Hvilket forsvar har en mot dem som taler nedsettende om sanne kristne?

HELE den kristne lære, som ble en del av Guds skrevne Ord, er «evangeliets sannhet» eller ganske enkelt «sannheten». (Gal. 2: 5; Rom. 2: 8) Opp gjennom århundrene er det forholdsvis få som har godtatt denne kjensgjerning. Fordi mange har vært forblindet av «denne verdens gud», Satan Djevelen, har de kjempet imot «evangeliets sannhet» ved å gi en uriktig framstilling av sanne kristne, deres lære og deres motiver. — 2 Kor. 4: 3, 4.

For de kristne utgjør det at noen gir en uriktig framstilling av dem, et bevis for at de virkelig vandrer i samsvar med Guds sannhet. Det kan således gi dem en grunn til å glede seg, fordi de vet at det at de holder fast ved sannheten, vil bringe evige velsignelser. Som Jesus Kristus sa i Bergprekenen: «Salige [lykkelige, NW] er I når de spotter og forfølger eder og lyver eder allehånde ondt på for min skyld. Gled og fryd eder! for eders lønn er stor i himmelen; for således forfulgte de profetene før eder.» — Matt. 5: 11, 12.

Det er naturligvis ikke behagelig at noen taler nedsettende om en. En kan kanskje bli svært opptatt av om det kan ha skadelige virkninger på dem som blir forledet til å godta den feilaktige framstilling som sannhet. Når det er slike som en gang tilsynelatende vandret i samsvar med Guds Ords sannhet, som taler nedsettende om en, ønsker en kanskje spesielt å ta til gjenmæle. Men er dette en forstandig handlemåte?

Vi bør aldri glemme at mange mennesker ganske enkelt ikke ønsker å kjenne sannheten. Noen mener at det er å kreve for mye av dem at de skal rette seg etter de høye normene i Guds Ord, og de søker derfor bare å finne en unnskyldning for ikke å lytte til det bibelske budskap som blir forkynt av Jehovas kristne vitner. Når det blir gitt en uriktig framstilling av Jehovas vitner, ønsker slike mennesker å tro på usannhetene for å rettferdiggjøre sin egen handlemåte. Som det sies i 2 Tessalonikerne 2: 11, 12: «Gud [sender] dem kraftig villfarelse, så de tror løgnen, for at alle de skal bli dømt som ikke har trodd sannheten, men hatt velbehag i urettferdigheten.» Skulle Jehovas tjenere gå inn for å motbevise enhver falsk beskyldning som blir rettet mot dem, ville det tydeligvis ikke hjelpe slike mennesker. De ville fremdeles foretrekke å tro på løgnen.

Hvis Jehovas vitner gikk inn for å motbevise alle falske beskyldninger som ble rettet mot dem, kunne de også falle i den store motstanders, Satan Djevelens, snare. Hvordan det? Jo, det ville utvilsomt glede Satan om arbeidet med å hjelpe oppriktige mennesker til å lære sannheten ble utført i et langsommere tempo. Og det er nettopp dette som kunne skje. Ved å engasjere seg i andre ting ville Jehovas tjenere miste verdifull tid, tid som ellers kunne ha blitt brukt til å hjelpe oppriktige mennesker til å lære om Guds vilje og hensikter.

Ved å bruke mye tid til å lese artikler som inneholder angrep på Jehovas vitner, og deretter bestrebe seg på å finne måter å imøtegå dem på kan en likeledes lett komme til å bli urolig til sinns. En kan bli deprimert og mismodig, særlig ettersom det ikke står i menneskelig makt å bringe alle falske anklagere til taushet. En utstrakt offentlig virksomhet i denne henseende vil i virkeligheten bare tjene til å kunngjøre usannhetene. Noen kan til og med komme til å betrakte de iherdige anstrengelser som blir gjort for å motbevise beskyldningene, som en grunn til å tillegge disse beskyldningene større vekt.

Det finnes imidlertid en måte å motbevise usannheter på uten å bli utilbørlig opptatt av å forsøke å bekjempe dem. Hvilken måte er det? Apostelen Peter peker på den når han sier til sine medkristne: « [La] eders ferd iblant hedningene være god, for at de mens de baktaler eder som ugjerningsmenn, kan se eders gode gjerninger og for deres skyld prise Gud på besøkelsens dag. . . . For således er det Guds vilje at I ved å gjøre det gode skal målbinde de uvettige menneskers vankundighet.» (1 Pet. 2: 12—15) Ja, når ærlige iakttagere legger merke til at Jehovas vitner virkelig lever i samsvar med de rettferdige normene i Guds Ord, og at det er nestekjærlighet og oppriktig interesse for andre som driver dem, kan de tydelig se at de beskyldninger som blir rettet mot dem, er grunnløse.

Det er derfor ingen grunn til at noen skal bli altfor bekymret over falske beskyldninger som kommer fra misfornøyde mennesker som utelukkende er interessert i å angripe og bryte ned Jehovas vitners enhet og tjeneste. De som ønsker å finne ut hva Jehovas vitner gjør og lærer, vil ikke ha noen vanskelighet med å skaffe seg førstehånds opplysninger. Jehovas vitner leverer hver måned millioner eksemplarer av litteratur som redegjør for det bibelske grunnlag for deres tro. Møtene i deres Rikets saler er åpne for offentligheten, og det er også deres lokale, nasjonale og internasjonale stevner. Og alle Jehovas vitner er selvfølgelig alltid villig til å forklare hva som ligger til grunn for deres tro.

Hvis noen velger å tro på falske beskyldninger, må de imidlertid finne seg i det som blir følgene av at de har unnlatt å foreta en oppriktig undersøkelse. Som Jesus sa: «Når en blind leder en blind, faller de begge i grøften.» — Matt. 15: 14.

Jehovas vitner kaster seg ikke ut i en diskusjon når falske beskyldninger blir rettet mot dem, men de finner det i stedet best å la bevisbyrden hvile på dem som kommer med beskyldningene. Apostelen Paulus er et godt eksempel i denne henseende. Da religiøse fiender rettet falske beskyldninger mot Paulus da han sto for den romerske landshøvdingen Feliks, forsøkte han ikke å motbevise de falske beskyldningene, men han pekte ganske enkelt på at hans anklagere ikke kunne bevise ’sine klager imot ham’. (Ap. gj. 24: 13) Jesus Kristus stilte likeledes ved en anledning følgende spørsmål til sine motstandere: «Hvem av eder kan overbevise meg om synd?» — Joh. 8: 46.

Det finnes imidlertid tilfelle da en må forsvare seg under ugunstige forhold. Det kan være at offentlige tjenestemenn, for eksempel dommere, krever å få et svar. Selv om spørsmålet blir framsatt på en slik måte at det uttrykker ringeakt for Jehovas vitner og deres budskap, trenger de likevel ikke å bli sinte og gi uttrykk for bitterhet eller irritasjon. De kan forholde seg rolige og vise mildhet når de svarer. Ettersom de vet at «Herrens øyne er over de rettferdige», viser de med rette dyp respekt, som om de befant seg i Guds nærhet. (1 Pet. 3: 12) En slik oppførsel er i samsvar med den formaning som finnes i 1 Peter 3: 15, 16 (NTM): «Hellige Kristus som Herre i deres hjerter! Vær alltid ferdige til å forsvare dere for enhver som krever dere til regnskap for det håp som bor i dere! Men gjør det med mildhet og respekt.»

En ordkrig vil bare kunne forverre situasjonen, mens en rett oppførsel utgjør et ubestridelig vitnesbyrd. Ikke noe fornuftig menneske vil noensinne trekke den slutning at slike egenskaper som uselviskhet, vennlighet, hjelpsomhet og empati er noe som karakteriserer hatefulle mennesker. Det at sanne kristne legger en prisverdig oppførsel for dagen og dessuten på en sindig, standhaftig og positiv måte holder fram Bibelens lære, utgjør deres beste forsvar overfor dem som taler nedsettende om dem. En rett oppførsel kan tjene til å bringe dem som taler i uvitenhet, til taushet og hjelpe andre til å bli lovprisere av Jehova Gud.