Hvorfor bør vi frykte Gud og ikke mennesker?
«MENNESKEFRYKT fører i snare, men den som setter sin lit til [Jehova], han blir berget.» (Ordspråkene 29: 25, EN) Med disse ordene gjør det gamle ordspråket oss oppmerksom på den form for frykt som i sannhet er en mental gift — menneskefrykt. Den blir sammenlignet med en snare. Hvorfor? Fordi et lite dyr, for eksempel en hare, er hjelpeløst når det blir fanget i en snare. Haren ønsker å løpe sin vei, men snaren holder den ubarmhjertig fast. Offeret er faktisk lammet av skrekk.
Hvis vi er grepet av menneskefrykt, er vi ganske lik denne haren. Vi vet kanskje hva vi bør gjøre. Vi ønsker kanskje også å gjøre det. Men frykten holder oss fanget. Vi er lammet av skrekk og ute av stand til å handle.
Den snare som menneskefrykt utgjør
La oss tenke på noen mennesker i bibelsk tid som ble fanget i den snare som frykt utgjør. På Josvas tid ble 12 menn sendt av sted for å utspeide Kanaans land før israelittenes planlagte invasjon. Speiderne kom tilbake og meldte at landet var fruktbart og rikt, slik Gud hadde sagt. Men ti av speiderne var skremt av innbyggernes styrke. Grepet av menneskefrykt avla de derfor en overdreven rapport om denne styrken for israelittene og fikk hele nasjonen til å bli grepet av frykt. Israelittene nektet å adlyde Guds befaling om å dra inn i Kanaan og ta landet i eie. Dette førte til at hele den voksne befolkning på den tiden, med noen få unntak, døde i ørkenen i løpet av de neste 40 årene. — 4. Mosebok 13: 21 til 14: 38.
Jona var et annet offer for menneskefrykt. Da han fikk i oppdrag å forkynne for den store byen Ninive, «gjorde [han] seg klar til å rømme for [Jehova] til Tarsis». (Jona 1: 3) Hvorfor? Fordi ninivittene hadde ord på seg for å være et hensynsløst og brutalt folk, og Jona kjente sikkert til dette. Menneskefrykt fikk ham til å løpe i en retning som førte bort fra Ninive. Han utførte riktignok til slutt sitt oppdrag, men det skjedde først etter at han var blitt spesielt tuktet av Jehova. — Jona 1: 4; 2: 1.
Til og med konger kan frykte mennesker. Kong Saul nektet ved en anledning åpenlyst å etterkomme en uttrykkelig befaling fra Gud. Hva var hans unnskyldning? «Jeg har overtrådt [Jehovas] ord og dine påbud. Jeg var redd folket og gav etter for dem.» (1. Samuelsbok 15: 24) Da Jerusalem noen århundrer senere ble angrepet av babylonerne, rådet Jeremia, en trofast profet, kong Sidkia til å overgi seg og derved spare Jerusalem for mye blodsutgytelse. Men Sidkia nektet. Hvorfor? Han innrømmet overfor Jeremia: «Jeg er redd for at de skal overgi meg til de judeerne som er gått over til kaldeerne, og at de skal mishandle meg.» — Jeremia 38: 19.
Ja, til og med en apostel kunne være redd. Den dagen Jesus skulle dø, fortalte han sine etterfølgere at de alle ville forlate ham. Peter erklærte imidlertid overmodig: «Herre, med deg er jeg beredt til å gå både i fengsel og død.» (Lukas 22: 33; Matteus 26: 31, 33) Hvor uriktige viste ikke disse ordene seg å være! Bare noen timer senere benektet Peter på en fryktsom måte at han hadde vært sammen med Jesus, ja, han benektet til og med at han kjente ham. Menneskefrykt overmannet ham. Ja, menneskefrykt er i sannhet en mental gift.
Hvem bør vi frykte?
Hvordan kan vi overvinne menneskefrykt? Ved å erstatte den med en sunnere frykt. Den samme apostelen, Peter, oppfordret til å ha en slik form for frykt da han sa: «Frykt Gud.» (1. Peter 2: 17) Den engelen som Johannes så i Åpenbaringen, ropte ut til menneskeheten: «Frykt Gud og gi ham æren!» (Åpenbaringen 14: 7) Den vise kong Salomo oppfordret også til å ha en slik frykt da han sa: «Til sist kan det hele samles i dette: Frykt Gud, og hold hans bud! Det bør alle mennesker gjøre.» (Forkynneren 12: 13) Ja, frykt for Gud er noe alle bør ha.
Frykt for Gud bringer velsignelser. Fortidens salmist sang: «Ja, [Jehovas] frelse er nær for dem som frykter ham.» (Salme 85: 10) Et av ordspråkene i Bibelen sier også: «Frykt for [Jehova] forlenger livet.» (Ordspråkene 10: 27) Ja, frykt for Jehova er noe som er sunt og bringer velsignelser. ’Men,’ sier du kanskje, ’Jehova er da en kjærlig Gud. Hvorfor skulle vi frykte en kjærlighetens Gud?’
Bør vi frykte en kjærlighetens Gud?
Ja, for frykt for Gud er ikke den nedverdigende, lammende frykt som folk i noen situasjoner blir grepet av. Det er den form for frykt som et barn kan føle for sin far, selv om det elsker sin far og vet at faren på sin side elsker det.
Frykt for Gud er i virkeligheten den dype ærefrykt for Skaperen som skriver seg fra det at en er klar over at han er det fullstendige innbegrepet av rettferdighet, visdom og kjærlighet. Det innbefatter en sunn frykt for å mishage Gud, for han er den høyeste Dommer, med makt til å belønne og til å straffe. «Det er forferdelig å falle i den levende Guds hender!» skrev apostelen Paulus. (Hebreerne 10: 31) Guds kjærlighet er ikke noe en bør ta som en selvfølge, og hans dom er heller ikke noe som må bagatelliseres. Det er grunnen til at Bibelen minner oss om følgende: «Å frykte [Jehova] er begynnelsen til visdom.» — Ordspråkene 9: 10, EN.
Vi bør imidlertid huske at selv om Jehova har makt til å straffe dem som ikke adlyder ham — og det har han ofte gjort — så er han på ingen måte blodtørstig eller grusom. Han er i virkeligheten en kjærlighetens Gud, selv om han til sine tider — i likhet med en kjærlig far — med rette kan bli vred. (1. Johannes 4: 8) Det er grunnen til at det å frykte ham er sunt. Det får oss til å adlyde hans lover, som er laget med tanke på vårt beste. Det å adlyde Guds lover fører til lykke, mens det å unnlate å adlyde dem alltid gir dårlige resultater. (Galaterne 6: 7, 8) Salmisten ble inspirert til å si: «Frykt [Jehova], dere hans hellige folk! De som frykter ham, lider ingen nød.» — Salme 34: 10.
Hvem frykter du?
Hvordan hjelper gudsfrykt oss til å overvinne menneskefrykt? Det er nok så at mennesker kan spotte oss eller til og med forfølge oss fordi vi gjør det som er rett, noe som øver et press på oss. Men en ærbødig frykt for Gud vil også øve et press på oss, slik at vi følger en rett handlemåte, ettersom vi ikke ønsker å mishage ham. Kjærlighet til Gud vil dessuten tilskynde oss til å gjøre det som gleder hans hjerte. Vi husker også at Gud vil rikelig belønne oss når vi gjør det som er rett, og det vil få oss til å elske ham enda mer og til å ønske å gjøre hans vilje. Et likevektig syn på Gud vil derfor hjelpe oss til å overvinne en hvilken som helst frykt vi måtte ha for mennesker.
Mange blir for eksempel presset til å gjøre det som er galt, på grunn av frykt for hva deres jevnaldrende mener. Det er kanskje noen ungdommer på skolen som røyker, fører et dårlig språk, skryter av seksuelle opplevelser (virkelige eller innbilte) og eksperimenterer med alkohol eller narkotika. Hvorfor? Ikke alltid fordi de ønsker å gjøre det, men fordi de er redd for hva deres jevnaldrende vil si hvis de oppfører seg annerledes. For en tenåring kan hån og spott være like vanskelig å utholde som fysisk forfølgelse.
En voksen kan også føle seg presset til å handle galt. Kanskje sjefen på arbeidsplassen vil si til en ansatt at han skal øke beløpet på en regning til en kunde eller fylle ut et firmas selvangivelse på en uærlig måte for derved å få redusert skatten. En kristen kan føle at hvis han ikke går med på dette, så vil han miste jobben sin. Menneskefrykt kan således øve et press på ham til å handle galt.
I begge tilfelle vil en sunn frykt for Gud og respekt for hans bud få en kristen til ikke å bli lammet av menneskefrykt. Og kjærlighet til Gud vil hindre ham i å gjøre gjerninger som Gud har forbudt. (Ordspråkene 8: 13) Hans tro på Gud vil dessuten forsikre ham om at hvis han handler ut fra sin samvittighet, som er oppøvd i samsvar med det Bibelen sier, så vil Gud støtte ham uansett hva resultatet vil bli. Apostelen Paulus gav uttrykk for sin tro med disse ordene: «Alt makter jeg i ham som gjør meg sterk.» — Filipperne 4: 13.
Bibelen inneholder utallige eksempler på menn og kvinner som var trofaste mot Jehova selv under de alvorligste prøvelser. De «måtte tåle spott og piskeslag, ja, tilmed lenker og fengsel. Noen ble steinet og pint, saget i stykker eller drept med sverd». (Hebreerne 11: 36, 37) Men de lot ikke menneskefrykt få kontrollere sitt sinn. De handlet i stedet i samsvar med den forstandige veiledning Jesus senere gav sine disipler: «Vær ikke redde for dem som dreper legemet, men ikke kan drepe sjelen. Frykt heller [Gud] som kan ødelegge både sjel og legeme i helvete [Gehenna, NW].» — Matteus 10: 28.
Det at de første kristne fulgte Jesu veiledning om å frykte Gud i stedet for mennesker, fikk dem til å utholde alle slags vanskeligheter, prøvelser og forfølgelser «for evangeliets skyld». (Filemon 13) Apostelen Paulus er et bemerkelsesverdig eksempel i så henseende. I sitt andre brev til korinterne viser han hvordan frykt for Gud gav ham kraft til å utholde det å bli kastet i fengsel, slått, steinet, lide skibbrudd, møte farer på veiene, søvnløse netter, sult, tørst, kulde og mangel på klær. — 2. Korinter 11: 23—27.
Frykt for Gud styrket også disse første kristne til å holde stand mot den harde forfølgelsen under Romerriket, da noen til og med ble kastet for ville dyr på arenaen. I middelalderen ble modige, troende mennesker brent i hjel offentlig fordi de ikke ville gå på akkord med sin tro. Under den siste verdenskrig ville kristne mennesker heller lide og dø i konsentrasjonsleirer enn å gjøre noe som mishaget Gud. For en veldig kraft frykten for Gud er! Hvis den styrket de kristne til å overvinne menneskefrykt under slike vanskelige forhold, kan den utvilsomt styrke oss i en hvilken som helst situasjon vi måtte befinne oss i.
Satan Djevelen gjør i dag alt han kan for å presse oss til å mishage Gud. Sanne kristne bør derfor treffe samme beslutning som den apostelen Paulus gav uttrykk for da han skrev: «Vi er ikke av dem som trekker seg tilbake og går fortapt; vi er av dem som tror og berger vår sjel.» (Hebreerne 10: 39) Frykt for Jehova er en virkelig kilde til styrke. Med hans hjelp kan vi «tillitsfullt si: Herren [Jehova, NW] er min hjelper, jeg frykter ikke. Hva kan da et menneske gjøre meg?» — Hebreerne 13: 6.
[Bilde på side 7]
Gudsfrykt gav Paulus mot til å utholde alt, deriblant å bli pisket, fengslet og lide skibbrudd. — 2. Korinter 11: 24—27