Watchtower ONLINE LIBRARY
Watchtower
ONLINE LIBRARY
Norsk
  • BIBELEN
  • PUBLIKASJONER
  • MØTER
  • w79 1.5. s. 22–23
  • Bergprekenen — «Når dere ber, . . .»

Ingen videoer tilgjengelig.

Det oppsto en feil da videoen skulle spilles av.

  • Bergprekenen — «Når dere ber, . . .»
  • Vakttårnet – forkynner av Jehovas rike – 1979
  • Lignende stoff
  • Virker Jesu uttalelser inn på dine bønner?
    Vakttårnet – forkynner av Jehovas rike – 2009
  • Jesus lærer oss å be
    Vakttårnet – forkynner av Jehovas rike – 1971
  • Be for hverandre
    Vakttårnet – forkynner av Jehovas rike – 1984
  • Jesus lærer oss å be
    Lytt til den store Lærer
Se mer
Vakttårnet – forkynner av Jehovas rike – 1979
w79 1.5. s. 22–23

Bergprekenen — «Når dere ber, . . .»

ETTER at Jesus hadde sagt at en må unngå å gi barmhjertighetsgaver til de fattige på en hyklersk måte, sa han: «Når dere ber, skal dere ikke gjøre som hyklerne.» — Matt. 6: 5a.

Ordene «når dere ber», som Jesus sa til sine disipler, viser at bønn skulle være et fast trekk ved den sanne tilbedelse. Hans disipler skulle imidlertid ikke etterligne «hyklerne» eller de selvrettferdige fariseerne, som stilte sin fromhet offentlig til skue. Dette var rett og slett hykleri. — Matt. 23: 13—32.

Jesus sa angående disse hyklerne: «De liker å stå i synagogene og på gatehjørnene og be for å vise seg for folk.» — Matt. 6: 5b.

Henimot det første århundre av vår tidsregning var det blitt vanlig for jøder å be som en menighet på den tid om morgenen og kvelden da brennofferne ble frambåret i templet i Jerusalem, omkring kl. 9 og kl. 15. Mange av byens innbyggere gjorde det sammen med andre tilbedere på tempelområdet. Gudfryktige jøder utenfor Jerusalem valgte ofte å be to ganger daglig «i synagogene». Det var vanlig «å stå» mens en ba. — Se også Lukas 18: 11, 13.

Fordi de fleste ikke befant seg i nærheten av templet eller en synagoge på den tiden da morgenbønnen eller kveldsbønnen ble framsagt, ble det vanlig å be hvor som helst en befant seg. Enkelte ’likte’ at bønnetiden skulle falle sammen med et tidspunkt da de befant seg «på gatehjørnene». De ville gjerne «vise seg for folk» som gikk forbi dem i fire retninger. For å framvise en falsk hellighet holdt de «lange bønner for syns skyld», slik at de som så dem, ville beundre dem.a — Luk. 20: 47.

Om disse hyklerne sa Jesus: «Sannelig sier jeg dere: De får sin lønn fullt ut nå.» (Matt. 6: 5c, NW) De fikk det de oppriktig ønsket seg — de ble anerkjent og rost av andre mennesker, og det var hele deres belønning. Gud ville ikke besvare deres hyklerske bønner.

«Men når du ber,» fortsatte Jesus, «skal du gå inn i ditt rom og lukke din dør og be til din Far som er i det skjulte. Og din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg.» — Matt. 6: 6.

Disse ordene av Jesus utgjorde ikke noe forbud mot å be sammen med menigheten. Oppfordringen om å ’gå inn i sitt rom og lukke sin dør’ når en skulle be, ble gitt for å fraråde noen å be offentlige bønner i den hensikt å rette oppmerksomheten mot seg selv og få beundrere til å komme med rosende bemerkninger. Dette ligner det rådet som ble gitt om det å gi almisse til støtte for de fattige: «La da ikke din venstre hånd vite hva den høyre gjør.» (Matt. 6: 3) Jesus satte et fullkomment eksempel når det gjaldt å be uten å rette oppmerksomheten mot seg selv. Da han for eksempel tilbrakte en hel natt i bønn før han utvalgte sine 12 apostler, ba han ikke i andres påsyn, men «han [gikk] opp i fjellet for å be». — Luk. 6: 12.

Jesus henledet også oppmerksomheten på en annen form for misbruk av bønnens privilegium som hyklere praktiserte. Han sa: «Når dere ber, så si ikke de samme tingene om og om igjen, akkurat som menneskene av folkeslagene gjør, for de tror at de vil bli bønnhørt fordi de bruker mange ord.» — Matt. 6: 7, NW.

Jesus sa ikke at hans disipler ikke skulle gjenta inderlige bønner og uttrykk for takksigelser når de ba. Matteus’ evangelium forteller at i Getsemane hage ba Jesus til langt på natt. Han benyttet «de samme ord» flere ganger. — Matt. 26: 36—45.

Det vil imidlertid være galt å etterligne de bønner «menneskene av folkeslagene» til stadighet gjentok. De hadde for vane å framsi «om og om igjen» utenatlærte fraser som inneholdt mange overflødige ord. Bibelen forteller for eksempel om hvordan tilbedere av Ba’al i gammel tid «påkalte Ba’als navn fra morgen til middag og ropte: Ba’al, svar oss!» (1. Kong. 18: 26, EN) Og om hedninger i Efesos som var motstandere av kristendommen, leser vi: «De [skrek] alle i kor i to samfulle timer: ’Stor er efesernes Artemis!’» (Apg. 19: 34) I et verk av den romerske dikteren Terentius (det annet århundre før vår tidsregning) leser vi følgende klage: «Jeg ber deg, hustru, hold opp med å overøse gudene med takksigelser, for barnet ditt er i sikkerhet; hvis ikke du avsier den dom at de ikke forstår noe, med mindre de får høre det hundre ganger.»

Også i dag er det mange ’mennesker av folkeslagene’ som framsier den samme bønnen mange ganger til sine guder. Enkelte buddhister benytter for eksempel en rosenkrans med opptil 108 perler når de synger namu amida butsu («måtte sjelen hvile i fred»). På lignende måte finnes det enkeltpersoner i mange av kristenhetens kirkesamfunn som ramser opp den samme frasen om og om igjen når de ber. De tror at de «vil bli bønnhørt» fordi de hele tiden gjentar bønnen. Men det å bruke «mange ord» har ingen verdi i Guds øyne.

«Vær ikke lik dem!» fortsatte Jesus. «For dere har en Far som vet hva dere trenger, før dere ber ham om det.» — Matt. 6: 8.

Mange av jødenes religiøse ledere hadde åpenbart blitt lik hedningene ved å gjøre bruk av for mange ord i sine bønner. Følgende sitat fra den babyloniske Talmud illustrerer denne tendensen: «En bestemt [leser] gikk bort til r[abbineren] Hanina. Han sa: O Gud, du store, mektige, forferdelige, majestetiske, kraftfulle, ærefryktinngytende sterke, fryktløse, pålitelige og ærede.» Rabbineren fordømte en slik unødig opphopning av ord som «en forhånelse» mot Gud.

Regelmessige, inderlige bønner til Gud som inneholder lovprisning, takksigelser og anmodninger, er en viktig del av den sanne tilbedelse. (Fil. 4: 6) Det vil imidlertid være galt å si det samme om og om igjen i den tro at en slik uavbrutt gjentagelse er nødvendig for at Gud skal få vite hva vi har behov for, som om Gud var uvitende, uoppmerksom og distré. Når en ber, bør en være fullstendig klar over at en kommuniserer med Ham som «vet hva dere trenger, før dere ber ham om det».

[Fotnote]

a Jødiske rabbinske skrifter inneholder eksempler på bønner som ble bedt på gatene og på offentlige steder: Rabbineren Jochanan har sagt: ’Jeg har sett rabbineren Jannai stå og be på torget i Sepforis og så gå fire alen fram og framsi musafbønnen [tilleggsbønnen].’» (Palestinian Talmud). Hvis en rabbiner står og ber på gaten eller på en åpen plass og et esel, en eseldriver eller en omreisende keramikkremmer [nærmer seg], tar han noen skritt til siden uten å avbryte sin bønn. Det fortelles om rabbineren Chanina ben Dosa [omkring år 70 e. Kr.] at mens han sto og ba, kom en giftslange og bet ham. Men han avbrøt ikke sin bønn.» — Tosephta (tilleggsskrifter til Misjna).

    Norske publikasjoner (1950-2025)
    Logg ut
    Logg inn
    • Norsk
    • Del
    • Innstillinger
    • Copyright © 2025 Watch Tower Bible and Tract Society of Pennsylvania
    • Vilkår for bruk
    • Personvern
    • Personverninnstillinger
    • JW.ORG
    • Logg inn
    Del