Grunnlaget for en sikker tro

MANGE av dem som mener at troen ikke har noen praktisk verdi, har aldri tenkt noe særlig over hvorvidt det finnes et solid grunnlag for troen. Hva mener du?

Hvis du skulle undersøke spørsmålet, hvor ville du da begynne, og hvilke beviser ville ha betydning for din undersøkelse? Du kunne undersøke mye av det som finnes i verden omkring deg, og på den måten finne fram til viktige kjensgjerninger.

DET ALLER STØRSTE OG DET ALLER MINSTE

Du kunne for eksempel granske det aller største — det tilsynelatende uendelige univers. Eller du kunne granske det aller minste — mikroskopiske deler av deg selv og av verden. I begge tilfelle ville du kunne finne grunn til å tro på Skaperen. — 1. Mos. 1: 1; 2: 1—4.

For om lag 3000 år siden var det en mann i Midtøsten som het Elihu. Han sa: «Løft blikket mot himmelen og se.» (Job 35: 5) Han mente at en ved å betrakte himmelhvelvingen kunne finne beviser for at det finnes en Skaper. Med det blotte øye var Elihu naturligvis bare i stand til å se mindre enn 5000 av de over 100 milliarder stjerner i Melkeveien. Han visste ikke at det finnes millioner av galakser som hver omfatter milliarder av stjerner. Men hvis han hadde visst dette, slik vi gjør nå, tror du da det ville ha svekket hans tro på Gud? Eller ville denne kunnskapen ha styrket hans tro? En tid senere sa salmisten David: «Himmelen forkynner Guds herlighet, hvelvingen forteller om hans henders verk.» — Sal. 19: 2.

Nå har vitenskapsmenn gransket solsystemet ved hjelp av romfartøyer; de har speidet ut i rommet gjennom astronomiske kikkerter og oppfanget lyder fra fjerntliggende steder i universet ved hjelp av radioteleskoper. Denne økte kunnskapen har tilveiebrakt enda flere grunner for å tro på Gud.

Fysikeren Wernher von Braun, tidligere direktør for NASA, USA’s sentraladministrasjon for sivil flyteknisk forskning og romvirksomhet, skrev: «Det 19. århundrets materialister og deres marxistiske arvtagere i det 20. århundre forsøkte å fortelle oss at etter hvert som vitenskapen gir oss mer kunnskap om skaperverket, kan vi leve uten å tro på en Skaper. Men hittil har det med hvert nytt svar dukket opp nye spørsmål. Jo bedre vi forstår . . . den mesterlige plan for galaksene, jo større grunn har vi funnet til å undre oss over Guds forunderlige skaperverk.»

Den samme konklusjon kommer vi til hvis vi begynner å granske de minste detaljer ved vår egen kropp. David ble tilskyndt til å si til Gud: «Du har skapt mitt indre, du har vevd meg i mors liv. . . . Underfulle er dine verk.» (Sal. 139: 13, 14) Som nervekirurg har professoren dr. med. Robert J. White hatt anledning til å granske menneskets hjerne svært nøye. Han forteller:

«De erfaringer jeg har gjort med mine pasienter, og den nevrologiske forskning jeg har foretatt for å oppklare hjernens mysterier, har mer enn noe annet fått meg til å nære ærefrykt for hjernen. Jeg kan ikke annet enn erkjenne at det finnes en høyere intelligens, som er ansvarlig for utformingen og utviklingen av det utrolige forholdet mellom hjernen og sinnet — et forhold som ligger langt utenfor menneskets fatteevne.»

Hvis du var i stand til å studere sammensetningen av den menneskelige celle, ville du finne tilstrekkelig grunn til å tro på en Skaper. Cellen er den grunnenhet som alt levende på jorden er bygd opp av. Kroppen din er bygd opp av om lag 100 billioner ørsmå celler. Men hver enkelt celle er forbausende innviklet og godt oppbygd.

I hver eneste celle i kroppen finnes det for eksempel titusener av gener og det kjente DNA-molekylet, som forteller cellen hvordan den skal fungere og dele seg. Dette molekylet bestemte fargen på håret ditt, hvor hurtig du skulle vokse, og utallige andre detaljer. Spør deg selv: Hvordan kunne DNA-molekylene i cellene mine inneholde alle disse opplysningene?

I sin bok Whence and Wherefore (1978) forteller dr. Zev Zahavy om en samtale som fant sted i en biokjemitime ved det medisinske fakultet på Cornell universitet. Professoren drøftet «de programmerte DNA-molekylene» med klassen.

Klassen bestod av unge studenter som hadde vokst opp i datateknologiens tid, og som derfor var fortrolig med den rollen programmereren spiller med hensyn til å utvikle programmer for en datamaskin. Uttrykket programmerte molekyler’ fikk en våken student til å stille følgende spørsmål:

«Hvis RNA og DNA er programmert til å virke i samsvar med et bestemt mønster, hvorfra kommer da selve programmene?»

Professoren svarte at det naturligvis var Gud som var opphavsmannen til dem.

Ja, en undersøkelse av det aller største og det aller minste i skaperverket tilveiebringer et solid grunnlag for en sikker tro på Gud. Men du lurer kanskje fortsatt på om det har praktisk verdi å ha en slik tro i vår tid.

Troen har praktisk verdi!

Vitnesbyrd fra konsentrasjonsleirene

HVA tenker du på når du hører ordet konsentrasjonsleir?

Du ser kanskje for deg bilder av forskremte mennesker som blir drevet ut av godsvogner og ført rett i døden. Eller overarbeidede, utsultede fanger som lider av forskjellige sykdommer og er tvunget til å ligge i sine egne ekskrementer. Eller du ser kanskje fanger som har vært utsatt for umenneskelige medisinske eksperimenter, eller ovner som forbrenner utallige lik.

Dette er imidlertid bare en del av bildet av disse forferdelige leirene.

Det er noe annet som en også bør ta i betraktning. Enda så forferdelige de nazistiske konsentrasjonsleirene var, var det tusenvis av menn og kvinner som forsøkte å leve der. De kjempet dag etter dag for å holde seg i live trass i at sykdom, slag, utmattelse og tilfeldige drap hørte til dagens orden. De forsøkte å spise, å holde seg varme og å unngå å bli syke. De måtte arbeide og sove og omgås dem de var sammen med.

I de nazistiske konsentrasjonsleirene kan vi derfor finne mange eksempler som viser hvilken praktisk verdi troen har. Selv om vi kanskje aldri selv vil bli sendt til slike leirer, kan vi høste gagn av å høre om noen som har vært der.

MANGE MISTET TROEN

Leirene hadde den virkning på mange at de mistet troen. Skribenten Philip Yancy sier: «Noen av dem som overlevde, mistet sin tro på Gud. Dette var særlig tilfelle med jødene. De var blitt oppdratt til å tro at de var et utvalgt folk, og plutselig oppdaget de, som en jøde sarkastisk sa, at ’Hitler er den eneste som har holdt sine løfter’.»

Elie Wiesel beskriver den virkningen det hadde å være vitne til at en ung mann ble hengt. SS-folkene samlet fangene foran galgen. Da gutten langsomt døde, ropte en av fangene: «Hvor er Gud nå?» Wiesel sier: «Og jeg hørte en stemme inne i meg svare ham: ’Hvor er han? Han er her — han henger her i denne galgen . . .’»

Mange som hevdet de var kristne, mistet også troen. I The Christian Century gir Harry J. Cargas uttrykk for hva mange tidligere kirkegjengere følte, med disse ordene: «Etter mitt skjønn er holocaust den største tragedien for de kristne siden korsfestelsen. I det ene tilfelle døde Jesus; i det andre kan en si at kristendommen døde. . . . Kan en være kristen i dag i betraktning av at dødsleirene stort sett ble oppfunnet, bygd og drevet av et folk som kalte seg kristent . . . ?»