Disco — er det grunn til å passe seg?
lesere reagerer på den informasjon om disco-feberen som er gitt her i bladet
I NUMMERET for 22. juli 1979 fikk Våkn opp!s lesere en advarsel om å passe seg for disco. Selve livsnerven i diskoteket er en «frigjort» tilkjennegivelse av seksuelle lidenskaper, het det.
Men er det virkelig så alvorlig at vi må passe oss for diskoteker og den frihet på det seksuelle område som de representerer? Noen som leste artiklene i Våkn opp!, tror ikke dette.
«Jeg er en gjenfødt kristen,» skrev en av dem. «Jeg synes ikke diskoteker er så dårlige som dere gir inntrykk av!»
En annen skrev: «Disco-dans, disco-musikk og det å gå fra ett diskotek til et annet kan være god og ren moro og slett ikke sånn råttenskap som det stod i Våkn opp!»
En tredje sa: «Jeg har nettopp lest Deres blad om diskotekene, og jeg synes det som sies der, er . . . meget dømmende. Dere sier at diskoteker betyr sex, utukt, grovheter — dere er sprø! Diskotekene har en god atmosfære.»
Det er mange som har uttrykt seg på denne måten. Men har de virkelig sett saken i det rette perspektiv? For det første var det ikke alt som kalles «disco», som ble fordømt i Våkn opp! For det annet er det visse viktige faktorer som ingen av oss bør overse.
Tenk over følgende: I henhold til Bibelen er Satan Djevelen «denne verdens fyrste». Han er «denne verdens gud». (Joh. 12: 31; 2. Kor. 4: 4) Sanne kristne er klar over at Satan manipulerer denne verden for å få den til å tjene hans hensikter. Bør vi ikke da også vente at han vil bruke denne verdens underholdning i sine forsøk på å få vendt folk bort fra sann tilbedelse?
De verdsetter advarselen
De aller fleste av dem som skrev, viste at de hadde denne bibelske forståelse av saken. De gav uttrykk for takknemlighet over artiklene i Våkn opp! Både unge og gamle skrev at de hadde satt pris på å bli gjort oppmerksom på de potensielle farer ved å gå på diskoteker og ved å se slike disco-filmer som «Saturday Night Fever». Her følger noen utdrag av disse brevene:
En 21-åring fra Illinois sier:
«Jeg skriver for å takke dere for de sunne, bibelske råd som ble gitt i ’Våkn opp!’ . . . om diskoteker. Det som ble opplyst om ’Saturday Night Fever’, sjokkerte meg.
Jeg må innrømme at jeg har likt en del av disco-dansen og disco-musikken, selv om jeg ikke har hatt noe ønske om å gå på diskotek. Jeg er absolutt enig i at de framelsker en ’se-på-meg’-stil. Jeg hadde aldri tenkt at dette hadde sånn betydning. Men nå skjønner jeg hvor fordervende en sånn holdning kan være.»
En annen 21-åring skrev fra Dallas i Texas:
«Etter å ha lest ’Våkn opp!’-artiklene om disco har jeg lært en hel del. Jeg skjønner nå hvordan disco-musikk kan sammenlignes med den sangen Moses snakket om da han kom ned fra fjellet. [2. Mos. 32: 17—19] Den får virkelig fram dyriske tendenser. Selv de som er ’eldre’, kan bli grepet av den hypnotiske rytmen.
Jeg vil gjerne takke dere for at dere fortalte om diskotekenes opprinnelse og om den forbindelse de har med de homoseksuelle. Det er virkelig noe som vi unge bør holde oss borte fra. Jeg prøver nå å revurdere min innstilling til disco og bli klar over at den slags er noe Jehova i høy grad misliker. . . .
Jeg håper våre unge kristne brødre og søstre vil ta det til seg, så de kan få høre den beste musikk som finnes, når de kommer inn i Jehovas nye ordning!»
Fra Portland i Oregon kom denne korte hilsenen:
«Jeg vil bare takke dere for opplysningene i ’Våkn opp!’ . . . om disco. Tidligere gikk det nedover med meg åndelig sett. Men da jeg leste Hebreerne 11: 24—26, var det som om jeg ble ladet opp på nytt, og jeg fikk en ny innstilling til livet. Ingen midlertidige nytelser av synden kan noen gang sammenlignes med det vi vil høste i Jehovas rike. Igjen mange takk for at dere gjorde meg oppmerksom på dette interessante poenget.»
Her følger utdrag av et brev fra et ungt menneske i Albuquerque i New Mexico:
«På et tidspunkt da jeg var nokså tvilrådig når det gjaldt mine fritidsvaner og fritidssysler, kom denne artikkelen og rensket opp i det ’grå’ området, iallfall for meg. Men den stanset ikke der, som om ungdommen ikke hadde noe å se fram til. . . .
Det er ikke noe ’restriktivt’ ved det å ønske å tjene Gud på hans måte, selv om det betyr at vi blir spottet av folk som mener ’vi går for langt’. Denne artikkelen befridde i hvert fall meg for tvil eller nøling med hensyn til hva jeg burde velge som underholdning. Jeg er virkelig takknemlig over å ha fått alle disse opplysningene.»
Et meget åpenhjertig brev kom fra en ungdom i California. Han skrev blant annet:
’Jeg er 17 år og ble oppdratt som et av Jehovas vitner. Jeg kom først i kontakt med disco gjennom en fetter av meg som var svært flink til å danse. Jeg likte disco kolossalt godt. Jeg gikk for å se «Saturday Night Fever», og til slutt hadde jeg lært alle trinnene. Jeg kunne dem like godt som Travolta. Jeg begynte å lure meg av sted til dansekveldene på skolen og vant førstepriser i disco-dans. Overalt hvor jeg kom, ble dansegulvet ryddet når jeg begynte å danse, og det var virkelig en herlig følelse å vite at folk stod og så på i beundring mens jeg danset. Jeg begynte snart å være sammen med en pike i en annen av Jehovas vitners menigheter. Hun kunne danse slik som jeg, men det var også alt vi hadde felles. Det varte ikke lenge, men jeg fortsatte å danse.
Så kom dere med artiklene om disco-dans, og jeg sank helt ned i støvlene. Jeg mener jo at jeg elsker Bibelens sannheter, men jeg hatet å gi opp den eneste hobby jeg hadde, eller noe som gjorde meg lykkelig. Jeg dempet det hele ned litt, men jeg sluttet ikke. Så kom det kretsstevnet der disco ble drøftet, og talen om discodans på et av møtene våre. Taleren sa at grunnen til at artiklene kom i bladet, og at en del av stevnet handlet om disco, var at enkelte ikke hadde oppfattet poenget med det hele, og jeg visste at det gjaldt meg. Da kuttet jeg veldig ned på disco-dansingen. Så gikk jeg og så filmen «Hurricane», og der så jeg en stamme gjennomføre sin ritualdans. Det var akkurat det samme som jeg danset. Da jeg så det, ble jeg kvalm. Dermed kuttet jeg ut disco.
Jeg har hørt om folk som har drevet utukt på dansegulvet, og jeg var ikke så langt fra det selv. Jeg er glad jeg er ferdig med det livet. Jeg tror vi har en fin gruppe ungdommer som virkelig elsker Jehova. Vi trenger alle litt oppmuntring fra tid til annen, og derfor sendte jeg dette brevet. Takk igjen.’
En pike som går på en høyere skole i Michigan, forklarte hvordan hun selv hadde hatt nytte av artiklene, og skrev så:
«Dette nummeret av ’Våkn opp!’ var også et godt redskap å ha i vitnearbeidet på skolen. Det er vanskelig å finne ungdommer i dag som tenker på Gud, ja, selv på verdensproblemene. De lever i nuet og bryr seg ikke om morgendagen. For dem var disco-bladet midt i blinken.
Mange ungdommer var opptatt av sitatet fra psykologen om filmen ’Saturday Night Fever’, og de var også enig i at filmen var helt syk hva språk og moral angår. De ble også forbauset over å få vite om alt disco-bevegelsen omfatter, og de innså at det er fornuftig å holde seg vekk fra sjenerende lys og fra støynivåer som kan volde fysisk skade.
Så, kjære brødre, jeg ville at dere skulle vite at vi har satt veldig stor pris på det vi har fått vite om disco. Vi er meget takknemlige over at Jehova fortsetter å gi oss mat i rette tid og holder oss sunne og friske både åndelig og fysisk.
Jeg håper dere vil publisere flere slike interessante artikler, om det er Jehovas vilje. For de er ikke bare til hjelp og rettledning for oss som kristne, men de gjør også mange andre unge mennesker oppmerksom på hvor viktig det er å leve et rent liv nå, og på det vidunderlige håpet om evig liv under fredelige forhold.»
Farene understrekes
Noen lesere tok med opplevelser og nyhetsmeldinger i brevene sine for å rette søkelyset på all den ukristelige oppførselen på mange diskoteker. En leser i California sendte for eksempel med et utklipp fra bladet Parade for 6. mai 1979. Der het det under overskriften «Farlig dans»:
«Politiet sier at ’the Freak’, som nå sprer seg som en farsott til alle diskoteker i landet, er den farligste nye dansen på lang tid. Noen kaller den ’dødsdansen’ eller ’sex-dansen’, andre ’sjalusi-dansen’ eller ’trøbbel-dansen’.
Da Jim Moore danset ’the Freak’ i Detroit sammen med sin venninne, skal en rasende mann som het Jimmie Rogers, ha skutt ham i brystet tre ganger. Rogers er blitt tiltalt for mord.
I den samme byen er Oscar Ross tiltalt for å ha skutt sin unge hustru. Sharon, etter å ha sett på at hun danset ’the Freak’ i et nabohus.
’The Freak’ danses slik at partnerne bøyer knærne, spriker med bena og nærmer seg hverandre med roterende hoftebevegelser inntil de får kroppskontakt. Da vil noen trekke seg tilbake, mens andre improviserer videre.»
En leser i England sendte inn et utklipp fra Daily Mail i London for 2. mai 1979. Under overskriften «Disco-drapene ’må stanses’» het det der:
«Det oppfordres nå til tiltak mot voldshandlingene på diskotekene etter at drapet på en student i forrige uke brakte tallet på disco-drap i London opp i sju på fire måneder.
Bryan Cassidy, som er nestformann i Stor-Londons kommunale komité for offentlige tjenester og sikkerhetsspørsmål, sa i går: ’Jeg er forferdet over det stigende tall på drap og alvorlige skader som er blitt resultatet av voldshandlinger ved enkelte diskoteker.’ . . .
En 17-åring ble stukket i hjel med kniv da han tok med sin forlovede på diskotek for å feire deres forlovelse. . . .
Cassidy sa: ’Det er ikke tvil om at disco er en industri i vekst, men vi kan ikke tillate at voldshandlinger øker sammen med den.
Jeg er sikker på at sex ligger til grunn for en stor del av voldshandlingene i disse klubbene, kombinert med den tunge rytmen i musikken som virker sterkt på kroppen.’»
Ja, det finnes rikelig med beviser for at diskoteker i sin alminnelighet ikke er de steder hvor en kan få «god og ren moro», iallfall ikke det sanne kristne betrakter som god og ren moro.
Er all disco dårlig?
Sier vi nå at alle steder eller ting som har fått ordet «disco» knyttet til seg, er dårlige? Nei, for det er så mange ting — deriblant mat, klær og restauranter — som flagrer med merkelappen «disco» fordi ordet er blitt populært. Det er heller ikke slik at all discomusikk eller disco-dans nødvendigvis er seksuelt stimulerende eller umoralsk. Som det ble sagt i Våkn opp!-artikkelen for 22. juli i fjor: «Disco er ganske enkelt musikk og dans og kan ta en hvilken som helst form en måtte ønske.»
Det het derfor også i dette nummeret av Våkn opp!: «Enkelte ’diskoteker’ kan være restauranter hvor det bare leilighetsvis blir spilt musikk og danset, eller hvor dette i det hele tatt ikke forekommer i den tiden da det blir servert mat. Slike steder, og kanskje også andre steder, kan kanskje by på en form for musikk og dans som de kristne kan finne akseptabel. Men disse ’diskotekene’ gjenspeiler ikke den disco-livsstil som er i strid med den sanne kristendoms normer.»
Noe som ytterligere understreker at det virkelig er grunn til å passe seg for disco og dens umoralske livsstil, er de førstehånds erfaringer som ble gjort av Benny Golson, en eldste i en av Jehovas vitners menigheter i Los Angeles i California. Benny holdt et foredrag basert på det Våkn opp! hadde å si om disco, da en reisende representant for Jehovas vitner var på en ukes besøk i menigheten. Han hadde på forhånd skrevet ned det han skulle si, og noen utdrag av det gjengis her.
JEG lager sangtekster og er musiker. Jeg har laget plater og spilt med i jazzorkestrene til Dizzy Gillespie, Art Blakey, Lionel Hampton, Benny Goodman og Earl Bostic. Jeg har skrevet musikk for velkjente artister som Peggy Lee, Eartha Kitt, Connie Francis, Ella Fitzgerald og Diana Ross og for slike TV-show som «Mission Impossible», «Partridge»-familien, M*A*S*H og Mannix. Tidlig i år, da jeg hørte at Våkn opp! skulle presentere mye stoff om disco, ventet jeg spent på å få se bladet.
Da artikkelen endelig kom, leste jeg den straks. Jeg må si at jeg ble foruroliget. Jeg var ikke enig — jeg fylte margene på hver side med personlige kommentarer. Tanken om at homoseksuelle stod bak disco, var helt absurd. Jeg var overbevist om at jeg måtte skrive et brev til Selskapet Vakttårnet om saken. Men jeg bestemte meg for å gjøre noe fornuftig, uten å forstå hvor fornuftig det virkelig var: Jeg besluttet å foreta en grundigere undersøkelse av den industrien jeg selv var en del av. Da jeg gjorde det, fikk jeg det ene sjokket etter det andre.
Ting jeg oppdaget
En venn av meg, et av Jehovas vitner, hadde nettopp gjort klart et album for et større plateselskap i Los Angeles, men musikken var ikke disco-preget. En homoseksuell i selskapet begynte å lage «bølger». Han ville ta de 24-spors lydbåndene (individuelle, umiksede spor) tilbake til New York for å mikse dem om igjen og derved kanskje få stortromme, bekken og elektrisk bass sterkere fremhevet, så en oppnådde den smittende disco-rytmen. Alt dette var stikk i strid med det min venn ønsket. Men til slutt gikk de da med på at også han skulle få bli med over til New York.
Da de kom til studio i New York, ble den homoseksuelle fra Los Angeles møtt av to andre homoseksuelle. Min venn, som altså var et vitne, måtte gå ut av studio flere ganger under ommiksingen for ikke å «eksplodere». Nå gikk det slik at disco-miksingen ikke ble særlig vellykket, og dermed fikk han gå videre med sin egen opprinnelige miks.
En bekjent av meg som ikke er et av Jehovas vitner, ble nylig stilt overfor det samme problemet i et annet større plateselskap. Han hadde nettopp gjort ferdig et album (ikke disco) med en sanggruppe som hadde vært populær i mange år, og selskapet likte ikke miksen. De ønsket også at han skulle reise over til New York, der de homoseksuelle ventet.
Agenten til en plateartist jeg kjenner, fortalte at det er ’et mindre disco-problem’ i New York nå for tiden. Det kommer av at de homoseksuelle, som nå har slått seg sammen, prøver å tvinge disk-jockeyene til å lage musikkprogrammer som er etter de homoseksuelles smak. Disk-jockeyene misliker dette og gjør en viss motstand mot det. Publikum skriker naturligvis etter mer disco.
Jeg var virkelig ikke klar over hvor dårlig den moralske atmosfæren på diskotekene er. I Los Angeles-området ligger det en klubb som har en «pyjamas-disco-aften», og da kommer alle i soveromsantrekk. Kvinnene prøver å overgå hverandre og kommer i tynne, gjennomsiktige, løstsittende nattkjoler. Klubben er dørgende full på disse kveldene.
Disco har kommet til å bety atskillig mer enn musikk og dans. «Det er virkelig en livsstil,» sa en venn av meg nylig. Og han har rett. Disco-moter — T-skjorter, stramtsittende, glinsende bukser, nedringede, gjennomsiktige bluser, vide skjørt som åpenbarer undertøy av bikini-typen, og altslags karnevalsaktig utstyr — strømmer ut på markedet. Vi bør vel heller ikke glemme disco-lysene eller den «hofte»-stilen enkelte bruker når de går.
Kristne bør være på vakt
Det er nok så at det ikke i seg selv er noe å innvende mot visse former for dans. Men når dansen og musikken blir koblet sammen med varierende og tvilsomme innslag, endrer bildet seg dramatisk.
Bibelen sier: «Hold dere borte fra hor!» (1. Kor. 6: 18) Vi vil helst tenke at slike ting ikke er i våre tanker, og kanskje er de det ikke heller. Likevel er det mange som bekjenner seg som kristne, som er falt som offer for den slags lyster. Hva var det som skjedde? De lot seg «bearbeide». De lot seg lede skritt for skritt mot virkningen av den slags ønsker — og drev utukt.
Det er et rart trekk ved folk. De tror vanligvis at uheldige ting bare skjer med andre mennesker. Når det hender dem selv, hører en av og til at de forundret sier: «Jeg trodde ikke det kunne hende meg.» Men det kan det; det hender til og med mennesker som sier de elsker Gud. Flere enn vi liker å tenke på, er falt som offer for en eller annen «disco-tragedie». Ønsket om å «være med», å være ett med det som skjer, er blitt til skade for mange fordi det til å begynne med virket så harmløst og morsomt.
Jehova fordømmer ikke underholdning. Han vil at hans folk skal være et lykkelig folk, som kan nyte både livet og visse fornøyelser, men vi må også ha kritisk sans. Før du begynner å danse, bør du for eksempel spørre deg selv: «Er dette musikk det skal danses til, eller er det musikk som skal hisse oss opp? Skal musikken og dansen gjøre oss modne for visse ’nytelser’ — nytelser som kommer i tillegg til den rent innledende dansen, nemlig seksuell utfoldelse i mørke kroker?»
Jeg er virkelig glad for at jeg aldri skrev det brevet til Selskapet Vakttårnet! Etter å ha sett nærmere på alt det som foregår innenfor min sektor av denne underholdningsindustrien, skjønner jeg at jeg var litt naiv.
Våkn opp!-artikkelen om disco sa: «Dans er den mest gjennomsiktige indikator på de holdninger kulturen frembringer, for vi kan ikke lyve med hensyn til den måten vi beveger oss på.»
I hvilken retning beveger du deg? Med Jehova eller mot ham? — Innsendt.
[Uthevet tekst på side 21]
’Tallet på disco-drap i London steg til sju på fire måneder.’
[Uthevet tekst på side 22]
«Først var jeg ikke enig»
[Uthevet tekst på side 24]
«Jeg trodde ikke det kunne hende meg.»