Hvorfor bør vi frykte Gud?

«FRYKT Gud og gi ham æren! For nå er timen kommet da han skal holde dom.» (Åpenbaringen 14: 7) Den aldrende apostelen Johannes var den første som hørte disse oppsiktsvekkende ordene i et syn. De ble uttalt av en engel som fløy under himmelhvelvet, og var rettet spesielt til mennesker som lever nå i endens tid, den første del av «Herrens dag». — Åpenbaringen 1: 10.

Men hvor upassende synes ikke noen disse ordene er! Mange tviler til og med på at Gud er til, så hvorfor skulle de frykte ham! For mange av dem som hevder at de er kristne, er tanken om å frykte Gud gammeldags. De kan godta det å vise Gud kjærlighet, men å frykte ham synes de minner mer om middelalderen. Er det slik du ser på dette spørsmålet?

Jesu frykt for Gud

Hvis det er det, bør du tenke over hva det vil si å være en kristen. Ifølge Bibelen betyr det å være en kristen å følge nøyaktig i Jesu Kristi fotspor. (1. Peter 2: 21, NW) Det er ingen tvil om at Jesus elsket Gud, og Bibelen viser helt tydelig at han også fryktet ham. Jesaja omtalte Jesus profetisk og sa at han skulle ha «Ånden som gir kunnskap om [Jehova] og frykt for ham». (Jesaja 11: 2) Men det er interessant å legge merke til at denne frykten ikke var en byrde for Jesus. Vi bør ikke tenke på den som en frykt som den et barn har for en brutal far, eller som folk har for en undertrykkende hersker som terroriserer dem. Jesaja sa dessuten profetisk om Jesus: «Han skal ha sin glede i frykten for [Jehova].» (Jesaja 11: 3) Hvordan kan en glede seg over å være redd for noen?

Ordet «frykt» i Bibelen har egentlig en rekke nyanserte betydninger. Det kan være den fysiske frykt eller redsel vi føler når noen vil skade oss. Israelittene var således «meget redde» for Goliat. (1. Samuelsbok 17: 23, 24) Dessuten er det den frykten en kan føle når en står overfor noe helt uventet eller ukjent, som den frykten Sakarja følte da Jehovas engel plutselig stod overfor ham i templet. (Lukas 1: 11, 12) Men den frykt Jesus hadde for sin Far, var ikke lik noe av dette.

De opprinnelige hebraiske og greske ordene for «frykt» som er brukt i Bibelen, sikter ofte til en dyp respekt eller dyp ærbødighet for Gud. Det var en slik frykt for Gud Jesus hadde, og som engelen oppmuntret alle til å framelske i dag. Denne dype ærbødighet eller frykt slår rot i vårt hjerte når vi mediterer over Jehovas styrke og makt og sammenligner dette med vår egen ubetydelighet. Den vokser når vi mediterer over hans mektige gjerninger, og den utvikles også når vi under bønn erkjenner det faktum at han er den høyeste Dommer, som har makt til å gi liv så vel som til å straffe med evig død.

En slik frykt er livsviktig fordi den hindrer oss i å gjøre det som er galt, og i å ta Gud for gitt, for å si det slik. Den hjelper oss til ikke å tenke: ’Gud tilgir meg nok. Han vet at jeg er svak’, når vi blir fristet og kanskje heller vil gi etter enn kjempe imot. Som Ordspråkene 8: 13 sier: «Frykt for [Jehova] er å hate det onde.» Og Ordspråkene 16: 6 tilføyer: «Med gudsfrykt holder en seg fra det onde.» Adam og Eva nærte ikke en slik rett og sunn frykt for Jehova da de var ulydige mot ham. Hva ble resultatet? De hadde en annen, negativ frykt og gjemte seg for ham. Adam sa: «Jeg hørte deg i hagen. Da ble jeg redd.» — 1. Mosebok 3: 10.

Job var en mann som i motsetning til Adam og Eva forble trofast mot Jehova trass i svært harde prøvelser. Hvorfor? Jehova selv sa at Job var ’en mann som fryktet Gud og holdt seg borte fra det som var ondt’. (Job 1: 8; 2: 3) Vi må være sikre på at Jehova kan si det samme om oss i dag! Det er rett å ha frykt for Gud, og denne frykten må være en del av vår tenkemåte.

Gudsfrykt og menneskefrykt

Gudsfrykt er en naturlig følelse, som gir oss den samme slags trygghet som den en far som inngyter dyp respekt, gir sine barn. En slik frykt hjelper oss også til å fjerne den ubehagelige og negative menneskefrykt, som er en snare. (Ordspråkene 29: 25) En som ikke lærte dette, var Uria, sønn av Sjemaja. Han forkynte i Jerusalem sammen med Jeremia før år 607 f.Kr. Uria lot i motsetning til Jeremia frykt for kongen bli en snare for seg. Han sluttet å forkynne og flyktet fra sin oppgave. Til slutt ble han innhentet av kongen, som lot ham drepe. (Jeremia 26: 20—23) Hvordan kunne Uria ha unngått en slik trist skjebne? Ved å framelske en frykt for Jehova som var sterkere enn hans frykt for mennesker.

Etter Jesu oppstandelse og himmelfart sa Jesus til sine etterfølgere: «Vær ikke redd for det du skal lide!» (Åpenbaringen 2: 10) Historien viser behovet for denne veiledningen, ettersom de kristne — fra de romerske arenaer til konsentrasjonsleirene i Nazi-Tyskland — har befunnet seg i skremmende situasjoner. Hvordan har de kunnet overvinne den frykt fiendene deres prøvde å inngyte? Ved å anvende Jesu ord: «Vær ikke redde for dem som slår legemet i hjel, men siden ikke kan gjøre mer. Jeg skal vise dere hvem dere skal frykte: Frykt ham som først kan slå i hjel og så har makt til å kaste i helvete [Gehenna, NW].» — Lukas 12: 4, 5.

I Salme 19: 10 leser vi: «Frykten for [Jehova] er ren, den varer til evig tid. [Jehovas] dommer er sanne, rettferdige er de alle.» Derfor er det å frykte Gud ikke noe negativt. Det er noe som er rent, og som utgjør en beskyttelse, og det gjør en Guds tjener sterkere enn hans fiender. En kristen finner i likhet med Jesus glede i denne frykten akkurat som han gleder seg over andre velsignelser fra Jehova. — Jesaja 11: 3.

Det er derfor i høy grad passende at engelen oppfordrer alle mennesker i dag til å frykte Gud. Hvis vi ikke har den rette frykt for Gud, vil vi sannsynligvis gi etter for urette impulser eller bli offer for menneskefrykt. Hvis vi framelsker den rette slags frykt, vil vi bli hjulpet til å handle forstandig. «Å frykte [Jehova] er begynnelsen til visdom.» (Ordspråkene 9: 10, EN; Salme 111: 10) Ja, vi bør elske Gud av hele vårt hjerte, av hele vår sjel, av all vår forstand og av all vår kraft. (Markus 12: 30) Og vi bør også ha dyp ærbødighet for ham, respektere ham eller som engelen sa: «Frykt Gud og gi ham æren! For nå er timen kommet da han skal holde dom.» — Åpenbaringen 14: 7.

[Bilde på side 30]

Hvis Uria hadde hatt dyp frykt for Jehova, ville ikke menneskefrykt ha blitt en snare for ham