Hvordan går det med bevegelsen?

«VI SER bevegelsen sette ned tempoet og /eller splittes,» uttalte en leder for den katolske karismatiske bevegelse i De forente stater i en rapport som han avla for denne gruppen. Rapporten tilføyde: «Denne splittelsen har ført med seg en utvanning av Guds Ord.»

Den ovennevnte rapporten ble gjengitt i det australske karismatiske og evangeliske bladet Vision (nummeret for mai — juni 1980) i en artikkel som het «Hva i all verden er i ferd med å skje med vekkelsen?» Forfatteren av artikkelen som selv er karismatiker, forteller at han holdt en tale ved et karismatisk stevne hvor han snakket om «den karismatiske bevegelsens død».

Ordstyreren ved den internasjonale lutherske karismatiske konferanse har analysert splittelsen. Han har laget en oversikt over «sju retninger» som har oppstått bare i De forente stater. Disse retningen innbefatter: grupper bygd opp omkring framstående ledere, protestantiske og katolske grupper som forsøker å avgrense bevegelsen til sitt sogn, og grupper som legger vekt på sunnhet og velstand som vitnesbyrd om Guds godkjennelse.

Ledere og iakttagere er derfor bekymret for en stadig svakere bevegelse, for at «den ikke er evigvarende», som en karismatiker sa. (U.S. Catholic, februar 1980) Utviklingen synes å gå i retning av at bevegelsen mister begeistringen, eller at det dannes nye sekter av karismatikere som samler seg rundt forskjellige ledere.

Det er ikke første gang noe slikt har funnet sted. Oppslagsverket The Encyclopedia Britannica (Macropaedia, bind 14, side 31) sier om pinsevennene, som trådte fram på den religiøse skueplassen flere generasjoner tidligere: «Til å begynne med hadde de ikke til hensikt å gå ut av sine egne kirkesamfunn. De ønsket bare å være med på reformering og vekkelse og derved hjelpe sine kirkesamfunn til å kvitte seg med en formalistisk gudstjeneste, modernistiske trosoppfatninger og verdslighet. De ville bestrebe seg på å omdanne dem til livlige, åndsfyllte små samfunn av pinsevenner. Senere inntraff mange splittelser. I dag finnes det over 30 forskjellige retninger innen pinsebevegelsen.

Historien til de ʼnye karismatikerneʼ i den senere tid har en slående likhet med pinsebevegelsens historie. Men det er egentlig ikke overraskende når vi vet hva det var som satte denne nye bevegelsen i gang.

Hva som egentlig skjedde

De beretninger som ofte blir fortalt, kan få deg til å trekke den slutning at tungetalen og den karismatiske fornyelsen fant sted plutselig, helt av seg selv — som en spontan virkning av den hellige ånd. Men det er interessant å merke seg hvordan denne bevegelsen fikk sin begynnelse blant protestanter i California. Vi hører om at to medlemmer av den episkopale kirke i 1959 «ble døpt med Den Hellige Ånd mens venner av dem innen pinsebevegelsen var vitne til det». Fra dem spredte denne «opplevelsen» seg til omkring et dusin andre kirkemedlemmer. Deres egen prest kontaktet andre igjen, og denne «opplevelsen» spredte seg til mange protestantiske kirkesamfunn.

Da bevegelsen fikk sin begynnelse blant katolikker, skjedde det egentlig heller ikke her spontant. Også før ’Duquesne-opplevelsen’ «hadde enkelte katolikker hatt pinseopplevelsen — ofte under påvirkning av venner innen pinsebevegelsen», sier boken The New Charismatics.

Siden det ser ut til at ’Duquesne-opplevelsen’ forårsaket en rask utbredelse av karismatiske opplevelser blant katolikker, vil vi gjerne vite litt om hvem som var med den gangen. I august 1966 hadde fakultetsmedlemmer ved universitetet gjennom venner blitt gjort kjent med forskjellige skrifter som var preget av en pinsevenntankegang. «Med tiden bestemte denne gruppen seg for å bli personlig kjent med kristne fra sitt hjemsted som hadde hatt pinseopplevelsen,» sier en skribent. Dette møtet førte til «Duquesne-helgen».

Det som skjedde, var altså at tanker og opplevelser som tidligere hadde hørt hjemme i pinsebevegelsen, spredte seg til noen av de større kirkesamfunnene. De fleste av dem som ble karismatikere, var enten slike som søkte etter en mer «dynamisk», oppildnende og gledefylt måte å tilbe Gud på, eller de ble påvirket av dem som hadde hatt denne opplevelsen.

Men det er en stund siden dette fant sted. De resultater vi nå ser, tyder ikke på at det har funnet sted en ekte, spontan fornyelse ved den hellige ånd. Vi har i stedet sett at én gruppes trosoppfatninger og fremgangsmåter har vunnet innpass i en rekke andre grupper. Ingen har kunnet styre det hele i en bestemt retning for å nå verdifulle mål.

«Hva med vår opplevelse?»

Trass i de tiltagende beviser for dette er det mange som synes at de ikke med god samvittighet kan fornekte det de har opplevd. Følte de ikke en kraft inne i seg? Var de ikke vitne til helbredelser? Merket de ikke at de ble friske? Talte de ikke i tunger på språk som de selv ikke forstod?

Det kan nok så være, men det er viktig å huske at Bibelen advarer mot bedragerske, demoniske ånder. (1. Johannes 4: 1) De omtales som «ånder som gjør under og tegn», og som til og med fører mektige herskere vill. (Åpenbaringen 16: 14) De kan bruke mennesker for å gjøre kraftige gjerninger, men de synlige resultater av deres virksomhet beviser ikke at de skriver seg fra Gud. Noen vil kanskje spørre: «Ikke engang når gjerningene blir gjort i Jesu navn?» Jesu selv sa: «Mange skal si til meg på den dag: Herre, Herre! har vi ikke profetert ved ditt navn, og drevet ut onde ånder ved ditt navn, og gjort mange mektige gjerninger ved ditt navn? Men da skal jeg si dem rett ut: Jeg har aldri kjent dere.» — Matteus 7: 22, 23.

Også tidlige pinsevenner var bekymret for demonenes påvirkning. W. J. Seymour, en framstående pinsevenn i begynnelsen av dette århundre, bad en gang sin lærer innstendig om å komme til Los Angeles for å hjelpe ham, for «hypnotiske krefter og forvridde kroppsstillinger» kunne iakttas på møtene hans. Han følte at han trengte hjelp til å «skille mellom det som var ekte, og det som var uekte, og til å luke ut det som ikke var av Gud».

En jesuittprest som i den senere tid har talt i tunger, sier om det at Satan på en bedragersk måte gir seg ut for å være en lysets engel (2. Korinter 11: 14): «Tungetale kan være en hysterisk opplevelse eller, ifølge noen, en djevelsk opplevelse.» En sogneprest i den episkopale kirke som taler i tunger, sa: «Djevelen har mange måter å påvirke oss på. Når vi blir døpt med Den Hellige Ånd, går han virkelig til angrep.»

Tenk også over dette: Hvis disse spesielle gavene, for eksempel tungetale, helbredelse ved bønn og profetisk tale, er av så stor betydning i dag, hvorfor skrev da apostelen Paulus: «De profetiske gaver skal opphøre, tungene skal tie»? (1. Korinter 13: 8) Kjensgjerningene viser at da apostlene og de som de ’la hendene på’, døde, forsvant den hellige ånds mirakuløse gaver. — Apostlenes gjerninger 8: 17; 14: 3.

I dag er det noe av langt større betydning som viser hvilke kristne Gud virker gjennom. Det er en egenskap alle Guds tjenere må ha. Bibelen sier: «Så blir de stående, disse tre: Tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten.» (1. Korinter 13: 13) Siden det forholder seg slik, må vi se etter noe annet enn tungetale for å få solide beviser for den hellige ånds virksomhet i dag.

Hva er det da som kjennetegner sanne kristne, kristne som viser kjærlighet, som er av så stor betydning? Kan vi se at de bærer de frukter som Guds ånd frembringer? Hvis vi kan det, ser vi at de er lik de kristne i det første århundre. La oss undersøke dette.

En annerledes ånd

DET er ingen tvil om at Guds hellige ånd var i virksomhet i det første århundre. En av de måter den gav seg til kjenne på, var at den gav noen av Guds tjenere evner som andre ikke hadde. Evnen til å ’tale i tunger’ var en av disse.

Men mens den enkelte fikk evnen til å snakke et språk han eller hun ikke kjente fra før, kunne de som hadde dette språket som morsmål, forstå hva som ble sagt. Her er et eksempel: De som var vitne til tungetale på pinsedagen, sa: «Hvordan henger det sammen at enhver av oss hører dem tale på vårt eget morsmål? . . . Vi hører dem tale om Guds storverk på våre egne språk.» — Apostlenes gjerninger 2: 5—11.

Apostelen Paulus sa at når de kristne kom sammen på møter, skulle de følge denne veiledningen: «Taler noen i tunger, skal det ikke være mer enn to eller i høyden tre hver gang. De skal tale én om gangen, og det skal være én som tyder. Hvis det ikke er noen som kan tyde, skal den som taler i tunger, tie når menigheten er samlet.» (1. Korinter 14: 27, 28) Forholdene blant våre dagers karismatikere er fullstendig forskjellig fra dette! De snakker alle samtidig. Det de framsier, er lyder som ingen kan forstå eller tyde!

Evnen til å tale i tunger var en av den hellige ånds «gaver» til de kristne i det første århundre. Den skulle hjelpe folk til å identifisere den organisasjon som Gud brukte. Og denne bestemte «gave» hadde dessuten et praktisk formål. Den var til hjelp for de kristne når de skulle forkynne «evangeliet» for andre språkgrupper.

Noen av dem som hadde den hellige ånd den gangen, hadde dessuten evnen til å oppvekke døde. (Apostlenes gjerninger 9: 36—41; 20: 7—12) Hvis det er den samme ånd som er i virksomhet blant karismatikere i dag, da skulle de også ha denne evnen. Men det har de ikke. Det er derfor tydelig at den «ånd» som er ansvarlig for tilsynelatende mirakuløse gjerninger blant karismatikere, ikke er Guds ånd, som tydelig var virksom blant de kristne i det første århundre.

Den hellige ånd i virksomhet i dag

DEN hellige ånds gaver, som identifiserte den kristne menighet i det første århundre som Guds organisasjon, falt bort. Vi trenger ikke disse gavene i dag for å kunne finne ut hvem den hellige ånd virker gjennom nå. Hvilke kjennetegn har de sanne kristne i vår tid? Her er noen av dem:

1. «KJÆRLIGHET TIL HVERANDRE»

Ekte kjærlighet er den viktigste åndens kjárisma (gave) i dag. (1. Korinter 13: 13) Den kommer til uttrykk i den ekte kjærlighet som en kristen må ha til sin neste. (Matteus 22: 39) Med hensyn til dette sa Jesus: «Har dere kjærlighet til hverandre, da skal alle kunne se at dere er mine disipler.» (Johannes 13: 35) En slik kjærlighet er ikke bare en sentimental, generell kjærlighet til hele menneskeheten. Den er noe langt mer enn følelsesmessig prat om kjærlighet. Den ledsages av gjerninger som fører til varige goder for andre. Den overvinner splittende skillelinjer som skriver seg fra nasjonalisme, rasetilhørighet, politiske standpunkter og oppdragelse. Derfor kunne for eksempel ikke de som har denne gaven i ett land, tenke seg å gå i krig og drepe andre kristne (eller noen andre) i et annet land. Spør deg selv: Hvem er det som viser en slik kjærlighet over hele verden i dag? — 1. Johannes 3: 10—12; 4: 20, 21.

2. «IKKE AV VERDEN»

For at Jesu disipler skulle kunne fortsette å være i forening med hans Far og ham selv og være forent med hverandre, lærte han dem at de ikke skulle være av verden, som er preget av rasemessige, nasjonale, politiske og sosiale skillelinjer. De skulle vise Guds rike troskap. (Johannes 15: 19; Matteus 6: 9, 10) Boken From the Old World to the New sier: «De foretrakk Guds rike framfor ethvert annet rike som de kunne tjene på jorden.» Og boken History of Christianity konstaterer at de første kristne «nektet å ta noen aktiv del i [Romer]rikets militære forsvar». Hvem i dag bevarer en slik nøytralitet?

3. «GJØR DISIPLER»

Kristen kjærlighet er ikke passiv. «Mine barn, vår kjærlighet må være sann, ikke tomme ord, men handling. » (1. Johannes 3: 18) Jesus lærte sine disipler å snakke med andre om Guds rike og å utføre et evangeliseringsarbeid over hele jorden. (Matteus 10: 7; 24: 14; 28: 19, 20, NW) Men ifølge bladet Christianity Today er det bare en tredjedel av karismatikerne som innser behovet for å «vinne verden for Kristus». Men hvor mange av disse er det som går ut og «gjør disipler» ved å oppsøke folk i deres eget hjem? Er du ikke på den annen side enig i at Jehovas vitner overalt i verden er kjent for sitt forkynnelsesarbeid? En forstander i en pinsemenighet sa en gang til et av vitnene: «Det kan få meg til å gråte når jeg tenker på at vi har Guds ånd, mens dere gjør arbeidet!»

4. ’ELSK JEHOVA’

Å utøve sann tilbedelse, som Gud støtter ved sin ånd, innebærer naturligvis å sette Jehova på førsteplassen i alt. (2. Mosebok 20: 5) Jesus sa: «’Du skal elske Herren [Jehova, NW] din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand. Dette er det største og første bud.’» (Matteus 22: 37, 38) Å gjøre kjent Guds navn, Jehova, er én måte å gjøre det på. Jesus gjorde dette. Han sa til Gud i bønn: «Jeg har kunngjort dem ditt navn og skal gjøre det igjen.» (Johannes 17: 26) Derfor ber de kristne: «Fader vår, du som er i himmelen! La ditt navn holdes hellig.» (Matteus 6: 9) Hvem er det som i dag setter Jehova på førsteplassen i sitt liv og viser det ved sin kjærlighet til hans Ord, hans lover, og ved å gjøre hans navn kjent over hele jorden? Hvilken internasjonal religiøs gruppe forbinder vi navnet Jehova med?

Vi gransker ’gavene’

Det er ingen tvil om at Guds ånd er i virksomhet i dag. Sanne kristne har denne åndens kjennetegn. (Galaterne 5: 22, 23) Og den tilskynder dem til å være med på å gjennomføre Guds hensikt.

En tidligere karismatiker hadde for eksempel hatt den «opplevelse» det er å tale i tunger. Likevel syntes han at noe var galt. Han var forvirret på grunn av den splittelse som gjorde seg gjeldende mellom ti grupper som talte i tunger. Disse gruppene var uenige, og noen anklaget andre for «å være demoninspirert og fordømt». Kunne det være at demonene hadde trengt inn i disse gruppene og gjort disse kraftige tegnene for å villede dem? Senere traff han en spiritist som ’snakket med ånder’ i hjemmet sitt. «Jeg sa til ham at den eneste ånd jeg ville vite av, var den hellige ånd. Han sa at han aldri hadde hørt om den. Men det som forbauset meg, var at hans ånder også satte ham i stand til å uttale profetier og utføre mirakuløse helbredelser.» Nå innså han den fare som er forbundet med dette.

Han hadde ’prøvd åndene’ for å se om de var av Gud. (1. Johannes 4: 1) Han fant ut at de ikke var det. Han innså at karismatikernes liv, oppførsel, fremgangsmåter og trosoppfatninger ikke bar preg av de åndens frukter som er nevnt i Galaterne 5: 22, 23. På den annen side kunne han se at Jehovas vitner levde som kristne. Han sa: «De hadde en kjærlighet som ikke lot seg hindre av nasjonale grenser. En viktig faktor var at de forkynte det gode budskap om Guds rike over hele jorden, slik det er profetert om i Matteus 24: 14. Å gjøre dette krever et mot som bare Guds ånd kan gi.» Ja, den hellige ånd gjør kraftige gjerninger blant slike kristne i dag!