Sammenlignet med det som skjedde under den første og den annen verdenskrig, var dette imidlertid en mindre tragedie. Under disse to krigene ble millioner av kristenhetens tilhengere foruten jøder, buddhister, hinduer og andre drept eller påført store lidelser. Likevel bad prester på begge sider av kamplinjen til den samme Gud om hans velsignelse.

Når verdens religioner kommer til kort med hensyn til å fremme sant brorskap, skyldes det denne grunnleggende feil: de får folk til å følge menneskelige ledere og deres tanker i stedet for å gjøre det Gud sier i sitt Ord, Bibelen. — Joh. 12: 43.

Disse verdslige religionene kan derfor ikke være den sanne religion. Som en av Bibelens skribenter tydelig sa under inspirasjon: «En gudstjeneste som er ren og feilfri i Gud vår Fars øyne, er å hjelpe enker og foreldreløse barn i deres nød, og ikke la seg flekke til av verden.» (Jak. 1: 27) Disse ordene er et uttrykk for kjærlighet og brorskap. Men tenk på alle de millioner som er blitt enker og farløse på grunn av voldshandlinger og forfølgelse som er forårsaket av en uren og falsk religion! Og dette skyldes at en slik religion er ’flekket til av verden’.

Det er derfor tydelig at vi aldri kan håpe å få se at falsk religion, som kristenhetens kirkesamfunn utgjør en betydelig del av, skal kunne opprette et sant, verdensomfattende brorskap. De har hatt makt og anledning til å gjøre det i hundrevis av år. Resultatet er i stedet blitt en verden som er plaget av kriminalitet, terror og kriger, en verden som er sterkt splittet på grunn av politikk, nasjonalisme, rasehat og tusener av religiøse sekter.

Er det da ikke noe håp? Er situasjonen så ille at brorskap mellom alle mennesker vil fortsette å være bare en drøm? Det er sikkert mange som er enig i de vemodige ordene i en populær engelsk sang som heter «Why?» (Hvorfor?): «Brorskap er en plan som for slekten er gått tapt, og ingen prøver å finne den igjen.»

Men fatt mot! Planen for brorskap er ikke gått tapt. Selve kjernen i dette brorskapet er i virkeligheten allerede i ferd med å bli dannet.

Forbildet for det sanne brorskap

DET var en kjølig kveld om våren i år 33 e. Kr. En liten gruppe menn var samlet i Jerusalem rundt et dekket bord. Deres leder var Jesus Kristus, en 33 år gammel mann som var vennlig, besluttsom og verdig. Han gav sine etterfølgere noen viktige opplysninger, for denne gruppen utgjorde selve kjernen i det sanne brorskap.

Det var en varm og kjærlig ånd som ble lagt for dagen av denne gruppen. Selv om Jesus visste at hans død var nær, tenkte han ikke på seg selv. Han var rolig og kjærlig, og ved dette siste aftensmåltidet som han spiste sammen med sine disipler, benyttet han anledningen til å oppmuntre og veilede dem. — Johannes, kapitlene 13 til 17.

Ydmykhet og tjeneste

Jesus underviste ikke bare ved hjelp av ord. Ofte benyttet han seg av anskuelsesundervisning. Ved denne anledningen forbauset han sine disipler ved plutselig å ta et fat med vann og et linklede og vaske hver enkelts føtter.

Peter protesterte imidlertid og sa: «Aldri skal du vaske mine føtter.» Men Jesus irettesatte ham, vasket de trofaste apostlenes føtter og sa: «Jeg har gitt dere et forbilde.» — Joh. 13: 8, 15.

Ja, Jesus gav dem et forbilde eller et mønster for det sanne brorskap: De skulle ha en ydmyk og kjærlig ånd og være villige til å tjene uten å vise partiskhet, uansett hvor ringe eller ubehagelig oppgaven kunne være. — Joh. 13: 1—17.

Kjærlighet og enhet

Hva var hovedtemaet i den drøftelsen som Jesus hadde med sine disipler den kvelden? Det var kjærlighet, ekte broderkjærlighet, det som kjennetegner et virkelig brorskap. Som Jesus sa: «Har dere kjærlighet til hverandre, da skal alle kunne se at dere er mine disipler.» (Joh. 13: 35) Dette er den sanne religions kjennetegn.

Har kristenhetens kirkesamfunn dette kjennetegn? Har de andre religionssamfunnene i verden det? Nei, på ingen måte. Hvordan kan de ha det når de oppfordrer sine medlemmer til å slå hverandre i hjel i «keiserens» nasjonalistiske kriger?

Sann kjærlighet skaper enhet, både blant familiemedlemmer og i samfunnet. Det er derfor logisk at Jesus også kom inn på enhet denne minneverdige kvelden. Han bad om at hans disipler måtte «være ett». (Joh. 17: 11, 20, 21) Senere skrev apostelen Paulus: «Ikle dere . . . kjærligheten, for den er et fullkomment enhetens bånd.» (Kol. 3: 14, NW) Ja, et sant brorskap må være preget av enhet.

Når det gjelder dette, står det dårlig til med kristenheten. Bare i Sør-Afrika finnes det minst 4000 kirkesamfunn og sekter som hevder at de er svært religiøse. Alene det faktum at kristenheten ikke representerer et brorskap, men tvert imot er splittet, viser at den ikke er kristen. Det er derfor alle som hevder at de er kristne, bør tenke alvorlig over Jesu advarsel: «Et hus som er splittet, faller.» — Luk. 11: 17, NW.

Hvem er overhodet?

Du sier kanskje: «Alt det som er blitt sagt om ydmykhet, kjærlighet og enhet, høres bra ut. Men hvem er overhodet for dem som representerer et slikt brorskap?» Dette er et rimelig spørsmål.

Ettersom et brorskap er noe som eksisterer blant brødre og søstre som utgjør en «familie», må det være en «far» som kan føre tilsyn med sine «barn» og vinne deres kjærlighet og respekt. Hvem er han? En keiser? En Hitler? En Stalin? En pave? Resultatene av den makt slike menneskelige «fedre» har utøvd, taler for seg selv. Som Bibelen sier: «Jeg vet at mennesket . . . ikke selv kan styre sine skritt.» — Jer. 10: 23.

De som representerer det sanne brorskap, må derfor ha en himmelsk «Far» — den allmektige Gud. For å kunne være en sann bror eller søster er det absolutt nødvendig å anerkjenne og underkaste seg denne himmelske Far.

Det er ikke noe ufornuftig i dette. Gud er riktignok usynlig, men det er også slike mektige krefter som tyngdekraften og elektrisiteten, som frembringer synlige resultater. Alle de vakre og forbausende kompliserte ting omkring oss, like fra galaksene til atomene, alle de fint konstruerte organene i kroppen vår, for eksempel øynene, som du leser disse ordene med, vitner om en Skaper med uendelig stor makt og visdom. — Sal. 19: 2, 3; 139: 14.

Bibelen utgjør et enda sterkere vitnesbyrd om dette. Dens inspirerte profetier er blitt oppfylt, eller er nå i ferd med å bli oppfylt. Den inneholder et storslått budskap som gir menneskene i dag virkelig håp, ettersom den åpenbarer den himmelske Fars hensikt og godhet.

Akkurat som menneskene kan styre et romfartøy som befinner seg over en og en halv milliard kilometer ute i rommet,a kan også den allmektige Gud med letthet lede sine tjenere på jorden. Han har mektige, usynlige krefter til sin rådighet, for eksempel sin hellige ånd eller virksomme kraft. Sammenlignet med den er menneskenes styrke intet.

Hovedårsaken til at så mange forsøk på å skape et sant brorskap har slått feil, er at menneskene har unnlatt å anerkjenne og ydmykt underordne seg under Faderen, hvis navn er Jehova. I en stor del av kristenheten så vel som i andre religioner blir mennesker æret som far i åndelig forstand i stedet for Gud.

For å bli en «bror» eller «søster» må en lære å kjenne og virkelig elske og bli elsket av både Faderen og Sønnen, og det er også det en må gjøre for å oppnå evig liv. Som Jesus sa til sine åndelige brødre den historiske kvelden: «Dette er det evige liv at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du har utsendt, Jesus Kristus.» — Joh. 17: 3.

Jordens nye hersker

Noen spør kanskje: «Har Jesus virkelig omtalt sine ydmyke disipler som ’brødre’?» Ja. En dag da Jesus talte til en gruppe mennesker, var det noen som sa til ham at hans mor og hans kjødelige brødre ville snakke med ham. Han svarte: «Hvem er min mor, og hvem er mine brødre?» Så pekte han på sine disipler og sa: «Der er min mor og mine brødre. For den som gjør min himmelske Fars vilje, han er min bror og søster og mor.» — Matt. 12: 46—50.

Kristus er således «den øverste bror», for å si det slik, i det universelle brorskap. Det er gjennom ham Gud gjenløser menneskeheten fra trelldommen under synd og død. — Matt. 20: 28.

Den viktige rolle Jesus spiller nå, er imidlertid langt større enn den han spilte da han var på jorden. Han er nå jordens nye hersker! Han er ikke denne fordervede, gamle verdens hersker, for den blir egentlig styrt av Satan Djevelen. Jesus sa: «Mitt rike er ikke av denne verden. Var mitt rike av denne verden, hadde mine menn kjempet for meg, så jeg ikke skulle bli overgitt til jødene. Men mitt rike er ikke herfra.» —  Joh. 18: 36; Luk. 4: 5—8.

Guds regjering

Riket er Guds regjering, som Jesus lærte sine etterfølgere å be om da han sa: «La ditt rike komme. La din vilje skje på jorden som i himmelen.» (Matt. 6: 10) Riket er hovedtemaet i hele Bibelen, og det Kristus først og fremst lærte om.

Til tross for dette er det sjelden kirkesamfunnenes ledere nevner Rikets styre. Historikeren H. G. Wells gjorde oppmerksom på dette da han skrev: «Like så merkelig er den veldig fremtredende plass som Jesus gav læren om hva han kalte Guds rike, og dens relative betydningsløshet i de fleste kristne kirkers atferd og lære.»

Guds himmelske regjering med Kristus som hersker vil snart rense jorden for all korrupsjon og ondskap og gjøre slutt på alle de nåværende menneskelige styreformer. Profeten Daniel forutsa dette: «Himmelens Gud [skal] opprette et rike som aldri i evighet går til . . . . Det skal knuse og gjøre ende på alle de andre rikene [i denne verden], men selv skal det bestå i evighet.» — Dan. 2: 44.

Dette skjer ved «verdens ende», når «krigen på Guds, Den Allmektiges store dag» — Harmageddon — blir utkjempet. (Jes. 34: 2; Åp. 16: 14—16) Men vil hele menneskeheten bli utslettet? Nei, for salmisten sier under inspirasjon: «De som gjør ondt, skal utryddes; men de som venter på Herren, skal arve landet [jorden, NW]. . . . de tålsomme skal arve landet [jorden, NW] og glede seg over lykke og fred.» — Sal. 37: 9—11.

Hvem er disse «tålsomme» eller ydmyke, som «venter på Herren»? Det er de som representerer det sanne brorskap, og som vil få overleve Harmageddon og leve i paradiset når det blir gjenopprettet på jorden under Guds rike. Da vil Guds vilje skje på jorden som i himmelen. — Åp. 7: 9—17.

Er ikke dette strålende framtidsutsikter? Hvilket privilegium vil det ikke bli å få leve under en verdenshersker som Kristus — han som er så vennlig og ydmyk, så rettferdig og barmhjertig og så forståelsesfull, og som kjenner menneskene så godt! Og hvor forskjellig vil han ikke være fra de politiske herskerne av den machiavellistiske skole som regjerer i dag! Hvor gledebringende vil det ikke bli å leve og tjene sammen som en verdensomfattende familie av brødre og søstre og «glede seg over lykke og fred»!

Men kanskje du tenker: «Eksisterer det virkelig et slikt brorskap i dag? Fungerer det virkelig? Hvem er det som representerer det? Hvor kan jeg finne det?»

[Fotnote]

[Bilde på side 9]

Kjernen i det sanne brorskap

Det sanne brorskap i dag

EN ENESTÅENDE tilkjennegivelse av kristent brorskap kom til uttrykk ved slutten av den annen verdenskrig.

I den tyske konsentrasjonsleiren Sachsenhausen i nærheten av Berlin var det stor spenning og engstelse. Det var april 1945. De allierte styrker nærmet seg fra vest og sovjetrusserne fra øst.

Nazilederne var imidlertid fast bestemt på å likvidere de 26 000 fangene i leiren. Deres sataniske plan gikk ut på å ta livet av de syke på lasarettet, og la de øvrige marsjere til havnebyen Lübeck, hvor de skulle bringes om bord i båter, som skulle føres ut på sjøen og senkes.

Da det ble gitt ordre om oppbrudd, ble fangene samlet i grupper etter nasjonalitet — med unntagelse av én gruppe som bestod av seks forskjellige nasjonaliteter. Denne gruppen innbefattet innviede kristne foruten omkring 36 menn som hadde antatt deres tro i leiren.