«Hele Skriften er inspirert av Gud og nyttig»

Bibelens 25. bok — Klagesangene

Skribent: Jeremias

Sted skrevet: Nær Jerusalem

Fullført: 607 f. Kr.

Omspenner: Ubestemt

Denne artikkelen er et ledd i en artikkelserie hvor Bibelens 66 bøker blir behandlet.

1. Hvorfor er tittelen «Klagesangene» meget treffende?

NAVNET på denne boken i de inspirerte skrifter er meget treffende. Boken er en klage som uttrykker dyp sorg over den store ulykke som rammet Guds utvalgte folk da Babylons konge Nebukadnesar ødela Jerusalem i 607 f. Kr. På hebraisk har den fått navn etter det første ordet i den, nemlig Ei·khah’!, «Hvor!» De som utarbeidet den greske oversettelsen Septuaginta, kalte boken Thre’noi, som betyr «sørgesanger; klagesanger». Talmud bruker uttrykket Qi·noth’, som betyr «sørgesanger; elegier». Hieronymus, som skrev på latin, kalte den La·men·ta·tion’es, som den engelske tittelen «Lamentations» (klagesanger) skriver seg fra.

2. Hvilken gruppe er boken blitt tatt med i, og hvordan er den blitt anbrakt i Bibelen?

² I den vanlige norske bibeloversettelsen er boken Klagesangene anbrakt etter Jeremias’ bok, men i den hebraiske kanon finnes den vanligvis i Hagiografene eller Skriftene sammen med Salomos høysang, Ruts bok, Predikerens bok og Esters bok — en liten gruppe som under ett kalles de fem M^eg·il·loth’ (bokruller). I noen moderne hebraiske bibeloversettelser er den anbrakt mellom Ruts bok eller Esters bok og Predikerens bok, men det heter seg at i eldre utgaver fulgte den etter Jeremias’ bok, slik den gjør i våre bibler i dag. Noen mener at Jeremias’ bok og Klagesangene opprinnelig var ett bind.

3, 4. Hvilke beviser har vi for at Jeremias har skrevet boken?

³ Boken oppgir ikke navnet på den som har skrevet den. Det hersker imidlertid stort sett enighet om at det er Jeremias. I den greske oversettelsen Septuaginta har boken følgende forord: «Og det skjedde etter at Israel var blitt ført i fangenskap og Jerusalem var blitt lagt øde, at Jeremias satt og gråt og klaget med denne klagesang over Jerusalem og sa . . .» (Bagster) Hieronymus betraktet disse ordene som uekte og tok dem ikke med i sin oversettelse. At Jeremias har skrevet Klagesangene, er imidlertid i samsvar med jødenes tradisjon og blir bekreftet av den syriske oversettelse, den latinske Vulgata, Jonatans targum, Talmud og andre.

⁴ Noen bibelkritikere har forsøkt å bevise at Jeremias ikke har skrevet Klagesangene. Som et bevis for at Jeremias er skribenten, anfører imidlertid The One Volume Bible Commentary «de livaktige beskrivelser av Jerusalem i kapitlene 2 og 4, som tydeligvis er gitt av et øyenvitne; dessuten den medfølelse diktene vitner om, og deres profetiske karakter, så vel som deres stil, uttrykksmåte og tankeinnhold, som alt sammen er så karakteristisk for Jeremias».a Det er mange parallelle uttrykk i Klagesangene og Jeremias’ bok, for eksempel de uttrykk som betegner den store sorg som gir seg til kjenne ved ’øyne som flyter bort i vann (tårer)’ (Klag. 1: 16; 2: 11; 3: 48, 49; Jer. 9: 1; 13: 17; 14: 17), og de uttrykk som betegner forakt for profetene og prestene på grunn av deres fordervede handlemåte. (Klag. 2: 14; 4: 13, 14; Jer. 2: 34; 5: 30, 31; 14: 13, 14) Uttalelsene i Jeremias 8: 18—22 og 14: 17, 18 viser at profeten fullt ut behersket den sorgpregede stil som Klagesangene er skrevet i.

5. Hvordan kan vi resonnere oss fram til tidspunktet for nedskrivingen?

⁵ Det hersker alminnelig enighet om at boken må ha blitt skrevet like etter Jerusalems fall i 607 f. Kr. Jeremias hadde fremdeles i frisk erindring de redselsfulle begivenhetene som inntraff i forbindelse med at byen ble beleiret og brent, og han gir på en livaktig måte uttrykk for sine kvaler. En kommentator bemerker at det ikke på noe bestemt sted blir gitt en omfattende redegjørelse for en enkel side ved sorgen, men at alle sider ved den om og om igjen blir omtalt i de forskjellige diktene. Deretter sier han: «Denne brokete blanding av tanker er et av de kraftigste beviser for at boken er nær knyttet til de begivenheter og følelser som den har til hensikt å overbringe.»b

6. Hva er interessant med hensyn til bokens stil og oppbygning?

⁶ Oppbygningen av Klagesangene er av stor interesse for en som studerer Bibelen. Boken består av fem kapitler eller snarere av fem lyriske dikt. De fire første er akrostiske, det vil si at hvert vers begynner med en av de 22 hebraiske bokstavene i alfabetisk rekkefølge. Det tredje kapitlet har imidlertid 66 vers, slik at det er tre og tre vers som begynner med samme bokstav. Det siste diktet er ikke akrostisk, selv om det har 22 vers.

7. Hvilken sorg gir Jeremias uttrykk for, men hvilket håp finnes det likevel?

⁷ Klagesangene gir uttrykk for overveldende sorg på grunn av Nebukadnesars beleiring, erobring og ødeleggelse av Jerusalem og savner sitt sidestykke i litteraturen hva levende skildring og varme og følelse angår. Skribenten gir uttrykk for dyp sorg over den ødeleggelse, elendighet og forvirring han er vitne til. Sult, sverd og andre redselsfulle ting har ført fryktelige lidelser over byen, alt sammen på grunn av folkets, profetenes og prestenes synder og som en direkte straff fra Gud. Det finnes imidlertid fremdeles mennesker som håper og tror på Jehova, og det blir rettet bønner til ham om gjenopprettelse.

Innholdet av Klagesangene

8. Hvilken ødeleggelse blir beskrevet i det første diktet, men hvordan uttrykker Sions datter seg?

⁸ «Hvor ensom hun sitter, den folkerike stad!» På denne måten innleder det første diktet sin klage. Sions datter var en fyrstinne, men hennes elskere har forlatt henne, og hennes folk har måttet dra i landflyktighet. Hennes porter er øde. Jehova har straffet henne for hennes mange overtredelsers skyld. Hun har mistet sin prakt. Hennes fiender har spottet over det hun har tapt. Hun har sunket forferdelig dypt, og ingen trøster henne. De som er blitt tilbake av hennes folk, sulter. Hun spør: «[Finnes det] en smerte lik den smerte som er voldt meg?» Hun rekker ut sine hender og sier: «[Jehova] er rettferdig, for jeg var gjenstridig mot hans bud.» (1: 12, 18) Hun ber Jehova om at han må bringe ulykke over hennes jublende fiender, akkurat som han har brakt ulykke over henne.

9. a) Hvem har denne ulykken over Jerusalem kommet fra? b) Hvordan omtaler Jeremias den hån som byen er blitt utsatt for, og de fryktelige tilstander som rår i den?

⁹ «Hvor [Jehova] i sin vrede har innhyllet Sions datter i mørke skyer!» Det andre diktet viser at det er Jehova selv som har kastet Israels herlighet til jorden. Han har latt høytid og sabbat bli glemt og har forkastet sitt alter og sin helligdom. For et sørgelig syn som møter en i Jerusalem! «Mine øyne er borttært av tårer, det gjærer i mitt indre, min lever er utøst til jorden, fordi mitt folks datter er ødelagt.» (2: 11) Hva skal han ligne Jerusalems datter med? Hvordan skal han trøste Sions datter? Hennes profeter har skuet tomme og dårlige ting. De som går forbi henne, sier nå spottende til henne: «Er dette den stad de kalte skjønnhetens krone, all jordens glede?» (2: 15) Hennes fiender spiler opp sin munn og spotter og skjærer tenner, og de sier: ’Dette er den dag vi håpet å ødelegge henne.’ Hennes barn vansmekter av hunger, og kvinner eter sine egne barn. Døde kropper ligger omkring på gatene. «Det var ikke på [Jehovas] vredes dag noen som slapp unna eller ble reddet.» — 2: 16, 22.

10. Hvilke av Guds egenskaper omtaler skribenten som et grunnlag for håp?

¹⁰ Det tredje diktet understreker med sine 66 vers Sions håp om at Gud skal vise det barmhjertighet. Ved hjelp av en rekke billedlige uttrykk viser profeten at det er Jehova som har forårsaket landflyktigheten og ødeleggelsen. På grunn av denne bedrøvelige tilstand ber skribenten Gud om at han må komme i hu hans elendighet, og han gir uttrykk for sin tro på Jehovas miskunnhet og barmhjertighet. Tre på hverandre følgende vers begynner på hebraisk med «god» og viser at det er riktig å vente på frelse fra Jehova. (3: 25—27) Jehova bedrøver, men han vil også forbarme seg. Men trass i at de nå har innrømmet at de har vært gjenstridige, har Jehova ikke tilgitt. Han har innhyllet seg, slik at hans folks bønner ikke trenger igjennom til ham, og han har gjort sitt folk til «skam og utskudd». (3: 45) Med bitre tårer minnes profeten hvordan hans fiender jaget ham som en fugl. Jehova var imidlertid nær hos ham i den dypeste brønn og sa: «Frykt ikke!» Han ber Jehova om å gjøre gjengjeld mot fienden for dens hån mot ham: «Du vil forfølge dem i vrede og ødelegge dem, så de ikke mer finnes under [Jehovas] himmel.» — 3: 57, 66.

11. I hvilke henseender har Jehova utøst sin brennende vrede over Sion, og hvorfor?

¹¹ «Hvor gullet blir mørkt, det edleste gull forandret!» I det fjerde diktet blir det klaget over at Jehovas tempel har mistet sin prakt, og at dets steiner ligger strødd omkring på gatene. Sions dyrebare barn er blitt av liten verdi, som leirkrukker. Det finnes hverken vann eller brød, og de som levde i luksus, «favner møkkdynger». (4: 5) Straffen er tilmed større enn straffen over Sodoma. Fyrstene [nasireerne, NW], som en gang var ’renere enn snø og hvitere enn melk’, er blitt «mørkere enn sort» og rynket i huden. (4: 7, 8) Det er bedre å ha blitt drept ved sverd enn ved hunger på en tid da kvinner kokte sine egne barn! Jehova har utøst sin brennende vrede. Det utenkelige har skjedd — fienden har kommet inn gjennom Jerusalems porter! Og hvorfor? Jo, på grunn av «dets profeters synder, dets presters misgjerninger, de som utøste rettferdiges blod». (4: 13) Jehovas åsyn er ikke vendt mot dem. Sions datters straff er imidlertid til ende, og hun skal ikke igjen bli bortført. Nå er det din tur, Edoms datter, til å drikke av Jehovas bitre beger!

12. Hvilken ydmyk henstilling gir det femte diktet uttrykk for?

¹² Det femte diktet innleder med en henstilling til Jehova om at han må komme i hu sitt farløse folk. Det er deres fedre som har syndet, og det er deres misgjerninger de nå må bære. Treller hersker over dem, og de pines av hungerens luer. Med deres hjertes glede er det forbi, og deres dans er omskiftet til sorg. Deres hjerte er sykt. I sin ydmykhet anerkjenner de Jehova; «Du, [Jehova], troner til evig tid, din trone blir fra slekt til slekt.» De roper: «[Jehova], før oss atter til deg, så vi kan komme tilbake! Forny våre dager, så de blir som i fordums tid! For skulle du rent ha forkastet oss? Skulle du være så storlig vred på oss?» — 5: 19—22.

Hvorfor den er nyttig

13. Hvilken tillit gir Klagesangene uttrykk for, og hvorfor er boken likevel nyttig hva Guds strenghet angår?

¹³ Klagesangene gir uttrykk for Jeremias’ fullstendige tillit til Gud. Samtidig som profeten føler den dypeste sorg over Jerusalems knusende nederlag og ikke har noe som helst håp om å finne trøst hos noen menneskelig kilde, ser han med forventning fram til den frelse som universets store Gud, Jehova, vil sørge for. Klagesangene burde tilskynde alle sanne tilbedere til å vise lydighet og troskap, og de kommer også med en fryktinngytende advarsel til dem som ringeakter det største navn og det som det står for. Historien beretter ikke om noen annen ødelagt by som det er blitt klaget over i et slikt gripende språk. Boken er uten tvil nyttig fordi den beskriver hvor strengt Gud ser på dem som fortsetter å være opprørske og stivsinnete, og som ikke viser noen anger.

14. Hvilke guddommelige profetier fikk sin oppfyllelse ifølge Klagesangene, og hvilken tilknytning har boken til andre inspirerte skrifter?

¹⁴ Boken er også nyttig fordi den omtaler oppfyllelsen av en rekke guddommelige profetier. (Klag. 1: 2 — Jer. 30: 14; Klag. 2: 15 — Jer. 18: 16; Klag. 2: 17 — 3 Mos. 26: 17; Klag. 2: 20 — 5 Mos. 28: 53) Legg også merke til at Klagesangene tilveiebringer et levende vitnesbyrd om oppfyllelsen av 5 Mosebok 28: 63—65. Boken inneholder dessuten en rekke henvisninger til andre deler av de hellige skrifter. (Klag. 2: 15 — Sl. 48: 3; Klag. 3: 24 — Sl. 119: 57) Daniel 9: 5—14 bekrefter Klagesangene 1: 5 og 3: 42 og viser at ulykken kom på grunn av folkets egne misgjerninger.

15. Hvilke ’fornyede dager’ peker Klagesangene fram mot?

¹⁵ Den sørgelige tilstand Jerusalem befant seg i, var i sannhet hjerteskjærende. Likevel gir Klagesangene uttrykk for tillit til Jehovas miskunnhet og barmhjertighet og til at han vil komme Sion i hu og føre det tilbake. (3: 31, 32; 4: 22) Boken gir uttrykk for håp om ’fornyede dager’, lik de dager for lenge siden da kongene David og Salomo regjerte i Jerusalem. Jehovas pakt med David om et evig rike står fremdeles fast! «Hans barmhjertighet har ennå ikke ende. Den er ny hver morgen.» Og den vil fortsatt bli vist overfor dem som elsker Jehova, inntil enhver skapning som får leve under hans rettferdige rikes styre, i takknemlighet utbryter: «[Jehova] er min del.» — Klag. 5: 21; 3: 22—24.

Spørsmål fra leserne

● Hva består den utilgivelige synd i? — E. M., USA.

Den form for synd som Bibelen kaller utilgivelig, er ikke en bestemt kategori synder, for eksempel det å stjele, lyve eller gjøre seg skyldig i kjønnslig umoral. Dette er imidlertid alvorlige synder og kan innbefatte den utilgivelige synd. (Åpb. 21: 8) Den utilgivelige synd er en synd som med fullt overlegg blir begått mot Guds ånds tydelige virkning. Den utspringer fra et hjerte som fullstendig og for alltid er fremmedgjort for Gud.

De jødiske religiøse lederne som ved en anledning kom til Galilea for å se og høre Jesus Kristus, hadde allerede rådslått om hvordan de skulle få ryddet ham av veien. (Matt. 12: 14) I Galilea så de Jesus helbrede en mann som var stum, blind og besatt. I stedet for å innrømme at Jesus utførte mirakler ved hjelp av Guds hellige ånd, beskyldte fariseerne ham ondsinnet for å utføre disse miraklene ved hjelp av Satans makt. Etter at Jesus hadde vist at de tok grundig feil, sa han:

«Hver synd og bespottelse skal bli menneskene forlatt; men bespottelse mot Ånden skal ikke bli forlatt. Og om noen taler et ord mot Menneskesønnen, det skal bli ham forlatt; men om noen taler mot den Hellige Ånd, det skal ikke bli ham forlatt, hverken i denne verden eller i den kommende.» — Matt. 12: 31, 32; Mark. 3: 28, 29; Luk. 12: 10.

Hva de religiøse lederne angår, var det ikke slik at de bare unnlot å la seg overbevise av det Kristus sa og gjorde. Innbyggerne i Korasin og Betsaida hadde vært så opptatt av sine daglige gjøremål at de ikke tok imot Jesus og omvendte seg. Likevel vil de uten tvil få nyte godt av Guds barmhjertighet og få en oppstandelse og dermed få anledning til å lære rettferdighetens vei å kjenne. (Matt. 11: 20—24) Fariseerne hadde dessuten ikke spottet og motstått de sanne tilbederne fordi de var uvitende om hva som var Guds vilje. Det hadde derimot Saulus fra Tarsus vært, og han ble derfor vist barmhjertighet og ble tilgitt. (1 Tim. 1: 13—16) Nei, disse religiøse lederne var helt igjennom fordervet i sitt hjerte, og det visste Jesus. De var i motsetning til det jevne lag av folket godt kjent i skriftene. De hadde nå tydelig sett hva Guds ånd hadde utrettet. De forkastet ikke desto mindre fullstendig det som var blitt utrettet ved Jehovas ånds hjelp, og ga på en blasfemisk måte Satan æren for Jesu mirakler. Kan noen gå lenger i ondskap?