsatt for, satte han sin lit til Jehovas kjærlige godhet og så med håp og glede fram til å bli utfridd av sine prøvelser. Han tenkte på hvordan Jehova hadde gjort godt mot ham tidligere, og var fast bestemt på å fortsette å lovprise ham.

Akkurat som David ikke glemte det Gud hadde gjort for ham, bør heller ikke vi glemme alt det Jehova Gud har gjort for oss. Som et uttrykk for sin store kjærlighet ga han sin enbårne Sønn. (Joh. 3: 16) Siden vi lærte den Høyeste å kjenne, har vi personlig erfart hans kjærlige omsorg og hjelp som svar på våre bønner. Ut fra det vi vet om hvordan Skaperen handler med sine tjenere, både individuelt og som gruppe betraktet, kan vi ha tillit til at han vil styrke oss når vi har behov for det. Når vi har det spesielt vanskelig, kan vi søke trøst i de inspirerte ordene: «Kast alle bekymringer på ham, for han har omsorg for dere.» — 1. Pet. 5: 7.

En stor forandring

PÅ PROFETEN Jesajas tid var kvinnene i Jerusalem meget stolte og pyntet seg med prangende klær og overdådige smykker. Når en kvinne ønsket å gifte seg, var det ikke mangel på mannlige ekteskapskandidater. (Jes. 3: 16—24) Gjennom Jesaja antyder imidlertid Jehova at en stor forandring ville finne sted i den nærmeste framtid: «Dine menn skal falle for sverd, dine sterke helter i krig.» (Jes. 3: 25) Dette ville berøre kvinnene i Jerusalem, slik det videre kommer fram: «Den dagen skal sju kvinner ta fatt i en og samme mann og si: ’Vi skal fø oss selv og kle oss selv, bare vi får bære ditt navn. Ta vår vanære bort!’» — Jes. 4: 1.

Det ville være så få gifteferdige menn at sju kvinner ville ta initiativet til å spørre den første mann de møtte, om han ville gifte seg med dem. Alt de ønsket, var å bli kjent under hans navn og på den måten bli befridd for den vanære å være uten en ektemann. Ifølge Moseloven var en ektemann forpliktet til å sørge for at hustruen hadde klær og det hun trengte til livets opphold. (2. Mos. 21: 10) Men fordi disse kvinnene var i en slik fortvilt situasjon, ville de være villige til å løse mannen fra hans lovfestede forpliktelser. De ville ’fø seg selv og kle seg selv’.