Bergprekenen — «Gå inn gjennom den trange port!»

ETTER at Jesus hadde oppfordret sine tilhørere til å be oppriktig om hjelp til å gjøre Guds vilje, sa han videre: «Gå inn gjennom den trange port! For vid er den port og bred er den vei som fører til fortapelsen [ødeleggelse, NW], og mange er de som går inn gjennom den. Men trang er den port og smal er den vei som fører til livet, og få er de som finner den.» — Matt. 7: 13, 14.

I oldtiden gikk atkomstveien til en by gjennom en byport. Bibelen sammenligner ofte menneskenes livsløp med en vei eller sti. (Ordsp. 4: 18, 19) Ifølge Guds Sønn leder en bred vei til «fortapelse» eller «ødeleggelse» eller til en død i unåde hos Gud. De som ferdes på denne veien, kan leve som de selv vil, uten å forandre seg og bringe sitt liv i overensstemmelse med Bibelens normer for oppførsel. «Mange» har valgt denne brede og lettvinte vei.

På den annen side sammenligner Bibelen Guds messianske rike med en by som en «trang» port og en «smal» vei fører inn til. (Se Hebreerne 11: 10; 13: 14.) De som går på denne «vei som fører til livet [evig liv]», må arbeide med sitt hjerte for å utvikle de rette motiver. De må øve selvkontroll i alle livets forhold, og av og til må de også tåle voldelig forfølgelse for å kunne holde seg på den sanne tilbedelses vei. (Apg. 9: 2; 19: 9, 23; 22: 4) Ettersom de fleste mennesker foretrekker å leve uten å måtte være selvoppofrende og legge bånd på seg, søker de ikke den livets vei som Gud har behag i. Det er derfor ’få som finner’ den trange port og den smale vei som fører til livet. — Se Matteus 7: 8; Lukas 13: 24.

Deretter ga Jesus en advarsel til dem som ønsker å holde seg på veien til livet: «Vokt dere for de falske profeter! De kommer til dere i saueham, men innvendig er de glupske ulver.» — Matt. 7: 15.

Med «falske profeter» mente Jesus religiøse lærere som med urette utga seg for å representere Gud. Disse bedragere ville opptre «i saueham». De ville på en hyklersk måte legge mildhet, ydmykhet og andre får-lignende egenskaper for dagen og søke å gi inntrykk av at de tilhørte ’hjorden’ av Guds tilbedere. (Se Salme 78: 52; 80: 2; 100: 3.) Men innvendig ville disse falske profeter være «glupske ulver», det vil si, ytterst begjærlige og griske og ivrige etter å utnytte andre til sin egen tilfredsstillelse.

Guds Sønn hevdet at de falske profeter skulle ’komme til dere’, det vil si, de skulle komme fra et sted utenfor den hjorden som han, den «gode hyrde», skulle samle om seg. (Joh. 10: 11) Disse bedragerne eksisterte allerede og var ikke bare en trusel som gjaldt en fjern framtid. Jesus tenkte tydeligvis spesielt på fariseerne, som med urette ga seg ut for å være Guds talsmenn. De hadde satt seg «på Mose stol» og hevdet at de var Guds lovs offisielle fortolkere. (Matt. 23: 2) Men fariseerne var hyklere som faktisk hindret menneskene i å finne den trange porten og den smale veien som fører til livet. (Matt. 23: 13—15; Luk. 6: 39) Når det gjelder den bedragerske ’sauehammen’, er noe Jesus sa ved en senere anledning, ganske opplysende:

«Ve dere, skriftlærde og fariseere! Dere hyklere! Dere ligner hvitkalkede graver, de som utvendig er vakre å se til, men innvendig er fulle av dødningeben og all slags urenhet. Slik er det også med dere: I det ytre, det som folk ser, er dere rettskafne, men i det indre er dere fulle av hykleri og urett.»a — Matt. 23: 27, 28.

Hvordan er det mulig å avsløre ’ulver i saueham’? Jesus kom med en grunnleggende regel og en lignelse eller illustrasjon: «På fruktene skal dere kjenne dem. Høster en kanskje druer av tornebusker eller fiken av tistler? Et godt tre bærer god frukt, et dårlig tre bærer dårlig frukt. Et godt tre kan ikke gi dårlig frukt, og et dårlig tre kan ikke gi god frukt. Hvert tre som ikke bærer god frukt, blir hogd ned og kastet på ilden.» — Matt. 7: 16—19.

Alle fruktbærende trær og planter frambringer sin egen spesielle frukt. Ikke alle planter bærer frukter som egner seg til menneskeføde. Det ville være tidsspille å lete etter spiselige frukter som druer og fikener blant torner og tistler. Frukter som egner seg til menneskeføde, må komme fra et tre som er både friskt og av rette slag. Hvis et tre stadig bærer «dårlig frukt», er det et sikkert tegn på at selve treet er «dårlig». Et slikt dårlig tre blir «hogd ned» og brukt som brensel sammen med kvister og torner og ugress. — Jevnfør Salme 58: 10; Forkynneren 7: 6; Jesaja 44: 14—16; Matteus 6: 30; 13: 30.

Mens Jesu tilhørere fremdeles hadde denne illustrasjonen fra jordbruksforhold i sine tanker, gjentok han det grunnleggende prinsipp: «Derfor skal dere kjenne dem på fruktene.» (Matt. 7: 20) Disse billedlige «fruktene» ville innbefatte de falske profeters undervisning. Jesus sa i denne forbindelse: «Et godt menneske bringer fram godt av hjertets gode forråd, et ondt menneske bringer fram ondt av hjertets onde forråd. For det som hjertet er fullt av, taler munnen.» — Luk. 6: 45.

Frukter som røper de falske profeters sanne natur, omfatter også deres oppførsel i sin alminnelighet. (Jevnfør Markus 7: 21—23.) Et menneske kan ikke for alltid holde sin egentlige hjertetilstand skjult. Vedkommendes ord og gjerninger vil til slutt åpenbare hva som bor i ham.

Jehova «hører bønner»

Salmisten David omtalte Jehova som den som «hører bønner», og det er stadig beviser for at Gud virkelig besvarer oppriktige bønner. (Sal. 65: 3) Følgende opplevelse fra Portugal er verd å legge merke til i denne forbindelse:

En kvinnelig sykepleier var høyt aktet av venner og bekjente. Men hennes ekteskap var mislykket, og til slutt reiste mannen fra henne fordi han levde et umoralsk liv. Ettersom hun var dypt religiøs, ba hun en dag i sin fortvilelse til Gud og ga uttrykk for at hun lengtet etter et lykkelig liv, og bønnfalt ham om at hvis han hadde en meningsfylt hensikt, måtte han la henne få kjennskap til den.

Den samme kvelden kom to Jehovas vitner til denne kvinnens dør mens de tok del i forkynnelsesarbeidet fra hus til hus. Hun hadde akkurat tatt en dusj og hadde ennå på seg morgenkåpe. Allerede da hun hørte de første innledende ordene som et av vitnene kom med, følte hun at hennes bønn var blitt besvart. Hun inviterte derfor de to vitnene inn og stilte mange spørsmål og gledet seg over å få svar ut fra Bibelen. Et hjemmebibelstudium ble startet med denne kvinnen, og ikke lenge etter var hun regelmessig til stede på kristne møter.

Med tiden ble denne sykepleieren selv en forkynner av det «gode budskap» og ledet et bibelstudium. Snart planla hun å bli døpt som et symbol på sin innvielse til Jehova, han som «hører bønner».