Undres du på om det er riktig å snakke med andre om religion?
RELIGION er førstesidesstoff i dag. Pave Johannes Pauls reiser, uoverensstemmelsene blant teologene i Europa, islams framgang og det at ayatollahene i Iran daglig er i søkelyset, er noe av det som stadig lager de store overskrifter. Mange mennesker snakker derfor nå om religion — også de som tidligere pleide å unngå det emnet.
MÅ DET Å SNAKKE OM RELIGION ALLTID FØRE TIL DISKUSJON?
Nei, det bør det ikke. Det burde hjelpe folk til å forstå hvorfor andre tenker og handler slik som de gjør. Dette er spesielt tilfelle når Bibelen blir drøftet, for den oppfordrer oss til å elske vår neste.
Er du ikke enig i at det er behov for bedre forståelse blant folk? Hvis vi skal lære hverandre å kjenne, sier det seg selv at vi må snakke med hverandre. Men det er ikke alltid lett, spesielt ikke når religion blir brakt på bane.
I den senere tid har mange asiater fra India, Pakistan og de østafrikanske land emigrert til Storbritannia. De har naturligvis ført med seg sin fargerike kultur og sin religion. Å kommunisere med denne gujaratitalende befolkning på nærmere en halv million er ingen lett oppgave for de kristne. Det enkleste er naturligvis ganske enkelt å unnlate å bry seg med det. De fleste kirkesamfunnene i Storbritannia gjør seg ingen anstrengelser hva dette angår. De er fullstendig tilfreds med bare å leve side om side med disse menneskene.
Mange av Jehovas vitner har på den annen side gått i gang med å studere sine nye naboers språk, for å kunne snakke med dem om troen på Gud. Det er interessant å merke seg at avisen Garavi Gujarat nylig sa: «Og nå blir det holdt bibelske foredrag på gujarati» av Jehovas vitner. Dette blir gjort regelmessig. Den varme og forståelse disse menneskene på den måten er blitt vist, har resultert i at det er blitt knyttet mange vennskapsbånd. Bringer en slik utveksling av tanker andre velsignelser i tillegg til at en lærer å forstå sine medmennesker bedre? Med andre ord:
KAN EN HØSTE VIRKELIG GAGN AV SLIKE SAMTALER?
Ja, fordi alle parter kan utvide sin kunnskap om religion og den rolle religion spiller i vår tid. Det er nok så at ens holdning til religion er en personlig sak, men det er mye sannhet i det vise bibelske ordspråket: «Jern slipes med jern, og det ene menneske sliper det andre.» — Ordsp. 27: 17.
Ingen har en fullstendig kunnskap når det gjelder åndelige ting. Vi kan alle lære av hverandre. Hyggelige drøftelser angående religion kan virke oppbyggende og resultere i fornuftige svar på viktige spørsmål. «I dag har alle mennesker betydningsfulle spørsmål som de går og lurer på,» sier en ung pike, som samtidig klager: «Du finner ikke svarene i religionen, i kirken. Selv om jeg tror på Gud, er det noe som mangler i kirken.»
Mange vil være enige i dette. De tror på Gud, men de er blitt skuffet når de har forsøkt å få svar på dypere spørsmål i kirken, slike spørsmål som: Hva skjer etter døden? Hvorfor har Gud tillatt det onde? Vil han noen gang gjøre noe med det? Hva er meningen med livet? Hvordan kan jeg holde familien min sammen? De fleste kirkesamfunn har ikke gitt folk tilfredsstillende svar på disse spørsmålene. Følgen er at mange etter hvert har sluttet å gå i kirken. Men dette bringer et annet tankevekkende spørsmål på bane, nemlig dette:
BEHØVER EN Å GÅ I KIRKEN FOR Å DRØFTE RELIGION?
Det eksempel kristendommens grunnlegger satte, viser at svaret på dette spørsmålet er nei. Et uvanlig trekk ved Jesu forkynnervirksomhet var at han ikke behøvde noen spesiell bygning for å snakke med folk om religion. Han var glad for å kunne snakke om Gud hvor som helst, og når som helst. Han forkynte i fjellskråningen, på markedsplassen, ved stranden eller mens han gikk på en støvete vei. Han snakket med folk i deres naturlige miljø, og de var derfor avslappet.
Jesus besøkte folk i deres hjem for å snakke om religion. Ja, Bibelen viser at noen av de dypeste sannheter han forkynte, ble forklart i private hjem. Han gav sine disipler denne detaljerte veiledningen: «Når dere kommer til en by eller landsby, så finn ut hvem som der er verdig til å ta imot dere, og bli hos ham til dere drar videre. Og når dere kommer inn i huset, så hils det med fred.» Det er tydelig at de skulle besøke folk i deres hjem og gjøre dem kjent med det de selv hadde lært av Jesus. — Matt. 10: 11—13; 13: 36.
Etter hvert som den kristne tro vokste, ble hjemmet det viktigste møtestedet. Selv om de etter hvert fikk møtesteder hvor hele menigheten kom sammen for å studere Bibelen, ble det snakket mye om Gud i hjemmene. Det var denne villighet til å snakke med andre ved enhver anledning som førte til at kristendommen ble så hurtig utbredt. De nidkjære disiplene satte et godt eksempel for de kristne i dag.
Jehovas vitner i dag er villige til å gjøre det samme. De vet at Bibelen har tilfredsstillende svar på de dype spørsmål som ble reist tidligere, og også på mange andre spørsmål. De vil gjerne dele det de vet, med deg. Hver uke besøker de over en million hjem verden over for å lede regelmessige bibelske drøftelser. Hvis du bare sier fra, kan du få nyte godt av denne offentlige tjeneste, som blir utført helt gratis. Du kan selv finne ut hvor verdifullt det kan være å snakke med Jehovas vitner om de løsninger Bibelen gir på livets problemer.