Bygg på den rette grunnvoll med brannsikre materialer

«Enhvers verk [skal] bli åpenbart; for dagen skal vise det, for den åpenbares med ild, og hvordan enhvers verk er, det skal ilden prøve.» — 1 Kor. 3: 13.

1. Hvordan vil brannsikre materialer i en bygning bevise sin verdi?

EN SIKKERHETSFORANSTALTNING som en kan treffe når en skal oppføre en kostbar bygning, er å gjøre den brannsikker. Det gjør en hovedsakelig ved å bygge med brannsikre materialer. Hvis det ble brann i en brannsikker bygning, ville ilden vanskelig kunne spre seg. Bygningen kom ikke til å stå i flammer og til slutt bli en haug med aske. Hvis det ble storbrann i nabolaget, ville den brannsikre bygningen bli stående, selv om den utvendig ville bli temmelig utskjemt og lukte av røyk. Selve bygningen ville bli bevart. De brannsikre materialene ville således bevise sin verdi og være vel verdt de ekstrautgiftene de medførte.

2. Hvordan beskriver De forente staters bygningslov en brannsikker bygning?

² En som skal bygge et hus, gjør derfor vel i å bygge en brannsikker bygning, som De forente staters bygningslov beskriver på følgende måte: «En hvis konstruksjonsdeler ikke er brennbare; hvis yttervegger, pilarer, bærebjelker og sprengverk kan tåle ild i fire timer, og hvis gulv og vegger kan tåle ild i tre timer. Alle ytre og indre bærevegger er av murverk og armert betong.» (The Encyclopedia Americana, 1956-utgaven, bind II, side 246, under «Brannvern») Det er kort sagt av stor betydning hva slags materialer en bruker til en bygning, uansett hva slags grunnvoll en bygger på.

3, 4. Hvordan gikk det til at Herodes’ tempel i Jerusalem ble ødelagt?

³ Et av de mest praktfulle og kostbare byggverk i menneskenes historie ble ødelagt av ild. Det var det tempel som ble bygd av kong Herodes den store på samme sted som kong Salomo i Jerusalem hadde bygd sitt storslagne tempel, som også ble ødelagt av ild. Angående ødeleggelsen av Herodes’ tempel for 1900 år siden sier et oppslagsverka:

⁴ «Under jødenes endelige kamp mot romerne i år 70 e. Kr. var templet skueplass for de siste sammenstøt. Romerne styrtet fra Antonias tårn og inn på helligdommens område, hvis haller jødene selv stakk i brann. Stikk i strid med [den romerske general] Titus’ vilje kastet en romersk soldat et brennende trestykke inn i templets utbygg mot nord, noe som førte til at hele byggverket brant opp, trass i at Titus forsøkte å slokke brannen. . . . [Den jødiske historikeren Flavius] Josephus sier: ’En kan ikke annet enn undre seg over den nøyaktige tidsperiode som har tilknytning til dette; for en minnet nå den måned og dag [den tiende dag i den femte lunarmåned, ab], som jeg tidligere fortalte om, da det hellige hus ble stukket i brann av babylonierne. De år som gikk fra dets første grunnvoll ble lagt, av kong Salomo, og til denne dets ødeleggelse, som fant sted i [keiser] Vespasians annet regjeringsår, er til sammen 1130, foruten sju måneder og 15 dager; og fra det annen gang ble oppført, av Haggai i [den persiske] kong Kyros’ annet år, og til dets ødeleggelse under Vespasian var det 639 år og 45 dager.’»

5. Hvordan og av hvem ble kong Salomos tempel ødelagt?

⁵ Angående den babyloniske konges ødeleggelse av Salomos tempel i Jerusalem, i år 607 f. Kr., sier Bibelens beretning: «De brente opp Guds hus og rev ned Jerusalems mur; alle dets palasser brente de opp med ild, og alle dets kostbare kar ble ødelagt.» — 2 Krøn. 36: 19; Jer. 52: 12—14.

6. a) Hvorfor ble ingen statuer av Jehova ødelagt sammen med templet? b) Hvilken bygning blir nå oppført med tanke på tilbedelsen av Jehova, og i samsvar med hvilken bygningslov blir dette gjort?

⁶ Ingen statuer eller bilder av den Gud som ble tilbedt i disse templene i Jerusalem, ble ødelagt av ilden, for den Gud som ble tilbedt der, hadde forbudt sine tilbedere å lage avgudsbilder. (2 Mos. 20: 1—6) Tilbedelsen av denne Gud fortsatte etter at disse templene var blitt ødelagt, og den har fortsatt helt fram til vår tid, ja, den er nå mer utbredt enn noen gang tidligere. Denne Gud trenger ikke noe tempel her på jorden for å bli tilbedt. Med tanke på den sanne tilbedelse bygger han nå ikke desto mindre det mest storslagne tempel som noensinne er blitt bygd. (Es. 66: 1; 1 Kong. 8: 27—30; Ap. gj. 17: 24—28) Dette tempel vil bli stående til evig tid, for det blir bygd med brannsikre materialer. Det vil bli bevart uskadd gjennom ilden på den trengselens dag som kommer over verden, og dets glans og herlighet vil da bli enda større. Dette tempel blir ikke oppført i samsvar med noen av de verdslige nasjoners bygningslover, for templets Konstruktør, himmelens og jordens Skaper, har sin egen bygningslov. Det blir bygd av den slags materialer som han angir og tilveiebringer.

7. Sammenlign den tid som har gått med til byggingen av Jehovas evige tempel, med den tid som gikk med til byggingen av Herodes’ tempel og Peterskirken.

⁷ Byggingen av dette tempel har tatt lengre tid enn byggingen av noen annen bygning. Angående Herodes’ tempel sa jødene følgende til Jesus Kristus for 1900 år siden: «I førtiseks år har det vært bygd på dette tempel.» (Joh. 2: 20) Grunnvollen til katolikkenes hovedkirke, Peterskirken i Roma, ble lagt av keiser Konstantin den store i det fjerde århundre, og byggingen pågikk fremdeles på den protestantiske reformator Martin Luthers tid, i det 16. århundre. Gud har imidlertid holdt på med byggingen av sitt evige tempel for tilbedelse helt fra Jesu Kristi apostlers tid, i det første århundre, og fram til nå, og først nå, over 1900 år senere, er det nær ved å bli fullført.

Medarbeidere

8. a) Hvem har Gud funnet behag i å bruke som sine medarbeidere til byggingen av templet? b) Hvordan advarer Paulus mot sekt-dannelse i menigheten?

⁸ Gud har funnet behag i å bruke mennesker her på jorden som sine medarbeidere under byggingen av hans brannsikre tempel. Er du en av Guds medarbeidere, slik at du er med på dette byggearbeidet? Den kristne apostelen Paulus var en av dem, og det var også hans veltalende venn, den kristne disippelen Apollos, en omvendt jøde fra Alexandria i Egypt. Apostelen Paulus skrev til den kristne menighet i den gamle greske byen Korint angående dette og advarte den mot å danne sekter ved å følge mennesker. Han sa: «Når en sier: Jeg holder meg til Paulus, og en annen: Jeg til Apollos, er I da ikke mennesker? Hva er da Apollos? eller hva er Paulus? Tjenere ved hvem I kom til troen, og det etter som Herren ga enhver. Jeg plantet, Apollos vannet, men Gud ga vekst; derfor er hverken den noe som planter, eller den som vanner, men Gud som gir vekst. Men den som planter, og den som vanner, er ett; dog skal enhver av dem få sin egen lønn etter sitt eget arbeid. For vi er Guds medarbeidere; I er Guds akerland, Guds bygning.» — 1 Kor. 3: 4—9.

9. På hvilken måte hadde Paulus plantet, for eksempel når det gjaldt menigheten i Korint?

⁹ Planting går forut for vanning, og apostelen Paulus, som ble sammenlignet med en som plantet, utførte det innledende eller banebrytende arbeid. Han var en foregangsmann hva det å utbre kristendommen angikk. Han hadde grunnlagt den kristne menighet i Korint. Han kom dit som misjonær og begynte å forkynne i synagogen at Jesus var den jødiske Messias. Senere ble det nødvendig for Paulus å holde møter med de troende jøder i et hus ved siden av synagogen i stedet for i selve synagogen. Han døpte synagogeforstanderen Krispus og hans familie, en troende ved navn Gajus og Stefanas’ hus.

10. Hvordan gikk det til at Apollos vannet det som Paulus hadde plantet i Korint?

¹⁰ Etter at Paulus hadde forkynt kristendommen der i et og et halvt år, ble forholdene slik at han fant det best å dra til Jerusalem. På veien stoppet han i Efesos i Lilleasia, hvor han lot sine reisefeller, Akvilas og Priskilla, bli tilbake. (Ap. gj. 18: 1—22; 1 Kor. 1: 13—16) Senere kom Apollos, som til en viss grad var blitt opplært i kristendommen, til Efesos og forkynte i synagogen. Akvilas og Priskilla ble kjent med ham og ga ham en mer nøyaktig forståelse av kristendommen. Da Apollos nå ønsket å dra til Akaia (i Hellas), sendte de kristne brødrene i Efesos anbefalingsbrev med ham. Apollos kom således i kontakt med menigheten i Korint og utførte et arbeid som var til stor hjelp for dem. En kan billedlig talt si at han vannet det som apostelen Paulus hadde plantet. (Ap. gj. 18: 24 til 19: 1) Men hvem var det som ga vekst? Det var Gud.

11. a) Hva var det Paulus plantet i Korint? b) Hvem fikk dem til å vokse, og hvem tilhørte akerlandet?

¹¹ Hva var det Paulus plantet i Korint? Det var kristne, Jesu Kristi disipler. Dette var helt i samsvar med det Jesus sa i lignelsen om ugresset blant hveten: «Akeren er verden [menneskeverdenen]; den gode sæd, det er rikets barn.» (Matt. 13: 38) Paulus forkynte, og derved ikke bare sådde han sannhetens sæd, men han plantet også kristne, disipler for Herren Jesus Kristus. Han ’gjorde disipler’, slik som Jesus hadde sagt at hans etterfølgere skulle gjøre. (Matt. 28: 19, 20) Ettersom Paulus var en av Guds medarbeidere, kunne han med rette si følgende til menigheten av troende, døpte korintiere: «I er Guds akerland.» (1 Kor. 3: 9) Det var Gud som fikk medlemmene av denne kristne menighet til å vokse og bli modne kristne. Det var Gud som gjorde dem levende som disipler av Jesus Kristus, hans Sønn. Paulus var bare en medarbeider, en som Gud hadde brukt til å overbringe dem det livgivende gode budskap om Kristus, et budskap som Paulus hadde fått fra Gud. Dette akerland av kristne i vekst tilhørte derfor ikke Paulus. Det var Gud som var dets sanne og rettmessige eier. Alt det arbeidet som Paulus og Apollos utførte, ville ha vært til ingen nytte hvis ikke Gud hadde velsignet det ved sin ånd.

12, 13. a) Hvorfor vil det ikke være riktig å følge mennesker? b) Hvem bør vi følge, og hvorfor?

¹² Æren for den kristne menighets eksistens og vekst tilkom følgelig hverken Paulus eller Apollos, og dens medlemmer var ikke forpliktet til å følge Paulus eller Apollos, som bare var «tjenere» ved hvem de hadde kommet til troen, Nei, de skulle følge Gud og være disipler av ham, som er Eieren og den som har makt til å gjøre mennesker til kristne og la dem vokse til modenhet. Hvor trangsynt var det ikke da å danne religiøse sekter og følge framstående mennesker! Gud er mye større enn alle mennesker til sammen. De mennesker som Gud bruker som sine tjenere, tilhører også ham. Ja, når alt kommer til alt, tilhører alle ting Gud.

¹³ Vi tilhører ikke noen Ordets tjener, og Gud har ikke gitt oss bare én slik tjener. Vi bør glede oss over den tjeneste som alle hans tjenere utfører. Som Paulus sier: «Derfor rose ingen seg av mennesker! for alt hører eder til, enten det er Paulus eller Apollos eller Kefas [Peter], enten det er verden [menneskeverdenen] eller liv eller død, enten det er det som nå er, eller det som komme skal — alt hører eder til, men I hører Kristus til, og Kristus hører Gud til.» (1 Kor. 3: 21—23) La oss derfor følge Gud og anerkjenne ham som den som eier oss og alle dem som er hans spesielle tjenere til gagn for oss.

«Guds bygning»

14. a) Hva foruten en bonde kan Gud sammenlignes med? b) Hva kan vi være en del av?

¹⁴ Det arbeid Gud utfører i forbindelse med de kristne, kan ikke bare sammenlignes med en bondes arbeid, men også med en byggmesters arbeid. Gud er en byggmester, en som oppfører en bygning, og hvis vi vil være Guds medarbeidere, må vi være bygningsarbeidere. Det er dette apostelen Paulus minner oss om når han sier: «Vi er Guds medarbeidere; I er . . . Guds bygning.» (1 Kor. 3: 9) Forstår vi dette? Det er mennesker som er Guds bygning. Det kan være vanskelig for en person å forstå at han foruten å være en etterkommer av det første menneske som Gud skapte, nemlig Adam, blir gjort til en del av Guds spesielle bygning. Alle mennesker er etterkommere av det første menneske Gud skapte, men hvor mange er det som hører med til Guds bygning?

15, 16. a) Hvem har altså Gud funnet behag i å bruke som sine medarbeidere til sitt byggearbeid? b) Har alle fått tildelt samme arbeidsoppgave? Hvordan belyste Paulus dette spørsmålet i 1 Korintierne 3: 10, 11?

¹⁵ Gud har funnet behag i å bruke mennesker som sine medarbeidere under dette byggearbeidet. Hvilken del av arbeidet er det Guds menneskelige medarbeidere utfører? Ikke alle Guds medarbeidere utfører samme slags arbeid. Noen har kanskje fått en viktigere oppgave enn andre, alt etter den nåde som Gud har gitt dem. Apostelen Paulus var klar over hva hans spesielle oppgave gikk ut på. Han forsøkte å påta seg det ansvar den medførte, og prøvde aldri å unndra seg de mange ekstra forpliktelser som ble pålagt ham. Da han beskrev det spesielle arbeid han utførte, spesielt i forbindelse med menigheten i Korint, skrev han derfor:

¹⁶ «Etter den Guds nåde som er meg gitt, har jeg lagt grunnvoll som en vis byggmester, og en annen bygger videre; men enhver se til hvorledes han bygger videre! For ingen kan legge en annen grunnvoll enn den som er lagt, det er Jesus Kristus.» — 1 Kor. 3: 10, 11.

17. Hvilken del av arbeidet var Paulus som Jesu Kristi apostel særlig interessert i, og hvordan viser Åpenbaringen 21: 9—14 at det var på sin plass at han var det?

¹⁷ Ettersom Paulus «ved Guds vilje» var «kalt til Kristi Jesu apostel», kunne hans arbeid i tilknytning til Guds byggeprogram sammenlignes med det arbeid som en «byggmester» eller byggeleder utfører. Som en vis byggmester ville Paulus være interessert i hele bygningen, også dens grunnvoll, for han visste hvor viktig grunnvollen er i et byggverk. De kristne apostler hadde å gjøre med menighetens grunnvoll, for i Åpenbaringen 21: 9—14 blir menigheten under Kristus sammenlignet med en by og kalt det nye Jerusalem, og det sies at denne symbolske himmelske bys grunnsteiner er apostler, «Lammets tolv apostler». (1 Kor. 1: 1, 2) Paulus forsøkte derfor med rette alltid å være opptatt med grunnleggende arbeid i det kristne byggeprogram. Han gikk spesielt inn for å arbeide i et distrikt hvor det aldri før hadde vært arbeidet. Han kunne derfor si:

18. Hva skrev Paulus til romerne om det distrikt han hadde forkynt i?

¹⁸ «Jeg vil ikke driste meg til å tale om annet enn det som Kristus har virket ved meg for å føre hedningene til lydighet, ved ord og gjerning, ved tegns og underes kraft, ved Åndens kraft, så at jeg fra Jerusalem og rundt omkring like til Illyria [en del av vår tids Jugoslavia] har fullt kunngjort Kristi evangelium, dog så at jeg satte min ære i å forkynne evangeliet, ikke der hvor Kristus allerede var nevnt, for at jeg ikke skulle bygge på fremmed grunnvoll, men, som skrevet er: De som ikke har fått budskap om ham, skal se, og de som ikke har hørt, skal forstå. Derved især er jeg blitt hindret fra å komme til eder [romerne] men nå, da jeg ikke lenger har rom i disse land, men i mange år har hatt lengsel etter å komme til eder, håper jeg å få se eder på gjennomreisen når jeg drar til Spania, og få følge av eder dit når jeg først i noen monn har hatt godt av eder.» — Rom. 15: 18—24.

19. Hvordan viste Paulus at han hadde Guds og Kristi ånd?

¹⁹ Paulus hadde på denne måten ikke bare utført det vanskelige og harde arbeidet, men han hadde også hatt den glede å tilrettelegge tingene på nye steder og se framgangen. Han visste at en byggmester kunne begynne byggearbeidet på en gal måte eller legge en dårlig grunnvoll. Han var fullstendig klar over betydningen av å legge en god og rett grunnvoll. Han viste derved at han hadde Guds og Kristi ånd. Gud, som er alle tings store Byggmester, understreket betydningen av å legge en god grunnvoll da han sa følgende til den gudfryktige Job: «Hvor var du da jeg grunnfestet jorden? Si fram hvis du vet det! Hvem fastsatte vel dens mål? Vet du det? Eller hvem spente målesnor ut over den? Hvor ble dens støtter rammet ned, eller hvem la dens hjørnestein?» (Job 38: 4—6) Jesus Kristus illustrerte hvor viktig det er å legge en fast og sikker grunnvoll, da han sa: «Han er lik et menneske som skulle bygge et hus, og som gravde dypt ned og la grunnvollen på fjell; og da det ble flom, brøt strømmen imot det hus, og den var ikke i stand til å rokke det, fordi det var godt bygd.» — Luk. 6: 47, 48.

Grunnvollen

20. a) Hvis anvisninger må Guds medarbeidere følge? b) Hvorfor må ingen av Guds medarbeidere legge en annen grunnvoll enn den som ble lagt av Paulus?

²⁰ En person kan ikke være Guds medarbeider og samtidig ignorere Guds anvisninger, for det er Gud som er den øverste Byggmester, og det er ham bygningen tilhører. Når det gjelder bygningens grunnvoll, er det bare én grunnvoll som Gud godkjenner. Apostelen Paulus visste hva denne grunnvollen er. Da han grunnla menigheten i Korint, la han denne grunnvoll for derved å kunne samarbeide med Gud, slik at Gud kunne godkjenne hans arbeid. Alle de andre som var Guds medarbeidere, måtte anerkjenne den grunnvoll som Paulus hadde lagt, og bygge på den. De måtte ikke forsøke å legge en annen grunnvoll som de kunne oppføre bygningen på. Det var derfor Paulus sa: «Ingen kan legge en annen grunnvoll enn den som er lagt, det er Jesus Kristus.» (1 Kor. 3: 11) Det var denne klippe Herren Jesus siktet til da han sa til apostelen Peter: «På denne klippe vil jeg bygge min menighet, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den.» — Matt. 16: 18.

21. Hvordan viste Paulus at Jesus Kristus var grunnvollen, når han døpte?

²¹ Pioneren Paulus sa angående menigheten i Korint: «[Jeg har] lagt grunnvoll.» (1 Kor. 3: 10) På hvilken måte var det Paulus hadde lagt Jesus Kristus som grunnvoll? Da Paulus første gang kom til Korint for å forkynne, forkynte han ikke om Simon Peter eller Kefas, om den veltalende Apollos eller om seg selv, og han døpte ikke noen der i sitt navn. Han kunne derfor si til dem: «Ikke noen skal si at I ble døpt til mitt navn.» (1 Kor. 1: 15) Kort tid etter at Paulus hadde forlatt Korint, ble det fortalt at han var i Efesos og døpte i Jesu navn. (Ap. gj. 19: 1—7) Han må derfor ha døpt i det samme navn i Korint.

22, 23. a) Hvordan la Paulus Jesus Kristus som grunnvoll da han forkynte for jødene i Korint? b) Hva var Jesus Kristus for sine disipler, ettersom han var grunnvollen?

²² Apostelen Paulus la Jesus Kristus som en grunnvoll i og med at han forkynte at vi må vise tro på Jesus Kristus for å kunne bli frelst fra synd og død. I beretningen om det pionerarbeid som Paulus utførte i Korint, heter det: «Hver sabbat holdt han samtaler i synagogen, og han overbeviste jøder og grekere. Da nå Silas og Timoteus kom ned fra Makedonia, var Paulus helt opptatt av å lære, idet han vitnet for jødene at Jesus er Messias.» (Ap. gj. 18: 1—5) Ikke engang der, hvor den hedenske greske filosofi var meget utbredt, prøvde Paulus å blande læren om Jesus Kristus sammen med de verdsligvise hedningers filosofi, men han forkynte at Jesus Kristus var blitt naglet til en torturpel og derved hadde gitt sitt menneskeliv som et offer til Gud. Paulus sier:

²³ «Kristus har ikke utsendt meg for å døpe, men for å forkynne evangeliet, ikke med vise ord, for at Kristi kors [torturpel, NW] ikke skulle tape sin kraft. Både jøder krever tegn og grekere søker visdom men vi forkynner Kristus korsfestet [pelfestet, NW], for jøder et anstøt og for hedninger en dårskap, men for dem som er kalt, både jøder og grekere, forkynner vi Kristus, Guds kraft og Guds visdom. For Guds dårskap er visere enn menneskene, og Guds svakhet er sterkere enn menneskene. Men av ham er I i [i forening med, NW] Kristus Jesus, som er blitt oss visdom fra Gud og rettferdighet og helliggjørelse og forløsning, for at, som skrevet er: Den som roser seg, han rose seg i Herren!» — 1 Kor. 1: 17, 22—25, 30, 31; Jer. 9: 24.

24. Hvordan forkynte Paulus i Korint, hvor den hedenske filosofi satt i høysetet, og hvorfor?

²⁴ Da Paulus kom til Korint for å forkynne det gode budskap, lot han seg ikke imponere av de hedenske grekeres verdslige visdom. Han forsøkte ikke å stille sin visdom til skue på en verdslig måte for å vise at han var mye klokere enn de hedenske greske filosofer, slik at han derved kunne vinne tilhengere. Han forsøkte ikke å klø dem i ørene som søkte verdslig visdom og menneskers teorier og filosofier. Han kom dit for å legge Jesus Kristus som en grunnvoll for en kristen menighet. «Og jeg,» sier han i 1 Korintierne 2: 1—5, «da jeg kom til eder, brødre, kom jeg ikke med mesterskap i tale eller i visdom og forkynte eder Guds vitnesbyrd; for jeg ville ikke vite noe iblant eder uten Jesus Kristus og ham korsfestet [pelfestet, NW]. Og jeg var hos eder i skrøpelighet og i frykt og i megen beven, og min tale og min forkynnelse var ikke med visdoms overtalende ord, men med Ånds og krafts bevis, for at eders tro ikke skulle være grunnet på menneskers visdom, men på Guds kraft.»

25. Hvordan vil en kristen kanskje føle seg hvis han kommer i en slik stilling som Paulus kom i i Korint, men hva kan han likevel gjøre?

²⁵ En kristen som utfører pionerarbeid i vår tid, vil kanskje i likhet med Paulus være fryktsom og føle seg skrøpelig når han kommer til et sted hvor verdslig filosofi og visdom sitter i høysetet, men han kan likevel legge Guds ånd og kraft for dagen og hjelpe andre til å tro på Gud.

26. a) Hvordan ble Paulus oppmuntret av Herren i Korint, og hva gjorde han? b) Hva var grunnen til at menigheten i Korint fremdeles var i full virksomhet mange år senere?

²⁶ Det er ikke noe å undres over at det ble nødvendig for Herren å oppmuntre Paulus i Korint. Vi leser: «Herren sa til Paulus i et syn om natten: Frykt ikke, men tal, og ti ikke! Jeg er med deg, og ingen skal røre deg for å gjøre deg ondt; for jeg har meget folk i denne by. Så tok han opphold der i et år og seks måneder, og lærte Guds ord iblant dem.» (Ap. gj. 18: 9—11) Guds Ord seiret over den verdslige, hedenske filosofi. Den menigheten som Paulus opprettet i Korint, var fremdeles der og var i full virksomhet da Paulus flere år senere skrev sitt første og annet brev til de kristne i Korint. Den var blitt bygd på den rette grunnvoll. Den kunne stå fast.

Hvorfor det er nødvendig å bruke brannsikre materialer

1. Når ble den kristne menighet grunnlagt, på hvilken grunnvoll ble den lagt, og hvordan viste Peter dette i sin tale?

«GUDS bygning» kan ikke ha noen annen grunnvoll enn Guds Sønn, Jesus Kristus. Den sanne kristne menighet, ikke kristenheten, ble grunnlagt på denne grunnvoll i Jerusalem for 1900 år siden, på pinsefestens dag, den 6. sivan, i år 33. Som en av «Guds medarbeidere» forkynte apostelen Peter frimodig om grunnvollen for Guds bygning, og han avsluttet sin tale til de jødene som var samlet der, med følgende ord: «Så skal da hele Israels hus vite for visst at Gud har gjort ham både til Herre og til Messias, denne Jesus som I korsfestet [pelfestet, NW].»

2. Hvilken grunnvoll henledet Peter de skyldbetyngede jøders oppmerksomhet på, og hvor står medlemmene av Guds bygning nå i romalderen?

² Da de skyldbetyngede jøder så spurte hva de skulle gjøre for å handle i samsvar med Guds vilje, henledet Peter deres oppmerksomhet på Guds ene grunnvoll og sa: «Omvend eder, og enhver av eder la seg døpe på Jesu Kristi navn til syndenes forlatelse, så skal I få den Hellige Ånds gave!» (Ap. gj. 2: 1—38) Den grunnvollen som ble lagt den gangen, har holdt stand under alle de stormer som har rast i århundrenes løp. Nå i vår materialistiske, modernistiske og kjernefysiske romalder, da vitenskapen blir tilbedt som en gud, står medlemmene av Guds bygning fortsatt urokkelige på denne sikre grunnvoll.

3, 4. a) Hvilket offer må vi godta for at vi skal kunne bli frelst, og hvorfor? b) Er det tilstrekkelig å bygge på Jesus Kristus som gjenløsningsoffer? Hva sa Peter i sin tale på pinsedagen angående dette?

³ Å bygge på Jesus Kristus som grunnvoll innbefatter mer enn å bygge på ham som det gjenløsningsoffer som er blitt tilveiebrakt for våre synder. Det er sant at Jesu ofrede menneskeliv er grunnlaget for vår frelse, for vårt håp om å vinne evig liv. Vi må godta Jesu ord: «Menneskesønnen [er ikke] kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv til en løsepenge for mange.» (Matt. 20: 28) Vi må godta apostelen Paulus’ ord: «Gud, vår frelser, han som vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse. For det er én Gud og én mellommann imellom Gud og mennesker, mennesket Kristus Jesus, han som ga seg selv til en løsepenge for alle.» (1 Tim. 2: 3—6) Vi må imidlertid godta Jesus Kristus som noe mer enn vår gjenløser.

⁴ Vi må tro og håpe på ham som den oppstandne Jesus Kristus, som er oppreist til himmelsk herlighet. Da Peter talte til jødene på pinsedagen, var det om den oppstandne Jesus han forkynte, om ham som Gud hadde oppreist og satt ved sin høyre hånd og gjort til den konge og prest som ble forbilledlig framstilt ved Melkisedek, som i gammel tid var konge i Salem og prest for den høyeste Gud.

5. Hvem blir Salme 110: 4 anvendt på, og hvilken stilling må vi derfor erkjenne at Jesus innehar?

⁵ Ja, Jesus fór opp til himmelen, som en oppfyllelse av Salme 110: 1, som ble skrevet av kong David. Etter at Peter hadde omtalt det at Jesus ble oppreist og satt ved Guds høyre hånd, siterte han Salme 110: 1 og sa: «For David fór ikke opp til himmelen, men han sier selv: Herren [Jehova, NW] sa til min herre: Sett deg ved min høyre hånd, til jeg får lagt dine fiender til skammel for dine føtter!» Det er derfor til den opphøyde Jesus Kristus ved Guds høyre hånd i himmelen at ordene i Salme 110: 4 blir rettet: «[Jehova] har svoret, og han skal ikke angre det: Du er prest evinnelig etter Melkisedeks vis.» Denne kjensgjerning blir gjentatte ganger stadfestet senere i de inspirerte skrifter, nemlig i brevet til de kristne hebreere. (Ap. gj. 2: 32—35; Heb. 1: 1—4, 13; 5: 5—10; 6: 19 til 7: 22; 10: 12, 13) Som kristne må vi erkjenne at Jesus innehar denne stilling.

6. a) Hva fant sted i 1914? b) Hvilken holdning har nasjonene inntatt til Kristus, men hva må vi godta ham som?

⁶ Forholdene har imidlertid forandret seg siden apostelen Peter holdt sin tale på pinsedagen. Bare ti dager tidligere hadde Jesus fart opp til himmelen for å sette seg ved Guds høyre hånd, og det hadde bare gått 638 år av den 2520 år lange hedningenes tid. Men nå har hedningenes tid endt. Høsten 1914 avmerket enden på den. Jesus sitter ikke lenger ved Guds høyre hånd og venter. I 1914 innsatte Gud ham på tronen og kronet ham som konge og ga ham full myndighet til å herske midt iblant sine fiender. Gud utstrakte da kongestaven til sin innsatte Konge, Jesus Kristus, fra det himmelske Sion og befalte Kongen å underlegge seg sine fiender. Fra da av har han hersket. Han ble forkastet av mennesker, av nasjonene, som har foretrukket Folkeforbundet og dets etterfølger, De forente nasjoner. Men vi må nå godta ham som Guds regjerende Konge. Hvis vi tror på ham som den ’kostelige, faste hjørnestein’ som er lagt i det himmelske Sion, vil vi aldri bli skuffet eller bli engstelige på grunn av verdensforholdene. — Es. 28: 16; 1 Pet. 2: 6—8.

7. Hvordan har kristenheten vist Kristus en viss aktelse som gjenløser, men hvilken holdning inntar den til ham som konge?

⁷ Kristenhetens mange hundre millioner katolske, ortodokse og protestantiske tilhengere har tilsynelatende lagt stor vekt på den ofrede Kristus. Overalt plasserer de krusifikser, som framstiller Kristus naglet til et kors. De har kirkespir med kors på toppen. De har sine daglige religiøse messer, sin årlige langfredag og sin ukentlige eller månedlige nattverd. De viser ham en viss aktelse som gjenløser, men de godtar ham ikke som den regjerende Konge ved Guds høyre hånd. Over halvparten av menneskene i kristenheten tilber Vatikanstatens hersker som den regjerende «Kristi stedfortreder». Samtidig forholder det seg slik at omtrent alle menneskene i kristenheten (961 112 000) forkaster den regjerende himmelske Kristus og nekter å godta noen annen konge enn keiseren, de politiske faktorer på jorden og deres organisasjon De forente nasjoner. Til og med Vatikanstaten støtter opp om denne organisasjonen.

8. Hvordan forsøker noen i vår tid å degradere Jesus Kristus, og fra hvilket uventet hold kommer dette angrepet?

⁸ Nå i vår tid, da en modernistisk tenkemåte stadig gjør seg mer gjeldende, forsøker menneskene til og med å bortforklare at Jesus Kristus er Guds Sønn, og at hans offer har noen verdi som en løsepenge for menneskene. Dette angrep på troen på Jesus Kristus kommer fra uventet hold, nemlig fra protestantiske prester som har gått på teologiske fakulteter og skoler, men som likevel forsøker å innføre en «teologi uten Gud» og en religiøs filosofi som går ut på at «Gud er død». På side 671 i 1966 Edition Britannica Book of the Year sto det følgende:

9. Hvordan er, ifølge visse teologer, kritikken mot den tradisjonelle troen på Gud blitt ledsaget av en tilsynelatende «dypere lojalitetsfølelse overfor Jesus-skikkelsen», og hva skulle det ifølge denne oppfatning bety å være en kristen?

⁹ «Hva foreslår talsmennene for denne radikale teologi at en skal erstatte tanken om en Gud med, og hvorfor gjør de fremdeles (eller bør de fremdeles gjøre) krav på å få kalle seg ’teologer’? Det virker kanskje paradoksalt, men kritikken mot den tradisjonelle teisme er blitt ledsaget av en dypere lojalitetsfølelse overfor Jesus-skikkelsen. Jesus er, for igjen å sitere [den tyske presten] Bonhoeffer, ’mennesket for andre’, som ved at han fullstendig var vigd til å arbeide for sine medmenneskers velferd like til døden, gjorde det mulig for dem — og for oss som lever i vår tid — å leve et liv i mot og håp. Å være en kristen betyr ikke å framsi trosbekjennelsen eller å delta i kirkens ritualer, men å være til for andre og bruke sitt liv til å tjene dem og således både finne og demonstrere den frihet som preget den virkelige humanitet som ble åpenbart i Jesu Kristi liv og død.»

10. Var det en slik Kristus apostelen Paulus la som grunnvoll på sin tid, og hva sa Paulus om Kristus i Kolossenserne 2: 2—10?

¹⁰ Det var ikke en slik gudløs, humanitær Kristus apostelen Paulus la som grunnvoll på sin tid. Hvem og hva Jesus Kristus er, er ikke noe mysterium for oppriktige bibelstudenter i vår tid. Det var lenge «Guds hemmelighet» hvem Kristus skulle være, men apostelen Paulus sier angående den åpenbarte Kristus, «i hvem alle visdommens og kunnskapens skatter er skjult til stede»: «Dette sier jeg for at ingen skal dåre eder ved lokkende tale. . . . Liksom I altså mottok Kristus Jesus som Herre, så vandre i ham, så I er rotfestet og blir oppbygd i ham og faste i troen, således som I har lært, rike på den med takksigelse. Se til at det ikke må være noen som gjør eder til sitt rov ved verdslig visdom og tomt bedrag, etter menneskenes lære, etter verdens barnelærdom og ikke etter Kristus. For i ham bor hele guddommens fylde legemlig, og I er fylt i ham, som er hodet for all makt og myndighet.» — Kol. 2: 2—10.

11. Hvem er det som i dag anerkjenner Bibelens Kristus som grunnvoll, og hva kan derfor de som studerer Bibelen sammen med dem, være forvisset om?

¹¹ Dette er Bibelens Kristus, som Jehovas vitner i vår tid anerkjenner som den grunnvoll som Jehova Gud har skaffet til veie. Dette er den eneste grunnvoll som Jehovas vitner som Guds medarbeidere kan bygge på, noe de også gjør. Alle som i vår tid søker Gud, og som kommer i kontakt med Jehovas vitner og begynner å studere Bibelen sammen med dem, kan være fullstendig forvisset om én ting — de vil ikke bli ledet bort fra Kristus og inn i en av kristenhetens religiøse filosofier, men de vil bli åndelig oppbygd på den eneste bibelske grunnvoll som finnes, nemlig Jesus Kristus, Jehova Guds Sønn.

Hvordan bygger vi?

12. Hvilken advarsel bør vi gi akt på, selv om vi befinner oss på den rette grunnvoll?

¹² Vi er nå absolutt sikre på at vi befinner oss på den rette grunnvoll. Men hvordan kan vi bli oppbygd på denne grunnvoll? Apostelen Paulus kommer med en advarsel i denne forbindelse når han sier til Guds medarbeidere: «Men om noen på denne grunnvoll bygger med gull, sølv, kostelige steiner, tre, høy, strå, da skal enhvers verk bli åpenbart; for dagen skal vise det, for den åpenbares med ild, og hvordan enhvers verk er, det skal ilden prøve.» — 1 Kor. 3: 12, 13.

13. Hvilke spørsmål oppstår med hensyn til det Guds medarbeidere bygger på grunnvollen?

¹³ Det er grunnen til at Paulus tidligere sa: «Enhver se til hvorledes han bygger videre!» (1 Kor. 3: 10) Men hva er det Guds medarbeidere bygger på grunnvollen Jesus Kristus? Er det bibelske læresetninger? Kan disse læresetningene i så tilfelle sammenlignes med gull, sølv, kostelige steiner, tre, høy og strå, alt etter hvilken religiøs verdi eller betydning de har? Er det en lærebygning som den enkelte bygger inne i seg etter hvert som han studerer Bibelen, får forståelse av dens lære og viser tro på den? Er det vår lærebygning som skal bli prøvd med ild for at det kan bli vist hvor mye materialene tåler? Er det den kunnskap, forståelse og tro som den enkelte tilegner seg, apostelen Paulus her taler om?

14, 15. Hva viser Paulus’ ord at han taler om, og hvordan framgår dette av sammenhengen?

¹⁴ Se etter en gang til! Les Paulus’ ord om igjen! Han taler ikke om å bygge opp læresetninger og utarbeide en trosbekjennelse. Nei, han taler om å bygge mennesker. Han sier: «I er . . . Guds bygning.» (1 Kor. 3: 9) Denne bygningen ble forbilledlig framstilt ved de templer som jødene bygde med tanke på tilbedelsen av Gud i Jerusalem. Paulus sier derfor videre:

¹⁵ «Vet I ikke at I er Guds tempel, og at Guds Ånd bor i eder? Om noen ødelegger Guds tempel, ham skal Gud ødelegge; for Guds tempel er hellig, og det er I.» — 1 Kor. 3: 16, 17.

16. Hva slags steiner består dette templet av, hvilken grunnvoll blir det bygd på, og hva er hensikten med at det blir bygd?

¹⁶ Dette åndelige tempel som består av levende steiner, blir bygd på Jesus Kristus som den viktigste grunnvoll. I Efeserne 2: 20—22 (NW) sier Paulus: «Dere er blitt bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, mens Kristus Jesus selv er grunnhjørnesteinen. I forening med ham vokser hele bygningen, som er harmonisk sammenføyd, til et hellig tempel for Jehova. I forening med ham blir dere også bygd opp sammen til et sted der Gud kan bo ved ånden.»

17. Hva slags arbeid er det vi som Guds medarbeidere utfører?

¹⁷ Som Guds medarbeidere skaper vi ikke mennesker som ikke eksisterer fra før av, men vi gjør mennesker som allerede eksisterer, til en spesiell slags mennesker. Hva slags mennesker er det vi ved Guds hjelp gjør dem til? Vi gjør dem til Kristi disipler, til kristne i ordets egentlige betydning. Vi hjelper andre til å utvikle en kristen personlighet. Det er dette vi bør gjøre hvis vi vil bygge på den kostelige grunnvoll som Jehova Gud har lagt i det himmelske Sion, nemlig Jesus Kristus. Vi ønsker å frambringe virkelige kristne. Hvis vi ikke klarer det, er vårt byggearbeid forgjeves.

18. Hvordan understreket Jesus i sin lignelse om ugresset blant hveten hvor nødvendig det er å være forsiktig, og hvordan kunne det faktisk gå slik at vi samarbeidet med ham som sådde ugresset?

¹⁸ I sin lignelse om ugresset blant hveten viste Jesus at det skulle være mange uekte kristne. I begynnelsen av veksttiden ville en ikke kunne se noen særlig forskjell mellom hveten og ugresset, og det ville derfor være lett å forveksle det ekte med det uekte. Da gårdsarbeiderne på et tidlig tidspunkt ville gå og rykke opp det som for dem så ut som ugress, sa derfor bonden: «Nei, for at I ikke også skal rykke opp hveten når I sanker ugresset sammen. La dem begge vokse sammen inntil høsten, og når høsttiden kommer, vil jeg si til høstfolkene: Sank først ugresset sammen og bind det i bunter for å brenne det opp; men samle hveten i min lade!» (Matt. 13: 29, 30) Jesus forklarte at «den gode sæd, det er rikets barn; men ugresset er den ondes barn». (Matt. 13: 38) Vi må derfor, som Paulus sa, se til hvordan vi bygger på grunnvollen Jesus Kristus. Hvis vi frambringer uekte kristne, symbolsk ugress, samarbeider vi med ham som sådde ugresset, Satan Djevelen.

19. Hvilke spørsmål kan stilles med hensyn til vårt byggverk, og hva slags materialer kan vi velge mellom?

¹⁹ Kommer den slags kristne som vi bygger, til å holde stand på ildens dag? Eller kommer hele vårt arbeid til å gå opp i røyk? Alt avhenger av hvilke materialer vi bruker. Vi må bygge med brannsikre materialer, for å si det slik. Vi kan bruke materialer som kan sammenlignes med gull, sølv, kostelige steiner, tre, høy og strå. Hvis vi bygger med materialer som tilsvarer tre, høy og strå, vil vi kunne vente at vår bygning skal bli ødelagt i ilden. Gull, sølv og kostelige steiner er brannsikre materialer, som vil kunne bestå ildprøven.

20. Hvilke metoder har kristenheten benyttet seg av for å frambringe såkalte kristne, og hvilket spørsmål oppstår i denne forbindelse?

²⁰ I 1600 år har kristenheten hevdet at den har Kristus som grunnvoll, og den har frambrakt tusenvis av millioner såkalte kristne. Nå i vår tid er det 961 millioner av dem. For noen hundre år siden tvang den menneskene inn i sine religiøse organisasjoner ved hjelp av sverdet. Ved å døpe spebarn har den gjort dem til medlemmer av sine kirkesamfunn. Den har antatt hedningenes religiøse filosofier og skikker for å gjøre det lettere for menneskene å gå inn i dens kirkesamfunn. Medlemmene av dens religiøse hjorder har fortsatt å være en del av denne politiske, kommersielle, sosiale og militaristiske verden, men de er likevel blitt godtatt av kirkesamfunnene. Hva slags kristne er det den har frambrakt?

21. Når kommer svaret til å være helt klart, og hva kommer til å skje med kristenheten og dens tilhengere?

²¹ Hvis ikke svaret allerede er klart for den enkelte kirkegjenger innen kristenheten, kommer det snart til å bli det på den kommende ildens dag, som går like forut for verdens Harmageddon. Da skal det tydelig bli vist at kristenheten ikke er kristen. Da kommer den til å bli avslørt som en del av Babylon den store, ja, som den mest fremtredende del av dette verdensrike som består av falsk, babylonisk religion. Det vil bli vist at den har bygd navnkristne, at den har brukt brennbare materialer som kan sammenlignes med tre, høy og strå. Den åndelige høsttids klimaks vil komme, og da skal det symbolske ugress bli fullstendig atskilt fra hveten, de sanne kristne, og bli brent, i bokstavelig forstand ødelagt, slik det blir vist i lignelsen om ugresset blant hveten. (Matt. 13: 36—42) Da skal hele Babylon den store, innbefattet kristenheten, bli tilintetgjort for bestandig. — Åpb. 18: 1 til 19: 3.

Gull, sølv og kostelige steiner

22. Hva vil det si å bygge med materialer som kan sammenlignes med gull, sølv og kostelige steiner, og hvordan blir dette vist i Salme 19?

²² Har så vi bygd disipler av Kristus med materialer som kan sammenlignes med gull, sølv og kostelige steiner? Ja, det har vi hvis vi i disse proselyttene har innprentet Guds skrevne Ords lover, bud og prinsipper, den rene og fredsommelige «visdom som er ovenfra». (Jak. 3: 17) I Salme 19: 8—12 leser vi: «[Jehovas] lov er fullkommen, den vederkveger sjelen; [Jehovas] vitnesbyrd er trofast, det gjør den enfoldige vis; [Jehovas] befalinger er rette, de gleder hjertet; [Jehovas] bud er rent, det opplyser øynene; [Jehovas] frykt er ren, den står fast evinnelig; [Jehovas] lover er sannhet, de er rettferdige alle til sammen. De er kosteligere enn gull, ja fint gull i mengde, og søtere enn honning, ja, honning som drypper av kakene. Også din tjener blir påminnet ved dem; den som holder dem, har stor lønn.»

23. Hva sier Peter om hvordan troen blir prøvd?

²³ Angående kvaliteten av vår tro, vår overbevisning og vår tillit til Gud og Kristus skriver apostelen Peter: «Nå en liten stund skal [dere] ha det tungt i mange slags prøvelser. Det skjer jo forat deres tro skal bli prøvd og bli enda kosteligere enn gull, som nok er forgjengelig, men står sin prøve i ild. Slik skal den vise seg å bli til lov og pris og ære når Jesus Kristus åpenbares.» — 1 Pet. 1: 6, 7, UO.

24. Hvordan viste Jesus menigheten i Laodikea at den kunne skaffe seg åndelig gull?

²⁴ I sitt budskap til menigheten i Laodikea omtalte den herliggjorte Jesus Kristus gull. Han sa: «Du er ussel og ynkelig og fattig og blind og naken, så råder jeg deg at du kjøper av meg gull, glødet i ild, for at du kan bli rik.» — Åpb. 3: 14—18.

25. Hvordan omtaler Ordspråkene gull, sølv og kostelige ting som kan brukes som brannsikre materialer?

²⁵ En vis mann i gammel tid ble inspirert til å skrive følgende angående den varige verdi som visdom, skjelneevne, forståelse og tenkeevne har: «Dersom du leter etter den som etter sølv og graver etter den som etter skjulte skatter, da skal du forstå [Jehovas] frykt og finne kunnskap om Gud. For [Jehova] er den som gir visdom, fra hans munn kommer kunnskap og forstand, og han gjemmer frelse for de oppriktige.» (Ordspr. 2: 4—7) «Salig er det menneske som har funnet visdom, det menneske som vinner forstand; for det er bedre å vinne den enn å vinne sølv, og det utbytte den gir, er bedre enn gull. Den er kosteligere enn perler, og alle dine skatter kan ikke lignes med den.» — Ordspr. 3: 13—15.

26. Hva vil det altså si å bygge med brannsikre materialer?

²⁶ For å forvisse oss om at vår bygning vil bli stående og bli godkjent av Gud, må vi bygge med disse ting som Bibelen sammenligner med gull, sølv, perler og kostelige steiner. Det betyr at vi må gi dem som vi ønsker å gjøre til Kristi disipler, grundig undervisning, opplæring og veiledning, slik at de kan legge for dagen himmelsk visdom, skjelneevne og hengivenhet overfor bibelske prinsipper. Vi må lære dem å forstå betydningen av å være ulastelig, vise respekt for Jehova Guds lover, bud, befalinger, vitnesbyrd og dommer og tro på hans skrevne Ord, holde seg nær til Guds folks teokratiske organisasjon, elske Guds «får» som er i den gode hyrdes, Jesu Kristi, varetekt, støtte helt og fullt opp om Guds messianske rike og fryktløst forkynne om det. Vi er Guds medarbeidere, og vi må derfor hjelpe Kristi disipler til å utvikle den nye personlighet som er lik Jesu Kristi personlighet. Efeserne 4: 20—24 (NW) sier:

27. Hva sier Efeserne 4: 20—24 (NW) om «den nye personlighet»?

²⁷ «Dere har ikke lært at Kristus er slik, så sant dere da har hørt ham og er blitt undervist ved ham, akkurat som sannhet er i Kristus, at dere bør legge vekk den gamle personlighet, som svarer til deres tidligere ferd, og som blir fordervet i samsvar med sine bedragerske ønsker; men at dere bør bli gjort nye i den kraft som virker på deres sinn, og bør ta på den nye personlighet, som ble skapt i samsvar med Guds vilje i sann rettferdighet og lojalitet.»

28. Hva må vi gjøre med den gamle personlighet, og hva må vi deretter gjøre?

²⁸ En lignende oppfordring blir gitt i Kolossenserne 3: 9—12, 14 (NW): «Lyv ikke for hverandre. Legg av den gamle personlighet med dens gjerninger og ikle dere den nye personlighet, som gjennom nøyaktig kunnskap blir fornyet i samsvar med bildet av Ham som skapte den, der det hverken er greker eller jøde, omskjærelse eller ikke omskjærelse, fremmed, skyter, slave, fri, men Kristus er alt og i alle. Ikle dere derfor som Guds utvalgte, hellige og elskede de ømme egenskaper medlidenhet, vennlighet, et ydmykt sinn, mildhet og langmodighet. Men ikle dere i tillegg til alt dette kjærlighet, for den er et fullkomment enhetens bånd.»

29. Hvordan vil det gå med slike materialer når de blir prøvd med ild, og hva slags disipler forsøker vi å bygge i lydighet mot Matteus 28: 19, 20?

²⁹ Slike byggematerialer, som den kristne personlighet består av, er brannsikre materialer. De vil tåle ilden på en hvilken som helst dag da ektheten av vår kristne tro skal bli gransket og prøvd. Det er kristne mennesker som har denne nye personlighet, og de vil bli stående under en hvilken som helst ildprøve, mens det ikke vil være annet enn aske igjen av dem som bare bekjenner seg til kristendommen, for de er da blitt avslørt som uekte kristne. Det er kristne mennesker som kan bestå en slik prøve, vi ønsker å frambringe i lydighet mot Jesu befaling: «Gå derfor og gjør disipler av mennesker av alle folkeslag, idet dere døper dem i Faderens og Sønnens og den hellige ånds navn og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil avslutningen på tingenes ordning.» — Matt. 28: 19, 20, NW.

30. a) Hvilke spørsmål blir stilt angående vårt byggverk, i betraktning av at Babylon den stores ødeleggelse nærmer seg? b) Hva ønsker vi å få?

³⁰ Hvordan er vårt byggverk? Av hvilket slag viser det seg å være nå i vår tid, da den enkeltes tro og utholdenhet blir satt på prøve på grunn av at falske teorier, en modernistisk tenkemåte, nasjonalisme og ringeakt for Guds lover stadig gjør seg mer gjeldende? Av hvilket slag vil de vise seg å være på den dag som nå er nær, da Jehova Gud skal ødelegge Babylon den store og alle falske kristne? Vi ønsker ikke at produktet av vårt kristne byggearbeid skal gå tapt i ilden. Vi ønsker å få lønn for å ha bygd med materialer av rette slag, med brannsikre materialer. I 1 Korintierne 3: 14, 15 heter det: «Om det verk som en har bygd, står seg, da skal han få lønn; om ens verk brenner opp, da skal han tape lønnen, men selv skal han bli frelst, dog således som gjennom ild.»

«Frelst . . . som gjennom ild»

31. Hvorfor skrev Paulus sine to brev til menigheten i Korint, og hvilken lønn ønsket han å få, slik det framgår av hans første brev til tessalonikerne?

³¹ Apostelen Paulus ønsket ikke at hans verk skulle gå tapt i ilden. Det er grunnen til at han skrev sine to brev til menigheten i Korint. Han sa at han ønsket å framstille den som «en ren jomfru for Kristus». (2 Kor. 11: 2) Det er også grunnen til at han skrev følgende til de kristne i Tessalonika, som ble utsatt for hard forfølgelse: «I ble etterfølgere av oss og av Herren, idet I tok imot ordet under megen trengsel med glede i den Hellige Ånd, så I er blitt et forbilde for alle de troende i Makedonia og Akaia. For hvem er vel vårt håp eller vår glede eller vår hederskrans? er ikke også I det for vår Herre Jesu åsyn ved hans komme? I er jo vår ære og vår glede.» (1 Tess. 1: 6, 7; 2: 19, 20) Hvilken lønn var det ikke for Paulus å kunne framstille dem som et produkt av sitt arbeid!

32, 33. a) Hvordan kan det gå med en hvis verk blir ødelagt i ilden, når han selv blir prøvd med ild? b) Hva må hans brødre, Guds medarbeidere, gjøre for å kunne rive ham ut av ilden?

³² Kommer en som har bygd på Kristus som grunnvoll med brannsikre materialer, til å overleve ilden og til slutt bli frelst? Ikke nødvendigvis! Han kan selv bli ødelagt i ilden! Hvis det byggverk en person har bygd, blir ødelagt, kan han imidlertid selv bli frelst, men det vil i tilfelle være fordi han har kommet gjennom den ild som ødela hans byggverk. For å oppnå frelse etter å ha vist seg å være en slik dårlig bygningsarbeider må han bygge opp seg selv med brannsikre materialer og således framelske kristne egenskaper. Hans kristne brødre må gripe inn i tide på en kjærlig måte og rive ham ut av den ødeleggende ilden.

³³ Som en moderne oversettelse av 1 Korintierne 3: 15 (Mo) sier: «Hvis en manns verk blir brent opp, vil han være en taper, og skjønt han selv vil bli frelst, vil han bli revet ut av flammene.» Hvis han fortsatt ønsker å være på den eneste sanne grunnvoll, Jesus Kristus, vil hans brødre som «Guds medarbeidere» måtte foreta en viss «ombygging» av ham og hjelpe ham til å framelske de kristne egenskaper, som er som brannsikre materialer. I Judas 22, 23 (NW) sies det:

34. Hva viser Judas 22, 23 (NW) i denne forbindelse?

³⁴ «Fortsett også å vise barmhjertighet mot noen som tviler; frels dem ved å rive dem ut av ilden. Men fortsett å vise barmhjertighet mot andre, og gjør dette med frykt, idet dere hater til og med den indre kledning som er blitt besmittet av kjødet.»

35. a) Hvilken holdning vil det være farlig å innta? b) Kan noen unngå ildprøven? Hvordan vil de sanne kristne ønske å komme gjennom ilden?

³⁵ Ingen som bekjenner seg til kristendommen, kan unngå å komme inn i den avgjørende prøves ild. Alle som elsker den sanne kristendom, vil ønske å komme gjennom ilden med prøvde kristne egenskaper til ære for Gud, den store Byggmester, hvis medarbeidere vi er. Det er farlig å være likegyldig og stole på at selv om produktet av ens arbeid kanskje blir ødelagt, vil en i hvert fall selv bli frelst og unnslippe evig ødeleggelse. En som virkelig elsker livet og tjenesten for Gud, ønsker vel ikke å bli spart fra tilintetgjørelsen ved å bli revet ut av ilden? Oppriktige og forstandige Guds medarbeidere ønsker ikke å være dårlige arbeidere som får sitt verk ødelagt i ilden. De verdsetter den lønn som Gud holder fram for alle sine trofaste medarbeidere. Det er den de ser fram til og arbeider for!

36. Hvilket byggearbeid bør vi verdsette, hva bør vi gjøre, og hva vil det føre til?

³⁶ La oss da verdsette det kristne byggearbeid som Guds teokratiske organisasjon utfører i forbindelse med hver og en av oss. La oss samarbeide med denne organisasjonen i å utføre det arbeid som Gud godkjenner, og fortsette å bygge på den eneste rette grunnvoll, Jesus Kristus, med brannsikre materialer som kan sammenlignes med gull, sølv og kostelige steiner. Det vil føre til evig liv både for oss selv og den vi bygger opp.

En våken optiker

● Det at Jehovas vitner er våkne for alle anledninger til å forkynne, gir ofte gode resultater, noe denne opplevelsen fra Tyrkia viser. En dame kom til en bror som er optiker, for å kjøpe nye briller. For å avgjøre hvorvidt brilleglassene passet til damen, ba broren henne om å se på lesetavlen. Hun ville imidlertid ikke gjøre dette, men sa: «Jeg vil gjerne lese fra en bok som jeg leser i hver dag.» Så tok hun en bibel opp av vesken sin. Broren roste henne fordi hun leste denne boken, og slo opp i Åpenbaringen 21: 4. Etter at hun hadde lest dette skriftstedet, kom han med en kort forklaring og slo så opp i Salme 37: 10, 11. Igjen forklarte han hva det hun leste, betydde, og deretter slo han opp i Johannes 17: 3, og på den måten fikk han holdt en preken for henne. Han spurte så om hvordan hun så med de nye brillene. «Fint,» svarte hun, «men det overrasker meg hvor godt De kjenner Bibelen. Jeg har aldri lest så fine skriftsteder før og aldri hørt så gode forklaringer.» Broren fortsatte derfor å forkynne for henne og ordnet det slik at hans svigermor begynte å studere med henne. Hun gjør hurtige framskritt og er lykkelig fordi hun nå også kan se med sine åndelige øyne.