Kristenhetens lære om sjelens udødelighet er for eksempel knyttet til frykten for helvetes ild. Og de som tror på skjærsilden, lærer at det må framsies bønner hvis deres kjæres sjeler skal bli utfridd. Men de som ønsker en slik tjeneste, må naturligvis betale for det.

Når noen i den nordlige delen av Transvaal (Afrika) dør, går slektningene til en heksedoktor. Også her ventes det betaling. Heksedoktoren blir betraktet som en mellommann mellom de levende og den døde. De etterlatte tror at den døde har dratt til gudenes land og blir vist en ære som han aldri var gjenstand for mens han levde. De har stor frykt for ham, fordi de tror at han har makt til å skade de levende. De forsøker derfor å blidgjøre ham ved å holde en spesiell fest den dagen han blir begravd.

Zuluene i Sør-Afrika tror at de døde kan beskytte og hjelpe de levende. For å ha de dødes gunst frembærer de derfor regelmessig offer til dem.

I visse deler av Afrika førte en slik oppfatning tidligere til at det ble ofret mennesker. Når en konge eller høvding døde, ble noen av hans tjenere begravd sammen med ham for å tjene ham i åndeverdenen. I Ghana blir penger, klær og andre ting av lignende grunn fortsatt begravd sammen med noen av de døde.

Ved St. Josephs katolske oratorium i Montreal kjøper katolikkene lys som kan brenne lenge. De tror at disse vil hjelpe sjelene til dem som er i skjærsilden.

Ja, i sine bestrebelser for å seire over døden betaler de en pris — men er det nødvendig? For å få et virkelig tilfredsstillende svar på dette spørsmålet må vi vite hva Bibelen sier om døden.

Hva er døden?

«DEN samme lagnad venter både mennesker og dyr. Den ene skal dø som den andre.» — Fork. 3: 19.

Men det er lettere å godta døden som noe endelig når det gjelder dyr, enn når det gjelder mennesker. En av grunnene til dette er at mange mennesker tror at de har en udødelig sjel, og derfor står over dyrene.

Hva sjelen er

Bibelen skiller imidlertid ikke menneskene fra dyrene med hensyn til det å være en «sjel». De hebraiske og greske ordene som blir gjengitt med «sjel» i mange bibeloversettelser eller med «liv» eller «levende skapning» i andre oversettelser, blir brukt om både mennesker og dyr. Dette fremgår av 4. Mosebok 31: 28, EN, 1. Mosebok 1: 20—24 og Åpenbaringen 16: 3, EN.

En «sjel» er derfor ikke en ånd som befinner seg inne i en skapnings kropp, enten det nå er en menneskekropp eller en dyrekropp, men betegner hele skapningen. Sjelen innbefatter kroppen og livsånden. — Fork. 3: 21; 12: 7.

Dette fremgår også av Bibelens beskrivelse av menneskets skapelse: «Gud Herren dannet mennesket av jordens muld og blåste livets ånde i hans nese; og mennesket ble til en levende sjel.» (1. Mos. 2: 7, EN; «skapning», den norske oversettelsen av 1978) «Sjelen» var derfor ikke noe som ble tilført menneskets kropp. «Sjelen» er det som mennesket ble da kroppen ble aktivisert av livets ånde. Mennesket har ikke en sjel. Det er en sjel. Dyrene er også sjeler.

Menneskekroppen består av milliarder av levende celler, akkurat som en dyrekropp. Alle disse cellene blir gjort levende av «livets ånde». Det er derfor Bibelen sier at mennesker og dyr har «samme livsånde» eller «ånd». (Fork. 3: 19—21) Denne livsånden blir opprettholdt i kroppen ved pusting, og pustingen aktiviserer hele organismen.

Hvis pustingen opphører, eller hvis kroppscellene blir avskåret fra å få næring og bli komplettert, dør de. Et eksempel på dette er en firfislehale eller en menneskehånd som blir avskåret fra kroppen.

Menneskesjelene og dyresjelene har derfor fått den samme livskraften fra Gud. Men denne livskraften har ingen personlighet, og den overlever ikke når kroppen dør.

En annen hensikt med menneskene

Betyr dette at Gud har den samme hensikt med menneskene som han har med dyrene? Nei, på ingen måte, for på en rekke områder er det stor forskjell.

For det første har menneskene en hjerne hvor det foregår tankeprosesser, en hjerne som ligger langt over dyrenes. De har derfor evnen til å tenke, og de har en overlegen hukommelse og et begrep om tid. Menneskene blir ikke hovedsakelig ledet av instinkt, slik dyrene gjør, men har frihet til å velge og treffe avgjørelser. Mennesket ble dessuten skapt i Guds bilde og er derfor utstyrt med et visst mål av Guds egenskaper, nemlig visdom, rettferdighet, kjærlighet og makt, egenskaper som dyrene ikke har.

Det er en annen stor forskjell: Mennesket ble ikke skapt for å dø! Gud skapte tvert imot mennesket med evnen til å leve evig. Beretningen i de to første kapitlene i 1. Mosebok viser at Gud skapte mannen og kvinnen fullkomne. Det var også hensikten at de skulle sette fullkomne barn til verden. De skulle utvide paradiset i Eden like til jordens ender og leve i det for evig. — 1. Mos. 2: 8—25.

Dyrene derimot ble ikke skapt for at de skulle leve evig. De levde og døde før mennesket ble skapt, og det fortsatte de å gjøre etter menneskets skapelse. Før vannflommen på Noahs tid ble de drept for å skaffe klær til menneskene og i forbindelse med frembæringen av offer. (1. Mos. 3: 21; 4: 4) Etter vannflommen gav Gud menneskene myndighet til også å drepe dyr for å spise dem, (1. Mos. 9: 3) Dyrenes levetid har derfor alltid vært begrenset, og for deres vedkommende har døden vært endelig og uunngåelig. — 2. Pet. 2: 12.

Det er sant at Gud skapte menneskene av jordens muld, på samme måte som han skapte dyrene, men det var hans hensikt at menneskene skulle leve evig under de rette forhold.

Hvorfor menneskene dør

Hvis dette er tilfelle, hvorfor dør da menneskene? Fordi evig liv avhenger av at en viser lydighet mot Skaperens lover. Hvis våre første foreldre, Adam og Eva, hadde adlydt disse lovene, ville de ha fortsatt å leve. Ulydighet betydde døden. Hvis du er ulydig, «skal du dø», sa Gud til mennesket. (1. Mos. 2: 17) Å være ulydig ville være som å kutte over en livsviktig line til ham som opprettholdt livet, for hos Gud er «livets kilde». (Sal. 36: 10) Hvis Adam og Eva ikke hadde vært ulydige mot Gud, ville de ikke ha dødd.

Dessverre misbrukte våre første foreldre sin frie vilje og valgte å handle uavhengig av Gud. Dette førte til at menneskene begynte å tenke og handle i strid med Guds vilje. Nå var de ikke lenger fullkomne, ettersom opprøret førte til at de ikke lenger nådde opp til målet for fullkommenhet. Etter hvert som menneskene brukte opp den enorme vitalitet Gud hadde gitt dem, ble de gamle og døde og ’vendte tilbake til jorden’. (1. Mos. 3: 1, 19) Ettersom mennesket nå selv var ufullkomment, brakte det ufullkommenhet og død videre til sine etterkommere. — Rom. 5: 12.

Hvordan mennesket dør

Når døden inntrer, skjer det motsatte av det som fant sted da mennesket ble skapt. Pustingen opphører. Ånden eller livskraften i alle cellene slokner. Hjernen slutter å fungere, og tankene går til grunne. «Farer hans ånd ut, så vender han tilbake til sin jord; på den samme dag er det forbi med hans tankes råd.» — Sal. 146: 4, EN; Esek. 18: 4, GN.

Dette er i samsvar med det en vet om dødsprosessen. Når hjertet slutter å slå, transporterer blodet ikke lenger næring og oksygen (fra pustingen) til kroppens celler. Cellene dør imidlertid ikke straks. Det er derfor det undertiden er mulig å gjenopplive mennesker som har sluttet å puste, og hvis hjerteslag har opphørt. Den fullstendige dødstilstanden inntrer når livskraften eller livsånden forsvinner fra kroppens celler. — Sal. 104: 29.

Døden betyr en tilstand med fullstendig uvirksomhet. «De døde vet slett ingen ting. . . . For i dødsriket [graven], som du går til, er det verken arbeid eller plan, verken kunnskap eller visdom.» Dette betyr at de døde ikke kan bli hjulpet gjennom religiøse eller spiritistiske seremonier og heller ikke ved de bestrebelser mennesker gjør seg i vitenskapelig henseende. — Fork. 9: 5, 6, 10.

Manifestasjoner av ånder

Men hva med de manifestasjoner av ånder som blir forbundet med de døde? Bibelen viser at det ble frembrakt åndeskapninger før det materielle univers ble skapt. Noen av disse englene, deriblant Satan, gjorde opprør mot Gud. Det er disse som utgir seg for å være de døde, og dette blir gjort for å støtte Satans første løgn, som gikk ut på at mennesket ’slett ikke ville komme til å dø’ hvis det gjorde opprør mot Gud. — 1. Mos. 3: 4; Joh. 8: 44; Jud. 6.

Det å rådspørre de døde, å holde begravelsesritualer for å formilde dem eller ære dem, å framsi bønner for dem og alle slags spiritistiske handlinger er derfor basert på et bedrag, en løgn. En oppnår ikke Guds gunst ved å betale penger for slike tjenester, og de har heller ingen innvirkning på de døde. En går bare demonenes ærend. Det er derfor Gud forbyr slike handlinger. — 5. Mos. 18: 10—12; Jes. 8: 19.

Å forstå og handle i harmoni med sannheten om de døde frigjør en fra frykt og fra formålsløse handlinger. Det setter en også i stand til å verdsette og høste gagn av den foranstaltning som Skaperen har tilveiebrakt, og som vil føre til virkelig seier over døden.

[Bilde på side 9]

Din «sjel» — det er deg

Døden betyr ikke slutten på alt!

VITENSKAPEN kan ikke skape menneskeliv, og den kan heller ikke gjenreise de døde til livet. Men det kan menneskenes Skaper! Han er i besittelse av den absolutte kunnskap om livet og dets funksjoner. Han kan utføre handlinger som biologene ikke engang kan forstå, langt mindre gjøre.

Ettersom Gud er den som har skapt menneskene, vet han hvordan han kan holde dem i live for evig og til og med gjenskape dem når de dør. Etter at Gud nå har latt det gå tilstrekkelig lang tid til at alle har kunnet se hva det fører til å være ulydig mot hans lover, nærmer den tiden seg raskt da han skal sette tingene i rette skikk på jorden. Dette innbefatter å oppreise de døde fra gravene og lede menneskene til evig liv på jorden.