Hvordan du kan bli en ordinert Ordets tjener på Guds måte

EN BESØKENDE ville sannsynligvis ha blitt nysgjerrig — kanskje til og med forvirret — av det han hørte. Stedet var et av Jehovas vitners stevner. Det ble holdt en tale til en gruppe mennesker som skulle bli døpt. Overraskende nok sa taleren til disse dåpskandidatene: «At du befinner deg i denne gruppen av dåpskandidater, viser at du ønsker å bli en ordinert Ordets tjener for Riket.»

’Hvordan kan det ha seg?’ ville en besøkende ha spurt. ’Er ikke dåpen for mennesker som nylig har fått høre om kristendommen — og for spedbarn? Tar det ikke mange år med omfattende opplæring og utdannelse å bli en ordinert Ordets tjener?’ Kanskje du ville resonnere på en lignende måte. Men det vil overraske deg å se hva Bibelen i virkeligheten sier om dåp og ordinasjon.

Før noen kan bli døpt

For det første er ikke dåpen for slike som bare så vidt er blitt kjent med det kristne budskap. Bibelen viser i Apostlenes gjerninger 8: 12 at mennesker i det første århundre ble døpt når ’de trodde’. Matteus 28: 19 viser også at folk må bli «disipler» før de blir døpt. Hvordan blir man en ’troende’ eller en ’disippel’ (’en som er opplært’)? Gjennom grundig studium av Bibelen. På den måten lærer en person Jesus og Jehova Gud å kjenne. (Johannes 17: 3) Først når han har tilegnet seg slik kunnskap, er han i den situasjon at han kan tenke på å bli døpt. I det første århundre gav grunnfestede kristne slik veiledning til nyomvendte. — Apostlenes gjerninger 8: 31, 35, 36.

I Jehovas vitners menigheter i dag er det likeledes ordnet slik at interesserte enkeltpersoner kan få et gratis hjemmebibelstudium. En som har et mottagelig hjerte, vil gradvis verdsette det han lærer. Han blir tilskyndt til å dele sin nyfunne tro med andre. (Romerne 10: 8—10) Han begynner å komme regelmessig på kristne møter, hvor han tilegner seg enda mer bibelsk veiledning. (Hebreerne 10: 24, 25) Og så, etter at den nyinteresserte har gjort dette i uker og måneder, får han et ønske om å følge Bibelens råd i Romerne 12: 1: «Ved Guds barmhjertighet formaner jeg dere, brødre, til å bære legemet fram som et levende og hellig offer som er til Guds behag. Det skal være deres åndelige gudstjeneste.»

Kunnskap alene gjør imidlertid ikke noen skikket til å foreta en slik innvielse. En må også angre og ’vende om’. (Apostlenes gjerninger 3: 19) Hvorfor er det nødvendig? Noen har hatt en umoralsk livsstil før de lærte Guds normer å kjenne. Andre har vært sterkt engasjert i selviske gjøremål. Men for å kunne fremstille seg selv for Gud som et «hellig offer» må de vise at de angrer slike tidligere handlinger. De må angre at de har brukt sitt liv, sine krefter og evner til ubibelske gjøremål. En slik anger må også bli ledsaget av handlinger som passer for en som virkelig ’vender om’ eller forandrer sin kurs i livet.

For ytterligere å hjelpe den nye troende arrangerer de eldste møter med dem og bruker tid på å gjennomgå de grunnleggende læresetningene i Bibelen med dem. Dette forsikrer på den ene side de eldste om at den framtidige kristne har tilegnet seg nøyaktig kunnskap om Guds hensikter. Og på den annen side er gjennomgåelsen til stor hjelp for den nye. Når det er behov for det, kan enkelte spørsmål, som ikke er blitt forstått riktig, bli forklart.

Dåp blir vanligvis arrangert i tilknytning til et kretsstevne eller et områdestevne som Jehovas vitner har. Ved en slik anledning blir det holdt en poengtert tale til dåpskandidatene. De blir minnet om at dåpen ikke bare er et spørsmål om å slutte seg til en ny religion. Jesus sa: «Den som vil følge etter meg, må fornekte seg selv og ta sitt kors [sin torturpæl, NW] opp, og følge meg.» — Matteus 16: 24.

Dåpskandidatene blir videre minnet om dåpens dype betydning. Ordene i 1. Peter 3: 21 blir ofte lest: «Det som i sitt motbilde, dåpen, nå frelser dere. Dåpen er ingen renselse fra ytre urenhet, men en god samvittighets bekjennelse til Gud, i kraft av Jesu Kristi oppstandelse.» Peter sammenligner her dåpen med det Noah opplevde da han ble ført gjennom vannet i vannflommen. Mens vannet var dødbringende for de onde menneskene på jorden, var det livgivende for Noah. Han befant seg i sikkerhet i arken, som fløt på vannet. På lignende måte «frelser» dåpen de kristne fra denne onde verden. Når noen på grunnlag av tro på Jesu død og oppstandelse blir døpt, er en slik person på en måte i en ’frelst’ tilstand innfor Gud. Han blir ikke lenger betraktet som en del av denne onde slekt som er dømt til ødeleggelse. — Se Apostlenes gjerninger 2: 40.

Dåpen er derfor ikke et skritt som skal bli tatt som følge av en slik sterk følelsesmessig opplevelse som folk ofte har på religiøse vekkelsesmøter. Noe som understreker dette, er at før nye disipler blir dykket under vann, vil den Ordets tjener som holder dåpstalen, stille dem to ransakende spørsmål. Deres bekreftende svar er en ’offentlig kunngjøring’ av deres tro på gjenløsningen og av at de uforbeholdent har innviet seg til Jehova. (Romerne 10: 9, 10, NW) Nå er de rede til å bli døpt.

Ordinert som Ordets tjenere for Riket

Fullstendig neddykking i vann er et passende symbol på deres innvielse til Gud. Mens de er under vann, er det som om de har dødd fra sin tidligere kurs i livet. Når de kommer opp av vannet, er det som om de nå blir levende og kan følge en ny kurs ved å utføre en selvoppofrende tjeneste for Gud. — Jevnfør Romerne 6: 2—4.

Men hvordan er ordinasjon knyttet til dåpshandlingen? Legg merke til hva et teologisk oppslagsverk sier: «Ordinasjon vil si en persons utnevnelse eller utvelgelse til en religiøs tjenestestilling, enten det er med eller uten tilhørende seremonier.» (Uthevet av oss) Dette bekrefter at det ikke er nødvendig med en omfattende seremoni eller et ordinasjonsvitnemål for å bli en kristen Ordets tjener. — M’Clintock og Strongs Cyclopædia of Biblical, Theological, and Ecclesiastical Literature (1877), bind VII, side 411.

Men lærer Bibelen dette? Tenk på Jesus Kristus. Det er ikke noen tvil om hvorvidt han var den fremste Ordets tjener for Gud. Ble han ordinert ved en ordinasjonsseremoni før han begynte sitt forkynnelsesarbeid? Hadde han noe vitnemål som viste at han var en Ordets tjener? Tvert imot. Det var etter at han ganske enkelt var blitt døpt i vann, at Gud godkjente Jesus som sin Sønn og ordinerte ham som sin Ordets tjener. — Markus 1: 9—11; Lukas 4: 18—21.

Hva med de kristne i det første århundre? Det finnes ingen beretninger om prangende ordinasjoner av disse første kristne Ordets tjenere. Beretningen i Apostlenes gjerninger forteller gjentatte ganger om at troende ble døpt på en enkel måte. Etter dåpen tok de ivrig del i det offentlige forkynnelsesarbeidet. — Se Apostlenes gjerninger 2: 41—47; 8: 36—39; 22: 14—16.

Hvilket bevis hadde disse Ordets tjenere for at de var ordinert? Paulus sier i 2. Korinter 3: 1—3: «Begynner vi nå igjen å anbefale oss selv? Eller trenger kanskje vi anbefalingsbrev fra dere eller til dere, slik som visse andre? Nei, dere er selv vårt anbefalingsbrev, skrevet i våre hjerter, kjent og lest av alle mennesker. For dere fremtrer som et Kristi brev, blitt til ved vår tjeneste. Det er ikke skrevet med blekk, men med den levende Guds Ånd, ikke på tavler av stein, men i menneskers hjerter.» Virkningen av Guds ånd i hjertet til dem som ble undervist, frembrakte en ny kristen personlighet som kunne «leses» av alle som iakttok dem. Dette var et tilstrekkelig vitnesbyrd om at Gud virkelig hadde ordinert dem som deltok i undervisningen av disse nye disiplene.

Å anstrenge seg i tjenesten

På samme måte er det i dag. En Ordets tjener kjennes på sitt arbeid. Han ’anstrenger seg kraftig’ i sin tjeneste. (Lukas 13: 24, NW) Han ser på sin tjeneste som et stort privilegium han har fått av Gud. Han tar den ikke som en selvfølge. — 1. Timoteus 1: 12—16.

Forkynnelsen av Riket er hovedoppgaven til slike Ordets tjenere. De bør begrense alle andre beskjeftigelser, slik at de kan ’fullføre sin tjeneste’. (2. Timoteus 4: 2, 5) De må selvfølgelig dekke sine egne, så vel som sin families fysiske behov. De er imidlertid fornøyd med «mat og klær». De tillater ikke at personlige gjøremål eller personlige ønsker får hindre dem i å utføre tjenesten. (1. Timoteus 5: 8; 6: 7, 8; Filipperne 2: 20—22) De forvisser seg om «de viktigere ting». (Filipperne 1: 10, NW) De bestreber seg på å etterligne det fine eksempel Jesus Kristus var. Hans liv dreide seg om forkynnelsen av Riket. — Lukas 4: 43; Johannes 18: 36, 37.

Men en som blir døpt som en ordinert Ordets tjener, befinner seg i virkeligheten på de første stadiene i sin tjeneste for Gud. Det er sant at han har tilegnet seg kunnskap om Kristus Jesus og Jehova Gud. Han har også gjort mange forandringer i sitt liv, slik at hans tjeneste ikke skal bli spottet. (2. Korinter 6: 3) En kristen som nettopp er blitt døpt, må fremdeles gjøre mange fremskritt. Hans dåp, som innebærer at han blir ordinert, er bare en viktig milepæl i hans vekst som en kristen. (Filipperne 3: 16) Derfor må enhver ordinert Ordets tjener fortsette å bygge opp verdsettelse av åndelige ting i sitt hjerte. Han må sette av tid til personlig studium. Han bør benytte seg av alle de arrangementene som blir truffet for at menigheten skal samles. Han bør arbeide med å øke kvaliteten av sine bønner, noe som vil resultere i et nærere personlig forhold til Gud. — Lukas 6: 45; 1. Tessaloniker 5: 11; 1. Peter 4: 7.

Vi håper at disse tankene fra Bibelen har hjulpet deg til å forstå at en universitetseksamen ikke er et krav til dem som ønsker å være Ordets tjenere. Over tre millioner Jehovas vitner tjener trofast Gud som Ordets tjenere ved å forkynne de sannhetene som finnes i hans Ord. Vi vil oppfordre deg til å la en av dem hjelpe deg med å tilegne deg kunnskap fra Bibelen.

[Bilde på side 29]

Ifølge Bibelen blir en kristen Ordets tjener ordinert ved dåpen

Spørsmål fra leserne

◼ Er de kristne ifølge Johannes 15: 15 (NW) Jesu «slaver», eller er de hans «venner»?

Vi kan og bør være begge deler. For å forstå hvorfor kan vi merke oss hva Jesus sa til sine trofaste apostler den siste kvelden han var sammen med dem:

«Ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for sine venner. Dere er mine venner hvis dere gjør det jeg befaler dere. Jeg kaller dere ikke lenger tjenere [slaver, NW], for tjeneren [en slave, NW] vet ikke hva hans herre gjør. Jeg kaller dere venner, for jeg har sagt dere alt jeg har hørt av min Far.» — Johannes 15: 13—15.

Hva mente Jesus med at hans trofaste disipler var slaver? Han mente ikke slaver i den betydning at alle Adams etterkommere er født ufullkomne og dermed solgt til synden eller er slaver under den. (Johannes 8: 34; Romerne 5: 18, 19; 6: 16; 7: 14) Apostlene var i likhet med de kristne etter dem, en gang slaver på den måten, men Jesu offer ville tilveiebringe det middel som kunne utfri dem eller sette dem fri. (1. Peter 1: 18, 19; Galaterne 4: 5) Men de ble allikevel ikke helt fri. Apostelen Paulus skrev nemlig senere at de var «kjøpt» med Jesu blod, slik at de ble slaver av Gud og av Kristus. — 1. Korinter 6: 20; 7: 22, 23.

Jesus mente ikke i Johannes 15: 15 at de trofaste apostlene, som kort tid etter skulle få den hellige ånd og bli salvede kristne, ikke lenger var slaver. (Jevnfør Johannes 15: 20, NW.) Det å være slave av Gud gjennom Kristus er selvfølgelig ikke tyngende eller drepende. Det er gledebringende og livreddende. (2. Timoteus 4: 8; Titus 1: 1, 2, NW) En kristen som med glede tar imot verdien av Kristi blod og blir en Guds slave, vil bare dø for alltid dersom han senere forkaster Jesu offer og igjen blir slave under synden. (Galaterne 1: 10, NW; 4: 8, 9; Hebreerne 6: 4—6) Jesu disipler ville derfor fortsatt være slaver av Gud og av Kristus, men de var mer enn bare slaver. Hvorfor?

Jesus og apostlene var klar over at en slave, som vanligvis har et kjølig eller formelt forhold til sin herre, ’ikke vet hva hans herre gjør’. En menneskelig herre ville vanligvis ikke konferere med en kjøpt slave, og han ville heller ikke dele sine innerste tanker og følelser med ham.

Vi skjønner imidlertid av Jesu ord at det var annerledes med apostlene. Han sa: «Jeg kaller dere venner, for jeg har sagt dere alt jeg har hørt av min Far.» (Johannes 15: 15) Ja, slik det er vanlig blant nære venner, åpenbarte Jesus for dem detaljer og forståelser som før hadde vært hemmelige. (Matteus 13: 10—12; 1. Korinter 2: 14—16) Selv om apostlene fremdeles var tjenere eller slaver av Gud gjennom Jesus, hadde de fortrolig samfunn med ham som hans betrodde venner. (Jevnfør Salme 25: 14.) Slik kan og bør det være med oss også. Hvilket privilegium er det ikke å ha Herrer i himmelen som behandler oss som betrodde, respekterte og fortrolige venner!