Sett at noen kunne komme å ta din kjære ved hånden og bringe ham tilbake til livet igjen. Hvilken glede ville du ikke da føle! Hvor vidunderlig ville det ikke være!

’Men det er umulig,’ sier du kanskje. Det er sant at det ikke har hendt i vår levetid. Men det har hendt før. Kvinner har fått sine døde tilbake ved en oppstandelse.

Når skjedde det? Hvordan kan vi tro på det? Hva betyr det for oss i dag?

Kan døden beseires?

HAR du noen gang tenkt over hvilken innvirkning Jesus Kristus har hatt på menneskenes historie? Den kalenderen de fleste i den vestlige verden bruker, er basert på det året en mente at han ble født. Som The World Book Encyclopedia sier: «Årstall før det året får betegnelsen f. Kr. eller før Kristus. Årstall etter det året får betegnelsen a. D. eller anno Domini (i det Herrens år).»

Hvorfor er Jesus så berømt? Blant annet på grunn av de enestående miraklene han utførte rundt omkring i Galilea. Dette området ligger i den nordlige delen av det som i dag utgjør republikken Israel. Angående dette området skrev den jødiske historieskriveren Flavius Josefus i det første århundre: «Jorden er overmåte fruktbar og bevokst med alle slags trær . . . og det ligger landsby tett ved landsby». Ja, han sa: «Det finnes 240 byer og landsbyer i Galilea.»a

Det var i alle disse byene og landsbyene Jesus Kristus forkynte og utførte enestående mirakler. Selv om Bibelen bare nevner noen av disse byene ved navn, besøkte Jesus mange av dem, for den inspirerte beretningen sier om hans forkynnelse i dette området: «Jesus vandret nå omkring i alle byene og landsbyene. Han lærte folket i synagogene deres og forkynte evangeliet om riket, og han helbredet alle sykdommer og plager.» — Matt. 9: 35.

Mange av de galileerne som Jesus forkynte for, kjente ham, for han hadde vokst opp i deres midte — i den lille landsbyen Nasaret, som lå oppe i fjellene 29 kilometer sørvest for Gennesaret-sjøen.

JESU BESØK I NAIN

Det var i år 31 e. Kr., i det annet år av Jesu tjeneste på jorden, at sønnen til enken i byen Nain døde. Denne byen lå bare åtte—ti kilometer sørøst for Nasaret, Jesu hjemby. På det tidspunkt da den unge mannen døde, forkynte Jesus i strøket like nord for Gennesaret-sjøen, hvor han nettopp hadde holdt sin berømte bergpreken.

Bibelen sier at da Jesus hadde holdt denne prekenen, «gikk han inn i Kapernaum». Mens han befant seg i denne byen, som lå like ved sjøen, helbredet han tjeneren til en offiser. «Kort tid etter [eller «dagen deretter», som det står i enkelte gamle håndskrifter] gav Jesus seg på vei til en by som heter Nain. Disiplene og en stor folkemengde drog sammen med ham.» — Luk. 7: 1—11; se også den norske oversettelsen av 1930.

Denne turen mot sørvest fra Kapernaum til Nain var på 32 kilometer, en nokså drøy dagstur selv for dem som var vant til å ta seg fram til fots. Jesus og de som var sammen med ham, gikk over dalen og nærmet seg porten til denne byen. Beretningen sier at «som han nå nærmet seg byporten, ble en død båret ut for å begraves. Han var sin mors eneste sønn, og hun var enke. Sammen med henne kom et stort følge fra byen. Da Herren fikk se enken, ble han fylt av medlidenhet med henne». — Luk. 7: 12, 13.

Angående denne anledningen skrev Arthur P. Stanley, som besøkte dette stedet i det forrige århundre, i sin bok Sinai and Palestine: «I den nordlige skråningen . . . ligger levningene av landsbyen Nain. . . . Den kan bare ha hatt en port, nemlig den som vender mot den bratte åssiden, der hvor den skråner nedover mot sletten. Det må ha vært i denne bratte skråningen, i ’nærheten av porten’ til landsbyen, at følget med båren ble stanset da det i samsvar med østerlandsk skikk var i ferd med å ’bære ut den døde’. . . . Det er et sted som ikke har noen spesielle trekk som ville feste seg i hukommelsen, men i betraktning av de autentiske vitnesbyrdene og det lille området hvor vi må tenke oss at denne rørende begivenheten fant sted, er det kanskje et av de mest interessante stedene i det landskap hvor begivenhetene i evangelieberetningen fant sted.»

En annen som besøkte dette området i det 19. århundre, J. W. McGarvey, skrev i sin bok Lands of the Bible: «Nain ligger på en terrasse med en bratt skråning på omkring 18 meter som går ned til sletten like nord for den. Veien fra nord kommer inn til byen gjennom en smal dal ved den vestlige siden av den, og bakenfor dette er det noen gravkammer som er hogd ut i klippen . . . Da Jesus, som kom fra Kapernaum, hvor han hadde vært dagen før, nærmet seg byporten, var følget som bar enkens sønn, på vei ut til denne gravplassen, og derved møtte de hverandre.»

ET ENESTÅENDE MIRAKEL

Da Jesus møtte gravfølget og den sørgende kvinnen, syntes han synd på henne. Han så hvor forferdelig bedrøvet hun var, og han ble fylt av medlidenhet med henne. Inderlig og likevel med en bestemthet som vakte tillit, sa han derfor til henne: «Gråt ikke!» Det han sa, og den måten han opptrådte på, vakte mengdens oppmerksomhet, slik at da han ’gikk bort og la hånden på båren, stanset de som bar den’. Alle må ha lurt på hva Jesus nå ville gjøre.

I byen Kana, noen kilometer lenger nord, hadde Jesus riktignok godt og vel et år tidligere forvandlet vann til vin ved en bryllupsfest. Og noen av de sørgende kan også ha hørt noen fortelle at Jesus på mirakuløs måte hadde helbredet folk for forskjellige sykdommer i andre byer og landsbyer ikke så langt unna. Men etter hva den inspirerte bibelske beretningen viser, hadde Jesus aldri tidligere oppreist noen fra de døde. Kunne han gjøre noe slikt?

Jesus vendte seg mot den døde og sa: «Unge mann, jeg sier deg: Stå opp!» Og under over alle under! «Da satte den døde seg opp og begynte å tale, og Jesus gav ham til hans mor.»

Noe så forunderlig! Tenk på hvordan kvinnen må ha følt det. Hvordan ville du ha følt det? Hva sier en under slike omstendigheter? ’Tusen takk for at du oppreiste sønnen min’? Ord ville ikke strekke til hvis en skulle gi uttrykk for sin takknemlighet for en slik handling. Det var i sannhet et mirakel!

«Alle ble da grepet av ærefrykt, og de priste Gud. ’En stor profet er oppreist blant oss,’ sa de, ’og Gud har gjestet sitt folk.’ Og ryktet om dette kom ut i hele Jødeland og områdene omkring.» Det var tydelig at Jesus var en stor profet som var sendt av Gud. — Luk. 7: 13—17.

VAR HAN DEN SOM SKULLE KOMME?

Femten hundre år tidligere hadde profeten Moses utført mange enestående mirakler ved Guds makt. Han hadde til og med fått Rødehavet til å dele seg, slik at hele Israels folk kunne gå tørrskodd over på den andre siden. Men det var profetert om at en større profet, som skulle gjøre enda større mirakler, skulle komme. Moses sa under inspirasjon: «Av ditt eget folk, av dine landsmenn, vil [Jehova] din Gud la det fremstå blant dere en profet som meg. Ham skal dere høre på.» (5. Mos. 18: 15) I det første århundre var spørsmålet derfor: ’Er denne Jesus fra Nasaret den Guds profet som skulle komme?’

Døperen Johannes trodde at Jesus var den som skulle komme. Han hadde sett hvordan Guds ånd kom ned over Jesus etter at han hadde døpt ham i Jordan-elven, nesten to år tidligere. (Joh. 1: 32—34) Nå satt Johannes i fengsel. Omkring et år tidligere var han blitt satt bak lås og slå av Herodes Antipas fordi han hadde kritisert at denne levde i hor sammen med sin brors hustru.

Det var derfor der, i fengslet, at ’Johannes fikk høre om alt dette gjennom sine disipler’, og spesielt om det at enkens sønn var blitt oppreist. Da Johannes fikk høre om dette, «kalte han to av dem [sine disipler] til seg og sendte dem til Herren for å spørre: ’Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?’» — Luk. 7: 18, 19; Matt. 11: 2, 3.

Det er ikke så å forstå at Johannes tvilte på at Jesus var den lovte profet. Men etter at han hadde hørt denne bemerkelsesverdige beretningen om at enkens sønn var blitt brakt tilbake til livet, ønsket han å få en uttalelse fra Jesus selv om hvorvidt han var Messias. Johannes lurte på om det var en annen som skulle komme, en etterfølger som skulle sørge for at alle de ting som det var forutsagt at Guds Messias skulle utføre, ble oppfylt.

Beretningen forteller således om det som fant sted da Johannes’ to disipler kom til Jesus og fremførte Johannes’ spørsmål: «Nettopp da helbredet Jesus mange for sykdommer og plager og onde ånder og gav mange blinde synet tilbake. Og han svarte: ’Gå og fortell Johannes hva dere har sett og hørt: Blinde ser, lamme går, spedalske renses, døve hører, døde står opp, og evangeliet forkynnes for fattige; og salig er den som ikke tar anstøt av meg.’» — Luk. 7: 20—23.

Dette var virkelig noe som var oppmuntrende for Johannes å høre. Det utgjorde en bekreftelse på at Jesus Kristus utførte de bemerkelsesverdige gjerninger som skulle kjennetegne den profet som var forutsagt av Moses. Aldri før hadde en mann kunnet framvise slike mirakuløse evner! Til tross for at Johannes var i fengsel, kunne han derfor være overbevist om at Jesus var den profeten som Moses hadde forutsagt skulle komme.

Det er derfor ingen grunn til å tvile på at døden virkelig kan bli beseiret. Det som skjedde med den døde sønnen til enken i Nain, er et tydelig vitnesbyrd om det.

[Fotnote]

Hva det betyr for oss

SELV om det ikke finnes noen Guds profet på jorden i vår tid som kan utføre mirakler og oppreise de døde, kan vi ha full tillit til at de av våre kjære som er døde, snart skal vende tilbake til livet.

Kort tid før Jesus besøkte Nain, mens han var i Jerusalem for å overvære den jødiske påske om våren i år 31 e. Kr., kom han med et enestående løfte i forbindelse med oppstandelsen av de døde. Inntil da hadde han sannsynligvis ikke oppreist noen. Ikke desto mindre sa han:

«Likesom Faderen reiser opp de døde og gjør dem levende, slik gjør også Sønnen levende dem han vil. For likesom Faderen har liv i seg selv, har han også gitt Sønnen å ha liv i seg, og han har gitt ham myndighet til å holde dom, fordi han er Menneskesønnen. Dere må ikke undre dere over dette, for den time kommer da alle de som er i gravene, skal høre hans røst. De skal komme fram, og de som har gjort det gode, skal stå opp til livet, men de som har gjort det onde, skal stå opp til dom.» — Joh. 5: 21, 26—29.

De religiøse motstanderne som Jesus talte til, trodde ham ikke. Selv etter at pålitelige meldinger om at Jesus hadde oppreist enkens sønn i Galilea, begynte å spre seg ut over Judea, nektet de å tro på at dette hadde funnet sted. Ja, to år senere, da Jesus oppreiste sin venn Lasarus, ble de så forbitret at de la planer om å drepe ham. De la til og med «planer om å drepe Lasarus også, for mange av jødene [kom] for hans skyld . . . til tro på Jesus». — Joh. 12: 10, 11; 11: 38—53.

Bare det at noen i det første århundre nektet å godta de overveldende bevisene for at Jesus var den Guds profet som skulle komme, er imidlertid ingen grunn til at vi som lever nå, skulle være skeptiske og unnlate å tro på Jesu løfte om en oppstandelse. Jesu ord er pålitelige! Han kan utrette det han har lovt! Det at han oppreiste enkens sønn, er et bevis for at han kan gjøre «levende dem han vil».

Vi har derfor all grunn til å ha tillit til Jesu løfte om at «alle de som er i gravene, skal høre hans røst». Det er en kjensgjerning at den tid da dette vil finne sted, nå er nær. Siden året 1914, i vår generasjons levetid, har vi sett alle de ting Jesus Kristus og hans apostler sa skulle kjennetegne de «siste dager» av denne tingenes ordning. Verdenskrig, matmangel, farsotter, jordskjelv, lovløshet og kriminalitet — alt dette hører til dagens orden. Det kan ikke være tvil om at enden for denne onde ordning er nær. — Matt. 24: 3—14; Luk. 21: 10, 11; 2. Tim. 3: 1—5; 2. Pet. 3: 3, 4.