8. Hvilken ødeleggelse blir beskrevet i det første diktet, men hvordan uttrykker Sions datter seg?

⁸ «Hvor ensom hun sitter, den folkerike stad!» På denne måten innleder det første diktet sin klage. Sions datter var en fyrstinne, men hennes elskere har forlatt henne, og hennes folk har måttet dra i landflyktighet. Hennes porter er øde. Jehova har straffet henne for hennes mange overtredelsers skyld. Hun har mistet sin prakt. Hennes fiender har spottet over det hun har tapt. Hun har sunket forferdelig dypt, og ingen trøster henne. De som er blitt tilbake av hennes folk, sulter. Hun spør: «[Finnes det] en smerte lik den smerte som er voldt meg?» Hun rekker ut sine hender og sier: «[Jehova] er rettferdig, for jeg var gjenstridig mot hans bud.» (1: 12, 18) Hun ber Jehova om at han må bringe ulykke over hennes jublende fiender, akkurat som han har brakt ulykke over henne.

9. a) Hvem har denne ulykken over Jerusalem kommet fra? b) Hvordan omtaler Jeremias den hån som byen er blitt utsatt for, og de fryktelige tilstander som rår i den?

⁹ «Hvor [Jehova] i sin vrede har innhyllet Sions datter i mørke skyer!» Det andre diktet viser at det er Jehova selv som har kastet Israels herlighet til jorden. Han har latt høytid og sabbat bli glemt og har forkastet sitt alter og sin helligdom. For et sørgelig syn som møter en i Jerusalem! «Mine øyne er borttært av tårer, det gjærer i mitt indre, min lever er utøst til jorden, fordi mitt folks datter er ødelagt.» (2: 11) Hva skal han ligne Jerusalems datter med? Hvordan skal han trøste Sions datter? Hennes profeter har skuet tomme og dårlige ting. De som går forbi henne, sier nå spottende til henne: «Er dette den stad de kalte skjønnhetens krone, all jordens glede?» (2: 15) Hennes fiender spiler opp sin munn og spotter og skjærer tenner, og de sier: ’Dette er den dag vi håpet å ødelegge henne.’ Hennes barn vansmekter av hunger, og kvinner eter sine egne barn. Døde kropper ligger omkring på gatene. «Det var ikke på [Jehovas] vredes dag noen som slapp unna eller ble reddet.» — 2: 16, 22.

10. Hvilke av Guds egenskaper omtaler skribenten som et grunnlag for håp?

¹⁰ Det tredje diktet understreker med sine 66 vers Sions håp om at Gud skal vise det barmhjertighet. Ved hjelp av en rekke billedlige uttrykk viser profeten at det er Jehova som har forårsaket landflyktigheten og ødeleggelsen. På grunn av denne bedrøvelige tilstand ber skribenten Gud om at han må komme i hu hans elendighet, og han gir uttrykk for sin tro på Jehovas miskunnhet og barmhjertighet. Tre på hverandre følgende vers begynner på hebraisk med «god» og viser at det er riktig å vente på frelse fra Jehova. (3: 25—27) Jehova bedrøver, men han vil også forbarme seg. Men trass i at de nå har innrømmet at de har vært gjenstridige, har Jehova ikke tilgitt. Han har innhyllet seg, slik at hans folks bønner ikke trenger igjennom til ham, og han har gjort sitt folk til «skam og utskudd». (3: 45) Med bitre tårer minnes profeten hvordan hans fiender jaget ham som en fugl. Jehova var imidlertid nær hos ham i den dypeste brønn og sa: «Frykt ikke!» Han ber Jehova om å gjøre gjengjeld mot fienden for dens hån mot ham: «Du vil forfølge dem i vrede og ødelegge dem, så de ikke mer finnes under [Jehovas] himmel.» — 3: 57, 66.

11. I hvilke henseender har Jehova utøst sin brennende vrede over Sion, og hvorfor?

¹¹ «Hvor gullet blir mørkt, det edleste gull forandret!» I det fjerde diktet blir det klaget over at Jehovas tempel har mistet sin prakt, og at dets steiner ligger strødd omkring på gatene. Sions dyrebare barn er blitt av liten verdi, som leirkrukker. Det finnes hverken vann eller brød, og de som levde i luksus, «favner møkkdynger». (4: 5) Straffen er tilmed større enn straffen over Sodoma. Fyrstene [nasireerne, NW], som en gang var ’renere enn snø og hvitere enn melk’, er blitt «mørkere enn sort» og rynket i huden. (4: 7, 8) Det er bedre å ha blitt drept ved sverd enn ved hunger på en tid da kvinner kokte sine egne barn! Jehova har utøst sin brennende vrede. Det utenkelige har skjedd — fienden har kommet inn gjennom Jerusalems porter! Og hvorfor? Jo, på grunn av «dets profeters synder, dets presters misgjerninger, de som utøste rettferdiges blod». (4: 13) Jehovas åsyn er ikke vendt mot dem. Sions datters straff er imidlertid til ende, og hun skal ikke igjen bli bortført. Nå er det din tur, Edoms datter, til å drikke av Jehovas bitre beger!

12. Hvilken ydmyk henstilling gir det femte diktet uttrykk for?

¹² Det femte diktet innleder med en henstilling til Jehova om at han må komme i hu sitt farløse folk. Det er deres fedre som har syndet, og det er deres misgjerninger de nå må bære. Treller hersker over dem, og de pines av hungerens luer. Med deres hjertes glede er det forbi, og deres dans er omskiftet til sorg. Deres hjerte er sykt. I sin ydmykhet anerkjenner de Jehova; «Du, [Jehova], troner til evig tid, din trone blir fra slekt til slekt.» De roper: «[Jehova], før oss atter til deg, så vi kan komme tilbake! Forny våre dager, så de blir som i fordums tid! For skulle du rent ha forkastet oss? Skulle du være så storlig vred på oss?» — 5: 19—22.

Spørsmål fra leserne

● Hva består den utilgivelige synd i? — E. M., USA.

Den form for synd som Bibelen kaller utilgivelig, er ikke en bestemt kategori synder, for eksempel det å stjele, lyve eller gjøre seg skyldig i kjønnslig umoral. Dette er imidlertid alvorlige synder og kan innbefatte den utilgivelige synd. (Åpb. 21: 8) Den utilgivelige synd er en synd som med fullt overlegg blir begått mot Guds ånds tydelige virkning. Den utspringer fra et hjerte som fullstendig og for alltid er fremmedgjort for Gud.

De jødiske religiøse lederne som ved en anledning kom til Galilea for å se og høre Jesus Kristus, hadde allerede rådslått om hvordan de skulle få ryddet ham av veien. (Matt. 12: 14) I Galilea så de Jesus helbrede en mann som var stum, blind og besatt. I stedet for å innrømme at Jesus utførte mirakler ved hjelp av Guds hellige ånd, beskyldte fariseerne ham ondsinnet for å utføre disse miraklene ved hjelp av Satans makt. Etter at Jesus hadde vist at de tok grundig feil, sa han:

«Hver synd og bespottelse skal bli menneskene forlatt; men bespottelse mot Ånden skal ikke bli forlatt. Og om noen taler et ord mot Menneskesønnen, det skal bli ham forlatt; men om noen taler mot den Hellige Ånd, det skal ikke bli ham forlatt, hverken i denne verden eller i den kommende.» — Matt. 12: 31, 32; Mark. 3: 28, 29; Luk. 12: 10.

Hva de religiøse lederne angår, var det ikke slik at de bare unnlot å la seg overbevise av det Kristus sa og gjorde. Innbyggerne i Korasin og Betsaida hadde vært så opptatt av sine daglige gjøremål at de ikke tok imot Jesus og omvendte seg. Likevel