Hvordan kan en nå dette tilfluktssted, og hva innebærer det å søke ly der? Salmisten konkluderer med å si: «Salige er alle som tar sin tilflukt til ham [Jehova].» (Sal. 2: 12b) Det er ikke vanskelig å oppnå denne beskyttelsen. Men hvordan kan en oppnå den? For det første må en innse behovet for noe bedre enn det som de verdslige nasjonene kan tilby. Deretter må en oppriktig undersøke Bibelen for å finne ut hva Gud krever. Dette betyr ikke at en på noen måte skal leve et unormalt liv.

De som studerer Bibelen, hvor Guds veiledning finnes, kan leve et mer tilfredsstillende liv. De som følger Bibelens råd, oppnår et lykkeligere familieliv, frihet fra mye av den frykt og bekymring som hjemsøker verden i dag, og visshet om at de behager Skaperen. Ingen annen enn den universelle Overherre kan garantere «både for dette liv og for det som kommer [etter at han i sin vrede har renset jorden for dem som motstår det som er rett, ved å forkaste hans styre]». (1. Tim. 4: 8) I egenskap av Skaper vet han hva som tjener til menneskenes beste. Han vil gjennomføre sin hensikt og velsigne menneskene med fred og varig trygghet og lykke under sin Sønns rike. (Matt. 6: 33) Det er i dag på høy tid å være ’forstandig’, ja, å ’kysse Sønnen’ før Jehova Gud i sin vrede tilintetgjør jordens herskere og deres riker.

Bergprekenen — «Hold opp med å dømme»

ETTER at Jesus hadde rådet sine tilhørere til å søke Guds rike først, formante han dem til å avlegge en svært skadelig vane. Han sa: «Hold opp med å dømme, for at dere ikke skal bli dømt.» (Matt. 7: 1, NW) Ifølge Lukas tilføyde Jesus: «Hold opp med å fordømme, så skal dere slett ikke bli fordømt. Fortsett å ettergi, så skal dere bli ettergitt. Gi, så vil folk gi dere. Et godt, stoppet, rystet og overfylt mål skal de gi dere i fanget.» — Luk. 6: 37, 38, NW.

Fariseerne i det første århundre etter Kristus var tilbøyelige til å dømme andre strengt i samsvar med de uriktige normer som skrev seg fra ikke-bibelske tradisjoner. Den av Jesu tilhørere som hadde en slik vane, skulle avlegge den. I stedet for ustanselig å finne feil hos andre skulle de ’fortsette å ettergi’, det vil si at de skulle «tilgi» og overse sine medmenneskers feil. (Jevnfør Lukas 6: 37, norsk katolsk oversettelse av 1938.) Ved at de gjorde dette, ville andre bli tilskyndt til å legge for dagen den samme tilgivende holdning overfor dem.

I tillegg til å tilgi andre og vise dem barmhjertighet skulle Jesu disipler «gi». Disiplene ville derfor få «et godt, stoppet, rystet og overfylt mål» i fanget. Ifølge Word Studies in the New Testament betyr det greske ordet for «fang» bokstavelig talt «bryst» og betegner «den rynkede folden på klesplagget på overkroppen, som er bundet sammen med beltet, og som således danner en pose. På markedsplasser i Orienten kan en den dag i dag se selgere tømme innholdet av et målekar opp i en kjøpers fang». (Jevnfør Rut 3: 15; Jesaja 65: 7; Jeremia 32: 18, MMM.) Jo mer gavmild en person er, jo mer oppmuntrer han andre til å legge godhet for dagen.

Jesus påpekte et viktig, framherskende prinsipp da han sa: «For dere skal selv dømmes etter den dom dere feller over andre, og det skal måles opp for dere i det målet dere selv bruker [den måten de behandlet andre på].» (Matt. 7: 2) Folk ’høster det de sår’ når det gjelder deres måte å behandle andre på. Dette vil vise seg å være tilfelle, ikke bare når det gjelder det de høster fra sine medmennesker. Viktigere er det at dette også gjelder forholdet til Gud. — Se Matteus 5: 7; 6: 14, 15.

For å understreke faren ved å etterligne de overdrevent kritiske fariseerne fortalte Jesus en todelt lignelse: «Kan vel en blind lede en blind? Vil da ikke begge falle i grøften? En lærling står ikke over sin mester, men når han er utlært, blir han som sin mester.» — Luk. 6: 39, 40.

Det vil være meningsløst for en som bokstavelig talt er blind, å forsøke å lede en annen blind i ukjent terreng. Hvis de støtte på en grøft, ville helt sikkert begge falle i den. Jødenes religiøse ledere var ’blinde’ i overført betydning når de skulle dømme sin neste. (Jevnfør Matteus 15: 14; 23: 16, 24.) De nektet å legge merke til gode egenskaper hos fattige, alminnelige mennesker. Ved en anledning utbrøt fariseerne: «Denne hopen som ikke kjenner loven — forbannet er den!» (Joh. 7: 49) Enhver som etterligner en slik fordømmende holdning, går farlige fallgruver i møte.

Akkurat som «en lærling» som tilegner seg sin mesters tenkemåte, blir «som sin mester», ville dessuten alle som etterlignet fariseerne, til slutt bli lik dem. De ville ikke lenger ha Guds gunst, men stå i fare for å miste livet. Derfor sa Jesus ved en annen anledning:

«Ve dere, skriftlærde og fariseere! Dere hyklere! Dere stenger himmelriket for menneskene. Selv går dere ikke inn, og dere tillater ikke dem å gå inn som gjerne vil. Ve dere, skriftlærde og fariseere! Dere hyklere! Dere drar land og strand rundt for å vinne en eneste tilhenger, og når dere har klart det, gjør dere ham til en som fortjener helvete [gresk: ge’en·na, evig tilintetgjørelse] dobbelt så mye som dere selv.» — Matt. 23: 13— 15.

Jesus påpekte hvor tåpelig det er å være overdrevent kritisk, da han stilte følgende spørsmål: «Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye legger du ikke merke til? Eller hvordan kan du si til din bror: La meg ta flisen ut av øyet ditt, når det er en bjelke i ditt eget?» — Matt. 7: 3, 4; jevnfør Lukas 6: 41, 42a.

Jesus omtaler ikke bare dem som er opptatt av andres feil mens de selv begår større feil, selv om dette er en vanlig menneskelig svakhet. Nei, han sikter til en som ville legge merke til en mindre feil ved sin brors «øye». Den som kom med slik kritikk, ville hevde at hans bror hadde en svekket moralsk skjelneevne og dømmekraft. Selv om mangelen var liten, som en ’flis’ (et «lite rusk», Erik Gunnes’ overs.), ville den som kritiserte, gjøre et nummer av det og på en hyklersk måte tilby seg å «ta flisen ut». Han ville gi uttrykk for at han ville hjelpe vedkommende til å se tingene klarere, slik at denne kunne treffe mer fornuftige avgjørelser.

Jødenes religiøse ledere var særlig tilbøyelige til å kritisere andres avgjørelser. Vi har et eksempel på dette fra den gang Jesus helbredet en som var født blind. Da Jesus helbredet ham, sa han at Jesus måtte være kommet fra Gud. Fariseerne svarte ham skarpt: «Du er født som en synder tvers igjennom, og du vil belære oss?» (Joh. 9: 34) Når det gjaldt åndelig klarsyn og dømmekraft, hadde imidlertid fariseerne «en bjelke» i sitt eget øye. De var fullstendig blinde.

Av denne grunn utbrøt Jesus: «Din hykler! Ta først bjelken ut av ditt eget øye! Da først vil du se klart og kan ta flisen ut av din brors øye.» — Matt. 7: 5; Luk. 6: 42b.

Betydde dette at Jesu disipler ikke i det hele tatt skulle benytte dømmekraft når det gjaldt andre mennesker? Nei, for Jesus sa videre: «Gi ikke hundene det hellige, og kast ikke deres perler for svin; de vil bare trampe dem ned, vende seg mot dere og rive dere i stykker.» — Matt. 7: 6.

Ifølge Moseloven var hunder og griser urene. (3. Mos. 11: 7, 27) Det var tillatt å kaste kjøtt av et dyr som var revet i hjel av et villdyr, til hundene. (2. Mos. 22: 31) Men den jødiske tradisjon forbød jødene å gi hundene ’hellig’ kjøtt, det vil si kjøtt fra dyreoffer. Misjna sier: «Dyreoffer [hebraisk: qodashim, «hellige ting»] kan ikke kjøpes tilbake for å bli gitt som mat til hundene.» Å kaste bokstavelige perler ’for svinene’ ville også være fullstendig upassende. Sannsynligvis ville grisene forveksle dem med erter, eikenøtter eller noe annet i maten deres. Når grisene fant dem uspiselige, ville de trampe på dem. De kunne bli rasende og derved skade den som kastet perlene.

«Det hellige» og «perler» sikter i billedlig forstand til verdifulle, bibelske sannheter angående Guds messianske rike. Jesu disipler skulle dele disse sannhetene med alle. (Matt. 24: 14; 28: 19, 20) Men hvis noen ikke viste verdsettelse av åndelige ting, i likhet med hunder eller svin, skulle de kristne lete etter noen som hadde et hørende øre. — Se Matteus 10: 14; Lukas 9: 5; 10: 11; Apostlenes gjerninger 13: 45, 46; 18: 6.

Spørsmål fra leserne

● Er det nødvendig for en som er syk eller gammel, å la seg døpe, hvis det vil utgjøre en fare for vedkommende å bli senket ned i vann?

Bibelen viser at det er svært viktig å la seg døpe ved å bli fullstendig senket ned i vann. Så til og med når det er nødvendig å ta uvanlige skritt på grunn av den tilstand dåpskandidaten er i, bør han bli døpt om overhodet mulig.

Den oppstandne Jesus sa til sine disipler: «Gå derfor ut og gjør alle folkeslag [mennesker av alle folkeslag, NW] til disipler, idet dere døper dem . . . og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere.» (Matt. 28: 19, 20) Ja, de som lærte Guds vilje å kjenne og innvigde seg for å tjene ham, skulle senkes fullstendig ned i vann, på samme måte som Jesus ble døpt. (Det greske ordet baptízein betyr «å dukke under, senke ned».) Vi leser om offiseren Kornelius og hans familie: «Så bød [Peter] at de skulle døpes i Jesu Kristi navn.» — Apg. 10: 48.

I moderne tid har Jehovas vitner arrangert dåp ved stevner. Selve dåpen kan finne sted i et basseng i nærheten av stevnestedet, i et vann eller i en elv hvor det er nok vann til at dåpskandidatene kan dukkes fullstendig under. (Jevnfør Apostlenes gjerninger 8: 38.) Men noen som har ønsket å bli døpt på denne måten, har fysisk sett vært ute av stand til å overvære et stevne. Derfor er de blitt døpt på en fullt ut gyldig måte i store badekar i private hjem. Dette har vært til hjelp for eldre eller for slike som har en spesielt skrøpelig helse, for eksempel på grunn av svakt hjerte. Vannet kan varmes opp av hensyn til dåpskandidaten, og han kan så bli løftet svært langsomt og rolig opp i karet. Når han har vent seg til vannet, kan selve dåpen finne sted.

Men hva med ekstraordinære tilfelle? Selv i mange av disse tilfellene er dåpen blitt utført. Personer med åpne sår eller permanente hull i strupen er blitt døpt. Såret ble midlertidig tildekket med et stykke plast som ble tapet fast. Også personer som må benytte respirator, er blitt døpt. I slike tilfelle har en fått en lege eller en sykepleier til å hjelpe til. Den lamme personen ble løftet ned i vannet mens han pustet gjennom en slange med munnstykke. I det øyeblikk dåpen foregikk, ble så munnstykket tatt ut, resten av kroppen ble senket ned, og munnstykket ble satt inn igjen med en gang kroppen var over vannet igjen. Slike tilfelle viser at nesten alle kan bli døpt, selv om det for noens vedkommende vil bety at en må være spesielt forsiktig eller ta visse forholdsregler.

Det kan naturligvis være at det i visse ekstreme tilfelle ser ut til at det i øyeblikket er absolutt umulig for en person å la seg døpe. Da stoler vi på at vår barmhjertige himmelske Far vil forstå det og godkjenne den som har innvigd seg i sitt hjerte. (Sal. 103: 13, 14; Klag. 3: 22) «Han ransaker rettferdige, . . . de oppriktige får se hans åsyn.» (Sal. 11: 5, 7) Vi kan således ha tillit til at når det fysisk sett er umulig for en nyinnvigd å bli døpt, vil Jehova i sin barmhjertighet ta hensyn til dette.