23. Fortsatte de kristne stort sett å ha Guds godkjennelse i det første århundre?

²³ Det er innlysende at Jehova ikke lenger kunne betrakte slike mennesker som godkjente når de var blitt utstøtt på grunn av overtredelser som de ikke angret. (Hebreerne 10: 38; jevnfør 1. Korinter 10: 5.) Det var tydeligvis bare et fåtall som ble utstøtt. De fleste som fikk «ufortjent godhet og fred fra Gud» og ble ’adoptert som sønner i samsvar med hans viljes velbehag’, forble trofaste. — Efeserne 1: 2, 5, 8—10, NW.

24. Hvilken side ved dette emnet bør vi se nærmere på?

²⁴ Slik er det stort sett i vår tid også. Men la oss se hvordan ’ikke-troende eller vanlige mennesker’ kan få hjelp til å bli godkjent av Gud i vår tid, og hva som kan gjøres for å hjelpe dem hvis de feiler. Dette vil bli behandlet i neste artikkel.

Hjelp andre til å tilbe Gud

«Hvis . . . en ikke-troende eller et vanlig menneske kommer inn, blir . . . hans hjertes hemmeligheter . . . kjent, slik at han vil falle på sitt ansikt og tilbe Gud.» — 1. KORINTER 14: 24, 25, NW.

1—3. Hvordan ble mange i Korint hjulpet til å oppnå Guds godkjennelse?

DA APOSTELEN PAULUS var på sin andre misjonsreise, oppholdt han seg ett og et halvt år i Korint. Der «viet Paulus seg helt til forkynnelsen». Hva førte det til? «Mange . . . i Korint som hørte ham, kom til tro og ble døpt.» (Apostlenes gjerninger 18: 5—11) De ble «helliget . . . kalt til å være hellige». — 1. Korinter 1: 2, LB.

² Senere kom Apollos til Korint. Priskilla og Akvilas hadde tidligere hjulpet ham til å få «grundigere kjennskap til Guds vei». Blant annet ble spørsmålet om dåpen klarlagt for ham. På den måten ble han en kristen som hadde Guds velvilje eller godkjennelse. (Apostlenes gjerninger 18: 24 til 19: 7) Apollos på sin side hjalp nå korintere som en gang hadde vært ’revet med til stumme avguder’. (1. Korinter 12: 2) Disse menneskene fikk sannsynligvis bibelsk undervisning i sitt hjem. De kunne også lære ved å være til stede på kristne møter. — Apostlenes gjerninger 20: 20; 1. Korinter 14: 22—24.

³ Resultatet av denne undervisningen var at mange tidligere ’ikke-troende og vanlige mennesker’ ble ledet til sann tilbedelse. Det må ha vært en glede å se menn og kvinner gjøre fremskritt og bli døpt og vinne Guds godkjennelse. Det er fremdeles en glede å være vitne til en slik utvikling.

Hjelp til ’ikke-troende og vanlige mennesker’

4. Hvordan blir mange i vår tid hjulpet i likhet med disse menneskene i Korint?

⁴ Jehovas vitner i vår tid adlyder også Jesu befaling om å gjøre mennesker av alle folkeslag til disipler og døpe dem. (Matteus 28: 19, 20) Når de har sådd sannhetens sæd i mottagelige hjerter, går de tilbake og vanner. (1. Korinter 3: 5—9; Matteus 13: 19, 23) Jehovas vitner tilbyr gratis ukentlige hjemmebibelstudier, slik at folk kan få svar på sine spørsmål og lære Bibelens sannheter å kjenne. De interesserte blir også innbudt til Jehovas vitners lokale møter, akkurat som «ikke-troende» i det første århundre kom på møtene i Korint. Men hvordan bør Jehovas vitner se på dem som studerer Bibelen og kommer på møtene?

5. Hvilket bibelsk grunnlag har vi for å utvise forsiktighet når vi har med visse mennesker å gjøre?

⁵ Vi gleder oss over å se at de søker Gud. Men vi er samtidig klar over at de ennå ikke er døpte troende. Husk også to forhold som ble påpekt i foregående artikkel: 1) Israelittene opptrådte med forsiktighet overfor fremmede innbyggere som riktignok befant seg blant Guds folk og overholdt visse lover, men som ikke var omskårne proselytter, brødre i tilbedelsen. 2) Når de kristne i Korint hadde samkvem med ’ikke-troende og vanlige mennesker’, var de på vakt på grunn av Paulus’ oppfordring: «Trekk ikke i ulikt spann, sammen med vantro! For hva har rettferd med urett å gjøre?» — 2. Korinter 6: 14.

6. Hvordan kan «ikke-troende» bli «irettesatt» på møtene, og hva slags irettesettelse dreier det seg om?

⁶ Selv om ’ikke-troende og vanlige mennesker’ hilses velkommen blant oss, er vi altså samtidig klar over at de ennå ikke følger Guds normer. Bibelen antyder i 1. Korinter 14: 24, 25 (NW) at de kan trenge å bli «nøye gransket» og endog «irettesatt» ved det de lærer. Denne irettesettelsen er ikke av en slik art at de blir innkalt til et dømmende utvalg i menigheten, ettersom de ennå ikke er døpte medlemmer av den. Det som skjer, er at de nye gjennom det de lærer, blir overbevist om at Gud fordømmer enhver egoistisk og umoralsk handlemåte.

7. Hvilke ytterligere fremskritt ønsker mange nye å gjøre, og hvorfor?

⁷ Mange udøpte kan etter hvert få et ønske om å gjøre mer enn bare det å overvære møter fordi de er interessert i å lære. Jesus forklarer hvorfor det er slik: «En lærling står ikke over sin mester [lærer, NW], men når han er utlært, blir han som sin mester [lærer, NW].» (Lukas 6: 40) En som studerer Bibelen, ser at hans lærer betrakter felttjenesten som en viktig og gledebringende gjerning. (Matteus 24: 14) De som har satt seg inn i Bibelens sannheter og vært til stede på kristne møter, og som derfor har vokst i troen, vil kanskje også ta følgende ord til seg: «Hvor fagert det er når den som bringer gledesbud, kommer løpende over fjell, melder fred og bærer godt budskap, forkynner frelse.» (Jesaja 52: 7; Romerne 10: 13—15) Selv om de ikke er døpt, vil de kanskje ha et ønske om å bli Rikets forkynnere og slutte seg til Jehovas vitners menighet.

8, 9. a) Hva bør skje når en som studerer Bibelen, ønsker å delta i den offentlige forkynnelsen? b) Hva gjør to eldste som har et møte med en som vil bli forkynner, og den som har undervist ham? c) Hvilket ansvar får en ny forkynner?

⁸ Når en forkynner blir klar over at en