¹⁸ Jesus kunne med rette spørre sine apostler: «Vil også dere gå bort?» Apostelen Peter hadde det rette svar: «Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds Hellige.» (Joh. 6: 67—69) Og slik er det også i dag. I betraktning av alt det foregående vil det være forstandig å fortsette å komme sammen med den ’tro og kloke tjener’. Denne «tjener» gjør på den ene side «det evige livs ord» forståelige for oss og hjelper oss på den annen side til å anvende disse ordene i vårt liv, noe som er til gagn for oss nå, og som vil være til gagn for oss i framtiden. Bør vi ikke være takknemlige overfor Jehova Gud og Jesus Kristus for at vi har denne «tjener» i vår midte?

19. Hvordan kan vi vise Jehova Gud at vi er takknemlig for den tjeneste som den ’tro og kloke tjener’ utfører?

¹⁹ Hvordan kan vi gi uttrykk for vår takknemlighet? Det kan vi gjøre på mer enn én måte. Vi kan vise vår takknemlighet ved å samarbeide med den ’trofaste tjener’ i forkynnelsen og i å gjøre disipler. Vi kan også vise vår takknemlighet ved å være ivrig etter å ta til oss av den åndelige føden som denne «tjener» tilveiebringer i form av bøker og blad, og ved å være til stede på menighetens møter. Vi bør heller ikke overse det privilegium vi har med hensyn til å be om at Jehovas ånd må veilede og styrke denne «tjener»-klasse i det arbeid som Han har satt den til. Og ettersom vi har anledning, er det også vårt privilegium å bidra i materiell henseende og på den måten være med på å dekke de utgifter som denne ’tjeners’ verdensomfattende virksomhet medfører. Ja, slik kan vi gi uttrykk for vår verdsettelse av den måten Jehova Gud bruker og velsigner den ’tro og kloke tjener’ på, og således ved våre gjerninger vise at vi har en levende, aktiv tro. — Jak. 2: 17, 26.

Bergprekenen — «Vær ikke lenger bekymret»

ETTER at Jesus hadde rådet sine tilhørere til å sky materialisme, formante han dem til ikke å bekymre seg unødig for hvordan de skulle skaffe seg det nødvendige til livets opphold: «Av denne grunn sier jeg til dere: Vær ikke lenger bekymret for sjelen deres med hensyn til hva dere skal spise eller hva dere skal drikke, eller for kroppen deres med hensyn til hva dere skal ha på dere. Betyr ikke sjelen mer enn maten og kroppen mer enn klærne?» — Matt. 6: 25, NW.a

Jesu disipler skulle ikke være overdrevent bekymret for hvordan de skulle skaffe seg det de trengte hver dag, «av denne grunn», det vil si, fordi de ikke kunne «tjene både Gud og Mammon». (Matt. 6: 24) Guds Sønn mente ikke å fraråde folk å være oppriktig interessert i å arbeide hardt for å skaffe seg mat og klær. (Fork. 2: 24; Ef. 4: 28; 2. Tess. 3: 10—12) Det er imidlertid ikke nødvendig å være «bekymret» for hvordan en skal få slike nødvendige ting. ’Sjelen og kroppen’ (som her står for hele personen) er viktigere enn mat og klær. Gud har gitt menneskene liv, og derfor kan han også helt sikkert sørge for at hans tilbedere får det de trenger til livets opphold.

Jesus understreket dette poenget ved en lignelse: «Se [se oppmerksomt, NW] på fuglene under himmelen! De sår ikke, de høster ikke og samler ikke i hus, men den Far dere har i himmelen, gir dem føde likevel.» — Matt. 6: 26a.

«Fuglene under himmelen» som flyr fritt høyt oppe, arbeider ikke med jorden. Likevel sørger Gud for at de får den nødvendige føde. (Jevnfør Job 39: 3; Salme 147: 9.) Dette var noe en skulle «se oppmerksomt» på og meditere alvorlig over. De jøder som lyttet til Jesus, kunne omtale Gud som ’den Far de hadde i himmelen’, særlig i betraktning av at israelittene var blitt «valgt ut» som Guds paktsfolk. (5. Mos. 7: 6) Jesus stilte dem opp som en motsetning til fuglene under himmelen. Han spurte: «Er ikke dere mer verd enn de?» (Matt. 6: 26b) Hvis Gud sørger for fuglene, hvor mye mer vil han ikke da sørge for sine tilbedere!

Jesus viste hvor unyttig det er å bekymre seg unødig for hvordan en skal skaffe seg det en har behov for, da han sa: «Hvem av dere kan vel med all sin bekymring legge en eneste alen til sin livslengde?» (Matt. 6: 27) Bibelen sammenligner ofte menneskers livslengde med en reise. Den benytter slike uttrykk som «synderes vei» og «den rette sti». (Sal. 1: 1; 27: 11) Å bekymre seg om hvordan en skal få dekket sine daglige behov, kan ikke forlenge livet det aller minste, ikke «en eneste alen», for å si det slik. Unødvendig bekymring kan skade folks helse, i stedet for å være til gagn for dem, og det kan til og med forkorte livet deres.

Jesus fortalte så en annen lignelse: «Og hvorfor er dere bekymret for klærne? Se på liljene på marken, hvordan de vokser! De arbeider ikke og spinner ikke, men jeg sier dere: Selv ikke Salomo i all sin prakt var kledd som en av dem.» — Matt. 6: 28, 29.

Uttrykket «liljene på marken» omfatter sannsynligvis en rekke blomster med sterke farger som vokser i Galilea-traktene. A Dictionary of the Bible, som er utgitt av James Hastings, sier:

«Alle disse vokser i kornåkrene og rager ofte opp over kornaksene. De lyser opp i de store åkrene med sine forskjellige fargenyanser, fra rosa til dyp fiolett, rødt og blått, i sannhet kongelige farger. Enhver som har stått og betraktet hveteåkrene i Galilea og sett disse vakre blomsterklasene som kommer til syne over hveten overalt hvor en snur seg, vil lett forstå hvor passende Frelserens hentydning er. . . . Hvis vi imidlertid oppfatter det slik at ’liljene på marken’ ganske enkelt er viltvoksende liljer, vil også uttrykket omfatte disse. Vår Frelsers sammenligning vil da være som et vakkert komponert bilde, en henvisning til alle de skjønne farger og vakre former på de tallrike ville planter som navnet lilje omfatter.»

Når en legger merke til «hvordan» disse blomstene «vokser», ser en at de gjør det uten at de hverken «arbeider» eller «spinner», slik mennesker må gjøre for å framstille klær. Likevel er liljene på marken «kledd» med skjønnhet. Selv ikke kong Salomo, som var kjent for sin prakt, kunne måle seg med dem. — 2. Krøn. 9: 15—21.

Når det gjelder lærdommen i denne illustrasjonen, sa Jesus: «Når Gud kler gresset på marken så fint, det som står der i dag og kastes i ovnen i morgen, hvor mye mer skal han ikke da kle dere? Så lite tro dere har!» — Matt. 6: 30.

«Gresset på marken» innbefatter de blomstene Jesus henviste til. Under de varme somrene i Palestina avblomstrer blomstene i løpet av bare to dager. De tørkede blomsterstilkene og gresset ble sanket inn og ble brukt som brensel i bakerovner. I betraktning av at Gud så vakkert ’kler’ vegetasjonen som tørker så fort, var Jesu spørsmål svært passende: «Hvor mye mer skal han ikke da kle dere?» Guds tjenere er av langt større betydning enn blomster. Å være overdrevent bekymret for hvordan en skal kunne skaffe seg de nødvendige klær, ville vitne om at en hadde «lite tro».b

«Vær altså ikke bekymret og si: Hva skal vi spise? eller: Hva skal vi drikke? eller: Hva skal vi kle oss med?» fortsatte Jesus. «Alt dette er hedningene opptatt av; men den Far dere har i himmelen, vet at dere trenger alt dette.» — Matt. 6: 31, 32.

Dette er tredje gang at Jesus i sin tale foretok sammenligninger med «hedningene» eller ikke-jøder. (Se Matteus 5: 47; 6: 7.) De hadde ikke noe forhold til Gud. Deres liv dreide seg om materielle ting og kjødets nytelser. Hvis derfor Guds tjenere tvilte på at Gud kunne og var villig til å skaffe til veie det de trengte til livets opphold, ville de være lik «hedningene», som var «uten Gud i verden». — Ef. 2: 11, 12.

Ettersom den Høyeste ’vet hva hans folk trenger’, ville det være forstandig av Jesu tilhørere å gi akt på det råd Jesus deretter ga dem: «Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg.» — Matt. 6: 33.

Jesu disipler hadde tatt imot ham som Messias. Derved fikk de mulighet til å bli en del av Guds himmelske, messianske regjering eller «rike». (Luk. 22: 28—30; Joh. 14: 1—4; Dan. 7: 13, 14, 18, 22, 27) Men de må fortsette å ’søke’ dette «først» ved at de alltid lar det komme på førsteplassen i sitt liv. De må også søke «hans [det vil si Guds] rettferdighet» ved å vise tro på Guds Messias og legge for dagen en oppførsel som er i harmoni med Guds bud for øvrig. En må naturligvis aldri gjøre dette ut fra den oppfatning at Gud er forpliktet til å velsigne dem som følger religiøse forskrifter og gjør fortjenstfulle gjerninger. Den rettferdighet som har verdi i Guds øyne, må utspringe fra et hjerte fylt av kjærlighet til Gud og av verdsettelse av det han har gjort for menneskene. (Se Romerne 10: 3; 1. Johannes 4: 19.) De som virkelig setter tilbedelsen av Gud på førsteplassen i sitt liv, kan ha tillit til at den kjærlige Gud som de tilber, vil gi dem «alt» det de trenger hver dag, «i tillegg».

«Så vær ikke bekymret for morgendagen,» fortsatte Jesus, «morgendagen skal bekymre seg for seg selv. Hver dag har nok med sin egen plage.» (Matt. 6: 34) Hver dag har sine egne besværligheter som forårsaker et visst mål av frustrasjon. Ofte oppstår dagligdagse problemer uventet. De kan skyldes ting som et menneske ikke selv er herre over. (Se Forkynneren 9: 11, EN.) Guds tjenere bør se det slik at «hver dag har nok» med sine problemer. De bør ta én dag av gangen. Å bekymre seg for morgendagen gjør ikke tingene noe bedre. Det er tvert imot et uttrykk for mangel på tro på Gud og gjør det vanskeligere å mestre dagens ’plager’.

[Fotnoter]

Spørsmål fra leserne

● Hva sikter «livets krone» som er nevnt i Jakob 1: 12, til, og hvem vil få den?

Jakob 1: 12 lyder: «Salig er den som holder ut i fristelser. For når han har stått sin prøve, skal han få livets krone, som Gud har lovt dem som elsker ham.»

Det er blitt forklart at uttrykket «livets krone» sikter til den høyeste form for liv, udødelighet, som Kristi salvede etterfølgere får i den første oppstandelse. (1. Kor. 15: 53—55; Åp. 20: 4, 6) Det er ingen tvil om at et slikt liv vil være en krone for dem som er i besittelse av det, og at det er den høyeste form for liv. Men mente Jakob en slik høyere form for liv ved å benytte ordet «krone»?

Det ser ikke ut til at uttrykket «livets krone» innebærer tanken om noe høyerestående. Det greske ordet er stephanos. Det kommer fra et rotord som betyr «å sirkle inn», og det blir derfor benyttet for å betegne en krone, krans, premie eller belønning som en seiervinner i et løp mottar. Apostelen Paulus skriver således i 2. Timoteus 4: 7, 8: «Jeg har . . . fullført løpet. . . . Så ligger rettferdighetens krans [krone, NW] ferdig for meg. Den skal Herren, den rettferdige dommer, gi meg på den store dagen.» Han siktet ikke til en høyere form for rettferdighet, men til prisen, rettferdighetens belønning, som han ville få. (Jevnfør Filipperne 4: 1; 1. Tessaloniker 2: 19, 20) «Livets krone» i Jakob 1: 12 er likeledes den pris eller den gave som består i liv, og som en får fordi en holder ut i fristelser. Det kan sies om dem som tilhører den ’store skare’, og som overlever trengselen, at hvis de holder trofast ut, vil de få «livets krone», som i deres tilfelle vil være evig liv på jorden. — Åp. 7: 9, 10.

I Åpenbaringen 2: 10 forekommer et tilsvarende uttrykk som sikter til den pris som består i liv. De som mottar den, er de som har holdt trofast ut inntil døden. Men dette skriftstedet henvender seg til de salvede kristne, som kan oppnå udødelighet i himmelen. (Åp. 2: 26, 27) En kan si at ordene i Jakob 1: 12 gir uttrykk for et alminnelig prinsipp. De sikter ikke til en bestemt klasse mennesker, slik Åpenbaringen 2: 10 gjør.

● Opplysningene om foreldrene til den kyndige håndverkeren som Hiram sendte for at han skulle hjelpe til med å bygge templet i Salomos regjeringstid, er ikke nøyaktig like i 1. Kongebok og i 2. Krønikebok. Hva er grunnen til dette?