Jehovas vitners årbok 1988

HAN var bare 33 år gammel da livet hans fikk en brå slutt ved at han ble henrettet. Men 1900 år senere er hans budskap fortsatt levende! Hans navn var Jesus Kristus. Mindre enn tre dager før hans grusomme død, mens han satt i en olivenlund på en høyde med utsikt over Jerusalem, kom han med en profeti som går i oppfyllelse i dag. Denne oppfyllelsen stiller alle som lever, overfor et valg mellom liv og død. Han forutsa at det «gode budskap» om Guds rike skulle forkynnes på hele den bebodde jord. — Matt. 24: 14, NW.

De som tar imot dette gode budskap i dag, vil oppnå evig liv; de som forkaster det, vil lide en evig død. (Åp. 14: 6, 7) De som ønsker å leve, må i likhet med Josva i gammel tid velge å tjene Jehova. (Jos. 24: 15, NW) Guds rikes interesser må komme på førsteplassen i deres liv. (Matt. 6: 33) Men hvordan skulle dette viktige budskapet utbres?

De instruksene Jesus gav sine etterfølgere, var enkle og direkte: De skulle forkynne og undervise. Han ville at hans disipler skulle følge hans eksempel. (Matt. 4: 23; 9: 35) De skulle forkynne det gode budskap om Guds rike; forkynnelsen av Riket under den hellige ånds ledelse skulle bli livsnerven i den sanne kristendom. Oppfyllelsen av Matteus 24: 14 har brakt budskapet om Guds rike helt til jordens ender.

Hvem er det som utfører dette storslåtte arbeidet i dag? Jehovas vitner. Vår forkynnelse av Riket i over 100 år taler for seg selv. Vi følger samme mønster og bruker samme tema i vår forkynnelse og undervisning som Kristi disipler i det første århundre gjorde. Vår siste rapport viser at vi ikke har trappet ned dette arbeidet.

’DU GJØR GLEDEN STOR’

Jehovas vitner høster med stor glede. Som det blir uttrykt i Jesaja 9: 3: «Du lar dem juble høyt og gjør gleden stor. De gleder seg for ditt åsyn som en gleder seg i kornhøsten, som en jubler når hærfang skiftes.» Vi gleder oss over at Jehova har velsignet vårt undervisningsarbeid med flere Rikets arbeidere, og at han har gitt oss de redskaper vi trenger for å hjelpe dem. Følgende rapport gir oss spesielt god grunn til å juble!

I forrige tjenesteår var det et månedlig gjennomsnitt på 3 237 751 Jehovas vitner som deltok aktivt i forkynnelsen, og høydepunktet var på 3 395 612. På ett år brukte vi det bemerkelsesverdige antall av 739 019 286 timer — som tilsvarer 84 000 år — i forkynnelsen av Riket!

Jehovas vitner er også lærere. Hva er hensikten med kristen undervisning? Å gjøre døpte disipler av Kristus. (Matt. 28: 19, 20) Og siden Jesus Kristus tilbad Jehova, må også hans disipler bli tilbedere av Ham.

I tjenesteåret 1987 ble 230 843 døpt som Jehovas vitner og disipler av Jesus Kristus. Det er store muligheter for å gjøre flere disipler, for vi ledet gjennomsnittlig 3 005 048 bibelstudier i måneden. La oss nå ganske kort se på noen av de teokratiske høydepunktene verden over som også vil gjøre vår glede stor.

Forrige tjenesteår brakte enestående resultater i Frankrike, som oppnådde følgende høydepunkter i mai: 96 954 forkynnere — deriblant 10 180 hjelpepionerer og 3411 alminnelige pionerer. Det var det 22. høydepunkt på rad i antall alminnelige pionerer. I mai var rundt 15 prosent av alle forkynnerne opptatt i en eller annen form for heltidstjeneste. Den samme måneden brukte forkynnerne gjennomsnittlig 12,9 timer i tjenesten og nådde et høydepunkt på 65 806 bibelstudier.

Portugal ble forrige tjenesteår velsignet med nye høydepunkter i antall forkynnere i alle de landene og territoriene hvor det portugisiske avdelingskontor fører tilsyn med forkynnelsen av Riket. Portugal alene hadde sju høydepunkter i antall forkynnere og kom over 32 000 for første gang. En bemerkelsesverdig utvikling er at antall hjemmebibelstudier som nå blir ledet, er høyere enn antall forkynnere i fem av de landene og territoriene som rapporterer til dette avdelingskontoret. Det er enestående utsikter til en rik høst!

«Vi er takknemlig mot Jehova for at vi kunne få enda et år med stor virksomhet,» sier avdelingskontoret i Japan. I løpet av tjenesteåret ble det opprettet 125 nye menigheter i Japan. Antall forkynnere av Riket økte til 120 722 i august — det 104. høydepunkt på rad. Det som var mest oppmuntrende, var antall bibelstudier. I juni ble det ledet 166 277 studier, og det var en økning på 14 prosent i forhold til fjorårets gjennomsnitt. Den nye brosjyren «Se, jeg gjør alle ting nye» viste seg å være et svært effektivt hjelpemiddel i Japan i arbeidet med å foreta gjenbesøk og opprette hjemmebibelstudier.

I mai, den måneden det ble utført et militærkupp i Fiji, hadde dette landet sitt 29. høydepunkt i antall forkynnere på rad. I juni ble det nådd enda et nytt høydepunkt, og da var det over 1300 forkynnere ute i felttjenesten. «Alt det dere har sagt, slår til,» sa en politiinspektør til et Jehovas vitne. «Hvis alle i dette landet var Jehovas vitner, ville vi ikke ha hatt disse nasjonale urolighetene.»

For første gang hadde Australia over 45 000 forkynnere, og nesten hver måned ble det nådd et nytt høydepunkt i antall alminnelige pionerer. Forkynnerne var ivrige i felttjenesten, særlig i april, da det gjennomsnittlige timeantallet var 12,1.

Siden 1947 har innvandringen representert nærmere 40 prosent av Australias befolkningsøkning. De aller fleste innvandrerne har kommet fra de europeiske landene Storbritannia, Irland, Italia, Jugoslavia, Hellas, Vest-Tyskland, Nederland og Polen. På grunn av denne tilstrømningen er det blitt opprettet 58 fremmedspråklige menigheter og 39 grupper. De gleder seg over å ha regelmessige møter og dessuten kretsstevner og områdestevner på 20 forskjellige språk.

I den senere tid er det mange flyktninger fra Vietnam, Laos, Kampuchea, Thailand og andre land i Sørøst-Asia som har strømmet til Australia. Størstedelen av disse menneskene har opplevd svært mye vondt og lidd mangel. Nå som de bor i mer stabile omgivelser, er det mange av dem som reagerer positivt på det gode budskap. I Sydney er det for eksempel en menighet på 124 forkynnere og 24 pionerer som har en stor asiatisk befolkning i sitt distrikt. Denne menigheten gleder seg over sine 220 bibelstudier. Avdelingskontoret sier: «Ja, en stor skare av alle nasjoner blir samlet inn for å få overleve!»

I et land i Afrika hvor Jehovas vitners arbeid har vært forbudt i cirka 20 år, er det blitt opprettet 17 nye menigheter det siste tjenesteåret. Menighetene oppnådde en 18 prosents økning i det gjennomsnittlige antall hjelpepionerer. Hva har disse iherdige hjelpepionerene oppnådd? Flere bibelstudier blir ledet — en økning på 22 prosent!

Zambia nådde et nytt høydepunkt i antall forkynnere i april — 67 144, og det er 16,5 prosent flere enn forrige års gjennomsnitt. Det er også mange flere som tar del i pionertjenesten. Antall alminnelige pionerer økte med 13,5 prosent og hjelpepionerer med 20,5 prosent sammenlignet med året før. I løpet av året registrerte avdelingskontoret menighet nummer 1715, og det betyr at landet hadde fått 93 nye menigheter siden tjenesteåret 1987 begynte.

En pioner som bor i Copperbelt i Zambia, fant en ny måte å gjøre det gode budskap tiltalende for andre på. Han sier: «Jeg har bestandig prøvd å snakke med kollegaen min om det gode budskap om Riket, men han har blankt avslått å ta imot litteratur eller blad. En dag tok jeg med den fine kalenderen vår på jobben og viste den til ham i lunsjpausen. Mannen utbrøt: ’For en fin kalender!’ Han ble så imponert at han til og med tok imot tilbudet om et bibelstudium, og nå gjør han fine fremskritt i åndelig henseende.»

Årets høydepunkt i Burkina Faso var at det ble bestemt at man skulle gjøre mer bruk av det lokale språket moore når man underviste i menigheten. Siden februar har man oversatt utvalgte studieartikler i Vakttårnet og utgitt dem i en månedlig utgave. Senere gikk man også i gang med å oversette Vår tjeneste for Riket. Ni av de fransktalende menighetene begynte med glede å holde møtene sine på moore.

BLADENE EN HJELP I FORKYNNELSESARBEIDET

Forkynnerne i Liberia har et månedlig gjennomsnitt på 15,4 timer i felttjenesten, noe som resulterte i et bemerkelsesverdig høydepunkt i antall blad levert. «I og med at 17 630 blad ble levert, ble det spredt flere blad til befolkningen enn i noen måned siden mars i 1972,» skriver avdelingskontoret. «Det at bladene blir trykt i fire farger og er så tiltalende, har uten tvil stimulert bladarbeidet i dette landet. Forkynnerne erfarer at beholdningen deres tar slutt innen få dager etter at de har mottatt de nye numrene. Folk kommer ofte bort til forkynnerne på gaten og spør: ’Har du noen av ’biblene’ som jeg kan få?’ — og mener med det Vakttårnet og Våkn opp!»

«Siden bladene begynte å bli trykt i fire farger i april 1987, har mange forkynnere økt bladleveringene sine enormt,» rapporterer avdelingskontoret i Zimbabwe. Etter å ha mottatt en av de første utgavene av disse bladene i fire farger skrev en bror som bor på landet: «Jeg tok med meg en forsyning og stod ved et butikksenter for å tilby bladene til forbipasserende. Noen få tok imot dem. Da de drog hjem, viste de bladene til naboene sine, og snart var det et stort oppbud av folk fra nabolaget som ville ha bladene. Forsyningen min var borte på noen minutter.»

Etter å ha studert en av artiklene om forkynnelse ved hjelp av bladene i Vakttårnet for 1. mars 1987 bestemte to brødre i en menighet i Elfenbeinskysten seg for å prøve noen av forslagene på vei hjem fra Rikets sal. De begynte entusiastisk å tilby bladene til alle de møtte langs veien. Da de kom hjem, hadde de levert 20 blad.

Noen forkynnere tar i bruk nye fremgangsmåter for å tegne abonnementer. I Argentina bestemte en bror seg for å ta med seg sin innbundne årgang av Våkn opp! til den han studerte Bibelen sammen med, for å vise ham de forskjellige emnene som blir behandlet i løpet av et år. Mannen ble imponert over all den informasjonen som fantes der. Han hadde akkurat kjøpt noen bøker som tok for seg noen av de samme emnene, og de hadde kostet ham cirka 170 kroner. Nå kunne han skaffe seg lignende opplysninger gjennom et års abonnement på vårt blad for bare kr. 35,00. Det er kanskje unødvendig å si at mannen abonnerte på bladet.

UVANLIG MANGE TIL STEDE VED MINNEHØYTIDEN

Den 12. april 1987, på mindre enn den tiden det tar jorden å dreie seg om sin egen akse, var 8 965 221 Jehovas vitner og deres venner, som taler over 160 språk, samlet i 210 land for å feire Herrens aftensmåltid. Selskapet Vakttårnets avdelingskontorer har sendt inn noen interessante rapporter.

Det var 58 933 til stede ved feiringen av minnehøytiden i El Salvador. Siden høydepunktet i antall forkynnere det året var på 16 041, et høydepunkt som ble nådd i mai måned, er det fortsatt mye arbeid som må utføres der. I nabolandet til El Salvador, Belize, var det også usedvanlig mange til stede på minnehøytiden. Det var i alt samlet 3928, og det er fem ganger så mange som antall forkynnere! Dette betyr at én av hver 44. innbygger i landet var til stede.

I Zambia var det 381 129 til stede på minnehøytiden — 16 prosent flere enn året før. I dette landet, som har 67 144 forkynnere, er det virkelig mange som ønsker åndelig hjelp. I Hongkong var det 3583 som overvar minnehøytiden, i Belgia var det 45 466 til stede, og i Frankrike var det 198 797 som kom sammen ved denne anledningen. I alle disse tre landene var det dobbelt så mange til stede som det var forkynnere. I USA var det over 86 000 flere som overvar minnehøytiden dette året, enn året før. Til sammen var det 1 778 066 til stede. I Mexico, som hadde et høydepunkt på 222 168 forkynnere, var det hele 957 081 til stede på minnehøytiden!

PIONERTJENESTESKOLEN

Ettersom det begynte over 44 000 nye pionerer, har pionertjenesteskolen ingen problemer med å få nye elever. Etter at skolen har vært i virksomhet i ti år, er den enda mer effektiv når det gjelder å lære opp heltidsforkynnere. En 74 år gammel søster i Guyana som er enke, sa: «Selv om jeg var syk akkurat da, hadde jeg det privilegium å få gjennomgå pionertjenesteskolen.» Det var imidlertid en kamp for henne å være til stede. «Fordi jeg knapt kunne gå,» forteller hun, «kom læreren på skolen og hentet meg hver morgen, og så kjørte han meg hjem hver ettermiddag. På grunn av den oppmuntringen pionertjenesteskolen gav meg, er jeg nå i stand til å utføre mye mer i tjenesten.»

Pionertjenesteskolen gir praktiske råd om hvordan en kan hjelpe dem en studerer med, til å gjøre fremskritt med tanke på dåpen. En annen pioner fra Guyana sa: «Før jeg begynte på pionertjenesteskolen, studerte jeg Bibelen med en som ikke kunne komme på møtene. Hva var det som hindret henne? Hun var alltid for opptatt med husarbeid. Etter å ha lært på skolen hvordan en skal vise andre mer personlig interesse, prøvde jeg å praktisere det jeg lærte. På det neste studiet gav jeg henne et råd som gav gode resultater. Stadige besøk av venner og slektninger hindret henne i å fullføre sine daglige sysler, så jeg foreslo at hun kunne spørre dem om de ville hjelpe henne med noe av husarbeidet. Nå har hun tid ikke bare til å gå på møter, men også til å ta del i felttjenesten.»

I Libanon var desember 1986 den måneden da det første kurset ved pionertjenesteskolen ble holdt siden 1978. «Vi har ikke hatt mange nok til en klasse,» sier avdelingskontoret. «Men med Jehovas velsignelse spredte pionerånden seg så raskt at vi fikk nok kvalifiserte pionerer til å fylle en klasse.»

En pioner som satte pris på å være med på skolen i Zambia, skrev: «Jeg har gått igjennom pionerboken tre ganger hvert år siden jeg var på skolen, og har forbedret min tjeneste veldig.»

OMRÅDESTEVNET MED TEMAET «STOL PÅ JEHOVA»

Etter hvert som spenningen i verden tiltar, blir framtiden dyster for stadig flere. Hvorfor? Fordi de setter sin lit til slike ting som sin rikdom, sin visdom, sin makt eller sine politiske ledere. (Luk. 21: 25—28) Men Jehovas vitner har et annet syn. Vi ser framtiden tillitsfullt i møte fordi vi ’stoler på Jehova av hele vårt hjerte og ikke setter vår lit til vårt vett’. (Ordsp. 3: 5) Det var derfor på sin plass at serien med de tredagers områdestevnene som begynte i juni 1987, skulle fremheve temaet «Stol på Jehova».

På de 24 stevnene som ble holdt i Vest-Tyskland, ble det nådd et nytt høydepunkt i antall til stede — 159 361. Dette var 8500 flere enn i noe tidligere år. Antall døpte, 1455, var også et nytt høydepunkt for sommerstevnenes vedkommende.

Avdelingskontoret i USA rapporterer: «Vi ble oppmuntret over å se at 1 288 313 var til stede ved de 123 områdestevnene med temaet ’Stol på Jehova’. Litt over én prosent av dem som var til stede, 13 562, ble døpt. Dette er første gang på fem år at antall døpte utgjør over én prosent.»

I noen deler av verden begynte rekken av områdestevner med temaet «Stol på Jehova» i slutten av tjenesteåret 1986 og fortsatte i tjenesteåret 1987. Det var tilfellet i Panama og Ghana.

Brødrene i Panama hadde et problem. Kunne stevnene bli holdt trass i at det var store politiske uroligheter i landet? Det så ikke lovende ut.

Folk hadde satt i verk streiker og demonstrasjoner, og myndighetene hadde sendt ut opprørspolitistyrker for å spre dem ved hjelp av tåregass. Den katolske kirke ble beskyldt for å ha brukt sine prekestoler til å oppildne sognebarna til å protestere. Et regjeringsorgan hadde for eksempel et førstesideoppslag der det beskyldte erkebiskopen for å trosse myndighetene og oppmuntre folket til å gjøre opprør. Nederst på siden stod det med store bokstaver: «’Religion i politikken — er det etter Guds vilje?’ (Se side 4.)» På side 4 i denne avisen var det en artikkel med denne tittelen som var hentet fra bladet Våkn opp! for 22. april 1987. Den inneholdt også et bilde av en geistlig som håndhilser på nazidiktatoren Adolf Hitler.

«Avisartikkelen var tydeligvis trykt for å vise kontrasten mellom vår holdning og den katolske kirkes,» skriver avdelingskontoret i Panama. «Som følge av dette fikk vi holde våre områdestevner til tross for at det ikke ble gitt tillatelse til å holde politiske møter i offentlige møtelokaler under de politiske urolighetene. På områdestevnene var det til sammen mer enn 10 000 til stede.»

De som tjener i utvalget ved avdelingskontoret i Ghana, ønsket at det skulle avlegges et grundig vitnesbyrd i de ledige distriktene i de nordlige delene av landet. Brødre og søstre som bodde sør i landet, ble derfor oppmuntret til å overvære områdestevnet «Stol på Jehova» som skulle holdes i Tamale, en by nord i landet. Responsen var over all forventning!

«Vi regnet med at omkring tusen ville komme, og vi tenkte at en del av dem ville reise på egen hånd,» rapporterte avdelingskontoret. «Vi skrev derfor til et busselskap og bad om ti 70-seters busser. Men da påmeldingsblankettene kom tilbake fra menighetene, hadde over 3000 bestemt seg for å overvære stevnet i Tamale! Hvordan skulle vi finne nok busser til å frakte alle disse til stevnestedet?»

Det er dårlig med transportmidler i Ghana, og mesteparten av den 640 kilometer lange veien fra havnebyen Accra i sør, hvor avdelingskontoret ligger, og til Tamale er i en elendig forfatning. Busselskapene er derfor lite villige til å ta på seg slike oppdrag. Men to selskaper var villige til å leie ut til sammen 28 busser til avdelingskontoret. Det var imidlertid behov for fire busser til.

«Departementet for handel og turisme hadde importert fire luksusbusser med klimaanlegg i den hensikt å fremme turismen i Ghana,» sier rapporten. «Departementet hadde imidlertid nektet å leie bussene ut til gruppereiser. Vi søkte om å få leie disse bussene. Det så håpløst ut i begynnelsen. Til slutt, kvelden før den onsdagsmorgenen da vi skulle reise, undertegnet ministeren brevet og overlot bussene til oss. Reiselederen på ministerens kontor sa til kollegene sine da han så ministeren undertegne brevet: ’Jehova er i virksomhet!’»

Brødrene drog av gårde med familiene sine i en kolonne som bestod av 32 busser. Bare synet av kolonnen var et stort vitnesbyrd langs hele veien til Tamale. Ingen annen gruppe hadde transportert så mange mennesker på en gang. Folk som bodde langs veien, var opprømte og snakket om alt det fantastiske Jehovas vitner kan utrette.

I tillegg hadde den utgaven av Vår tjeneste for Riket som kommer ut i Ghana, oppmuntret brødrene som reiste til Tamale, til å ha som mål å bruke minst én time hver dag i tjenesten på feltet, enten før eller etter stevneprogrammet. Klokken sju en morgen ringte to brødre på i det huset hvor tre medlemmer av utvalget ved avdelingskontoret som var på stevnet, bodde. De sa: «Brødre, vi arbeider i dette strøket, og vi har sluppet opp for litteratur. Har dere noe vi kan bruke, slik at vi kan fortsette?»

Tamale, som hovedsakelig er en muslimsk by med en befolkning på 146 000, ble grundig gjennomarbeidet fra dør til dør. Det ble til og med startet bibelstudier. Det høyeste antall til stede ved stevnet var 4220, og det viser at mange interesserte fra byen overvar programmet. Rapporten fra avdelingskontoret avslutter med å si: «Vi håper virkelig at de to menighetene i Tamale vil utføre et godt arbeid ved å vanne den sæden som ble sådd så rikelig, og at Jehova i sin tid vil la det vokse.» — 1. Kor. 3: 6.

’KRONING MED GODE GAVER’ GIR ØKNING

«Du kroner året med gode gaver,» skrev salmisten. (Sal. 65: 12) Brødrenes anstrengelser i felttjenesten ble ’kronet’ med en økning som har gjort det nødvendig å bygge flere Rikets saler og utvide avdelingskontorer. Her følger noen få eksempler:

Etter et nytt år med stor aktivitet bak seg ser Mexico fram til et spennende tjenesteår i 1988. Det går fint framover med byggingen av et nytt Betel-kompleks med 126 rom. Det er også blitt oppført et stort tilbygg til det allerede eksisterende trykkeriet. Og avdelingskontoret i Mexico er det første avdelingskontor som installerer to nye presser som trykker med fire farger, og to bokgater samtidig. Vi regner med at alle disse prosjektene vil bli fullført i løpet av det nye tjenesteåret.

I Portugal er byggingen av det nye Betel-hjemmet fortsatt den viktigste delen av byggeprogrammet. Ifølge rapporten fra avdelingskontoret «er alle kostnadene i forbindelse med byggingen til dags dato dekket av lokale bidrag». Dette innbefattet mange verdifulle personlige eiendeler. Det er også blitt gitt alle slags byggematerialer, så vel som griser, kyllinger, sauer og ender.

For noen år siden betraktet man en økning på 15 nye menigheter i året som et godt resultat i Colombia. Nå mottok tjenesteavdelingen på én dag 13 søknader om å få opprette nye menigheter bare i kystbyen Barranquilla! I løpet av det tjenesteåret som gikk, ble det opprettet 143 nye menigheter i landet.

For 30 år siden var byen Medellín kjent for å være sentret for katolisismen i Colombia, og landet skrøt av at 99 prosent av befolkningen var katolikker. På grunn av det moralske forfallet og narkotikaomsetningen og fordi befolkningen er blitt mindre troende, er Medellín nå en av de mest utrygge byene i landet. Disse forandringene har fått mange oppriktige mennesker til å reagere positivt på forkynnelsen av det gode budskap. Det er nå 35 menigheter i Medellín og omegn. «Denne økningen har skapt en ’nødssituasjon’ når det gjelder Rikets saler,» rapporterer avdelingskontoret. Det brødrene gjorde i den lille byen Segovia, som ligger like ved Medellín, viser hvordan de var villige til å takle denne nødssituasjonen.

Områdetilsynsmannen skrev: «I Segovia er det 32 forkynnere. Av dem er det 17 hardt arbeidende søstre. For et år siden kjøpte denne lille gruppen en tomt, begynte å lage sine egne byggeblokker i betong og samlet sammen andre materialer som en må ha for å kunne bygge en Rikets sal. Kretstilsynsmannen hadde vært på besøk like etter at de hadde kjøpt tomten. Hvor overrasket ble han ikke da han kom tilbake fem måneder senere og fikk se at salen var ferdig! Hele arbeidet ble utført på lørdagene, søndagene og om kveldene.» Salen er så stor at den til og med kan brukes til mindre kretsstevner. Det var 263 til stede ved det første stevnet som ble holdt der, og fem ble døpt.

Et vulkanutbrudd etterfulgt av et dødbringende leirskred ødela Armero i Colombia og området omkring denne byen. Vår verdensomfattende organisasjon hjalp villig til. Etter at den hadde dekket de overlevendes fysiske behov, gav det styrende råd sitt samtykke til at avdelingskontoret kunne bruke resten av midlene til å ta seg av brødrenes åndelige interesser. Derfor ble det bygd hensiktsmessige Rikets saler i det området som ble rammet av vulkanutbruddet, slik at den bibelske undervisning kunne fortsette uavbrutt.

Menigheten i La Dorada var en av tre menigheter som fikk hjelp fra andre land til å bygge en ny Rikets sal. Siden det bare var seks døpte brødre i den menigheten, ble en stor del av byggearbeidet utført av søstre og interesserte. De fikk imidlertid hjelp av en gruppe brødre fra Bogotá. Og La Dorada fikk en ny Rikets sal på mindre enn en uke. De begynte å bygge en torsdag, og den påfølgende mandagen hadde de sitt første møte med 200 til stede. Det ble også planlagt å bygge nye saler i Mariquita og Lérida. Mange av de colombianerne som overlevde det ødeleggende leirskredet, søker nå sannhetens forfriskende vann.

For å kunne ta hånd om en stor mengde av tilbedere i Argentina ble det i løpet av tjenesteåret opprettet 121 menigheter — et gjennomsnitt på ti menigheter i måneden. Mange steder er salene for små, og andre steder bruker fire—fem menigheter samme sal. Avdelingskontoret har opprettet et Rikets sal-fond, og det vil snart begynne å låne ut penger til bygging av nye saler. Det blir nå truffet spesielle tiltak for å bruke menighetenes arbeidskraft og bidrag, slik at man kan gjøre ferdig en del Rikets saler og så begynne å bygge nye.

Avdelingskontoret i Sri Lanka registrerte tre nye menigheter i det tjenesteåret som gikk, en av dem i det politisk urolige området i nord. Fem menigheter har bygd sine egne Rikets saler. Den som ble bygd i Chilaw, ble fullført med hjelp av brødre fra Vest-Tyskland.

En kretstilsynsmann i Kerala i India rapporterer at to menigheter nylig bygde sine egne Rikets saler. En av dem har sitteplasser til 120 mennesker. I løpet av det første året økte møtedeltagelsen så kraftig at menigheten må holde møtene to ganger til forskjellige tider.

Å skaffe Rikets saler er et problem i Taiwan, ettersom det er vanskelig for menighetene å få leie passende lokaler, særlig i byene. Når de har funnet et sted, setter verten ofte leien så mye opp etter det første året at brødrene må flytte. I løpet av et års tid har åtte menigheter — 38 prosent av alle menighetene — enten flyttet inn i nye Rikets saler eller begynt å erverve seg egne bygninger. Menigheter i større byer kjøper flere tilstøtende leiligheter i samme etasje i en bygning og ominnreder dem til en Rikets sal.

I USA hadde antall menigheter økt med 211 ved slutten av dette tjenesteåret. Det er et gjennomsnitt på fire nye menigheter hver uke. Denne økningen krever flere Rikets saler. Fram til desember 1987 hadde Selskapets Rikets sal-fond lånt ut penger til 387 Rikets saler. I løpet av det tjenesteåret som gikk, drog 108 saler nytte av dette fondet.

HURTIGBYGDE RIKETS SALER FINNES OVERALT

Det var i De forente stater man fikk ideen til å bygge Rikets saler ferdig til bruk på bare noen få dager. Ideen ble satt ut i livet, og i løpet av det siste tiåret er byggingen blitt bedre organisert. Ideen har siden båret frukt rundt om i verden, også i 1987. I dagene 26.—28. juni 1987 bygde for eksempel Jehovas vitner i New Zealand landets første hurtigbygde Rikets sal i Cambridge i North Island. Og det vakte oppmerksomhet.

«Nærmest et mirakel» lød overskriften på førstesiden i lokalavisen Cambridge Edition. I selve artikkelen stod det: «På fredag så det ut som om hele verden hadde flyttet inn i Arnold Street. Opptil 800 Jehovas vitner fra hele North Island strømmet til en eiendom og gikk i gang med et arbeid som nærmest var et mirakel. De satte seg fore å bygge en fullt ferdig Rikets sal med hageanlegg på to og en halv dag. Og det gjorde de! Det mest forbløffende ved arbeidet var kanskje den måten det ble organisert på, og det at det gikk så rolig og fredelig for seg.»

En gruppe på 13 forkynnere holdt møter i San Pedro i Ambergris Cay i Belize hvor det var 30—40 til stede. Men de hadde ingen Rikets sal. De kom sammen på det flate taket på huset til en bror. Derfor bestemte de seg for å gå i gang med å bygge en hurtigbygd Rikets sal. Men det lå hindringer i veien. Ettersom de bor på en isolert øy omkring 60 kilometer fra Belize City, måtte de transportere alle materialene til Rikets sal til øya. Det var aldri før blitt gjennomført et slikt prosjekt i Belize. De planla å bruke holdbare tresorter fra Belize, men de er svært harde, så det måtte bores hull før byggeelementene kunne spikres sammen. Alle som skulle være med på arbeidet, måtte komme over med båt eller med fly. Jehovas velsignelse var tydelig, for salen ble bygd, og det var 247 til stede ved innvielsen.

Danmarks første hurtigbygde Rikets sal ble bygd i september 1986. Aviser, radio og fjernsyn hadde fordelaktige reportasjer fra begivenheten. Siden da er året blitt ’kronet med godhet’ ved at enda sju hurtigbygde Rikets saler er blitt oppført.

I Nederland trodde man lenge at hurtigbygde Rikets saler ikke kunne oppføres der i landet på grunn av myndighetenes lover og bestemmelser. Men myndighetenes samarbeidsvilje og brødrenes villighet gjorde byggingen av landets første hurtigbygde Rikets sal til en stor suksess. Det førte til at det ble vakt mye interesse for Rikets budskap der i landet.

I løpet av det tjenesteåret som gikk, var 12 av de 20 menighetene i Luxembourg engasjert i arbeid med å utvide Rikets saler eller bygge nye saler. Disse utgjør 60 prosent av landets menigheter. Belgia, som ligger like nord for Luxembourg, har til nå to team som har oppført seks hurtigbygde Rikets saler, og som har flere prosjekter på gang. Dette gir virkelig grunn til glede!

I Canada, hvor det også er vekst, ble det bygd 11 Rikets saler i løpet av året. Til nå har Canada til sammen 120 hurtigbygde Rikets saler. Ni av disse er doble saler. En ny stevnehall er under oppføring i Montreal, og det var planlagt at den skulle tas i bruk i slutten av 1987. Canada har nå åtte stevnehaller.

Forbundsrepublikken Tyskland har 11 byggekomiteer. I det siste tjenesteåret ble det bygd 19 hurtigbygde Rikets saler. Og ytterligere 62 Rikets saler er blitt bygd eller er under bygging. Jehova har kronet dette tjenesteåret ikke bare med en rask oppføring av 81 Rikets saler, men også med innvielsen av den niende stevnehallen. Derfor kan alle kretsene i Forbundsrepublikken Tyskland holde sine stevner i fine stevnehaller. Disse stevnehallene blir også brukt til fremmedspråklige områdestevner.

Storbritannia har nå fem stevnehaller, som betjener 75 prosent av Rikets forkynnere i landet.

Det siste tjenesteåret brakte nye høydepunkter i antall forkynnere blant Jehovas folk her i Norge. Men denne veksten har skapt et stort behov for Rikets saler. «Fram til nå har vi fullført 25 hurtigbygde Rikets saler, noe som har vakt pressens og offentlighetens interesse,» forteller avdelingskontoret. I Fredrikstad gikk brødrene opp på kommunekontoret for å få ordnet med noe i forbindelse med byggingen. Før de gikk igjen, fortalte de at de planla å bygge salen på tre dager. Da brødrene gikk ned trappen, hørte de et latterbrøl fra kontoret. Personalet kunne ikke tro at det var mulig å bygge en så stor bygning på bare tre dager.

Arbeidet på salen gikk enda raskere framover enn planlagt. Fredag middag var taket på, og murerne var halvferdig med arbeidet sitt. Da kom en av dem som hadde ledd, kjørende forbi, og han så hva som skjedde. Han skyndte seg tilbake til kontoret og sa: «Vet dere — de klarer det!»

Alle på kontoret følte seg litt forlegne og var enige om at de burde be om unnskyldning på en eller annen måte. En av dem ledet et musikkorps som bestod av medlemmer av personalet på kommunekontoret. Han foreslo at de om lørdagen skulle marsjere til byggeplassen og spille for Jehovas vitner der og på den måten be om unnskyldning. Alle var enige i det. De 180 brødrene ble forbauset da et musikkorps marsjerte opp gaten og inn på byggeplassen og spilte flere melodier for å glede dem.

’DET GODE BUDSKAP BLIR GRUNNFESTET JURIDISK SETT’

I det tjenesteåret som gikk, skjedde det mye. Våre brødre møtte den utfordring det er å grunnfeste forkynnelsen av det gode budskap juridisk sett. — Fil. 1: 7, NW.

Avdelingskontoret i Ny-Caledonia skriver om en bemerkelsesverdig juridisk seier som ble vunnet i Vanuatu i den sørlige delen av Stillehavet. Saken dreide seg om byggingen av en Rikets sal. Det protestantiske kirkeråd motarbeidet dette prosjektet. Til tross for at brødrene hadde bygslet tomten og laget alle de tegningene som skulle til for å få byggetillatelse, fikk de et brev fra myndighetene hvor det stod at det på grunn av motstand fra kirkene ville være umulig å oppføre et slikt bygg. Det ble skrevet et brev til statsministeren om dette problemet. Det gikk flere måneder før den lokale menighet fikk et svar fra statsministeren som gav dem tillatelse til å gå i gang med byggingen.

En persons religiøse oppfatning blir mer og mer brukt for å påvirke rettsavgjørelser i saker som dreier seg om foreldremyndigheten over barn. I Alaska, for eksempel, ville en ikke-troende mann ha foreldremyndigheten over sønnen sin fordi han ikke ville at sønnen skulle oppdras som et Jehovas vitne. Vår søster forteller:

«Da jeg valgte å tjene Jehova av hele min sjel, tok mannen min ut skilsmisse. Han var imot vårt syn på den rette bruk av blod. [Apg. 15: 28, 29] Min advokat var heller ikke helt enig i vårt standpunkt til blod, men da jeg brukte boken Resonner ut fra skriftene, forstod hun det godt. Hun sa at nå ville hun også tenke seg om flere ganger før hun gav barna sine blod. Hun spurte om Resonnerboken kunne brukes i retten. Så mens jeg stod i vitneboksen, brukte jeg opplysningene i Resonnerboken nesten ord for ord. Hvordan det gikk? Jeg fikk foreldremyndigheten. Dagen etter avsa dommeren en kjennelse som gikk ut på at hvis sønnen min ble utsatt for en ulykke mens han var på besøk hos faren sin, måtte faren si til legene at sønnen min var et av Jehovas vitner, og at de måtte gjøre bruk av alternative metoder når det gjaldt blod.»

I De forente stater stiller Selskapets juridiske avdeling en informasjonspakke til rådighet for Rikets forkynnere som skal i retten for å få avgjort hvem som skal ha foreldremyndigheten over barna. Denne pakken inneholder positive rettsavgjørelser og forslag til hvordan en kan gå fram under en rettssak. Den har hjulpet noen forkynnere til å beholde foreldremyndigheten når ektefellen, som motarbeider dem, har tatt ut skilsmisse. En forkynner skriver: «Jeg syntes pakken med rettssaker var til oppmuntring for meg, for den viste tydelig at Jehova sørger for og tar seg av sine tjenere på jorden. Jeg satte også pris på forslagene til hvordan en kan gripe rettssaken an. De viste seg å være nyttige.»

Avdelingskontoret i Canada rapporterer: «Vi vant ti saker som dreide seg om foreldremyndighet, enten ved rettsavgjørelser eller ved forlik.» Sakene ble ført for å beskytte de rettigheter troende foreldre har til å gi barna sine religiøs undervisning og ta dem med på menighetsmøter — rettigheter som noen ikke-troende foreldre og dommere ved lavere domstoler prøvde å nekte dem. Våre brødre har også forsvart 11 saker hvor leger har prøvd å tvinge blodoverføring på pasienter. Ett av tilfellene dreide seg om en voksen, mens de andre dreide seg om mindreårige hvis foreldre hadde ønsket alternativ medisinsk behandling.

I Danmark har to leger som ikke er Jehovas vitner, tatt opp spørsmålet om Jehovas vitner og blodoverføring i Ugeskrift for læger. Legene bad om tydelige retningslinjer fra de ansvarlige myndigheter. Selv om helsemyndighetene ikke har ønsket å gjøre dette, har de antydet at det ikke vil bli anlagt sak mot leger som vil respektere vitnenes ønske om ikke å få blod, selv om pasienten skulle dø.

Det forekommer fortsatt bitre konfrontasjoner med visse leger og sykehus angående blodoverføring i Korea. Men det har skjedd noen få gjennombrudd. Det medisinske tidsskriftet Hu Saing Bo skrev i sitt nummer for 20. oktober 1986 om den vellykkede operasjonen på åpent hjerte som ble foretatt uten blod på en åtte år gammel sønn av et av Jehovas vitner. Dr. Park Young-kwan sa: «Til nå er det blitt brukt for mye blod under operasjoner på åpent hjerte i Korea. Vi må utvikle metoden i dette landet, så vi kan foreta operasjon på åpent hjerte med så lite blod som mulig eller helt uten blod.» Artikkelen nevnte at Buchun Sejong sykehus har planer om å foreta operasjon på åpent hjerte uten å bruke blod på en hvilken som helst pasient. Det er oppmuntrende å vite at det er blitt foretatt vellykkede operasjoner på åpent hjerte på barn av Jehovas vitner.

Juridiske kamper kan bli tapt og vunnet i rettssaler. Men det som teller, er hvem som vinner den endelige kampen. Utfallet av den er sikkert. Det kan bare være én vinner — Jehova Gud, og hans navn og ord vil bli opphøyet.

Afrika taler høyt og tydelig

Salmisten sa: «Av småbarns og spedbarns munn har du reist deg et vern.» (Sal. 8: 3) Åtte år gamle Moses, som bor i Sierra Leone, er et godt eksempel i så henseende. Han liker å delta i felttjenesten og treffer ofte selv avtaler med andre i menigheten som han vil samarbeide med. Men det var noe som plaget ham. Han måtte bestandig låne blad og brosjyrer som han skulle bruke i tjenesten. Hvordan kunne han skaffe seg sin egen litteratur, når foreldrene hans ikke gav ham lommepenger? Uten å snakke med noen om problemet sitt bestemte han seg for hva han skulle gjøre — han skulle spare noen av de pengene han fikk til å kjøpe skolemat for! Etter tre dager hadde han spart så mye at han kunne kjøpe tre brosjyrer. Hva skal han gjøre med pengene når han har levert brosjyrene? «Ta dem med til Rikets sal, vel, og kjøpe flere brosjyrer!» svarer Moses.

«Brennende i Ånden.» Denne beskrivelsen passer bra på Jehovas folk i Liberia. (Rom. 12: 11) De nådde et nytt høydepunkt i antall forkynnere — 1576 rapporterte, og det var en økning på 20 prosent i forhold til forrige års gjennomsnitt. Antall til stede ved minnehøytiden — 8254 — er et spennende barometer for interessen for budskapet om Riket i det landet.

Noe som stimulerte til større tjeneste, var innvielsen av det nye avdelingskontoret i mars. Man valgte å bruke et nytt stadion som er bygd av kineserne, til innvielsesprogrammet. Det var første gangen idrettsanlegget ble brukt til en religiøs begivenhet. Hvordan reagerte den ateistiske, kinesiske ledelsen? Da en av representantene for ledelsen så hvordan de 2126 som var til stede, oppførte seg, sa han: «Vi kan se at dere har gjort dette før. Dere er velkommen tilbake når som helst.»

To dager før minnehøytiden ble en menighet i Liberia stilt overfor et stort problem. Det vanlige møtelokalet deres skulle leies ut til en verdslig begivenhet, og det eneste alternativet var en sal uten stoler. Brødrene regnet med at over 400 kom til å overvære minnehøytiden, så de henvendte seg til de lokale skolemyndigheter, som de hadde lånt stoler av før. Deres anmodning ble blankt avslått. De fikk vite at altfor mange stoler var blitt stjålet av andre grupper. En gang hadde en religiøs gruppe latt stolene stå ute en hel helg.

Våre brødres inntrengende anmodninger gav ingen resultater. Myndighetene stod på sitt. Til slutt var det noen brødre som etter felttjenesten stakk innom skolesjefen for å komme med en siste anmodning. En bror fortalte henne at Jehovas vitner er godt organisert og ærlige, og at det ikke er uvanlig at noen som mister ti cent på et av våre stevner, får pengene igjen i avdelingen for tapt og funnet. Da ville det jo ikke være noe problem hvis Jehovas vitner lånte stolene ved denne anledningen, sa han.

Skolesjefen lot seg ikke påvirke av denne inntrengende bønnen. I dette øyeblikk ble stillheten brutt ved at den seks og et halvt år gamle nevøen til en av brødrene kom løpende inn. Han fortalte henrykt at han hadde funnet penger på plassen utenfor huset. Han gav fem dollar til onkelen sin, som gav pengene videre til den forbløffede skolesjefen. «Hvis barna mine hadde funnet disse pengene,» sa hun, «ville de ha puttet dem i lommen og ment at det var et ’hell’ som Gud stod bak.»

Brødrene fikk tillatelse til å bruke alle de stolene som var til rådighet. Skolesjefen skulle fortelle sin religiøse bønnegruppe om denne ærlige handlingen, og hvis noen fra andre religionssamfunn spurte henne om hvorfor hun lot våre brødre bruke stolene, skulle hun svare at Jehovas vitner er ærlige, og at hun visste at de ville ta godt vare på dem. De 474 som overvar minnehøytiden, gledet seg over å være til stede, og alle stolene ble levert tilbake samme kveld.

I Sør-Afrika har en som tidligere forfulgte Jehovas vitner, tatt imot sannheten. En dag da denne mannen diskuterte politikk sammen med vennene sine, henvendte en bror seg til dem på en høflig måte og gjorde dem kjent med Bibelens syn på spørsmålet. Mennene var ivrig etter å få flere opplysninger og bombarderte broren med spørsmål. En av dem viste stor interesse for de svarene Bibelen kunne gi. Da broren besøkte ham i hans hjem, sa han: «Jeg ønsker virkelig å forstå Bibelen, men hvem kan hjelpe meg?» Broren startet et bibelstudium med ham ved hjelp av boken Du kan få leve evig på en paradisisk jord på zulu. Det gikk ikke lang tid før mannen forlegent fortalte at han for noen år siden hadde bodd i et land hvor Jehovas vitners arbeid var forbudt. Han hadde vært soldat i hæren og forfulgt Jehovas vitner. Nå har sannheten forandret livet hans. Han er blitt en ivrig forkynner av Riket og gleder seg over å ha byttet ut våpnene med en veske med bibelsk litteratur.

Asia ’priser Jah’

«Pris Jah, dere folk!» lyder det ropet som Salmenes bok slutter med. (Sal. 150: 6, NW) Følgende opplevelser viser hvordan landene i Asia har avsluttet sitt tjenesteår med et slikt frydefullt rop.

Avdelingskontoret i Hongkong la merke til at en interessant tendens gjorde seg gjeldende der i det tjenesteåret som gikk. Forkynnerne er blitt mer våkne for muligheter til å snakke om sannheten, og det fører til at folk ikke bare lytter, men de er også snare til å vise verdsettelse. Interesserte kommer regelmessig på møtene straks etter at de har begynt å studere Bibelen. Et eksempel er en ung mann som mistet faren sin. Den unge mannen gikk sammen med moren til kontoret hvor hans far hadde vært ansatt, i forbindelse med noen spørsmål vedrørende farens død. En bror som arbeidet på kontoret, la merke til at den unge mannen sørget, og han snakket med ham om oppstandelseshåpet og gav ham et eksemplar av boken Er dette liv alt vi kan vente oss? Ikke lenge etter dette ringte en annen forkynner på den unge mannens dør, og han leverte boken Du kan få leve evig på en paradisisk jord til ham. Den unge mannen leste ivrig hele boken og bestemte seg for å gå på et møte i Rikets sal. Den hjertelige mottagelsen han fikk, gjorde inntrykk på ham, og han tok imot tilbudet om et hjemmebibelstudium. Etter å ha studert i en måned begynte han å komme regelmessig på møtene. Dessuten har han nå lest boken Livet — et resultat av utvikling eller skapelse?, og han leser for tiden boken Verdensomspennende sikkerhet under ’Fredsfyrsten’.

En eldre pionersøster fra Japan betrakter venteværelset på sykehuset som sitt distrikt. Hva slags teokratisk strategi gjør hun bruk av? Hun sitter og leser Selskapets publikasjoner og venter på at en eller annen skal bli nysgjerrig og spørre henne om hva bøkene hennes handler om. En dag sa en stemme bak henne: «Hvordan kan jeg få tak i et eksemplar?» Hun snudde seg og så en ung mann i slutten av tenårene. Han hadde kikket over skulderen hennes og forsøkt å lese brosjyren In Search of a Father (Søken etter en far). «Du skjønner jeg leter også etter faren min,» forklarte han. Søsteren gav ham brosjyren og lovte å møte ham igjen på sykehuset. Noen få dager senere møtte hun ham igjen. Denne gangen oppfordret hun ham til å lese om en annen far, Jehova Gud. Da hun kontaktet den unge mannen etter flere måneder, ble hun overrasket og svært glad over å høre at han hadde funnet to fedre — både sin kjødelige far og den allmektige Gud, Jehova. Den unge mannen og moren og faren hans hadde alle tre fått praktisk formaning i brosjyren. Det førte til at hele familien begynte å studere Bibelen med vitnene.

«Dette har vært et rekordår for oss,» sier avdelingskontoret i Taiwan. Den gjennomsnittlige økningen i antall forkynnere er på 13 prosent! Det er den høyeste prosentvise økningen landet har hatt siden 1959. Flere Rikets saler som ble bygd for et år siden, er allerede helt overfylt.

De som nylig har begynt å komme sammen med Jehovas organisasjon, må være villige til å gjøre forandringer i sitt liv for å kunne gjøre åndelige fremskritt. Flere kvinner som arbeidet på den samme fabrikken, begynte å studere Bibelen sammen med noen misjonærer. Sannhetens virkning viste seg straks. De nektet å jobbe overtid på møtekvelder. Dette var uhørt, for på de fleste fabrikkene har de ansatte lange arbeidsdager. Men på grunn av sin ærlighet og sine eksemplariske arbeidsvaner fikk de snart mer ansvar. De ble betrodd den ansvarsfulle oppgaven å oppta fortegnelser over produksjonen.

Det oppstod et problem på fabrikken da alle de som studerte Bibelen, bad om å få fri de samme dagene for å være til stede ved områdestevnet. Løsningen? Kvinnene gikk med på å komme tilbake til fabrikken om kveldene etter at stevnet var slutt, og jobbe en time. Bedriften tilbød kvinnene en hel daglønn for denne tjenesten, men de avslo fordi de hadde bedt om fri for å overvære stevnet, og de ønsket ikke å ta imot en daglønn for en times arbeid.

Etter at de var blitt døpt, ønsket de å begynne som pionerer. Derfor sa de opp heltidsstillingen i et forsøk på å finne et arbeid med en mer passende arbeidstid. Men den tidligere sjefen deres henvendte seg til søstrene og tilbød hver av dem tre dagers arbeid i uken. Han gikk også med på betingelsene deres om ikke å jobbe overtid på møtekvelder og om å få fri til å overvære stevner. Bedriften regnet med at den ville tjene penger på å ansette søstrene igjen. Hvorfor det? Fordi de kunne utføre et godt arbeid uten at noen behøvde å føre tilsyn med dem. De ville heller ikke stjele. Sjefen trakk den slutning at når vitnene er så trofaste mot sin Gud, da ville de også være lojale mot bedriften.

«Fra øya Mindanao kommer denne opplevelsen, som dreier seg om å bevare sin ulastelighet på arbeidsplassen,» forteller avdelingskontoret i Filippinene. «En ung søster jobbet som sekretær på borgermesterens kontor i byen Davao. Hun var samvittighetsfull i sitt arbeid, kom tidlig på jobben og arbeidet flittig. Hun var imidlertid ikke fast ansatt, men etter en tid ble det tatt opp til vurdering. Hennes nærmeste overordnede foreslo ikke at hun skulle fortsette i den stillingen. Istedenfor tilbød han henne en høyere stilling hvis hun ville ha et forhold til ham. Dette avslo hun blankt, selv om det betydde at hun ville miste arbeidet sitt. Hun stolte helt og fullt på Jehova og ble belønnet. Andre av hennes overordnede la merke til hennes gode arbeid. De flyttet henne til et annet offentlig kontor hvor hun fikk en høyere stilling med høyere lønn.»

Malaysia har hatt nye høydepunkter i de fleste grener av tjenesten. Oppriktige sauelignende mennesker hører den gode hyrdes røst, selv om den politiske og økonomiske situasjonen er usikker. Det ble for eksempel startet et bibelstudium med en eurasisk kvinne og sønnene hennes. De levde i fattigdom fordi mannen hennes ikke var i stand til å forsørge familien. Dessuten hadde den eldste sønnen hennes vært besatt av demoner fra barndommen av. Moren konsulterte ofte kinesiske taoistmedier og malayiske medisinmenn (bomohs) for å få hjelp. Alle i familien, også faren, gikk med en talisman (tangkal) på seg for å beskytte seg mot demonangrep. Da familien fikk vite at Jehova misliker alt som har med spiritisme å gjøre, kvittet alle unntatt faren seg med sine «beskyttende» amuletter. Det var en feil. Faren ble igjen angrepet av demoner. Men denne gangen ropte moren Jehovas navn, og hun bad høyt i en halv time. Til slutt opphørte angrepet. Deretter kvittet også faren seg med sin tangkal. En uke senere fant han en jobb, og familiens finansielle situasjon begynte å bedre seg. Mannen og kvinnen forstod også at de måtte legalisere sitt ekteskap, og hele familien gjør nå fine fremskritt i sannheten.

De voldsomme krigsutbruddene som forstyrrer freden i Sri Lanka, har ikke tatt motet fra Jehovas vitner der i landet. De gleder seg over en økning på 13 prosent i antall Rikets forkynnere. Riktignok har noen vitner mistet noen eiendeler på grunn av krigen, men ingen har ennå lidd fysisk overlast. Det har vært mulig å holde alle menighetsmøtene ved å avpasse tid og sted etter forholdene og etter portforbudene. Det har også vært mulig å holde kretsstevnene, områdestevnene og et pionerkurs i den krigsherjede nordlige delen av landet.

Noen forkynnere i krigsområdene i nord og øst har en del ganger bare så vidt sluppet unna med livet i behold. Folk har gravd skyttergraver og dekket dem med sandsekker, slik at de har steder å søke skjul når det faller bomber, og når angriperne skyter med maskinpistoler fra helikoptre. Motsetninger som skyldes religion og kastevesen, glemmes straks når folk søker tilflukt på disse stedene. Under et bombeangrep krøp hinduer sammen i en skyttergrav, og de ropte til sin gud Muragah om hjelp. En som hadde lært om Jehova, sa at de skulle rope på ham, fordi han var den eneste Gud som kunne hjelpe dem. Det gjorde de med en gang alle sammen.

En ung pioner i Sri Lanka besøkte en eldre metodist som kom med denne innvendingen: «Hvordan skulle et ungt menneske som deg kunne lære meg noe fra Bibelen?» Pioneren svarte: «Jeg kommer faktisk ikke for å undervise, men for å dele med deg noe som jeg har lært, og som har gjort meg så glad at jeg må fortelle det til andre.» Pionerens svar vakte den gamle mannens interesse. «Så fortell meg hva du har lært da,» sa han. «Jeg har lært hvordan vi kan oppnå evig liv,» svarte pioneren. Pioneren ble invitert inn, og bibelske spørsmål ble drøftet inngående. Nå studerer den gamle mannen Bibelen sammen med pioneren.

Latin-Amerika «gjør en evangelists gjerning»

Ordet «aktive» gir en god beskrivelse av våre brødre i Sør- og Mellom-Amerika. De følgende opplevelsene viser tydelig at de har vært travelt opptatt med å ’gjøre en evangelists gjerning’ i det tjenesteåret som gikk. — 2. Tim. 4: 5, NW.

Brasil har hatt enda et år med økning i antall Rikets forkynnere, og noe som er enda viktigere, er at kvaliteten av tjenesten er blitt forbedret. Det var 657 784 som overvar minnehøytiden — 23 prosent flere enn i 1986. Det ble nådd seks nye høydepunkter i antall forkynnere. Det siste var på 216 216. Det var også et høydepunkt i antall hjemmebibelstudier som ble ledet — 261 423.

Et økende antall av Rikets forkynnere tok opp heltidstjenesten, og flere reiste for å forkynne på steder hvor det ikke hadde vært forkynt før. I løpet av året hadde Brasil ti høydepunkter i antall alminnelige pionerer. Mer enn 750 forkynnere tilbrakte helger og ferier i minst 110 byer hvor det ikke var blitt forkynt før, og det gav forbløffende resultater. Det ble levert mye litteratur, det ble startet mange bibelstudier, og det ble holdt en rekke offentlige foredrag. Det følgende brevet er et typisk eksempel på hvordan interesserte i disse områdene reagerer:

«Jeg er svært glad for at dere sendte to unge kvinner til den byen hvor jeg bor, siden det har gjort det mulig for meg å bli kjent med Jehovas organisasjon. De var virkelig en velsignelse for meg fra Jehova. Jeg synes det er synd å høre at de snart skal reise. Kjære brødre, hvis det er mulig, så vær så snill å la dem bli hos oss litt lenger. — R. M. P.»

Et høydepunkt for Brasil i dette tjenesteåret var frigivelsen av New World Translation Reference Bible i stor skrift på portugisisk. Flere aviser og tidsskrifter skrev artikler om den. Veja, et kjent nyhetsmagasin i São Paulo, trykte en artikkel med overskriften: «JEHOVAS BIBEL — den mest fullstendige oversettelsen av Bibelen som er frigitt.» I artikkelen het det blant annet:

«I forrige uke frigav Jehovas vitner i Brasil en bibel med flere marginalhenvisninger og parallelle tekster enn noen annen kjent oversettelse har. Bibelen heter ’Tradução do Novo Mundo das Escrituras Sagradas’. Arbeidet ble organisert i De forente stater ved hjelp av datamaskiner, og Bibelen ble utgitt i et enkelt bind på 1600 sider. I Brasil har den [nye Bibelen] et første opplag på 50 000 eksemplarer. Det er svært bra. En god nasjonal utgave har vanligvis et opplag på 5000 eksemplarer.»

Bladene, som trykkes i fire farger, gir gode resultater i Brasil. Avdelingskontoret der har aldri før mottatt så mange abonnementer — hele 49 154 på én måned. Vicente, en togfører, er mye borte, og han har begrensede muligheter til å ta del i hus-til-hus-arbeidet. Han leste i Vakttårnet at en søster hadde tegnet 59 abonnementer ved å tilby abonnement til sine kolleger. Han bestemte seg derfor for å prøve det. Han satte seg som mål å tegne ti abonnementer i april. «Jeg ble virkelig overrasket,» skrev han. «Jeg nådde målet mitt på to dager! Derfor høynet jeg det til 20, men det nådde jeg på sju dager. Mitt tredje mål var å tegne 30 abonnementer, det nådde jeg i midten av måneden. Derfor satte jeg meg som mål å tegne like mange som den søsteren som jeg hadde lest om. Tenk deg hvor glad jeg var da jeg kunne rapportere 68 abonnementer den måneden!»

En annen bror hørte de eldste oppmuntre til hjelpepionertjeneste, og han søkte om å få være hjelpepioner i mars. Han likte det så godt at han fortsatte i april, og han tegnet 79 abonnementer i løpet av de to månedene, de fleste av dem på arbeidsplassen sin.

En fireåring gjorde også sitt. En venn kom for å besøke familien hennes noen få dager. En dag hadde gjesten lyst til å lese og beklaget seg: «Finnes det ikke noe lesestoff i dette huset?» Det unge vitnet satte hendene i siden og svarte skarpt: «Så det finnes ikke noe lesestoff i dette huset? Bare vent et øyeblikk.» Hun løp til morens rom, klatret opp på en stol og fikk tak i en bunke av morens blad, Vakttårnet og Våkn opp! Dem tok hun med til gjesten og sa: «Nå, se om det ikke finnes noe lesestoff!» Vennen likte dem så godt at barnet sa: «Hvis du vil, kan du få dem sendt hjem til deg i posten.» Resultatet ble to abonnementer.

I det forløpne tjenesteår var representanter for 13 nasjoner med på avdelingskontorets byggeprosjekt i Ecuador. Trass i språkbarrierer var den tiden bygningsarbeiderne brukte i felttjenesten, høydepunktet for dem. Det var ideelt for dem å forkynne på markedsplasser, på bussterminaler og på gaten. Ofte er det nok bare å vise fram en av de illustrerte bøkene, for eksempel Min bok med fortellinger fra Bibelen eller en fargerik brosjyre, for å tiltrekke seg store folkemengder. En gruppe på åtte bygningsarbeidere forkynte en formiddag på markedsplassen, og de leverte 73 bøker, 51 brosjyrer og 30 blad. Ved en annen anledning forkynte en gruppe på fire på bussterminalen, og de leverte 133 brosjyrer og 13 bøker. De kunne ha levert mer, men de slapp opp for litteratur.

Et jordskjelv rystet San Salvador, hovedstaden i El Salvador, like etter at tjenesteåret var begynt. Minst 14 brødre, foruten noen interesserte, ble drept. Mange Rikets saler og private hjem styrtet sammen. Den største virkningen skjelvet hadde på folk, var ikke smerten på grunn av materielle tap, men det følelsesmessige sjokk det forårsaket. På toppen av dette tynges folk av den politiske voldsbølgen som feier over landet. Det er også rasjonering på vann og elektrisk kraft i lange perioder, mens den galopperende inflasjonen river bort verdien av folks penger.

Men trass i disse dystre forholdene er brødrene optimistiske åndelig sett fordi avdelingskontoret har holdt dem travelt opptatt med teokratisk virksomhet. Det ble organisert hjelp til de av menighetens medlemmer som hadde mistet hjemmene sine i jordskjelvet. Rikets saler ble reparert. I desember måned fikk de mye åndelig oppmuntring. Da ble det holdt fire områdestevner med temaet «Guds fred». Det var til sammen 30 003 som overvar disse stevnene, og 521 ble døpt. Det var 58 933 som overvar minnehøytiden — nesten fire ganger så mange som høydepunktet på 16 041 forkynnere.

Nord-Amerika og de karibiske øyene ’vitner’

Om folk er rike eller fattige, store eller små, betyr ikke noe for Jehovas tjenere. De fortsetter å ’vitne’ for alle folk. (Apg. 26: 22) Noen beboere lurer kanskje på hvorfor vi kommer tilbake til tross for at de har sagt at de ikke er interessert. Men vi har svært gode grunner for å gå tilbake. Det viser dette eksemplet fra Canada:

En kvinne som fikk besøk av to av Jehovas vitner, gjorde det helt klart at hun ikke ville ha noe med vår religion å gjøre. Senere, mens hun holdt på med husarbeidet, begynte hun å tenke på vitnene, og hun begynte å lure på noen spørsmål angående vår tro. Hun tok derfor bilen og kjørte oppover og nedover gatene for å finne de to vitnene. Hun kunne ikke finne dem noen steder. Deretter kjørte hun innom en venninne for å høre om de hadde vært der. Det hadde de ikke. Men venninnen hennes sa at hun arbeidet sammen med et av vitnene, og tilbød seg å ordne det slik at de to kvinnene kunne møte hverandre. Søsteren som ble kontaktet, forteller:

«Første gang vi møttes, var det til min store overraskelse fem kvinner til stede. De bombarderte meg med slike spørsmål som: ’Hvorfor bruker dere navnet Jehovas vitner?’, ’Hvorfor går dere fra dør til dør?’ og ’Tror dere på Jesus?’ Jeg brukte tre timer på å besvare spørsmålene de hadde. Siden den gang har jeg gått tilbake gjennomsnittlig tre ganger i måneden, og det har vært mellom fem og 15 personer til stede hver gang.»

I løpet av seks måneder leverte vår søster 313 blad, 171 brosjyrer og 272 bøker til denne gruppen. Men nå sier denne søsteren: «Jeg anstrenger meg for å oppmuntre gruppen til å benytte seg av vårt program for hjemmebibelstudier.» Det skal bli svært interessant å se hvordan det går.

Skoler er fruktbare marker når det gjelder å så Rikets sæd. Et ungt vitne i Canada sier om boken Livet — et resultat av utvikling eller skapelse?: «Jeg bestemte meg for å legge den på pulten min, slik at den var godt synlig for de andre elevene. Det var fem som kom bort og så på den. Jeg pekte på alle de forskjellige trekkene ved den. Tre av elevene spurte om jeg kunne skaffe dem et eksemplar. Deretter spurte jeg skolebibliotekaren om hun ville ha et eksemplar. Hun ville ta imot boken som en gave til biblioteket. Dagen etter fortalte hun at hun allerede hadde lånt ut boken, og spurte om å få et eksemplar til seg selv og et til en venn. Til slutt tok naturfaglæreren min imot to eksemplarer. Bibliotekaren har siden spurt om å få ytterligere to bøker. Jeg har funnet ut at hvis en gjør seg anstrengelser, vil Jehova velsigne dem. Mine anstrengelser ble velsignet med 11 bokleveringer.»

Ungdommer i Guadeloupe er også ivrige etter å gjøre skolen til et distrikt hvor de kan forkynne for skolekamerater og lærere. Men det er også viktig å oppføre seg pent på skolen. I desember 1986 fikk elevene i en klasse i oppdrag å gjengi en fortelling om julen. En ung søster sa høflig at hun ikke kunne gjøre det, men at hun kunne gjengi en fortelling om et annet emne. Læreren ble sint og fikk klassen til å gjøre narr av vår søster.

Men innen det tredje kvartalet av skoleåret var omme, hadde forholdene forandret seg. Læreren innrømmet overfor moren til denne unge forkynneren: «Jehova er med deg. Han beskytter datteren din. Hun har ikke bare en utmerket oppførsel, men hun utfører også et fremragende arbeid på skolen og får gode gjennomsnittskarakterer. Jeg vil gjerne få gratulere deg. Du har gitt barnet ditt en god oppdragelse. I ettermiddag fortalte jeg hele klassen at din datters Gud, Jehova, er den sanne Gud, og at han er mektigere enn andre religioners guder, for datteren din er alltid høflig, mens skolekameratene hennes forstyrrer og gjør ugagn.»

De nederlandske Antillene er et område hvor innbyggerne snakker mange språk. Det offisielle språket er nederlandsk. Morsmålet er papiamento, mens engelsk er forretningsspråket. Det er også mange som snakker spansk, for De nederlandske Antillene er en øygruppe som ligger like utenfor kysten av Colombia og Venezuela. Så folk flest snakker og skriver flere forskjellige språk. «Til vår store overraskelse,» skriver avdelingskontoret, «har Curaçao, som har 171 500 innbyggere, seks dagsaviser som kommer ut år etter år. Ettersom folket her liker å lese, leser de også vår litteratur. De setter virkelig pris på de storartede bladene våre. Noe av det viktigste som hendte i løpet av året, var at Vakttårnet på papiamento begynte å komme ut i fire farger. Dette har uten tvil hjulpet oss til å levere flere blad i løpet av tjenesteåret.»

Det er ikke så rart at det var nesten tre ganger så mange til stede på minnehøytiden på Martiniqne som det er forkynnere der. Menneskene på øya gjør hurtige fremskritt når de kommer i kontakt med sannheten. En uke etter at en pionersøster og hennes mann hadde startet et bibelstudium med et ektepar, kom de nyinteresserte på bokstudiet, og ikke lenge etter kom de på alle møtene. En måned senere var de til stede på områdestevnet. Ettersom mannen var leder av en fagforening, ble han imponert over den måten stevnet var organisert på. Hvor forskjellig var ikke oppførselen her fra den oppførsel folk har på fagforeningsmøtene! Mannen hadde også vært tilsluttet en gruppe som drev med yoga. Men nå sa han: ’Bibelen har en bedre terapeutisk virkning når det gjelder å berolige sinn og hjerte, og den er til langt større hjelp enn yoga når det gjelder å løse personlige problemer.’ Da han hadde studert i åtte måneder, symboliserte han sin innvielse til Jehova ved vanndåpen, og hans kone og eldste datter er nå forkynnere.

Europa ’roper ut frihet’

Mens trusselen om en atomkrig henger som et damoklessverd over Europa, kunngjør Jehovas vitner en frihet som bare Jehova kan bringe. (Jes. 61: 1) Dette gode budskap om Guds rike blir til og med forkynt for mennesker som det er vanskelig å få kontakt med, noe som følgende opplevelser viser.

I Østerrike anstrengte brødrene seg kraftig i løpet av det forrige tjenesteåret for å komme i kontakt med mennesker som er døve. En ung mann som er døv, fant et eksemplar av Vakttårnet på venterommet på en jernbanestasjon. Han var nysgjerrig, tok opp bladet og begynte å lese i det. Han stusset ved ordet «Jehova». ’Det er nok navnet på en av Jesu apostler,’ tenkte han og leste videre. En av artiklene gjorde dypt inntrykk på ham, og ettersom han alltid hadde ønsket å lære andre mennesker om Gud, besøkte han avdelingskontoret i Wien. Der fikk han adressen til det stedet hvor de har møter for døve. Han var til stede på det første møte samme uke, selv om han måtte reise 90 kilometer hver vei. Hans ivrige tjeneste har allerede båret frukt. Et ektepar som er døve, studerer Bibelen og kommer regelmessig på møtene.

I Sverige kjemper den lutherske statskirken i motvind. Over 90 prosent av befolkningen tilhører kirken, men bare en liten minoritet går regelmessig i kirken. Hvert år er det tusenvis som melder seg ut. Prester i den sørlige delen av Sverige er bekymret. De arrangerte to seminarer for å drøfte situasjonen. Ettersom Jehovas vitner er kjent som en av de hurtigst voksende religiøse grupper i Sverige, ringte arrangøren av disse seminarene til avdelingskontoret og spurte om et av Jehovas vitner kunne komme og fortelle om vår tro, om hvordan vi går fram, og om organisasjonen. Avdelingskontoret sendte en områdetilsynsmann. Han holdt et foredrag og besvarte de spørsmålene de stilte.

Ved det første seminaret, som ble holdt i februar 1986, var 50 prester og andre representanter for kirken til stede. De lyttet oppmerksomt og var vennlig og høflig innstilt. Etter møtet leverte områdetilsynsmannen fem bøker, 25 brosjyrer og 30 blad.

Det neste seminaret ble holdt i februar 1987. Det var 20 prester, en professor i religionssosiologi og en lektor i teologi fra universitetet i Lund til stede. Da ordstyreren, en sogneprest, introduserte områdetilsynsmannen, sa han: «Først vil jeg gjerne si at jeg er sikker på at ingen av oss prester ville forkynne på de samme vilkår som vår gjestetaler gjør. Jeg vet at han forkynner på heltid uten å få betalt for det. Derimot klager vi prester på lønnen vår og ber stadig om mer.»

Under møtet ble det stilt mange spørsmål, og det så ut som om deltagerne godtok de forklaringer som ble gitt. Da timen var over, samlet de fleste seg rundt broren og spurte etter litteratur. Det ble levert cirka 25 brosjyrer og 20 blad. En ung prest fortalte broren at han beundret organisasjonen vår. «Det er utrolig å se hvordan dere holder sammen som brødre i forent tilbedelse i mer enn 200 land verden over,» sa han og sukket over de problemer som kirken i Sverige har.

Cirka 80 kilometer fra Madrid i Spania ligger det to strengt bevoktede fengsler hvor farlige forbrytere og terrorister sitter innesperret. I et av disse fengslene, som nå er under oppussing, gjør de i stand et rom som bare skal brukes som en «Rikets sal», og et rom for dem som ønsker å studere sammen med Jehovas vitner. I det andre fengslet er det hele 50 fanger som kommer sammen for å lytte til lydbåndopptak fra møter som er blitt holdt i menigheten på stedet.

De fangene som kommer på disse møtene, ser ikke ut som de andre fangene. De er presentable og pent kledd, og de bruker til og med slips, noe ingen av de andre fangene gjør. Et skilt med «Røyking forbudt» er plassert slik i møterommet at alle kan se det.

Noe som er av større betydning, er at disse fangene anvender det de lærer. En av fangene hadde nøye planlagt et bankran som han skulle gjennomføre når han slapp ut. På grunn av de bibelske sannheter han hadde lært, oppgav han disse planene. En annen bestemte seg for å gifte seg med den kvinnen han hadde bodd sammen med i ni år. En tredje fange kom på et møte med et blått øye. Da de spurte om hva som hadde hendt, sa han muntert at en medfange hadde slått til ham, men han var svært glad fordi han klarte å beherske seg og ikke gjengjeldte ondt med ondt.

’Jehova blir æret på havets øyer’

Fra havets øyer høres det en røst som virkelig bringer ære til Jehovas navn. (Jes. 24: 15, EN) Øya Réunion, som ligger i Indiahavet øst for Afrika i det området som avdelingskontoret i Mauritius fører tilsyn med, er et eksempel på dette. Da en ung bror var ute i forkynnelsesarbeidet, traff han en musiker som allerede hadde noen av våre bibelske publikasjoner. Musikeren var medlem av en rockegruppe på fem personer som dyrket og solgte marihuana. Broren inviterte musikeren til å overvære områdestevnet i 1986. På stevnets første dag kom tre av gruppens medlemmer, og den siste dagen kom alle fem. Det ble opprettet bibelstudier med alle sammen. Fire av gruppens medlemmer tilhørte den samme familien, og trass i motstand fra familien ødela de den marihuanaplantasjen de hadde. Deretter gav de mikrofonen som de brukte når de spilte, til menigheten. I løpet av tre måneder hadde de gjort så store forandringer i sitt liv at de var kvalifisert til å være forkynnere.

Øst for Australia finner du Ny-Caledonia. I løpet av forrige tjenesteår sendte avdelingskontoret flere brødre til Wallis og Futuna, hvor den katolske kirke dominerer folks liv og er en hard motstander av vårt arbeid. En del brødre som kommer fra disse øyene, bor i Ny-Caledonia. Under et nylig avlagt besøk møtte brødrene en katolikk som var lærer ved en høyere skole. Han fortalte dem at en klasse i den senere tid hadde diskutert andre religioner, og alle elevene ville snakke om Jehovas vitners tro. Etter å ha foretatt noen undersøkelser og hørt noen foredrag som var basert på litteraturen vår, sa en elev: «Det er overraskende å se at de fra vår folkegruppe som er blitt Jehovas vitner, er mer fordomsfrie og mer fornuftige og har en bemerkelsesverdig bibelkunnskap. Det ser ut som om denne bevegelsen har lykkes i å forandre folk. Vi ser ikke en lignende virkning på folk i vår kirke.»

Fra avdelingskontoret på Hawaii i Stillehavet hører vi om skoleungdom som tar et enda fastere standpunkt for Jehova. «Jeg husker at jeg pleide å gi en enklest mulig forklaring på hvorfor jeg unngikk verdslige ting, for jeg var redd for å få negative reaksjoner fra klassekameratene mine,» innrømmer en jente som er et av Jehovas vitner. «Det gjør jeg ikke lenger. Jeg har lært å stå imot de enkelte former for press og benytte dette som en anledning til å forkynne. Det har bedret mitt forhold til Jehova og gitt meg større selvaktelse.»

Fordi hun gjorde seg slike oppriktige anstrengelser, har hun levert mye litteratur og ledet så mange som sju bibelstudier. Naturfaglæreren hennes sa til henne: «Jeg har tidligere snakket med noen av Jehovas vitner da de kom på døren, men det er først i år jeg endelig har fått en bredere forståelse av Jehovas vitners organisasjon. Dette skyldes de diskusjoner vi har hatt, den litteratur jeg har lest, og din evne til å snakke om det du tror på. Jeg beundrer dine anstrengelser og ferdigheter, og nå kan jeg også respektere din religion. Takk for at du ikke tidde, og fordi du tok deg tid til å fortelle meg om din tro.»

Den unge søsteren viste hvilken holdning hun har til det å forkynne på skolen, da hun sa: «Selv om vi ikke er sammen med de andre forkynnerne og pionerene eller på frammøtene, er vi aldri borte fra vårt distrikt. Vi har i 30 timer hver uke et distrikt som ingen andre har anledning til å arbeide i.»

Land hvor arbeidet er forbudt, ’synger om Guds makt’

Jehovas innflytelse gjør ondskapsfulle sammensvergelser som hans motstandere har dannet, til intet, slik at hans jordiske tjenere kan ’synge om Guds makt’. (Sal. 59: 17) Våre brødre som bor i land hvor forkynnelsesarbeidet er forbudt, kan ikke bli brakt til taushet. De fortsetter å forkynne.

I en by i en afrikansk provins ble en liten gruppe av brødre arrestert en dag i november 1986, da de var samlet til et tjenestemøte i et privat hjem. I denne gruppen var det også en spesialpioner som tok ledelsen i menigheten. Han ble slått og sparket av en av de to politimennene som arresterte dem. «Det er han som oppfordrer de andre til å forkynne trass i forbudet. Det er hans skyld at de andre sitter i fengsel,» skrek han.

Broren ropte til Jehova om hjelp og styrke mens han ble slått. Fangevokteren, som stod og så på, sa til den som slo, at han burde holde opp, og tilføyde: «Du burde være forsiktig med å mishandle Guds tjenere.» Dette hadde sin virkning. Politimannen kom tilbake neste dag for å be om unnskyldning for det han hadde gjort. «Det jeg gjorde, var svært stygt,» sa han angrende. Han innrømmet videre at han var klar over at Jehova var den sanne Gud. Spesialpioneren og de andre brødrene ble løslatt en uke senere. Når politiet nå ser at brødrene er ute i tjenesten, lar de dem være i fred.

I et annet land i Afrika ble 19 nye forkynnere døpt i en menighet hvor det bare var 35 forkynnere. En av dem sa like før han ble døpt, at «Vakttårnet reddet livet mitt». Dette hadde hendt ham:

Han hadde en stilling i regjeringspartiet. Lederen for den lokale geriljaen og mennene hans lette etter denne mannen. Da de kom til huset hans, satt han og leste Vakttårnet. De spurte om han var medlem av den kirken som utgav det bladet. Han svarte at han ikke var medlem ennå, men at han studerte sammen med Jehovas vitner og håpet å bli et vitne. De sa at de visste at han hadde en stilling i regjeringspartiet i distriktet, men «av hensyn til bladet» som han leste, skulle de ikke drepe ham. De forlot ham så.

Oppspilt som han var, skyndte han seg til det stedet hvor brødrene hadde møter, og fortalte dem at han ville ha vært død hvis det ikke hadde vært for bladet Vakttårnet. Nå var han fast besluttet på å bli et av Jehovas vitner.

I land hvor det er mye forfølgelse, kan Jehova gjøre sine fiender blinde for å beskytte sine tjenere, slik denne opplevelsen fra et afrikansk land viser. En menighet fikk en meddelelse om kretstilsynsmannens kommende besøk samtidig som en bror ble utstøtt. Den utstøtte ville hevne seg og fortalte politiet at han kjente datoen for kretstilsynsmannens besøk, og at han kunne føre dem til hjemmet hvor han var, og utpeke denne «storkaren», som var en viktig mann i vår organisasjon.

Myndighetene viste stor interesse og ventet med iver på denne anledningen. Men så framskyndte kretstilsynsmannen helt uventet datoen for sitt besøk med flere uker. Da den utstøtte førte politiet til det hjemmet som han antok at kretstilsynsmannen ville besøke, ble de svært skuffet. Da brødrene fikk vite at politiet hadde regnet med å kunne arrestere kretstilsynsmannen, fortalte de politimennene at denne angiveren ikke lenger var et av Jehovas vitner. Da brødrene ble spurt om hvorfor han ikke var det, svarte de at han ikke levde som en kristen og derfor var blitt utstøtt. Politimennene, som var sinte fordi de hadde hatt falske forhåpninger, og som nå tydeligvis var flaue, sa: «Vel, hvis han ikke er bra nok for dere, så er han ikke bra nok for oss heller.» De tok så den utstøtte med seg til fengslet.

I et land i Asia hvor arbeidet er forbudt, traff en pioner en ung mann som var svært interessert i å drøfte Bibelen. Ettersom hun ikke hadde med seg litteratur, lovte hun å komme tilbake for å gi ham noe å lese. Hun kom tilbake uken etter. Da de hadde snakket sammen i en og en halv time, tok han imot boken Du kan få leve evig på en paradisisk jord. Han sa: «Jeg kan fortelle deg at jeg i tre uker har bedt til Gud om at han måtte sende noen som kunne hjelpe meg til å forstå Bibelen. Jeg tror at du er svaret på mine bønner.» Denne søsteren og hennes mann leder nå et bibelstudium med den interesserte.

I et land i Midtøsten ble en bror forfulgt av sin familie. De betraktet ham som en frafallen. Da han fortalte sin mor at han skulle gifte seg med et av Jehovas vitner, avslo hun bestemt innbydelsen til å overvære vielsen. Hun betraktet sin sønns giftemål som en form for utroskap fordi det ville bli inngått utenfor hennes kirkesamfunn. Til slutt klarte han å overtale henne til å overvære vielsen. Hun gikk motvillig, men da hun hørte talen som ble holdt av en eldste, begynte hun å gråte. Hennes andre sønn, som også var til stede, ble overrasket. Han spurte moren om hvorfor hun var lei seg. Hun svarte at hun hadde overvært mange vielser, men dette var første gang i hele sitt liv at hun forstod hva ekteskapet egentlig er, og hva som er hensikten med det. Hun gråt av glede. Nå er moren hans og resten av familien i sannheten.

Etter å ha lest Jehovas vitners årbok 1987 og uttalt seg rosende om vår hurtige vekst konkluderte den redaktøren som skrev lederen i The Sunday Gleaner for 15. mars 1987 (Kingston i Jamaica), med denne uttalelsen: «Hvis den sterke oppfordringen til å forkynne mer blir tatt til følge i dette tjenesteåret, burde årboken for 1988 bli enda mer imponerende.» Ja, etter å ha sett rapporten for det tjenesteåret som gikk, kan vi trekke den slutning at den virkelig er «enda mer imponerende». Ja, takket være Jehova fortsetter Jehovas vitner å forkynne fra den ene enden av jorden til den andre. — Sal. 75: 2.

[Ramme på side 27]

Internasjonale frivillige bygningsarbeidere

I november 1985 var det 11 frivillige bygningsarbeidere — fra en 26 år gammel enslig bror til 59 år gamle besteforeldre — som reiste fra USA til Afrika. Hvorfor? De skulle hjelpe til med byggingen av et nytt avdelingskontor i et land hvor det er mer enn 100 000 Jehovas vitner. Siden da har over 800 frivillige fagarbeidere som representerer 12 avdelingskontorer, hjulpet til med byggingen av 13 avdelingskontorer. Noen arbeidere meldte seg på for minimum ett år, andre for mellom to uker og tre måneder. Hva mener disse frivillige arbeiderne og deres familier om en slik tjeneste? Her er noen av deres uttalelser:

◻ «Jeg har jobbet hardt i årevis, men i verden. Nå bruker jeg alle mine krefter i Jehovas organisasjon. Det er en befrielse ikke å ha noe med verden å gjøre. Og det er en glede både fysisk, følelsesmessig og åndelig å kunne bruke sitt liv i tjenesten for Jehova.”

◻ «Det er vanskelig å forklare de sterke vennskapsbåndene som ble knyttet i den korte tiden jeg arbeidet på dette prosjektet.»

◻ «Vi ønsker som en familie å takke dere for det privilegium min mann hadde som en internasjonal bygningsarbeider. Selv om ingen av oss hadde mulighet til å være med ham, har hele familien hatt gagn av det han opplevde. Det viser oss hvor forent Jehovas organisasjon er overalt. Det hjalp ham også til å se hvordan vi kan leve enklere; slik at vi som en familie kan tjene Jehova i større utstrekning.»

[Ramme/bilder på sidene 24 og 25]

Utvidelser ved hovedsetet

I januar 1983 kjøpte Selskapet halvparten av et kvartal på 60 ganger 60 meter, en nietasjes bygning, i Brooklyn i New York. Denne bygningen er nå blitt satt i god stand. I desember 1986 kjøpte så Selskapet den andre halvparten av det samme kvartalet, det vil si en annen nietasjes bygning. Disse to bygningene er nå en del av Selskapets trykkerikompleks og er forbundet med de fire opprinnelige trykkeribygningene med en bro som er cirka 50 meter lang og fire meter bred.

Siden 1978 har Selskapet installert og tatt i bruk åtte hurtiggående Harris-offsetrotasjonspresser som trykker i fire farger, i Brooklyn. (Fire lignende presser er i bruk på Watchtower Farms, som ligger cirka 16 mil nord for Brooklyn.) For å holde tritt med den økte etterspørselen etter bibler kjøpte Selskapet tre nye offsetpresser til i forrige tjenesteår. Det er hurtiggående Hantscho-offsetrotasjonspresser som trykker i fire farger. To av disse pressene trykker på to papirbaner samtidig og brukes til å trykke bøker og blad. Den tredje er 35 meter lang og trykker på fire papirbaner samtidig. Den blir brukt til trykking på bibelpapir. Trykkeriet i Brooklyn har nå tre presser som trykker på bibelpapir.

I februar 1987 kjøpte Selskapet en bygning til som kan huse medlemmer av Betel-familien i Brooklyn. Den er på 11 etasjer og ligger i 97 Columbia Heights. Den vil ha 127 rom, og 30 biler vil kunne parkere i den underjordiske garasjen som hører til denne bygningen. En leid entreprenør fullførte bygningens råbygg, og Selskapets stab vil ha fullført det innvendige byggearbeidet rundt september 1988.

[Bilde]

De to nietasjes trykkeribygningene som utgjør et kvartal, og som nylig er blitt kjøpt

[Bilde]

Det nyoppførte Betel-hjemmet på 11 etasjer 197 Columbia Heights

[Oversikt på sidene 34 til 41]

JEHOVAS VITNERS VERDENSRAPPORT FOR TJENESTEÅRET 1987

(Se den trykte publikasjonen)

[Bilde på side 7]

Portugal hadde sju høydepunkter i antall forkynnere og kom for første gang over 32 000

[Bilder på side 15]

Områdestevnet «Stol på Jehova» ble besøkt av flere enn noe tidligere stevne

[Bilde på side 18]

Nybygd Rikets sal i Kerala i India

[Bilder på side 26]

Avdelingskontorer hvor internasjonale frivillige bygningsarbeidere hjalp til