Har de som hevder at de er apostlenes etterfølgere, holdt seg til Jesu Kristi og hans apostlers lære og levemåte?

A Catholic Dictionary sier: «Romerkirken er apostolisk, for dens lære er den tro som en gang ble åpenbart for apostlene. Kirken verner om og utlegger denne tro uten å legge noe til den eller ta noe fra den.» (London 1957, W. E. Addis og T. Arnold, s. 176) Stemmer dette med kjensgjerningene?

Guds identitet

«Begrepet treenigheten betegner den kristne religions sentrale lære.» — The Catholic Encyclopedia (1912), bd. XV, s. 47.

«Verken ordet treenighet eller den klart formulerte lære som sådan forekommer i Det nye testamente . . . Denne læren utviklet seg gradvis i løpet av flere århundrer og gjennom mange kontroverser.» — The New Encyclopædia Britannica (1976), Micropædia, bd. X, s. 126.

«Bibelfortolkere og teologer, et stadig stigende antall katolikker innbefattet, erkjenner at en ikke bør snakke om trinitarisme i Det nye testamente uten å ta betydelige forbehold. I tråd med dette erkjenner de som arbeider med dogmehistorie og systematisk teologi, at når en snakker om trinitarisme uten forbehold, har en beveget seg fra den perioden da kristendommen oppstod, til, la oss si, den siste fjerdedel av det fjerde århundre.» — New Catholic Encyclopedia (1967), bd. XIV, s. 295.

Sølibat for presteskapet

Pave Paul VI gav sin tilslutning til kravet om sølibat for presteskapet i sin encyklika Sacerdotalis Caelibatus (Det prestelige sølibat, 1967). Han innrømmet imidlertid at «Det nye testamente, som bevarer Kristi og apostlenes lære, . . . ikke åpent forlanger sølibat av vigslede Ordets tjenere . . . Jesus selv gjorde ikke sølibat til noen betingelse da han utvalgte de 12, og det gjorde heller ikke apostlene da de utvalgte dem som skulle lede de første kristne samfunn». — The Papal Encyclicals 1958—1981 (Falls Church, Virginia, 1981), s. 204.

1. Kor. 9: 5, EG: «Har kanskje ikke vi rett til å ta med en kristen kvinne på våre reiser [har vi ikke rett til å gifte oss med en troende kvinne, NAB], slik som de andre apostlene, og Herrens brødre, og Kefas?» («Kefas» er et arameisk navn som ble gitt til Peter; se Johannes 1: 42. Se også Markus 1: 29—31, hvor Simons, eller Peters, svigermor er omtalt.)

1. Tim. 3: 2, NKO: «En biskop [skal] være . . . en hustrus mann [han må bare ha vært gift én gang, EG].»

Før den kristne tid krevde buddhismen at dens prester og munker skulle leve i sølibat. (History of Sacerdotal Celibacy in the Christian Church, London 1932, fjerde rev. utg., Henry C. Lea, s. 6) Enda tidligere ble det krevd at de høyere presteordener i det babylonske presteskap skulle praktisere sølibat, ifølge The Two Babylons av A. Hislop. — (New York 1943) s. 219.

1. Tim. 4: 1—3, EG: «Ånden sier med klare ord at i de siste tider kommer noen til å falle fra troen og la seg forføre av falske lærdommer, inngitt av demoner . . . Det er folk som forbyr ekteskapet.»

Å være atskilt fra verden

Pave Paul VI sa i sin tale i FN i 1965: «Jordens folk vender seg til De forente nasjoner som det siste håp om å oppnå enighet og fred. Vi tillater oss her å gi uttrykk for deres og vår egen anerkjennelse i form av ærbødighet og håp.» — The Pope’s Visit (New York 1965), Time-Life Special Report, s. 26.

Joh. 15: 19, EG: «[Jesus Kristus sa:] Hørte dere verden til, da ville verden holde av det som jo var dens eget; men fordi dere ikke hører verden til, og jeg har valgt dere ut av verden, derfor legger verden dere for hat.»

Jak. 4: 4, EG: «Vet dere ikke at vennskap med verden betyr fiendskap med Gud?»

Bruk av krigsvåpen

Den katolske historikeren E. I. Watkin skriver: «Hvor smertelig det enn må være å innrømme det, kan vi ikke benekte eller ignorere det historiske faktum at biskopene konsekvent har støttet alle de kriger deres lands regjering har ført. Å benekte eller ignorere dette ville være falsk belæring og uærlig lojalitet. Jeg kjenner faktisk ikke et eneste tilfelle da presteskapet i et land har fordømt en krig som urettferdig . . . Uansett hva den offisielle teorien har gått ut på, har den regel de katolske biskopene har fulgt i krigstid, i praksis vært ’mitt land har alltid rett’.» — Morals and Missiles (London 1959), redigert av Charles S. Thompson, s. 57, 58.

Matt. 26: 52, EG: «Da sier Jesus: ’Stikk sverdet på plass igjen. For enhver som griper til sverd, faller for sverd.’»

1. Joh. 3: 10—12, EG: «Slik skjelnes Guds barn fra djevelens barn: Den som . . . ikke elsker sin bror — han er ikke av Gud. . . . vi skal elske hverandre, og ikke ligne Kain, som var et barn av den Onde og som drepte sin bror.»

Kan vi i lys av det foregående si at de som hevder at de er apostlenes etterfølgere, har lært det som Kristus og apostlene lærte, og handlet slik de gjorde?

Babylon den store

Definisjon: Den falske religions verdensrike, som omfatter alle religioner som har læresetninger og skikker som ikke er i overensstemmelse med den sanne tilbedelse av Jehova, den eneste sanne Gud. Etter vannflommen på Noahs tid fikk falsk religion sin begynnelse i Babel (som senere ble kalt Babylon). (1. Mos. 10: 8—10; 11: 4—9) Med tiden ble babylonske religiøse læresetninger og skikker spredt til mange land. Babylon den store ble derfor et passende navn på falsk religion som et hele.

Hvilke kjensgjerninger viser hva Babylon den store er?

Det kan ikke være den gamle byen Babylon det siktes til. Åpenbaringen, som omtaler Babylon den store, ble skrevet i slutten av det første århundre evt. og beskriver hvordan begivenhetene skulle utvikle seg helt fram til vår tid. The Encyclopedia Americana sier: «Byen [Babylon] ble inntatt av perserne under Kyros den store i 539 f.Kr. Senere planla Alexander den store å gjøre Babylon til