Fødselsdagsfeiring — hva er opprinnelsen til denne skikken?

EN KJENT størrelse feiret sin 70-årsdag for en tid siden — men han uttrykte det litt annerledes. Han sa spøkefullt: «Jeg feirer min 39. fødselsdag for 31. gang.»

Ikke alle har det samme syn på sin fødselsdag. Lille Per gleder seg kanskje til dagen og tenker på kake, lys og presanger. Men moren hans ønsker kanskje ikke å bli minnet om sin alder.

Det finnes også enkelte som av samvittighetsgrunner unnlater å feire sin fødselsdag. Lyder dette underlig? Hvis du hadde tilhørt den første kristne menighet, ville du også ha avstått fra å feire din fødselsdag.

«Det å feire årsdagen for sin fødsel var vanlig blant fortidens folk, men ble likevel opprinnelig fordømt av de kristne,» sier William S. Walsh i sin bok Curiosities of Popular Customs. Historikeren Walsh siterer deretter fra tidlige kristne skrifter og sier: «I en utlegning av 3. Mosebok 12: 2 forsikrer altså Origenes sine tilhørere at ’det er ikke mulig å påvise at noen av de hellige noen gang holdt en fest eller et gjestebud på sin fødselsdag eller festet på den dagen da deres sønn eller datter ble født. Men syndere fester og morer seg på slike dager’.»

Hvorfra fikk de første kristne sin avsky for fødselsdager? Delvis fra jødene. «I Bibelen finnes det ikke noe eksempel på fødselsdagsfeiring blant jødene,» opplyser M’Clintock and Strong’s Cyclopædia og tilføyer: «Det var faktisk slik at jødene i de senere tider betraktet fødselsdagsfeiring som et trekk ved avgudsdyrkelsen.»

Fødselsdager og astrologi

De første kristne hadde selvfølgelig også sine egne grunner for ikke å feire fødselsdager. På den tiden hadde fødselsdagene sterk tilknytning til hedensk religion, noe som ikke er så iøynefallende i vår tid. «Den skikk å feire sin fødselsdag er forbundet . . . innholdsmessig med visse primitive religiøse grunnsetninger» påpeker Encyclopædia of Religion and Ethics. Hvilke grunnsetninger er det?

Et eksempel er spiritismens grunnsetninger. «Grekerne trodde at alle hadde en skytsånd eller demon som var til stede ved deres fødsel og overvåket deres liv. Denne ånd hadde en mystisk forbindelse med den gud på hvis fødselsdag vedkommende ble født. Romerne antok også denne oppfatning. De kalte denne ånden for genius. Denne forestillingen fortsatte å leve i folks bevissthet og finnes igjen i troen på skytsengler, gode feer og skytshelgener.» — The Lore of Birthdays, Ralph og Adelin Linton.

En annen grunn de første kristne hadde til å unngå fødselsdagsfeiring, var forbindelsen mellom fødselsdager og astrologi. «I fortiden var det viktig å holde rede på fødselsdagene, først og fremst fordi det var nødvendig å kjenne fødselsdatoen for å kunne stille et horoskop,» sier Lintons. De første kristne forbandt astrologi med Østens religioner, romersk stoisisme og gnostikernes besynderlige forestillinger. De kristne ville ikke befatte seg med noe slikt.

Kirken forandrer holdning

I tidens løp forandret kirken sitt syn på fødselsdager. Hvorfor? Fordi hele kirkens holdning til den romerske verden endret seg, som man kunne vente, da forfølgelsen opphørte under keiser Konstantin. Den såkalte kristendom, som avvek sterkt fra apostlenes tro, ble statsreligion. Hva skjedde så med de navnkristnes tidligere fiendtlige innstilling til alt som var hedensk?

Presten Henry J. Vandyke i det 19. århundre uttrykte det slik at da kirken «kom ut av forfølgelsens storm og inn i den keiserlige velviljes solskinn, gikk den fra den enfoldige oppfatning at kirken skulle bli frelst fra verden, og over til den mer opphøyde oppfatning at verden skulle bli frelst ved hjelp av kirkens tjeneste».

Hva ble følgen av dette ubibelske resonnement? «Kirken åpnet da sitt hjerte for religionens humanistiske aspekt og begynte å interessere seg for Jesu menneskelige side og ivrig søke etter hans fødselsdag i den hensikt å kunne hellige den.» Hvis det var i orden å feire Jesu fødselsdag, hva da med andre fødselsdager? William Walsh ser forbindelsen her og sier: «Med feiringen av Kristi fødsel gjenoppstod feiringen av vanlige dødelige menneskers fødsel.»

Spiller det noen rolle i vår tid?

Alt dette skjedde for mange hundre år siden. Hvorfor skulle det ha noen innvirkning på våre dagers fødselsdagsfeiring? Som vi har sett, feiret ikke de kristne i det første århundre sin egen fødselsdag og heller ikke Jesu fødselsdag. Burde ikke oppriktige kristne i vår tid følge deres eksempel?

Noen vil kanskje spørre om ikke dette er et ytterliggående eller til og med fanatisk standpunkt, og si: ’Det kan vel ikke være noe galt i et fødselsdagsselskap? Det har ikke noe med spiritisme eller astrologi å gjøre i vår tid.’

Det er interessant å se at mye som blir regnet som en selvfølge ved feiring av fødselsdager i vår tid, er levninger fra gamle religiøse ritualer. «Den skikken å ha levende lys på kaker begynte hos grekerne,» sier Lintons. «Filokorus [en gresk historieskriver i oldtiden] forteller at på den sjette dag hver måned, som var fødselsdagen til Artemis, månens og jaktens [fruktbarhets]gudinne, ble månerunde honningkaker med tente lys satt fram på denne gudinnens tempelaltre.»

Hva betyr lysene? «I folketroen blir fødselsdagslysene tillagt spesiell magisk kraft til å oppfylle ønsker . . . Tente lys og hellig ild har hatt en spesiell mystisk betydning helt siden menneskene begynte å bygge altre for sine guder. Fødselsdagslysene er derfor en æresbevisning overfor fødselsdagsbarnet og bringer lykke,» opplyser samme kilde.

Hva så med den utbredte skikken å gratulere med dagen? Vi siterer fra The Lore of Birthdays: «Fødselsdagshilsener og lykkeønskninger er en vesentlig del av denne høytidsdagen. . . . opprinnelig hadde tanken sitt utspring i magi. Det viktigste formålet med å gjøre bruk av magi er å fremmane godt og ondt. Folk er spesielt mottagelige for magiske krefter på sin fødselsdag, ettersom deres personlige ånder da er nærværende. . . . Fødselsdagshilsener har makt i seg til godt eller ondt fordi folk er nærmere åndeverdenen på denne dagen.» — Side 20.

Betyr dette at kristne mennesker ikke kan ha noe å gjøre med noen skikk som kan ha sin opprinnelse i falske religiøse skikker? Nei. En mengde utbredte skikker kan ha en slik opprinnelse. Men når visse trekk ved disse skikkene, slik de er blitt overført til våre dager, strider mot bibelske prinsipper, da må sanne kristne av samvittighetsgrunner nekte å ha befatning med dem.

Selvforherligelse

Lintons påviser at fødselsdager skiller seg fra andre høytidsdager ved at «alle gaver og gode ønsker er forbeholdt en selv. Fødselsdagskake med fargerik dekor og skinnende lys er en personlig hyllest. Andre høytidsdager oppløfter hjertet, men fødselsdagen varmer ens ego».

Er det bra at kristne mennesker deltar i feiringer som «varmer ens ego»? Jesus kom med denne advarselen til de stolte fariseerne: «Den som setter seg selv høyt, skal settes lavt, og den som setter seg selv lavt, skal settes høyt.» (Matteus 23: 12) Den som ’varmer sitt ego’ i altfor høy grad, risikerer derfor å bli ydmyket av Gud. Apostelen Paulus gir oss dette råd: «La oss ikke ha lyst til tom ære.» — Galaterne 5: 26, EN.

’Men hvorfor henge seg opp i en slik bagatell som fødselsdager?’ kan enkelte innvende. Fordi kristne mennesker tror at følgende bibelske prinsipp kommer til anvendelse her: «Den som er tro i smått, er også tro i stort.» — Lukas 16: 10.

Og selv om et fødselsdagsselskap kanskje er en ’bagatell’, kommer et viktig prinsipp inn i bildet. Da kirken begynte å godta fødselsdager i det fjerde århundre, skjedde det først etter en gjennomgripende forandring i tenkemåten. Som nevnt på side 17 omtalte presten Vandyke det bibelske prinsipp at den kristne kirke ikke er «av verden»,’ som en ’enfoldig oppfatning’. Men de kristne som baserer sin tro på Bibelen, kan ikke godta en slik tenkemåte!

Kirken finner ingen støtte i Bibelen for å forkaste Jesu uttalelse om at «dere er ikke av verden; jeg har jo utvalgt dere fra verden». (Johannes 15: 19) Hvorfra har kirken fått myndighet til å forkaste Jesu ord som en ’enfoldig oppfatning’ og i stedet følge en såkalt ’opphøyd oppfatning’ som går ut på at kirken skulle bli en del av verden i den hensikt å frelse den?

Jakobs brev i Bibelen sier uten omsvøp: «Dere troløse! Vet dere ikke at vennskap med verden er fiendskap mot Gud? Den som vil være verdens venn, blir Guds fiende.» (Jakob 4: 4) Tyder dette på at kirken kan frelse verden ved å bli en del av den og anta dens skikker?

Noe som er bedre

Det at et barn blir født, er selvfølgelig en gledelig begivenhet, men Bibelen setter saken i det rette perspektiv med denne interessante uttalelsen: «Godt navn er bedre enn fin salve, dødsdagen bedre enn fødselsdagen.» (Forkynneren 7: 1) Hvordan kan det ha seg?

Ved fødselen har vi alle arvet ufullkommenhet og synd fra våre første foreldre, Adam og Eva. Vi er født uten Guds gunst og med utsikt til et kort, problemfylt liv for så å dø. — Job 14: 1—4; Romerne 5: 12.

Selv om vi alle med andre ord er født under Guds vrede, er situasjonen ikke håpløs. Bibelskribenten Johannes sier det slik: «Den som tror på Sønnen, har evig liv. Den som er ulydig mot Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede blir over ham.» — Johannes 3: 36.

Det ufullkomne liv vi har når vi blir født, er derfor ikke det virkelige liv sett fra Guds synspunkt. Dette er grunnen til at det er så viktig å ha et godt «navn» hos Gud! Hvis et menneske bruker sitt liv til å vinne seg et slikt «navn», da kan det virkelig sies ved slutten av vedkommendes vel utnyttede liv at ’dødsdagen er bedre enn fødselsdagen’. Et slikt menneske har et sikkert håp om å få en oppstandelse til nytt liv. (Jesaja 26: 19) Er det ikke bedre å bestrebe seg på å komme i et godt forhold til Gud og glede seg over det enn å feire fødselsdager? Når alt kommer til alt, er vi jo fra hans synspunkt «bare en røk, som er synlig en kort stund og så blir borte». — Jakob 4: 14.

«De feirer ingenting . . .»

Da et Jehovas vitne for en tid siden snakket med en familie, fikk han høre at naboene var Jehovas vitner. Hvordan visste så denne familien at de var Jehovas vitner? En liten tass kunne opplyse: «De feirer ingenting.»

«Det stemmer at Jehovas vitner ikke feirer fødselsdager og helligdager,» sa vitnet, «men vet du at vi kommer sammen i selskaper av og til ellers og morer oss?»

Småen gjorde store øyne og sa: «Gjør dere virkelig det?»

Jehovas vitner kler seg ikke i svart for å vise hvor fromme de er. Når de ikke vil feire fødselsdager, skjer det ut fra et oppriktig ønske om å behage Gud. De kan ikke unngå å se det samme som kristne har sett helt siden Origenes’ tid, nemlig at Bibelen bare nevner to fødselsdagsfeiringer. Den ene er feiringen av fødselsdagen til en egyptisk farao, og den andre er feiringen av fødselsdagen til Herodes Antipas, en romersk hersker, og ingen av disse herskerne var Guds tjenere. Det er også viktig å legge merke til at en henrettelse fant sted ved begge disse anledningene. — 1. Mosebok 40: 20—22; Matteus 14: 6—11.

Men Jehovas vitner gleder seg over livet. De gleder seg over å ha fellesskap med hverandre når de søker sunne atspredelser. De gleder seg sammen over håpet om evig liv under Guds rike. (Matteus 6: 9, 10; Åpenbaringen 21: 3, 4) De tror at den tid vil komme da de barna som blir født, ikke lenger skal møte en verden som er full av sorg og fortvilelse. Når den tiden kommer, kan alle som blir født, se tillitsfullt fram til et liv som er så langt at det er meningsløst å telle fødselsdager. I mellomtiden ønsker vitnene ut fra sin oppriktige kjærlighet til livet og ut fra sin kjærlighet til Gud å behage ham også i «smått», som for eksempel i sin holdning til skikker som fremdeles bærer i seg vesentlige elementer av falsk religion.

Er det «bare en jobb»?

Hvordan ser vitenskapsmenn og andre spesialister som bruker sin tid og sine evner på å fremstille mer og mer dødbringende og ødeleggende våpen, på det arbeidet de er opptatt med? En slik professor, som har vært i yrke i over 30 år, sier at det er få av dem som slutter i arbeid som har tilknytning til våpenproduksjonen, som gjør det av samvittighetsgrunner. «Sannheten er,» sier han, «at så snart de er blitt engasjert i det, er det svært få som tenker mer over det. . . . De av mine kolleger som arbeider med kjernefysikk, gjør det ikke av noen grunn. De gjør det fordi de er atomfysikere.» En annen ekspert sier at han har ren samvittighet: «Jeg ser det slik at ettersom vi har et militærvesen, får vi bare håpe at ikke noen blir gal og starter en krig.» Men denne vitenskapsmannen innrømmer at selv en slik tankegang er sjelden. «Jeg skulle anta at bare cirka ti prosent av mine kolleger deler min bekymring. Det er kanskje også ti prosent som går til den annen ytterlighet — de er villige til å gjøre hva som helst som vil gi oss militær overlegenhet. Og når det gjelder de resterende 80 prosent, tviler jeg på at de tenker noe særlig på det. For dem er det bare en jobb.»