«Hele Skriften er inspirert av Gud og nyttig»
Bibelens 45. bok — Romerne
Skribent: Paulus
Sted skrevet: Korint
Fullført: ca. 56 e. Kr.
Omspenner: Ubestemt
1. Hvorfor er det logisk at Romerbrevet kommer før Paulus’ andre brev i våre bibler?
I APOSTLENES gjerninger ble det berettet om hvordan Saulus, den ivrige forfølger av jødiske kristne, ble Paulus, Kristi nidkjære apostel for de ikke-jødiske folkeslag. I og med Romerne begynner de 14 bøkene i Bibelen som den hellige ånd inspirerte denne tidligere fariseer, som nå var en trofast tjener for Gud, til å skrive. Da Paulus skrev Romerbrevet, hadde han fullført to lange misjonsreiser og hadde kommet langt på den tredje. Han hadde skrevet fem andre inspirerte brev, nemlig 1 og 2 Tessalonikerne, Galaterne og 1 og 2 Korintierne. I vår tids bibler kommer imidlertid Romerbrevet før de andre brevene, og det er logisk, for det tar for seg den nye likestilling mellom jøder og ikke-jøder, de to klassene Paulus forkynte for. Det redegjør for en forandring i Guds måte å handle med sitt folk på og viser at de inspirerte hebraiske skrifter for lenge siden hadde forutsagt at det gode budskap også skulle bli forkynt for ikke-jøder.
2. a) Hvilke problemer drøfter Paulus i dette brevet? b) Hva blir tydelig vist ved dette brevet?
2 Paulus, som lar Tertius nedskrive brevet for seg, knytter argumenter som følger raskt etter hverandre, og et forbausende stort antall sitater fra de hebraiske skrifter sammen til en av de mest kraftfulle bøker i de kristne greske skrifter. I et usedvanlig vakkert språk drøfter han de problemer som oppsto da kristne menigheter i det første århundre kom til å bestå av både jøder og grekere. Hadde jødene noe fortrinn fordi de var Abrahams etterkommere? Hadde modne kristne, som var klar over at de ikke var under Moseloven, rett til å gjøre noe som ville vekke anstøt hos svakere jødiske brødre som fremdeles holdt fast på gamle skikker? I dette brevet viste Paulus tydelig at jøder og ikke-jøder er i samme stilling overfor Gud, og at ingen blir rettferdiggjort gjennom Moseloven, men ved tro på Jesus Kristus og ved Guds ufortjente godhet. Samtidig krever Gud at de kristne viser den rette undergivenhet overfor de forskjellige myndigheter som de er underlagt.
3. Hvordan ble menigheten i Roma opprettet, og hva kan være grunnen til at Paulus kjente så mange der?
3 Hvordan ble menigheten i Roma opprettet? Det hadde vært et ganske stort jødisk samfunn i Roma i det minste siden Pompeius inntok Jerusalem i 63 f. Kr. I Apostlenes gjerninger 2: 10 blir det spesielt sagt at noen av disse jøder var i Jerusalem på pinsedagen i 33 e. Kr., og der hørte de det gode budskap bli forkynt. De som kom til troen, oppholdt seg en tid i Jerusalem for å lære av apostlene, og senere vendte uten tvil de som hadde kommet fra Roma, tilbake dit, noen av dem muligens på den tiden da det ble forfølgelse i Jerusalem. (Ap. gj. 2: 41—47; 8: 1, 4) Dessuten reiste folk på den tiden meget, og dette kan forklare Paulus’ nære bekjentskap med så mange medlemmer av menigheten i Roma, hvorav noen kan ha hørt det gode budskap i Hellas eller Asia gjennom Paulus selv.
4. a) Hvilke opplysninger får vi i brevet om menigheten i Roma? b) Hvorfor forlot Akvilas og Priskilla Roma for senere å vende tilbake dit?
4 De første pålitelige opplysninger om denne menigheten får vi i Paulus’ brev. Av dette brev framgår det tydelig at menigheten besto av både jødiske og ikke-jødiske kristne, og at de la en prisverdig nidkjærhet for dagen. Han sier til dem: «Eders tro er navnkundig i hele verden» og: «Ordet om eders lydighet er kommet ut til alle.» (Rom. 1: 8; 16: 19) Suetonius, en historieskriver i det annet århundre, forteller at under Claudius’ styre (41—54 e. Kr.) ble jødene forvist fra Roma. Senere vendte de imidlertid tilbake, noe som framgår av den kjensgjerning at Akvilas og Priskilla, som Paulus traff i Korint, og som hadde forlatt Roma da Claudius utstedte sitt dekret, var tilbake i Roma igjen da Paulus skrev til menigheten der. — Ap. gj. 18: 2; Rom. 16: 3.
5. Hvilke kjensgjerninger fastslår at Romerbrevet er autentisk?
5 Det er blitt grundig fastslått at brevet er autentisk. Det er, som det sies i dets innledning, fra «Paulus, Jesu Kristi tjener, kalt til apostel, . . . til alle Guds elskede, kalte, hellige». (Rom. 1: 1, 7) De ytre beviser for at brevet er autentisk, er noen av de eldste som er funnet når det gjelder de kristne greske skrifter. Peter bruker så mange lignende uttrykk i sitt første brev, som antagelig ble skrevet seks til åtte år senere, at mange autoriteter mener at han allerede måtte ha sett et eksemplar av Romerbrevet. Det er tydelig at Romerbrevet ble betraktet som en del av Paulus’ skrifter, og det ble også sitert som det av Clemens Romanus, Polykarp fra Smyrna og Ignatius fra Antiokia, som alle levde i slutten av det første og begynnelsen av det annet århundre.
6. Hvordan bidrar et gammelt papyrus til å bekrefte at Romerbrevet er kanonisk?
6 Romerbrevet finnes sammen med åtte andre av Paulus’ brev i en kodeks som kalles «Chester Beatty-papyrus nr. 2». I sin bok The Story of the Bible, 1947, skrev Sir Frederic Kenyon på side 29: «Et av Chester Beattypapyrusene fra den første halvdel av det tredje århundre inneholdt således, da det var fullstendig, alle de fire evangeliene og Apostlenes gjerninger; et annet, som er minst like gammelt og kan være fra slutten av det annet århundre, inneholdt alle St. Paulus’ epistler; et annet inneholdt Esekiels bok, Daniels bok og Esters bok.» De bibelske, greske Chester Beattypapyrusene er eldre enn de velkjente håndskriftene Det sinaittiske manuskript og Det vatikanske manuskript nr. 1209, som begge er fra det fjerde århundre etter Kristus. Også disse inneholder Romerbrevet og de fleste andre av Paulus’ kanoniske brev.
7. Når og hvor ble dette brevet skrevet?
7 Når og hvor ble Romerbrevet skrevet? Det hersker fullstendig enighet blant bibelkommentatorer om at dette brevet ble skrevet fra Hellas, høyst sannsynlig fra Korint, da Paulus oppholdt seg der i noen måneder henimot slutten av sin tredje misjonsreise. De indre beviser tyder på at det ble skrevet i Korint. Paulus skrev brevet fra hjemmet til Gajus, som var et medlem av menigheten der, og anbefaler Føbe i den nærliggende menigheten i Kenkreæ, Korints havneby, og det var sannsynligvis hun som tok dette brevet med til Roma. (Rom. 16: 1, 23; 1 Kor. 1: 14) I Romerne 15: 23 skrev Paulus: «Nå er det ikke noe mer å gjøre for meg i landene her,» (UO) og viser i det etterfølgende vers at han har til hensikt å dra lenger vestover og utvide sin misjonsvirksomhet til Spania. Han kunne godt skrive slik henimot slutten av sin tredje reise, i begynnelsen av 56 e. Kr.
INNHOLDET AV ROMERBREVET
8. a) Hva sier Paulus om sitt oppdrag? b) Hvordan viser han at både jøder og grekere fortjener å bli rammet av Guds vrede?
8 Gud handler upartisk overfor jøder og hedninger: (1: 1—2: 29). Hva er det Paulus under inspirasjon forteller romerne? I sine innledningsord viser han at han er en apostel som er utvalgt av Kristus til å virke «troens lydighet» blant hedningefolkene. Han gir uttrykk for sitt inderlige ønske om å besøke de hellige i Roma for å kunne glede seg over «en utveksling av oppmuntringer» (NW) med dem og forkynne blant dem evangeliet, som er «en Guds kraft til frelse for hver den som tror». Som det er blitt skrevet for lenge siden, så skal den rettferdige ’leve ved tro’. (1: 5, 12, 16, 17) Han viser at både jøder og grekere fortjener å bli rammet av Guds vrede. Menneskenes ugudelighet kan ikke unnskyldes, for Guds usynlige egenskaper kan tydelig ses i hans skaperverk. Ikke desto mindre lager nasjonene i sin dårskap guder av skapte ting. Jødene bør imidlertid ikke felle en hard dom over nasjonene, ettersom de også er skyldige på grunn av synder som de har begått. Begge klasser skal bli dømt etter sine gjerninger, for Gud er ikke partisk. Omskjærelse på kjødet er ikke den avgjørende faktor. «Den som er jøde i det skjulte, han er jøde, og omskjærelsen er hjertets omskjærelse.» — 2: 29.
9. a) I hvilken henseende har jødene et fortrinn, men hvilke skriftsteder siterer Paulus for å vise at alle er under Synd? b) Hvordan vil så et menneske bli rettferdiggjort, og hvilket eksempel støtter dette argumentet?
9 Alle er rettferdiggjort ved tro (3: 1—4: 25). «Hva fortrinn har da jøden?» Jo, et stort fortrinn, for Guds ord eller hellige uttalelser (NW) ble betrodd jødene. Likevel er «både jøder og grekere . . . alle sammen . . . under synd», og ikke noe menneske er «godt» i Guds øyne. Sju sitater fra de hebraiske skrifter blir benyttet for å bevise dette. (Rom. 3: 1, 9—18; Sl. 14: 1—3; 5: 10; 140: 4; 10: 7; Ordspr. 1: 16; Es. 59: 7, 8; Sl. 36: 2) Loven åpenbarer menneskets syndige tilstand, slik at «intet kjød blir rettferdiggjort . . . ved lovgjerninger». Ved Guds nåde eller ufortjente godhet og ved forløsningen blir imidlertid både jøder og grekere rettferdiggjort . . . ved troen, uten lovgjerninger». (Rom. 3: 20, 28) Paulus støtter dette argumentet ved å trekke fram eksemplet med Abraham, som ikke ble rettferdiggjort på grunn av gjerninger eller omskjærelse, men på grunn av sin tro som tjente som et eksempel for andre. Abraham ble derved ikke bare jødenes far, men far til «alle . . . som tror». — 4: 11.
10. a) Hvordan gikk det til at døden begynte å herske? b) Hva har Kristi lydighet ført til, men hvilken advarsel blir gitt med hensyn til synden?
10 Ikke lenger tjenere for synd, men for rettferdigheten ved Kristus (5: 1 — 6: 23). Ved ett menneske, Adam, kom synden inn i verden, og synden førte døden med seg, «og døden [trengte således] igjennom til alle mennesker, fordi de syndet alle». (5: 12) Døden hersket fra Adam til Moses. Da loven ble gitt gjennom Moses, ble synden stor, og døden fortsatte å herske. Men Guds ufortjente godhet er nå enda større, og gjennom Kristi lydighet blir mange rettferdiggjort til evig liv. Dette gir en imidlertid ingen tillatelse til å leve i synd. Mennesker som er døpt til Kristus, må være døde for synden. Deres gamle menneske er pelfestet, og de er levende for Gud. Synden hersker ikke lenger over dem, men de har trådt i rettferdighetens tjeneste til helliggjørelse. «Den lønn som synden gir, er døden, men Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre.» — 6: 23.
11. a) Hvordan illustrerer Paulus det at de jødiske kristne er blitt frigjort fra loven? b) Hva gjør loven åpenbar’ og hvilken kamp finner sted i en kristen?
11 Døde for loven, levende ved ånden i forening med Kristus (7: 1—8: 39). Paulus benytter eksemplet med en kvinne som er bundet til sin mann så lenge han lever, men har frihet til å gifte seg med en annen dersom han dør, for å vise hvordan kristne jøder gjennom Kristi offer døde fra loven og ble frie til å tilhøre Kristus og bære frukt for Gud. Den hellige loven gjorde synden mer åpenbar, og synden førte til død. Synden, som bor i vårt kjødelige legeme, strider mot våre gode forsetter. Som Paulus sier: «For jeg gjør ikke det gode som jeg vil, men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg.» Derfor «er det ikke mer jeg som gjør det, men synden, som bor i meg». — 7: 19, 20.
12. Hvordan blir noen Kristi medarvinger, og hvordan vil de vinne fullstendig seier?
12 Hva kan så frelse mennesket fra denne elendige tilstand? Gud kan gjøre dem som tilhører Kristus, levende ved sin ånd! De er adoptert som barn og er blitt Guds arvinger og Kristi medarvinger og er rettferdiggjort og herliggjort. Paulus sier til dem: «Er Gud for oss, hvem er da imot oss? Hvem vil skille oss fra Kristi kjærlighet?» Ingen! Viss på seier erklærer han: «[Vi vinner] mer enn seier ved ham som elsket oss. For jeg er viss på at hverken død eller liv, hverken engler eller krefter, hverken det som nå er eller det som komme skal, eller noen makt, hverken høyde eller dybde eller noen annen skapning skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.» — 8: 31, 35, 37—39.
13. a) Hvem er ifølge profetiene innbefattet i det virkelige Guds Israel. og ifølge hvilket guddommelig prinsipp? b) Hvorfor kom det kjødelige Israel til kort, men hva er nødvendig for at mennesker skal kunne bli frelst?
13 «Israel» frelst ved tro og ved Guds miskunnhet (9: 1—10: 21). Han gir uttrykk for «stor sorg» på grunn av sine israelittiske brødre, men er klar over at ikke hele det kjødelige Israel i virkeligheten er «Israel.», for Gud har rett til å velge som sine barn dem han ønsker. Som det framgår av Guds handlemåte overfor Farao og ved illustrasjonen med pottemakeren, «står det . . . ikke til den som vil, heller ikke til den som løper, men til Gud, som gjør miskunnhet». (9: 2, 6, 16) «Ikke bare av jøder, men også av hedninger» kaller han mennesker til å bli hans barn, slik Hoseas (2: 23) for lenge siden hadde forutsagt. Israel kom til kort fordi det ikke søkte å oppnå Guds gunst «ved tro, men ved gjerninger», og fordi det støtte an mot Kristus som en «anstøtsklippe». (Rom. 9: 24, 32, 33) De hadde «nidkjærhet for Gud, men ikke med skjønnsomhet [i samsvar med nøyaktig kunnskap, NW]». For dem som tror til rettferdighet, er Kristus lovens ende, men for å bli frelst må en offentlig bekjenne «at Jesus er Herre», og tro «at Gud oppvakte ham fra de døde». (10: 2, 9) Det blir utsendt forkynnere for å gjøre det mulig for mennesker av alle folkeslag å høre, å vise tro og å påkalle Jehovas navn for å bli frelst.
14. Hva er det Paulus viser ved illustrasjonen med oljetreet?
14 Illustrasjonen med oljetreet (11: 1— 36). Som følge av Guds ufortjente godhet er en levning av det kjødelige Israel blitt utvalgt, men fordi flertallet snublet, «er frelsen kommet til hedningene’. (11: 11) Ved å benytte illustrasjonen med et oljetre viser Paulus ikke-jøder at de ikke bør glede seg over at Israel er blitt forkastet, for når Gud ikke sparte de utro naturlige greiner, vil han heller ikke spare de ville oljegreiner som ble innpodet fra folkeslagene.
15. Hva er innbefattet i det å frambære levende offer for Gud?
15 Fornyelsen av sinnet; de foresatte øvrigheter (12: 1—13: 14) Framstill deres legemer som levende offer for Gud, er det råd som Paulus gir. «Skikk eder ikke like med denne verden, men bli forvandlet ved fornyelsen av eders sinn.» Kristi legeme har i likhet med et menneskelegeme mange lemmer, som utfører forskjellige gjerninger, men de arbeider sammen i enhet. Gjengjeld ikke noen ondt med ondt. Overlat hevnen til Jehova. «Overvinn det onde med det gode!» — 12: 2, 21.
16. Hvordan må de kristne handle overfor øvrigheter og andre?
16 Vær lydige mot de foresatte øvrigheter; det er Guds ordning. Gjør det som godt er, og bli ingen noe skyldige, uten det å elske hverandre. Frelsen nærmer seg, så «la oss derfor avlegge mørkets gjerninger» og «ikle oss lysets våpen». (13: 12) La oss ha en god oppførsel og ikke følge kjødets lyster.
17. Hvilke råd blir gitt angående det å tåle hverandre, dømme hverandre og hjelpe de svake?
17 Ta dere upartisk av alle og tål hverandre (14: 11—15: 33). Tolerer dem som fordi de er svake i troen, avholder seg fra visse slags mat eller akter på visse dager. Døm ikke og legg heller ikke ved dine egne spise- og drikkevaner anstøt for din bror, for Gud dømmer alle. Jag etter fred og det som er oppbyggende, og bær andres skrøpeligheter.
18. a) Hvilke ytterligere sitater kommer Paulus med for å vise at Gud også godtar ikke-jøder? b) Hvordan søker Paulus selv å dra nytte av Guds ufortjente godhet?
18 Apostelen skriver: «Alt som før er skrevet, det er skrevet oss til lærdom,» og kommer med ytterligere fire sitater fra de hebraiske skrifter som et endelig bevis for at de inspirerte profeter for lenge siden hadde forutsagt at Guds løfter skulle omfatte de ikke-jødiske folkeslag. (Rom. 15: 4, 9—12; Sl. 18: 50; 5 Mos. 32: 43; Sl. 117: 1; Es. 11: 1, 10) «Derfor,» formaner Paulus, «ta eder av hverandre, liksom og Kristus tok seg av eder til Guds ære!» (Rom. 15: 7) Paulus gir uttrykk for sin takknemlighet for den ufortjente godhet Gud har vist ham ved å la ham få være en offentlig tjener for folkeslagene «og være opptatt i Guds budskaps hellige gjerning». (NW) Han søker alltid å forkynne i nye områder for ikke å «bygge på fremmed grunnvoll». Og han er ennå ikke ferdig, for etter at han har vært i Jerusalem med et pengebidrag, er det hans hensikt å foreta en enda lengre misjonsreise, som skal omfatte det fjerne Spania, og på veien dit vil han ta med seg «en fylde av Kristi velsignelse» til sine åndelige brødre i Roma. — 15: 16, 20, 29.
19. Hvilke hilsener og hvilken formaning avslutter han brevet med?
19 Avsluttende hilsener (16: 1—27). Paulus sender personlige hilsener til 26 medlemmer av menigheten i Roma som han nevner navnet på, og hilser også til andre, og han formaner dem alle til å holde seg borte fra slike som forårsaker splittelse, og til å «være vise til det gode og rene for det onde». Alt dette vil være til Guds ære «ved Jesus Kristus i all evighet! Amen». — 16: 19, 27.
HVORFOR DEN ER NYTTIG
20. a) Hvilket logisk grunnlag for troen tilveiebringer Romerbrevet? b) Hvordan blir Guds rettferdighet og miskunnhet illustrert, og hva får dette Paulus til å utbryte?
20 Romerbrevet tilveiebringer et logisk grunnlag for troen på Gud ved å si at «hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, er synlig fra verdens skapelse av, idet det kjennes av hans gjerninger». Men foruten dette opphøyer det også hans rettferdighet og gjør kjent hans store miskunnhet og ufortjente godhet. Vår oppmerksomhet blir på en storslagen måte rettet mot dette ved illustrasjonen med oljetreet, hvor det sies at de ville greiner blir innpodet når de naturlige greiner blir hogd av. Med tanke på denne strenghet og godhet fra Guds side utbryter Paulus: «O dyp av rikdom og visdom og kunnskap hos Gud! Hvor uransakelige hans dommer er, og hvor usporlige hans veier!» — Rom. 1: 20; 11: 33.
21. Hvordan redegjør Romerbrevet for den ytterligere åpenbaring av Guds hellige hemmelighet?
21 Det er i denne forbindelse at Romerbrevet redegjør for den ytterligere åpenbaringen av Guds hellige hemmelighet. I den kristne menighet er det ikke lenger forskjell på jøde og greker, men mennesker av alle folkeslag kan få del i Jehovas ufortjente godhet gjennom Jesus Kristus. «Gud gjør ikke forskjell på folk.» «Den som er jøde i det skjulte, han er jøde, og omskjærelsen er hjertets omskjærelse i Ånden, ikke i bokstaven» «Det er jo ingen forskjell på jøde og greker; de har alle den samme Herre, som er rik nok for alle som påkaller ham.» For alle disse er det troen og ikke gjerninger som blir regnet dem til ’rettferdighet’. — Rom. 2: 11, 29; 10: 12; 3: 28.
22. Hvilken praktisk veiledning gir Romerbrevet angående forholdet til dem som er utenfor menigheten?
22 Den praktiske veiledning som blir gitt i dette brevet til de kristne i Roma, er like nyttig for vår tids kristne, som står overfor lignende problemer i en fiendtlig verden. De kristne blir oppfordret til å ’holde fred med alle mennesker’, innbefattet dem som er utenfor menigheten. Hver sjel må «være lydig mot de foresatte øvrigheter», for de eksisterer med Guds tillatelse og er til redsel, ikke for de lovlydige, men for dem som gjør det onde. De kristne må vise lovlydig undergivenhet, ikke bare på grunn av frykten for straff, men på grunn av sin kristne samvittighet, og de må derfor betale sine skatter, gi alle det som de er dem skyldige, oppfylle sine forpliktelser og ikke skylde noen noe, «uten det å elske hverandre». Kjærligheten oppfyller loven. — Rom. 12: 17—21; 13: 1—10.
23. Hvordan understreker Paulus betydningen av å avlegge en offentlig bekjennelse, og hvordan er han et eksempel for oss med hensyn til det å forberede seg til forkynnergjerningen?
23 Paulus understreker betydningen av å avlegge et offentlig vitnesbyrd. Med hjertet tror en til rettferdighet, men med munnen bekjenner en offentlig til frelse. «Hver den som påkaller Herrens [Jehovas, NW] navn, skal bli frelst.» Men for at dette skal kunne skje, er det nødvendig at forkynnere blir utsendt for å ’bære godt budskap’. Lykkelige kan vi være hvis vi er blant disse forkynnere, hvis røst nå har gått ut «til jorderikes ende»! (Rom. 10: 13, 15, 18) Og måtte vi, når vi forbereder oss til denne forkynnergjerningen, forsøke å bli like godt kjent med de inspirerte skrifter som Paulus var, for i dette ene avsnittet (10: 11—21) kommer han med det ene sitatet etter det andre fra de hebraiske skrifter. (Es. 28: 16; Joel 3: 5; Es. 52: 7; 53: 1; 19: 5; 5 Mos. 32: 21; Es. 65: 1, 2) Han kunne med rette si: «Alt som før er skrevet, det er skrevet oss til lærdom, for at vi skal ha håp ved det tålmod og den trøst som skriftene gir.» — Rom. 15: 4.
24. Hvilken veiledning gir Paulus angående det å framelske en nidkjærhetens ånd og bevare et godt forhold i menigheten?
24 Det blir gitt enestående praktisk veiledning angående forhold innen den kristne menighet. Uansett hvilken bakgrunn de kristne har når det gjelder nasjonalitet, rase eller stilling i samfunnet, må de alle forvandle sitt sinn for å utføre en hellig tjeneste for Gud i samsvar med hans «gode og velbehagelige og fullkomne» vilje. (Rom. 11: 17—22; 12: 1, 2) Hvor praktiske og fornuftige er ikke de rådene som Paulus gir i Romerne 12: 3—16. Der gir han utmerket veiledning med hensyn til å framelske en nidkjærhetens ånd og vise ydmykhet og kjærlighet blant alle i den kristne menighet. I de avsluttende kapitlene kommer Paulus med en kraftig oppfordring til å være på vakt mot og unngå dem som forårsaker splittelse, men han taler også om den gjensidige glede og oppmuntring som en ren omgang i menigheten bringer. — 16: 17—19; 15: 7, 32.
25. a) Hvilket rett syn og hvilken klarere forståelse tilveiebringer Romerbrevet angående Guds rike? b) I hvilke henseender vil det være nyttig for oss å studere Romerbrevet?
25 Som kristne må vi fortsette å gi akt på hvordan vi omgås hverandre. «Guds rike består jo ikke i å ete og drikke, men i rettferdighet og fred og glede i den Hellige Ånd.» (Rom. 14: 17) Denne rettferdighet, fred og glede er særlig noe de får del i som er «Kristi medarvinger», og som skal «herliggjøres» med ham i det himmelske rike. Legg også merke til hvordan Romerbrevet påpeker et videre ledd i oppfyllelsen av løftet angående Riket når det sier: «Fredens Gud skal i hast knuse Satan under eders føtter.» (Rom. 8: 17; 16: 20; 1 Mos. 3: 15) Måtte vi da, idet vi tror på disse storslagne sannheter, fortsette å bli fylt med all glede og fred og være rike på håp. La oss være fast besluttet på å vinne seier sammen med Rikets Ætt, for vi er visse på at ikke noe i himmel eller på jord, «eller noen annen skapning skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre». — Rom 8: 39; 15: 13.