Annen del

Et sikkert håp gjør stor forskjell

ʼDERE ville ha blitt forbauset. Hun var positiv og i godt humør like til det siste.’ Det var det som ble sagt om Anita Brown da hun døde av kreft etter å ha født en sønn.

En av de legene som behandlet henne på Esperanza sykehus, dr. Ron Lapin, sa: «Denne svake kvinnen, som ikke veide mer enn 40 kilo, har virkelig gjort dypt inntrykk på meg med sin tro og med det som Jehovas vitner står for. Hun har skapt godt humør blant hele staben på sykehuset — hun har vært som en liten dynamo.»

Hvor får så et menneske et slikt mot og en slik optimisme fra når det ligger for døden? Hvilken forbindelse har dette med Anitas tro, som legen nevnte?

En sykepleierassistent, Cheryl Douglass, la merke til noe som kanskje klargjør dette. Hun sa at det var mye vanskeligere for henne å ta det sjokket som Anitas død var, enn det var for Anitas familie. Hvorfor det? Hun sier selv: «De tok det mye bedre enn jeg, for de er Jehovas vitner alle sammen, og det er ikke jeg. Deres tro var til stor hjelp for dem.»

Et håp som holder en oppe

Hva var det så ved Anitas og hennes families tro som gav dem en slik styrke i en vanskelig tid? Det var det at deres tro innbefatter håpet om at de en gang skal få leve i en ny ordning som Gud skal skape, og hvor sykdom, sorg og smerte ikke skal være mer, ja, hvor til og med døden vil være borte. I denne nye ordning vil de døde komme tilbake til livet i en oppstandelse!

Dette er noen av de vidunderlige løfter som Gud har latt nedskrive i sitt inspirerte Ord, Bibelen. Ettersom Skaperens løfter aldri slår feil, sier Bibelen ganske enkelt: «Rettferdige og urettferdige [skal en gang] stå opp fra de døde.» (Apg. 24: 15) Anita var klar over at Bibelen sammenligner døden med en midlertidig, dyp søvn, og at hun til Guds fastsatte tid ville bli vekt opp fra de døde. — Fork. 9: 5; Joh. 11: 11—14.

Da Jesus Kristus var her på jorden, talte han om oppstandelsen. Ja, han viste hva han mente med oppstandelsen, ved å oppreise noen som før hadde vært døde! Bibelens beretning sier for eksempel at da Jesus hadde oppreist den eneste sønnen til en enke, «gav [han] ham til hans mor». (Luk. 7: 11—17) Anita visste likeledes at hun en dag ville få anledning til å se sin sønn igjen, den sønnen som hun bare fikk tilbringe noen få, dyrebare timer sammen med før hun døde.

En annen gang oppreiste Jesus en liten pike. Det førte blant annet til at pikens foreldre ble «ute av seg selv av begeistring». (Mark. 5: 42, NW) Folk kommer likeledes til å bli overbegeistret når de får se sine kjære komme tilbake fra gravene i Guds nye ordning. — Joh. 11: 1—45.

I denne nye ordning vil det under Guds ledelse framstå et nytt menneskelig samfunn som vil kunne glede seg over en fred, tilfredshet og lykke som langt vil overgå alt det menneskene noen gang har opplevd. Guds løfte er: «Gud . . . skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som før var [det onde], er borte.» — Åp. 21: 3, 4.

Alle de sørgelige forholdene som rår i dag, vil bli fjernet. Det er derfor Guds Ord kan gi dette løftet: «De tålsomme skal arve landet [jorden, NW] og glede seg over lykke og fred.» Og denne glede kommer ikke til å bli midlertidig, for Bibelen tilføyer: «De rettferdige skal arve landet [jorden, NW] og alltid få bo i det.» — Sal. 37: 11, 29.

Håpet om evig liv i en ny ordning her på jorden, som også innbefatter håpet om en oppstandelse, er et mektig håp som holder oppe dem som har den rette slags tro på Gud. Og de blir ytterligere styrket i sitt håp fordi de vet at den nye ordning ikke er langt borte. Hvordan vet de det? Fordi Bibelens profetier klart viser at denne onde ordning befinner seg i sine «siste dager», og at den i den nærmeste framtid vil bli knust og tilintetgjort av Gud. — 2. Tim. 3: 1—5; Dan. 2: 44.

Dette håpet gjør også at mennesker som blir rammet av en tragedie, blir i stand til å være optimistiske og sterke. Det er derfor Bibelen sier: «Brødre, vi vil ikke at dere skal være uten kunnskap om dem som er sovnet inn i døden; for dere skal ikke sørge som de andre, de som er uten håp.» (1. Tess. 4: 13) De som har dette sikre håp, blir naturligvis bedrøvet når de mister noen av sine kjære, akkurat som alle andre, men deres sorg er ikke overdrevent stor. De synes ikke at de har mistet all glede i livet. De vet at døden er en «søvn», og at de døde kan komme tilbake til livet og få del i Guds løfter.

En annen god hjelp

En som har den sanne tro, vet dessuten at den Gud som vil oppreise de døde, også nå kan gi god hjelp til dem som ser hen til ham. Hvordan? Ved hjelp av hans virksomme kraft, hans hellige ånd. Den hellige ånd er uten tvil den mektigste kraft i universet. — 1. Mos. 1: 2; Jes. 40: 28, 29.

Bibelen sier at oppriktige mennesker kan få del i denne kraft når de har behov for det. Jesus sa for eksempel at Gud vil «gi Den Hellige Ånd fra himmelen til dem som ber ham». (Luk. 11: 13) Denne ånd setter oppriktige tilbedere av Gud i stand til å gjøre ting som andre ikke klarer. Det er derfor Bibelen sier at Guds ånd gir et menneske en «kraft som er over det normale». (2. Kor. 4: 7, NW) Det var en slik mektig hjelp Anita Brown og hennes familie fikk. — 1. Joh. 5: 14.

Når et menneske har et sikkert håp om en ny ordning og en oppstandelse, ser han derfor på døden på en helt annen måte enn andre gjør. Og Guds mektige, virksomme kraft hjelper dem som har mistet sine kjære, til å holde motet oppe. De forstår og har selv erfart sannheten i Bibelens ord: «Kast på Herren det som tynger deg, han vil sørge for deg! Han vil aldri i evighet la den rettferdige vakle.» — Sal. 55: 23.

Tredje del

Forbered familien

DET hender at et menneske vet på forhånd at det kommer til å dø om kort tid. Hva kan så gjøres for å forberede de andre i familien på dette?

For mange har det vært en hjelp at de har kunnet snakke naturlig om døden i hjemmet, allerede mens alle i familien har vært sunne og friske. Slik bør det være når en har den rette forståelse av hva døden er, og hvordan den kommer til å bli beseiret.

Familien kan derfor snakke sammen om døden når tragedier blir nevnt i nyhetene, eller når en venn eller slektning er død, alt etter hva som passer i det enkelte tilfelle. På denne måten blir familiens medlemmer, særlig de yngre, hjulpet til å være bedre forberedt på at noen av deres nærmeste kan komme til å falle bort.

Chicago-journalisten Jory Graham, som selv kjempet med kreft, sa: «Når en familie kan drøfte døden på en åpen og naturlig måte, skjer det noe vidunderlig med familien. Jeg har sett det om og om igjen. Når medlemmene virkelig er åpne overfor hverandre og interessert i hverandre og støtter hverandre, oppstår det et nært forhold som ikke ville ha oppstått på noen annen måte.»