Bør du helligholde hviledagen?

«DET er vel ingen som tar hviledagen så høytidelig.» Dette er kanskje en vanlig tanke blant folk som bare ser på en ukentlig hviledag som en mulighet til å slappe av og hygge seg. Men for jødene og medlemmene av enkelte av kristenhetens religionssamfunn er hviledagen en alvorlig sak. Noe som viser det, er at det ikke er så lenge siden at noen jøder som kjørte bil i Jerusalem på sabbaten (lørdag), ble steinet av mer ortodokse jøder, som hevdet at forbrenningen i bilmotoren er i strid med sabbatsloven.

Enkelte protestanter har fremdeles stor respekt for søndagen, som de betrakter som den ukentlige hviledag. I Sør-Afrika er det for eksempel mange som av religiøse hensyn avholder seg fra å drive sport og mener at det er galt å sverge om søndagen. De ser imidlertid ikke noe galt i å kjøre til kirken i bil eller i at deres tjenere, som ofte også er protestanter, må arbeide hardt for å lage i stand søndagsmiddagen. Katolikkene har generelt sett et moderat syn på hviledagen. Pave Johannes sa at det kan være gagnlig for både legeme og ånd å drive sport etter messen om søndagen.

Det er tydelig at folk har avvikende syn på hviledagen. Er det lørdagen eller søndagen som er den ukentlige hviledag? Bør de kristne helligholde hviledagen? For å finne svaret på disse spørsmålene bør vi undersøke hviledagens opprinnelse, som vi kan lese om i den mest pålitelige av alle historiebøker — Bibelen.

I år 1513 f. Kr. var israelittene på vandring i ødemarken på vei til Sinai-fjellet da de begynte å slippe opp for mat. Gud skaffet dem derfor manna i seks dager etter hverandre, men ikke på den sjuende dagen. (2. Mos. 16: 22—30) For første gang laget Jehova en lov som påbød hans folk å hvile på den sjuende dag.

Senere, ved Sinai-fjellet, ble denne loven innlemmet i De ti bud. Det fjerde bud lød: «Kom hviledagen i hu, så du holder den hellig! Seks dager skal du arbeide og gjøre din gjerning. Men den sjuende dagen er sabbat for Herren din Gud.» Dette gjaldt også tjenere og husdyr. (2. Mos. 20: 8—11) Denne dagen skulle kjennetegnes av fullstendig hvile. Ingen måtte samle ved eller tenne opp ild den dagen. Det var dødsstraff for å bryte dette budet. (2. Mos. 35: 1—3) Denne ordningen gjaldt dessuten bare Israel: «Den skal være et tegn på pakten mellom meg og israelittene til evig tid.» — 2. Mos. 31: 16, 17.

Var hele denne sabbatsordningen bare et ritual? Nei, israelittene hadde stort gagn av sabbaten. Rent fysisk var det godt for dem å ha en ukentlig hviledag. Og noe som var enda viktigere, var at sabbaten gav dem anledning til å delta i virksomhet som forfrisket deres ånd, for eksempel å lese og drøfte Guds Ord. Sabbaten var også gagnlig for familiene, for den gav foreldrene anledning til å lære barna om Gud.

Holdt israelittene sabbaten? Noen ganger. Men etter at de hadde vendt tilbake fra fangenskapet i Babylon (i 537 f. Kr.), tilføyde de jødiske religiøse ledere mange restriksjoner som de selv hadde funnet på. De gjorde det til og med ulovlig å fange en flue på sabbaten! Når vi tenker på hvor trangsynte og fanatiske disse religiøse lederne var, kan vi godt forstå at de tok anstøt av Kristus. Fordi han ikke tok hensyn til deres syn på sabbaten, ble de rasende og la planer om å ta livet av ham. — Matt. 12: 9—14; Luk. 6: 6—11.

Etter Jesu død skjedde det store forandringer. Under ledelse av Guds ånd forstod de første kristne at de ikke lenger var underlagt loven, og at «Kristus er lovens slutt». (Rom. 10: 4; 6: 14, 15) De var følgelig ikke lenger forpliktet til å frembære dyreoffer, betale tiende, la seg omskjære eller holde sabbaten. Apostelen Paulus skrev: «Ved å gi sitt legeme avskaffet han [Kristus] loven med dens bud.» — Ef. 2: 15.

Bibelen sier gang på gang at de kristne ikke er under loven, at loven ble ’tatt bort’, at den ble naglet til Kristi torturpel. «Så la da ingen dømme dere for det dere spiser eller drikker, eller når det gjelder høytider . . . eller sabbat.» — Kol. 2: 13—16.

Apostlene benyttet naturligvis anledningen til å forkynne for de jødene som kom sammen i synagogene på sabbaten. Men de var ikke lenger forpliktet til å holde sabbaten. Da hedninger ble kristne, ble de ikke underlagt noen sabbatslov; de fikk ikke desto mindre den hellige ånd. (Apg. 10: 44, 45) Noen av de troende som hadde vært fariseere, ville at omvendte hedninger skulle «pålegges å holde Moseloven». Det ville innebære at de måtte la seg omskjære og holde sabbaten. På et rådsmøte som ble holdt i Jerusalem for å drøfte hvilke krav som skulle stilles til hedningene, kom imidlertid apostlene til at ingen av delene var nødvendig. (Apg. 15: 1, 2, 5, 28, 29) Apostelen Paulus skrev følgelig til både jødekristne og hedningekristne i Roma: «Én holder den ene dagen for å være viktigere enn den andre, en annen mener at alle dager er like. Men enhver skal være fullt overbevist om sitt syn.» — Rom. 14: 5.

I det annet århundre etter Kristus fant det sted et frafall blant de kristne. Det var blitt forutsagt. Den romerske keiser Konstantin, som var ivrig etter å stå på god fot med den allerede fordervede kristenhet på hans tid, vedtok så i 321 e. Kr. en lov som fastslo at søndagen skulle helligholdes som hviledag. Konstantin sa at dagen var helliget solen. Dette var hedensk, ikke kristent. Den frafalne kristenhet i vår tid anerkjenner fremdeles dies solis, solens dag!

Når vi undersøker Bibelen nøye, trer følgende punkter helt klart fram: Hvis det er en dag som skal helligholdes, må det være lørdagen, den sjuende daga; sabbatsloven gjaldt bare det gamle Israel; denne loven ble aldri gjentatt eller gitt til de kristne (slik tilfellet var med loven om blodets hellighet — Apg. 15: 19, 20); «Kristus er lovens slutt», følgelig også ’sabbatens slutt’. (Rom. 10: 4) Apostelen Paulus skrev derfor til dem som ’passet nøye på dager og måneder’: «Jeg er redd for at alt mitt strev med dere har vært forgjeves!» — Gal. 4: 10, 11.

Men det er ingen tvil om at sabbatsloven var til gagn for folket. Betyr så det at de kristne ikke behøver å holde sabbaten, at de går glipp av godene ved den? Slett ikke.

Mange steder hvor det er vanlig at folk går i kirken om søndagen, er det for eksempel mange som taler litt nedsettende om «søndagskristne». Med dette uttrykket sikter de til folk som føler at bare de går i kirken den dagen de mener tilsvarer sabbaten, kan de oppføre seg som alt annet enn kristne resten av uken. Men de fører ikke Gud bak lyset. De har oversett meningen med hviledagen.

Hva var meningen med hviledagen?

Når Guds folk i gammel tid avbrøt all annen virksomhet på hviledagen for å tilbe Gud, viste de at denne tilbedelsen var det viktigste i deres liv. Når de leste og drøftet Guds Ord denne dagen, viste de at de trodde på ordene: «Mennesket lever ikke bare av brød, men av hvert ord som kommer fra Guds munn.» — Matt. 4: 4.

Bør ikke de kristne hver dag i sitt liv vise at de tror dette? Når en kristen sørger for at hans verdslige arbeid ikke griper forstyrrende inn i hans tjeneste for Gud, lever han ikke da i samsvar med hviledagens ånd? Hva med kristne som hver dag tar seg tid til å lese Guds Ord og bestreber seg på å følge dets prinsipper?

Jesus helbredet folk på sabbaten, så vel som på andre dager. Bør vi ikke derfor hver dag følge formaningen: «Så la oss gjøre godt mot alle så lenge det er tid»? (Gal. 6: 10) Oppriktige kristne som gjør dette, helligholder kanskje ikke en bestemt dag, men de ærer virkelig Guds hviledag!

Jeg holdt på å begå selvmord

JEG hadde flyttet sammen med en mann uten å gifte meg, en mann som attpåtil tilhørte en annen rase, og på grunn av dette ville mine foreldre ikke vite av meg. Far sverget på at han skulle drepe meg hvis han noen gang fikk se meg igjen. Jeg følte at jeg stod midt imellom to verdener, og at jeg ikke var godtatt i noen av dem. Jeg ville ikke velge noen av dem. Jeg foraktet hele den bestående ordning, som er så preget av lidelser og hat, og prøvde alt for å forandre den — kommunismen, hippietilværelsen og kvinnenes frigjøring. Jeg kjempet for det jeg mente var riktig. Så begynte jeg å hate den Gud som kirkesamfunnene forkynner om. Jeg bestemte meg for at jeg aldri ville tjene en slik Gud, selv om det skulle føre til at jeg ble pint i all evighet i et brennende helvete.

Men etter at jeg i to år hadde bekjempet denne ordning og dens gud, ble jeg svært nedbrutt. Jeg bestemte meg for å ta livet av meg. Jeg bad en siste bønn til en Gud jeg ikke kjente. I min uvitenhet sa jeg til Gud at hvis han i det hele tatt brydde seg noe om meg, fikk han se til å gjøre noe før klokken to om ettermiddagen, ellers ville jeg ta livet av meg. Og så glemte jeg hele bønnen og begynte å forberede meg på selvmord.

Før klokken to banket et av Jehovas vitner på døren. Dette vitnet, en kvinne, hadde kommet til meg så mange ganger at jeg ikke hadde tall på det. Hun kom alltid når jeg sov. Jeg tok alltid imot litteratur av henne, men jeg viste også min forakt for hennes Gud. Denne gangen ble jeg rasende og ropte stygge ord til henne. Men da hun begynte å fortelle meg om den Gud hun tilbad, hørte jeg for første gang etter. Hun sa at det var ikke Guds vilje at verden skulle være fordervet, og at den skulle være fylt av sultende mennesker og deformerte barn. Det hun sa, gav meg et lite håp, og jeg begynte å studere Bibelen sammen med henne. Kort tid senere innviet jeg mitt liv til Jehova og ble døpt.

Vissheten om at denne ordning vil få sin ende, og at det finnes en Gud som er alt det han sier at han er, har gitt meg en fred i sinn og hjerte som jeg ikke hadde følt siden jeg var liten. Min partner og jeg har nå inngått et lovformelig ekteskap, og Jehova har velsignet oss med to kjekke gutter. I Jehovas organisasjon har jeg venner som jeg vet bryr seg om meg.

Men ingen av de velsignelsene jeg har fått del i — og det er mange flere enn jeg kan nevne her — ville jeg ha fått hvis jeg ikke hadde vært i live. Hvis ikke Jehova hadde hørt min bønn, og hvis ikke et vitne hadde foretatt gjenbesøk hos meg, hadde jeg vært død nå. Men det er jeg ikke, og mitt liv tilhører Jehova for alltid. — Innsendt.