Bergprekenen — «Dere skal slett ikke sverge»

ETTER at Jesus i Bergprekenen hadde gjort rede for ekteskapsbrudd og skilsmisse, kom han inn på det å sverge når en uttaler seg. Han sa: «Atter har I hørt at det er sagt til de gamle: Du skal ikke sverge falsk ed, men du skal holde dine eder for Herren.» — Matt. 5: 33.

De jøder som hørte Jesu uttalelser, visste at deres forfedre hadde god kjennskap til Moselovens bud om å sverge eller avlegge ed. Loven påbød at en i visse tilfelle skulle sverge. (2 Mos. 22: 10, 11; 4 Mos. 5: 21, 22) Guds Ord understreker gang på gang betydningen av å oppfylle løfter. — 4 Mos. 30: 3, 4; 5 Mos. 23: 21—23; Pred. 5: 3, 4.

Jesus fortsatte: «Men jeg sier dere: Dere skal slett ikke sverge, verken ved himmelen, for den er Guds trone, eller ved jorden, for den er hans fotskammel, eller ved Jerusalem, for det er den store konges by. Sverg heller ikke ved ditt hode, for du kan ikke gjøre et eneste hår hvitt eller svart.» — Matt. 5: 34—36, NTN.

Hadde Jesus til hensikt å avskaffe alle eder og løfter? Nei, for loven, som krevde at en avla ed ved visse anledninger, sto fortsatt ved makt. (Gal. 4: 4) Da Jesus selv ble anklaget og sto for ypperstepresten, hadde han ingen innvendinger mot å bli tatt i ed. (Matt. 26: 63, 64) Da Jesus sa: «Dere skal slett ikke sverge», siktet han til det forhold at edsavleggelsene ble svekket og uthult. Hvordan det?

Edsavleggelser som er omtalt på en positiv måte i Bibelen, har alltid med svært viktige spørsmål å gjøre, for eksempel avgjørelser i forbindelse med den sanne tilbedelse, inngåelse av pakter og vitneavhøring i rettssaker. (1 Mos. 24: 2—4, 9; 31: 44, 50, 53; 2 Mos. 22: 10, 11) Etter som tiden gikk, begynte imidlertid jødene å legge seg til den vane å avlegge høytidelige løfter i en lang rekke forbindelser i dagliglivet. Gamle rabbinske skrifter nevner for eksempel enkeltpersoner som avla løfte om ikke å sove, ikke å tale, ikke å spasere og ikke å ha kjønnslig omgang med sin hustru. Ved mange anledninger avla en løfter ved å benytte ordet «korban», som betyr «en gave innviet til Gud». Det var vanlig å tro at en ved å uttale dette ordet kunne erklære bestemte ting like forbudt for seg selv og andre som offerne som ble frambåret i templet. Jesus sa med tanke på dette til fariseerne:

«Det er riktig vakkert at I gjør Guds bud til intet for å holde eders vedtekt. For Moses har sagt: Hedre din far og din mor, og: Den som banner far eller mor, skal visselig dø; men I sier: Om et menneske sier til far eller mor: Det du skulle ha hatt til hjelp av meg, det skal være en korban, det er en gave til templet, så lar I ham ikke lenger få lov til å gjøre noe for far eller mor, og således gjør I Guds ord til intet ved eders vedtekt, som I har pålagt menneskene.» — Mark. 7: 9—13.a

Måten å avlegge løfter på var også blitt fordervet. Det ble alminnelig å sverge «ved himmelen», «ved jorden», «ved Jerusalem» og til og med ved et annet menneskes «hode» (eller liv) i stedet for å følge de eksempler på edsavleggelse i Guds navn som fantes i skriftene. (5 Mos. 6: 13; Dan. 12: 7) Jødiske autoriteter var uenige om gyldigheten av mange løfter som var blitt avlagt i navnet til slike skapte ting. Enkelte mente åpenbart at de kunne tilbakekalle utsagn de hadde uttalt under ed, uten å bli straffet for det. — Jevnfør Matteus 23: 16—22.

Jesus viste imidlertid at fordi himmelen var «Guds trone», jorden «hans fotskammel» og Jerusalem «den store konges stad», var det å sverge ved dem det samme som å avlegge en ed i Guds navn. (Es. 66: 1; Sl. 48: 3) På lignende måte var det å sverge ved noens «hode» eller liv det samme som å avlegge løftet i Guds navn, for han er livets Opphav og Opprettholder. Ikke noe menneske råder over sitt liv i den grad at det vil kunne «gjøre et eneste hår hvitt eller svart». — Sl. 36: 10.

Jesus fortsatte med å si følgende etter at han hadde kommet med oppfordringer om ikke å sverge i tide og i utide: «La deres ord ja bety ja og deres nei nei, for det som er mer enn dette, er av den onde.» — Matt. 5: 37, NW.

Å avlegge ed ved enhver anledning for å få ens uttalelser til å virke troverdige ble alminnelig fordi løgn og bedrag var så utbredt. Jesus viste imidlertid at i det daglige liv bør et enkelt ja eller nei være fullstendig pålitelig. Det skulle ikke være nødvendig å støtte dem ved å sverge. De som mener at det er nødvendig å si noe «mer enn dette» ved stadig å ’sverge på’ det de sier, viser at de i bunn og grunn ikke er til å stole på. De legger for dagen den ånd som skriver seg fra «den onde», Satan Djevelen, som Bibelen omtaler som «løgnens far». — Joh. 8: 44; Jak. 5: 12.

Treenighetslæren — hvor skriver den seg fra?

En hovedlæresetning i de fleste av kristenhetens kirkesamfunn er treenighetslæren, som går ut på at Faderen, Sønnen (Ordet eller Logos) og den hellige ånd er tre likestilte personer som utgjør én Gud. De som bekjenner seg til denne læren i vår tid, hevder ofte at den er basert på Bibelen og at den således var en kristen lære fra den tidligste tiden i kirkens historie.

Dr. theol. Alvan Lamson undersøkte imidlertid bevisene for dette synet. Han prøvde særlig å finne ut hvorvidt Justinus martyr og andre tidlige skribenter godtok og framholdt denne læren. Dr. Lamson sier:

«Når det gjelder de opprinnelige og karakteristiske trekk ved læren om Logos, slik de lærde kirkefedre fra det annet og det tredje århundre framholdt den, finner vi dem ikke i de jødiske skrifter og heller ikke i Jesu og hans apostlers lære, men hos Filon [en jødisk filosof som levde i det første århundre etter Kristus] og hos de aleksandrinske platonikere. I overensstemmelse med dette syn hevder vi at treenighetslæren ble utformet gradvis og på et forholdsvis sent tidspunkt. Vi hevder også at den skriver seg fra en kilde som ikke har noe med de jødiske og de kristne skrifter å gjøre; at den utviklet seg og ble innpodet i kristendommen av kirkefedre som forfektet Platons idéer. Videre hevder vi at det på Justinus’ tid [cirka 100—165 e. Kr.] og lang tid deretter var en alminnelig utbredt lære at Sønnen hadde en særskilt natur og underordnet stilling, og at bare de første skyggelignende konturene av treenighetslæren da var blitt synlig.» — The Church of the First Three Centuries, side 34.