«Hele Skriften er inspirert av Gud og nyttig»
Bibelens 47. bok — 2 Korintierne
Skribent: Paulus
Sted skrevet: Makedonia
Fullført: ca. 55 e. Kr.
Omspenner: Ubestemt
Denne artikkelen er et ledd i en artikkelserie hvor Bibelens 66 bøker blir behandlet.
1, 2. a) Hva var det som fikk Paulus til å skrive sitt annet brev til korintierne? b) Hvorfra skrev han det, og hva var han bekymret for?
DET var nå sannsynligvis sent på sommeren eller tidlig på høsten i år 55 e. Kr. Det var fremdeles noen forhold i den kristne menighet i Korint som voldte apostelen Paulus bekymring. Det hadde ikke gått mange måneder siden han skrev sitt første brev til korintierne. Siden da var Titus blitt sendt til Korint for å hjelpe til med den innsamling som ble foretatt der til gagn for de hellige i Judea, og muligens også for å iaktta hvordan korintierne reagerte på det første brevet. (2 Kor. 8: 1—6; 2: 12, 13) Hvordan ble det tatt imot av dem? For en stor trøst det ga Paulus å få vite at det hadde fått dem til å sørge og vise anger! Titus hadde vendt tilbake til Paulus i Makedonia med denne gode rapporten, og apostelens hjerte var nå fylt av stor kjærlighet til sine elskede korintiske medtroende. — 2 Kor. 7: 5—7; 6: 11.
2 Paulus skrev derfor på nytt til korintierne. Dette hjertelige og kraftfulle annet brev ble skrevet fra Makedonia og ble tydeligvis overbrakt av Titus. (2 Kor. 9: 2, 4; 8: 16—18, 22—24) En av de ting som bekymret Paulus, og som fikk ham til å skrive, var at det blant korintierne fantes noen «såre store apostler», som han også omtalte som «falske apostler, svikefulle arbeidere». (2 Kor. 11: 5, 13, 14) Den åndelige velferd til denne forholdsvis unge menigheten var i fare, og det ble reist tvil angående Paulus’ myndighet som apostel. Hans annet brev til Korint dekket derfor et stort behov.
3, 4. a) Hvor mange ganger besøkte Paulus Korint? b) Hvordan kan vi i dag høste gagn av hans brev?
3 Det er verdt å legge merke til at Paulus sa: «For tredje gang er jeg nå rede til å komme til eder.» (2 Kor. 12: 14; 13: 1) Han hadde planlagt å besøke dem for annen gang da han skrev sitt første brev, men trass i at han var rede til å dra, fikk han ikke oppleve denne «annen anledning til glede». (1 Kor. 16: 5; 2 Kor. 1: 15, NW) Paulus hadde derfor i virkeligheten vært der bare én gang før, i 18 måneder i årene 50—52 e. Kr., da den kristne menighet i Korint ble opprettet. (Ap. gj. 18: 1—18) Senere fikk imidlertid Paulus virkeliggjort sitt ønske om å besøke Korint en gang til. Mens han oppholdt seg tre måneder i Hellas, sannsynligvis i 56, var han i det minste en del av tiden i Korint, og det var derfra han skrev sitt brev til romerne. — Rom. 16: 1, 23; 1 Kor. 1: 14.
4 Annen Korintierne er sammen med 1 Korintierne og de andre av Paulus’ brev alltid blitt regnet som en autentisk del av den bibelske kanon. Igjen får vi et innblikk i forholdene i menigheten i Korint og kan høste gagn av Paulus’ inspirerte ord som ble gitt til formaning både for den og for oss.
INNHOLDET AV 2 KORINTIERNE
5. a) Hva skriver Paulus angående trøst? b) Hva har funnet sted gjennom Kristus som en ytterligere forsikring?
5 Hjelp fra «all trøsts Gud» (1: 1—2: 11). Paulus tar Timoteus med i sin innledende hilsen. «Lovet,» sier Paulus, er «miskunns Fader og all trøsts Gud, han som trøster oss i all vår trengsel», for at vi igjen skal kunne trøste andre. Paulus og hans reisefeller har vært under hardt press og i livsfare, men Gud har reddet dem. Korintierne kan også hjelpe dem ved å be for dem. Det er med et rent motiv og i tillit til Guds ufortjente godhet at han skriver til dem. Guds løfter er i Jesus blitt til «ja», og Gud har salvet sine tjenere og gitt dem «Ånden til pant» i deres hjerte. — 1: 3, 4, 20, 22.
6. Hva råder Paulus korintierne til å gjøre med den utstøtte synder som nå angrer?
6 Det ser ut til at den mannen Paulus skrev om i sitt første brev, i kapittel 5, ble utstøtt av menigheten. Han har angret og er fylt av sorg. Paulus sier derfor til korintierne at de i oppriktighet må tilgi den angrende synder og la kjærligheten råde mot ham.
7. Hva sammenligner Paulus tjenesten med, og hva fastslår han?
7 Dugelige til å være tjenere for den nye pakt (2: 12; 6: 10). Paulus sammenligner tjenesten med et triumftog sammen med Kristus. (NW) (Korintierne var kjent med de seierrike hærers triumftog på den tiden, da en brente velluktende røkelse langs hele den ruten hærene fulgte.) Det er stor forskjell på den «duft» som går ut fra de kristne til dem som oppnår liv, og den «duft» som går ut til dem som går til grunne. «Vi er ikke kremmere med Guds ord,» fastslår Paulus. — 2: 17, NW.
8. a) Hvilke skussmålsbrev har Paulus og hans medarbeidere som tjenere? b) Hvordan er tjenesten for den nye pakt av uovertruffen herlighet?
8 Paulus og hans medarbeidere trenger ikke noen skrevne skussmålsbrev til eller fra korintierne. De troende korintiere er i seg selv skussmålsbrev, «tilblitt ved vår tjeneste», og innskrevet, ikke på steintavler, men «på hjertets kjødtavler», erklærer Paulus. Gud har gjort sine tjenere dugelige til å være tjenere for den nye pakt. Bokstaven slo i hjel og hadde en herlighet som svant, og den var midlertidig. Åndens tjeneste derimot fører til liv, er varig og har en tiltagende herlighet. Når «Moses leses», ligger det et dekke over Israels barns hjerte, men når de omvender seg til Jehova, blir dekket fjernet, og de «blir alle forvandlet til det samme bilde fra herlighet til herlighet». — 3: 3, 15, 18.
9. Hvordan beskriver Paulus tjenestens skatt?
9 Så fortsetter Paulus: ’Vi har denne tjeneste på grunn av den miskunn vi har fått. Vi har sagt oss løs fra snikveier og har ikke forfalsket Guds ord, men har anbefalt oss selv ved å kunngjøre sannheten. Hvis evangeliet er skjult, er det fordi denne verdens gud har forblindet de vantros sinn. Men i våre hjerter skinner det med kunnskapen om Guds herlighet i Jesu Kristi åsyn. For en stor skatt vi har! Den er i leirkar, for at den rike kraft skal være av Gud. Under forfølgelse og trengsler, ja, ansikt til ansikt med selve døden, viser vi tro og gir ikke opp, for den kortvarige trengsel virker for oss en evig fylde av herlighet, i overmål på overmål. Vi har derfor det usynlige for øye.’ — 4: 1—18.
10. a) Hva sier Paulus om dem som er i forening med Kristus? b) Hvordan anbefaler Paulus seg selv som en tjener for Gud?
10 ’Vi vet,’ skriver Paulus, ’at vårt legemes jordiske hus skal bli erstattet med et evig hus i himlene. I mellomtiden går vi framover, i tro og er frimodige. Selv om vi er borte fra Kristus, søker vi å tekkes ham.’ (5: 1, 7—9) De som er i forening med Kristus, er en «ny skapning» og utfører en forlikelsens tjeneste. De er «sendebud i Kristi sted». (5: 17, 20) Paulus viser seg i alt som en Guds tjener. Hvordan? Jo, ’ved stort tålmod i trengsler, under slag, i strengt arbeid og nattevåk, ved renhet, ved skjønnsomhet, ved langmodighet, ved godhet, ved hellig ånd, ved uskrømtet kjærlighet, ved sannhets ord, ved Guds kraft, som fattig, som dog gjør mange rike, som en som intet har og dog eier alt’. — 6: 4—10.
11. Hvilken veiledning og hvilken advarsel gir Paulus?
11 «La oss . . . fullende vår helliggjørelse i Guds frykt» (6: 11—7: 16). Paulus sier til korintierne: ’Vårt hjerte har utvidet seg for å ta imot dere.’ De burde også utvide sitt hjerte. Men nå kommer det en advarsel! «Dra ikke i fremmed åk med vantro!» (6: 14) Hva samfunn har lys med mørke eller Kristus med Belial? Som den levende Guds tempel må de skille seg fra de urene ting og ikke røre ved dem. Paulus sier: «La oss rense oss fra all urenhet på kjød og ånd og fullende vår helliggjørelse i Guds frykt!» — 7: 1.
12. Hvorfor gledet Paulus seg over rapporten fra Korint?
12 Paulus sier videre: «Jeg er full av trøst, jeg er overvettes rik på glede under all vår trengsel.» (7: 4) Hvorfor? Ikke bare på grunn av at Titus har kommet tilbake, men også på grunn av den gode rapporten fra Korint som fortalte om deres lengsel, deres bedrøvelse og deres nidkjærhet for Paulus. Han er klar over at hans første brev for en tid bedrøvet dem, men gleder seg over at korintierne ble bedrøvet til omvendelse til frelse. Han roser dem for at de har samarbeidet med Titus.
13. a) Hvilke eksempler på gavmildhet nevner Paulus? b) Hvilke prinsipper framholder Paulus i forbindelse med det å gi?
13 Gavmildhet vil bli belønnet (8: 1—9: 15). I forbindelse med bidragene til de trengende «hellige» nevner Paulus det eksempel som ble satt av makedonierne, som midt i sin store fattigdom ga over evne, og han håper nå å få se den samme slags gavmildhet hos korintierne som en tilkjennegivelse av ektheten av deres kjærlighet til Herren Jesus Kristus, som ble fattig for at de skulle bli rike. Det at de gir i samsvar med det de har, vil føre til en likelighet, slik at den som har mye, ikke har altfor mye, og den som har lite, ikke har altfor lite. Titus og andre blir sendt til dem i forbindelse med denne kjærlighetsgave. Paulus har rost korintierne for deres gavmildhet og redebonhet, og han ønsker ikke at de skal bli stilt til skamme på grunn av at de ikke klarer å ha denne store gave ferdig. Ja, «den som sår med velsignelser, skal høste med velsignelser». Når en gir, så må en gjøre det av hjertet, «for Gud elsker en glad giver», og han er mektig til å gi dem all nåde i rikelig mål og gjøre dem rike i alle ting til all oppriktig kjærlighet. «Gud være takk for sin usigelige gave!» — 9: 6, 7, 15.
14. Hva trekker Paulus fram til forsvar for sin apostelgjerning?
14 Paulus forsvarer sin apostelgjerning (10: 1—13: 13). Paulus erkjenner at han for deres øyne er ydmyk. De kristne strider imidlertid ikke på kjødelig vis. Deres våpen er åndelige, «mektige for Gud» til å omstyrte tankebygninger som reiser seg mot kunnskapen om Gud. (10: 4) Noen som bare ser på det utvortes, sier at apostelens brev er myndige, men hans tale for intet å regne. De skal vite at Paulus’ gjerninger vil være nøyaktig som hans ord i brevene. Korintierne bør være klar over at Paulus ikke roser seg av gjerninger han har gjort i en annens område. Han har personlig brakt det gode budskap til dem. Hvis det for øvrig er noen som vil rose seg, så la dem rose seg i Jehova.
15. a) Hvilke illustrasjoner gjør Paulus bruk av når han advarer imot de falske apostler? b) Hvordan er Paulus’ egen tjeneste?
15 Paulus føler det som sitt ansvar å framstille den kristne menighet som en ren jomfru for Kristus. Akkurat som Eva ble dåret av slangens list, er det fare for at deres tanker kan bli fordervet. Paulus taler derfor med kraft imot de «såre store apostler» i menigheten i Korint. (11: 5) De er falske apostler. Satan selv skaper seg om til en lysets engel, og det er derfor intet under om hans tjenere gjør det samme. Men i forbindelse med hva det innebærer å være en Kristi tjener, kan en spørre hva de er i sammenligning med Paulus. Han har utholdt mye: fengselsopphold, slag, tre skibbrudd, mange farer og nattevåk og hunger mer enn én gang. Under alt dette har han imidlertid aldri tapt menighetenes behov av syne, men alltid følt at det har brent i ham når noen ble voldt anstøt.
16. a) Hva kunne Paulus rose seg av, men hvorfor vil han heller tale om sin skrøpelighet? b) Hvordan har Paulus skaffet til veie beviser for at han er en apostel?
16 Hvis noen har grunn til å rose seg, må det derfor være Paulus. Kunne noen av de andre såkalte apostlene i Korint si at de var blitt rykt inn i Paradis og hadde fått høre usigelige ting? Likevel taler Paulus om sin skrøpelighet. For at han ikke skal opphøye seg, er det blitt gitt ham «en torn i kjødet». Gud fjernet ikke denne da han ba til ham om det, men han sa: «Min nåde er deg nok.» Paulus vil heller rose seg av sin skrøpelighet, for at «Kristi kraft» skal bo i ham. (12: 7, 9) Nei, Paulus har ikke vist seg å stå tilbake for de «såre store apostler», og korintierne har sett de beviser for at han er en apostel, som han har skaffet til veie blant dem «med all utholdenhet, både med tegn og under og kraftige gjerninger». Akkurat som Titus og de andre medarbeidere som Paulus sendte til dem, ikke søkte noen vinning av dem, søker heller ikke Paulus selv det som er deres. — 12: 12.
17. Hvilken formaning gir Paulus korintierne til slutt?
17 Alt skal tjene til deres oppbyggelse. Paulus frykter imidlertid for at når han kommer til Korint, vil han finne noen som ikke har omvendt seg fra kjødets gjerninger. Han advarer på forhånd synderne om at han vil gripe inn og ikke vise skånsel, og råder alle i menigheten til å ransake seg selv om de er i troen i forening med Jesus Kristus. Han og Timoteus vil be til Gud for dem. Paulus oppfordrer dem til å glede seg og bevare enheten, slik at kjærlighetens og fredens Gud vil være med dem, og avslutter med å sende hilsener fra de hellige og sine beste ønsker om at de må bli velsignet i åndelig henseende.
Hvorfor den er nyttig
18. Hvilket syn bør de kristne ha på tjenesten?
18 Hvor ansporende og oppmuntrende er ikke den verdsettelse av den kristne tjeneste som Paulus gir uttrykk for i 2 Korintierne! La oss betrakte den på samme måte som han, nemlig som et seierstog sammen med Kristus. De kristne tjenere som er blitt gjort dugelige av Gud, er ikke kremmere med Ordet, men tjener i oppriktighet. Det som anbefaler dem, er ikke et eller annet skrevet dokument, men de frukter de bærer i tjenesten. Selv om deres tjeneste er herlig, har de imidlertid ingen grunn til å bli oppblåst. Som ufullkomne mennesker har Guds tjenere denne tjenestens skatt i skjøre leirkar, for at det tydelig skal ses at kraften er av Gud. Dette viser at de må være ydmyke når de tar imot det herlige privilegium å være Guds tjenere. Og for en ufortjent godhet Gud har vist dem ved å la dem få tjene som «sendebud i Kristi sted»! Hvor betimelig var derfor ikke Paulus’ formaning om at de ikke måtte da imot Guds ufortjente godhet og overse hensikten med den»! — 2 Kor. 2: 14—17; 3: 1—5; 4: 7; 5: 18—20; 6: 1, NW.
19. I hvilke henseender er Paulus et enestående eksempel for kristne tjenere i dag, og særlig for tilsynsmenn?
19 Paulus satte et strålende eksempel for kristne tjenere. For det første viste han sin verdsettelse av de inspirerte hebraiske skrifter ved å studere dem og ved gang på gang å sitere fra dem og påpeke hvordan de fikk sin anvendelse. (2 Kor. 6: 2, 16—18; 7: 1; 8: 15; 9: 9; 13: 1; Es. 49: 8; 3 Mos. 26: 12; Es. 52: 11; Esek. 20: 41; 2 Sam. 7: 14; Hos. 1: 10) I egenskap av tilsynsmann viste han dessuten stor omsorg for hjorden, og han sa: «Men jeg vil med glede ofre, ja bli ofret for eders sjeler.» Han ofret seg selv fullstendig til gagn for brødrene, noe som tydelig framgår av beretningen. (2 Kor. 12: 15; 6: 3—10) Han var utrettelig i sitt arbeid med å undervise, formane og bringe orden i forholdene i menigheten i Korint. Han advarte klart og tydelig mot å ha fellesskap med mørket da han sa til korintierne: «Dra ikke i fremmed åk med vantro!» På grunn av den kjærlige omsorg han hadde for dem, ønsket han ikke at deres tanker skulle bli fordervet, «liksom slangen dåret Eva med sin list», og han formante dem derfor inntrengende: «Ransak eder selv om I er i troen; prøv eder selv!» Han tilskyndte dem til å vise kristen gavmildhet ved å påpeke for dem at «Gud elsker en glad giver», og han ga selv uttrykk for sin takknemlighet til Gud for hans usigelige gave. Ja, Paulus hadde i kjærlighet innskrevet sine brødre i Korint på sitt hjertes kjødtavle, og ved sitt utrettelige arbeid til gagn for dem viste han seg virkelig som en nidkjær og årvåken tilsynsmann. For et enestående eksempel han er for oss i dag! — 2 Kor. 6: 14; 11: 3; 13: 5; 9: 7, 15; 3: 2.
20. a) Hvordan leder Paulus våre tanker i riktig retning? b) Hvilket herlig håp viser 2 Korintierne til?
20 Apostelen Paulus leder våre tanker i riktig retning ved å vise til «miskunns Fader og all trøsts Gud» som den virkelige kilde til styrke i prøvelsens tid. Han er den som «trøster oss i all vår trengsel», slik at vi kan være utholdende og bli frelst og få komme inn i hans nye tingenes ordning. Paulus viser også til det herlige håpet om «en bygning av Gud, et hus som ikke er gjort med hender, evig i himlene» og sier: «Derfor, dersom noen er i Kristus, da er han en ny skapning; det gamle er forganget, se, alt er blitt nytt!» Annen Korintierne inneholder i sannhet ord som gir dem som i likhet med Paulus vil få arve det himmelske rike, en vidunderlig forsikring. — 2 Kor. 1: 3, 4; 5: 1, 17.