Glatte ord som volder skade
ROS for et godt utført arbeid varmer en flittig arbeiders hjerte. Det finnes imidlertid en måte å si ting på som ligner og ofte forveksles med ros, men den volder alltid skade.
I Ordspråkene 28: 23 leser vi: «Den som refser en mann, får siden større takk enn den som farer med smiger.» Her blir vi advart, ikke mot å rose, men mot å smigre.
Ifølge en ordbok betyr uttrykket «smiger» «overdreven ros som ikke er oppriktig ment, men fremført for å vinne gunst, innynde seg, oppnå noe». I motsetning til ros, som baseres på en riktig vurdering av en annens harde arbeid, er smiger ufortjent og bygd på usannheter.
OVERDREVEN ROS ER DÅRSKAP
Smigrende tale gir alltid dårlige frukter. Den skaper for eksempel hovmod, som er blant de «onde tankene» som Jesus sa kom fra hjertet. (Mark. 7: 21, 22) Bibelen sier til Guds tilbedere at de «ikke må tenke høiere om seg selv enn han bør tenke, men være betenkt på å tenke sindig». (Rom. 12: 3, LB) Smiger kan få en til å tenke altfor høyt om seg selv, og dette hindrer en kristen i å ha et sunt sinn.
Mennesker som liker å bli smigret, misliker kritikk. De vil bare bli rosende omtalt. Israelittene ville ha det slik og klaget til Guds profeter: «Kom ikke til oss med syner om det som er rett! Si oss slikt som vi gjerne vil høre [tal smigrende ord til oss, EN], la oss få hildrende syner!» (Jes. 30: 10) Men dette ønsket om å høre glatte, smigrende ord framfor korrigerende råd fra Gud, førte til ødeleggelse for Israels folk.
På Jesu tid var de skriftlærde og fariseerne blant dem som satte smiger høyest. Med tanke på dem sa Guds Sønn: «Alle sine gjerninger gjør de for at folk skal se det. De gjør sine bønneremmer brede og sine minnedusker store; de elsker å ha hedersplassene i selskaper og sitte fremst i synagogene og vil gjerne at folk skal hilse dem på torget og kalle dem rabbi.» (Matt. 23: 5—7) Men dette førte til ødeleggelse for dem. Fordi de ønsket «ære av hverandre», unnlot de å vise tro på den lovte Messias og fikk derfor ikke del i de velsignelser det ville gi å arve Guds rike. (Joh. 5: 44; 12: 43; Matt. 21: 42, 43) Det at de forkastet Jesus Kristus, førte også til at det jødiske folk ble ødelagt av romerne i år 70 e. Kr.
Å OPPNÅ FORDELER VED SMIGER
Stolthet og hovmod er bare noen av de dårlige frukter smiger frembringer. Den som smigrer, bruker ofte glatte ord som et middel til å oppnå fordeler hos andre. Bibelen snakker om at noen i den kristne menighet var «opprørere som klager over sin skjebne, men lever etter sine lyster. De skryter og bruker store ord og smigrer andre når de har fordel av det». (Jud. 16) Salmisten hadde også slike mennesker i tankene da han ropte: «Redd meg [Jehova]! De fromme er borte, det fins ikke trofaste mennesker mer. Hver mann taler løgn med sin neste, har falske lepper [en glatt leppe, NW; smigrende lepper, The Jerusalem Bible] og tvedelt sinn [tvesinnet hjerte, EN].» — Sal. 12: 2, 3.
En mann med et slikt «tvesinnet hjerte» taler glatte, smigrende ord for å skjule selviske motiver. Han appellerer til sine tilhøreres forfengelighet og ’blir vel anskrevet hos dem’. Så utnytter han sine offer for å fremme sine selviske interesser. Dette understreker sannheten i Bibelens uttalelse: «En mann som smigrer sin neste, setter et garn for hans føtter.» — Ordsp. 29: 5.
Jesus gav sine disipler disse vise rådene: «Dere skal ikke la dere kalle rabbi, for det er én som er lærer for dere, og dere er alle søsken. Og kall ikke noen her på jorden far; for dere har bare én Far, han som er i himmelen. La heller ikke noen kalle dere veiledere; for dere har bare én veileder: Kristus. Den som er størst blant dere, skal være de andres tjener. Den som setter seg selv høyt, skal settes lavt, og den som setter seg selv lavt, skal settes høyt.» (Matt. 23: 8—12) De som vil etterligne Kristus, ønsker ikke å bli opphøyd ved å la andre smigre dem, for eksempel ved å tiltale dem med «fine», religiøse titler. Det som virkelig teller, er å bli opphøyd av Gud, og det er noe bare de ydmyke vil få oppleve. «Før mannen faller, er han stolt i hjertet, forut for ære går ydmykhet.» — Ordsp. 18: 12.
Kristne vil sky tanken om å bruke smiger som et middel til å opphøye seg selv eller andre. De vil heller ikke forsøke å oppnå fordeler hos sin neste ved å benytte seg av smiger. Apostelen Paulus satte et godt eksempel: «Vi opptrådte aldri med smigrende ord, det vet dere, heller ikke med baktanker om å slå mynt på dere, Gud er vårt vitne.» — 1. Tess. 2: 5.
OPPNÅ LIKEVEKT
All smigrende tale behøver ikke nødvendigvis å skrive seg fra urette motiver. Noen mennesker blir lett overveldet av de evner de oppdager at venner eller bekjente har. Enkelte er tilbøyelige til å fortelle andre hvor «fremragende» de er, eller å overøse dem med komplimenter. Men slike uttalelser er vanligvis overdrivelser og er rett og slett smiger. Alle mennesker er jo syndige, og ingen er i besittelse av slike fremragende evner at de stadig bør bli minnet om det. — Rom. 3: 23.
Vi må på den annen side ikke gå til den ytterlighet å la være å gi ros. Vi bør i stedet huske på at Jesus gav ros selv da han skulle til å gi en irettesettelse. Guds Sønn sa for eksempel til den kristne menighet i Efesos: «Jeg vet om dine gjerninger; du har arbeidet, og du har holdt ut. Jeg vet også at du ikke kan tåle de onde. Du har prøvd dem som kaller seg apostler, men ikke er det, og du har funnet at de er løgnere. Du har holdt ut; du har tålt mye for mitt navns skyld og ikke gått trett. Men dette har jeg imot deg, at du har forlatt din første kjærlighet.» (Åp. 2: 1—4) Denne rosen oppmuntret sikkert de kristne efeserne og tilskyndte dem til å rette på det som gjorde at Jesus ’hadde imot’ dem.
Mens ros er til gagn, gjør Guds Ord det klart at smigrerens glatte tale er til skade. Både den som smigrer, og den som lar seg bedra av smiger, vil være enig i den inspirerte uttalelsen: «En sleip [smigrende, NW] munn volder manges fall.» (Ordsp. 26: 28) Jesus Kristus lot seg ikke smigre. (Mark. 10: 17, 18) Han var et godt eksempel for sine etterfølgere.