«Hele Skriften er inspirert av Gud og nyttig»

Bibelens 58. bok — Hebreerne

Skribent: Paulus

Sted skrevet: Roma

Fullført: ca. 61 e. Kr.

Omspenner: Ubestemt

Denne artikkelen er et ledd i en artikkelserie hvor Bibelens 66 bøker blir behandlet.

1. I samsvar med hvilket oppdrag skrev Paulus brevet til hebreerne?

PAULUS er best kjent som «hedningenes apostel». Men var hans virksomhet begrenset til ikke-jøder? På ingen måte! Like før han ble døpt og fikk vite hva hans arbeid skulle bestå i, sa Herren Jesus til Ananias: «Han [Paulus] er meg et utvalgt redskap til å bære mitt navn fram både for hedninger og konger og for Israels barn.» (Ap. gj. 9: 15; Gal. 2: 8, 9) Det at Paulus skrev brevet til hebreerne, var således i samsvar med at han hadde fått i oppdrag å bære Jesu navn fram for Israels barn.

2. Hvordan kan en gjendrive innvendinger imot at det er Paulus som har skrevet brevet?

² Enkelte kritikere tviler imidlertid på at Paulus har skrevet Brevet til hebreerne. De innvender blant annet at Paulus’ navn ikke forekommer der. Men dette skulle i virkeligheten ikke ha noe å si, for det er mange av de kanoniske bøker som ikke nevner navnet til skribenten, som ofte blir identifisert ved hjelp av indre vitnesbyrd. Det er dessuten noen som mener at Paulus med vilje har utelatt sitt navn i brevet til de kristne hebreere i Judea, fordi hans navn hadde vært hatet blant jødene der. (Ap. gj. 21: 28) Heller ikke det at stilen i dette brevet er annerledes enn i de andre brevene som Paulus har skrevet, er noe holdbart argument for at det ikke er han som er skribenten. Enten Paulus henvendte seg til jøder eller til kristne, viste han alltid at han hadde evnen til å ’bli alt for alle’. Her henvender han seg som jøde til jøder med argumenter som de kunne forstå og godta. — 1 Kor. 9: 22.

3. Hvilke vitnesbyrd fra selve brevet bekrefter at Paulus har skrevet det, og viser at han først og fremst skrev Hebreerbrevet for jødene?

³ Alle indre vitnesbyrd i brevet viser at det er Paulus som har skrevet det. Skribenten befant seg i Italia og var sammen med Timoteus. Dette passer på Paulus. (Heb. 13: 24, 23) De lærespørsmålene som blir behandlet, er dessuten slike spørsmål som særlig Paulus tar opp, selv om argumentene blir framført fra et jødisk synspunkt og blir trukket fram med tanke på at de skal appellere til de helt og holdent hebraiske menigheter som brevet er stilt til. Clarke’s Commentary, bind 6, side 681, har i denne forbindelse følgende å si angående Hebreerbrevet: «At brevet ble skrevet til jøder, kjødelige jøder, viser hele dets oppbygning. Hvis det hadde vært skrevet til hedninger, ville ikke én av 10 000 av dem ha forstått argumentasjonen, ettersom de var ukjente med den jødiske ordning, som dette brevets skribent hele tiden forutsetter at leseren har kjennskap til.» Dette hjelper oss til å forstå hvorfor stilen i dette brevet er annerledes enn stilen i de øvrige brevene Paulus har skrevet.

4. Hva sier pålitelige autoriteter med hensyn til hvem som har skrevet brevet?

⁴ Oppdagelsen av Chester Beatty Papyrus nr. 2 i 1931 førte til at en fikk ytterligere beviser for at det er Paulus som har skrevet dette brevet. Den framstående britiske tekstkritikeren Sir Frederic Kenyon uttaler seg om denne papyruskodeksen, som er skrevet bare om lag halvannet århundre etter Paulus’ død, og sier: «Det er verdt å merke seg at Hebreerbrevet er plassert like etter Romerbrevet (en plassering som praktisk talt er uten sidestykke), noe som viser at det på det tidlige tidspunkt da dette håndskriftet ble skrevet, ikke hersket noen tvil om at Paulus var forfatteren.»a Angående det samme spørsmålet kommer M’Clintock og Strongs Cyclopædia med følgende bestemte uttalelse: «Det finnes ikke noen virkelige beviser, hverken ytre eller indre, for at noen annen enn Paulus er dette brevets forfatter.»b

5. Hvordan viser brevets innhold at det er inspirert?

⁵ Det er ikke bare det at de første kristne anerkjente dette brevet, som beviser at det er «inspirert av Gud», men brevets innhold er også et bevis for det. Det henleder stadig leserens oppmerksomhet på profetiene i de gamle hebraiske skrifter og kommer med tallrike henvisninger til dem idet det viser hvordan de alle sammen fikk sin oppfyllelse på Kristus Jesus. Bare i det første kapitlet blir de hebraiske skrifter sitert ikke mindre enn sju ganger i forbindelse med at det blir vist at Sønnen nå er meget større enn englene. Det understreker hele tiden betydningen av Jehovas Ord, opphøyer Jehovas navn og henleder oppmerksomheten på Jesus som livets Hovedformidler og på hans rike som menneskenes eneste håp.

6. Hva viser kjensgjerningene med hensyn til hvor og når brevet ble skrevet?

⁶ Med hensyn til når brevet ble skrevet, er det allerede blitt vist at Paulus skrev det mens han var i Italia. I slutten av brevet sier Paulus: «Vit at vår bror Timoteus er gitt fri; sammen med ham vil jeg se eder, om han kommer snart.» (Heb. 13: 23) Dette synes å antyde at Paulus regnet med å bli løslatt om ikke lenge, og at han håpet å kunne bli med Timoteus som også hadde sittet i fengsel, men som allerede var løslatt. Det antas derfor at Paulus skrev brevet det siste året av sitt første fengselsopphold i Roma, nemlig i år 61.

7. Hvilken form for motstand ble de jødiske kristne møtt med, og hva hadde de derfor behov for?

⁷ I løpet av «endens tid» for den jødiske «tingenes ordning» kom en periode med store prøvelser for de hebraiske kristne i Judea, og særlig i Jerusalem. Etter hvert som forkynnelsen hadde framgang og det gode budskap ble utbredt, ble jødene ytterst bitre og fanatiske i sin motstand mot de kristne. Bare noen få år tidligere hadde ene og alene det at Paulus viste seg i Jerusalem, vært årsak til et oppløp, og de religiøse jødene hadde skreket: «Ta ham bort fra jorden! han burde ikke få leve!» Over 40 jøder hadde sammensverget seg mot ham og forbannet seg på at de hverken ville ete eller drikke før de hadde drept ham, og det ble nødvendig at en sterk eskorte av tungt bevæpnede soldater ved nattetid førte ham ned til Cesarea. (Ap. gj. 22: 22; 23: 12—15, 23, 24) I denne atmosfære, som var preget av fanatisme og hat til de kristne, måtte menigheten leve, forkynne og holde seg sterk i troen. De kristne måtte ha kunnskap om og forståelse av hvordan Kristus oppfylte loven, for at de ikke skulle vende tilbake til jødedommen og begynne å holde Moseloven og frambære dyreoffer, noe som nå ikke var annet enn tomme seremonier.

8. Hvordan kan det sies at Paulus hadde de beste forutsetninger for å kunne skrive dette brevet, og hvilken rekke av argumenter framholdt han til gagn for troende jøder?

⁸ Ingen kunne bedre enn apostelen Paulus forstå hva det ville si for de jødiske kristne å bli utsatt for et slikt press og en slik forfølgelse. Ingen var bedre enn han, som tidligere hadde vært fariseer, i stand til å komme med kraftige argumenter imot den jødiske tradisjon. Hans inngående kjennskap til Moseloven, som han var blitt undervist i ved Gamaliels føtter, satte ham i stand til å legge fram ugjendrivelige beviser for at Kristus hadde oppfylt loven med dens forordninger og ofringer, som nå var blitt erstattet av virkelige ting, som var langt herligere, og at de goder som han tilveiebrakte under en ny og bedre pakt, var langt større. Skarpsindig trekker han fram det ene overbevisende argumentet etter det andre. Lovpaktens ende og innføringen av den nye pakt, Kristi melkisedekske prestedømmes fortrinn framfor det aronittiske prestedømme, verdien av Kristi offer sammenlignet med ofringene av kalver og bukker, Kristi inntreden i den himmelske helligdom i stedet for i den jordiske — alle disse nye læresetningene, som virket i høy grad frastøtende på de ortodokse jøder, ble her lagt fram for de kristne jøder med så overveldende beviser fra de hebraiske skrifter at ingen fornuftig jøde kunne unngå å bli overbevist.

9. Hvilket mektig våpen ble dette brevet, og hvordan var det et uttrykk for Paulus’ kjærlighet?

⁹ I dette brevet hadde de kristne jøder fått et nytt og mektig våpen hvormed de kunne stoppe munnen på de jøder som forfulgte dem, og de hadde fått kraftige argumenter som kunne hjelpe dem til å overbevise og omvende ærlige jøder som søkte Guds sannhet. Brevet er et uttrykk for Paulus’ dype kjærlighet til sitt eget folk og hans brennende ønske om å hjelpe dem på en praktisk måte i en tid da de hadde stort behov for å bli hjulpet.

INNHOLDET AV HEBREERNE

10. Hva sier brevet om Kristi stilling?

¹⁰ Kristi opphøyde stilling (1: 1—2: 18). De innledende ordene samler oppmerksomheten om Kristus: «Etter at Gud fordum hadde talt mange ganger og på mange måter til fedrene ved profetene, så har han i disse siste dager talt til oss ved Sønnen.» Denne Sønnen er den utnevnte arving til alle ting og er avglansen av sin Fars herlighet. Etter at han hadde gjort renselse for våre synder, har han nå ’satt seg ved Majestetens høyre hånd i det høye’. (1: 1—3) Paulus siterer det ene skriftstedet etter det andre for å vise at Jesus står over englene.

11. a) Hvorfor råder Paulus de kristne til å vise de ting de har hørt, mer enn vanlig oppmerksomhet? b) Hva er Jesus på grunn av sin erfaring og sin opphøyde stilling i stand til å utrette?

¹¹ Paulus skriver at «det er nødvendig at vi viser de ting vi har hørt, mer enn vanlig oppmerksomhet». Hvorfor det? Fordi, argumenterer han, hvis det var en streng straff for ikke å lyde «det ord som var talt ved engler, . . . hvorledes skal da vi unnfly om vi ikke akter så stor en frelse? —  den som først ble forkynt ved Herren». Gud gjorde «et menneskes sønn» litt lavere enn englene, men nå ser vi denne Jesus «fordi han led døden, kronet med herlighet og ære, for at han ved Guds nåde skulle smake døden for alle». (2: 1—3, 6, 9, vers i fra NW) Ettersom Gud ville føre mange barn til herlighet, gjorde han først denne frelsens Hovedformidler «fullkommen gjennom lidelser». Han er den som gjør Djevelen til intet, og som utfrir alle dem som av frykt for døden var i trelldom all sin livstid’. Jesus blir på den måten «en miskunnelig og trofast yppersteprest». Og ettersom han selv har lidt og har vært fristet, «kan han komme dem til hjelp som blir fristet». — 2: 10, 15, 17, 18, vers 10 fra NW.

12. Hvilken handlemåte må de kristne unngå hvis de skal komme inn til Guds hvile?

¹² Om det å gå inn til Guds hvile ved å vise tro og lydighet (3: 1—4: 16). Jesus blir aktet større ære verd enn Moses. Derfor bør de kristne mer enn noen andre mennesker la seg advare av israelittenes troløshet, for at det ikke hos noen av dem skal finnes «et ondt, vantro hjerte, så han faller fra den levende Gud». (Heb. 3: 12; Sl. 95: 7—11) Akkurat som Gud hvilte fra sin skapergjerning, er det blitt utlovt en «hvile» for Guds folk. For sin «vantros skyld» og fordi de unnlot å vise lydighet, kunne ikke israelittene komme inn til denne hvilen. «Altså står det en sabbatshelg tilbake for Guds folk. For den som er kommet inn til hans hvile, han har og fått hvile fra sine gjerninger, liksom Gud fra sine.» De kristne må unngå å vise den samme ulydighet som israelittene viste. «For Guds ord er levende og kraftig og skarpere enn noe tveegget sverd . . . og dømmer hjertets tanker og råd.» (Heb. 3: 19; 4: 6, 9, 10, 12) De bør derfor holde fast ved bekjennelsen av Jesus, den store yppersteprest som har gått gjennom himlene, slik at de kan finne miskunn og nåde.

13. a) Hvordan ble Kristus «prest til evig tid» og ansvarlig for evig frelse? b) Hvorfor oppfordrer Paulus hebreerne til å trenge fram mot modenhet?

¹³ Et modent syn på Kristi prestedømmes overlegenhet (5: 1—7: 28). Kristus herliggjorde ikke seg selv, men det var Faderen som sa: «Du er prest til evig tid etter Melkisedeks vis.» (Heb. 5: 6; Sl. 110: 4) Først ble han gjort fullkommen i lydighet gjennom lidelser, slik at han kunne bli ansvarlig for evig frelse for alle dem som adlyder ham. Angående ham har Paulus «meget å si, som også er vanskelig å utlegge», men hebreerne er fortsatt barn og trenger til melk, enda de burde være lærere. «Fast føde er for voksne, for dem som ved bruken har sine sanser oppøvd til å skille mellom godt og ondt.» Apostelen oppfordrer dem til å «trenge fram mot modenhet». — Heb. 5: 11, 14; 6: 1, NW.

14. Hvordan kan de arve løftet, og hvordan er deres håp blitt grunnfestet?

¹⁴ Det er umulig at de som har kjent Guds Ord og så faller fra, kan fornyes til omvendelse, «da de på ny korsfester [pelfester, NW] Guds Sønn for seg og gjør ham til spott». Bare ved å vise tro og tålmod kan de arve det løfte som ble gitt til Abraham — et løfte som ble gjort sikkert og fast ved to uryggelige ting, nemlig Guds Ord og hans ed. Deres håp, som er «som et anker for sjelen, et som er trygt og fast», er blitt grunnfestet ved at Jesus gikk «innenfor forhenget» som en forløper og yppersteprest i likhet med Melkisedek. — 6: 6, 19.

15. Hva er det som viser at Jesu prestedømme etter Melkisedeks vis er det levittiske prestedømmet overlegent?

¹⁵ Denne Melkisedek var både «konge i Salem» og «den høyeste Guds prest». Selv familieoverhodet Abraham ga ham tiende, og gjennom ham gjorde også Levi det, mens han ennå var i Abrahams lend. Melkisedeks velsignelse av Abraham strakte seg således til den ufødte Levi, og dette viste at det levittiske prestedømmet var ringere enn Melkisedeks. Og hvis det gikk an å vinne fullkommenhet ved Arons levittiske prestedømme, ville det da være behov for en annen prest «etter Melkisedeks vis»? Og når prestedømmet omskiftes, «da går jo nødvendigvis også en omskiftelse av loven for seg». — 7: 11, 12.

16. Hvorfor kan det sies at Jesu prestedømme står over det prestedømme som fantes under loven?

¹⁶ Loven førte jo i virkeligheten ikke noen fram til fullkommenhet, men viste seg å være svak og unyttig. Det var mange prester under lovpakten, ettersom prestene fortsatt var underlagt døden, men han som er yppersteprest etter Melkisedeks vis, har et uforgjengelig prestedømme, «fordi han blir til evig tid, og derfor kan han også fullkommen frelse dem som kommer til Gud ved ham, da han alltid lever til å gå i forbønn for dem». Denne ypperstepresten, Jesus, er «hellig, uskyldig, ren, skilt fra syndere», mens de yppersteprester som ble utnevnt under lovpakten, var svake og først måtte frambære offer for sine egne synder før de kunne gå i forbønn for andre. Guds svorne ed innsetter derfor «Sønnen, han som er blitt fullendt for all evighet». — 7: 24—26, 28.

17. I hvilke henseender er den nye pakt bedre enn den gamle?

¹⁷ Den nye pakts overlegenhet (8: 1—10: 39). Det blir vist at Jesus er mellommann for «en bedre pakt . . . da den er grunnlagt på bedre løfter». (8: 6) Paulus siterer Jeremias 31: 31—34 og viser at den nye pakts lover er skrevet i de kristnes sinn og hjerte, at alle skal kjenne Jehova, og at Jehova «ikke mer [vil] komme deres synder i hu». Denne ’nye pakt’ har gjort den gamle foreldet og «nær ved å bli borte». — Heb. 8: 12, 13.

18. Hvilken sammenligning trekker Paulus mellom de to paktenes offer?

¹⁸ Paulus omtaler de årlige ofringene ved den tidligere pakts telt som «kjødelige forskrifter, pålagt inntil tiden kom til å sette alt i rette skikk». Da Kristus kom som yppersteprest, var det imidlertid med sitt eget dyrebare blod og ikke med blod av bukker og kalver. Moses’ stenking av dyreblod hadde gitt den tidligere pakt gyldighet og renset det forbilledlige telt, men når det gjaldt de himmelske virkeligheter i forbindelse med den nye pakt, var det nødvendig med bedre offer. «For Kristus gikk ikke inn i en helligdom som var gjort med hender og bare var et bilde av den sanne, men inn i selve himmelen, for nå å åpenbares for Guds åsyn for vår skyld.» — 9: 10, 24, 26.

19. a) Hva har loven ikke klart å gjøre, og hvorfor ikke? b) Hva er Guds vilje i forbindelse med helliggjørelsen, og hvilken kraftig formaning kommer Paulus med i forbindelse med det å holde fast ved troen?

¹⁹ Som en oppsummering sier Paulus at ettersom «loven bare har en skygge av de kommende goder», har de offer som stadig er blitt frambåret under lovpakten, ikke vært i stand til å fjerne bevisstheten om synd. Jesus trådte imidlertid inn i verden for å gjøre Guds vilje. «Ved denne vilje,» sier Paulus, «er vi helliget ved ofringen av Jesu Kristi legeme én gang for alle.» Hebreerne bør derfor holde fast ved den offentlige kunngjøring av sitt håp uten å vakle og ’gi akt på hverandre for å oppgløde hverandre til kjærlighet og gode gjerninger’ og ikke unnlate å komme sammen. Hvis de synder med vilje etter at de har lært sannheten å kjenne, «er det ikke mer tilbake noe offer for synder». Han sier til dem: «Men kom i hu de gamle dager, da I, etter å være blitt opplyst, utholdt en stor strid i lidelser.» De bør ikke kaste bort sin frimodighet, som har stor lønn, men ha tålmod, slik at de kan oppnå det som er lovt, og ’ha tro så sjelen blir bevart i live’. — 10: 1, 10, 24, 26, 32, 39, vers 39 fra NW.

20. a) Hva er tro? b) Hvilket strålende bilde tegner nå Paulus?

²⁰ Troen defineres og belyses med eksempler (11: 1—12: 3). Tro! Ja, det er det behov for. Først definerer Paulus troen: «Tro er den sikre forventning om ting som en håper på, det tydelige bevis for virkelige ting enda de ikke ses.» Deretter tegner han i et kort, inspirerende kapittel et bilde av menn i gammel tid som ved sin utholdenhet og ved den måten de levde, arbeidet og kjempet på, ble arvinger til rettferdigheten av troen. «Ved tro» bodde Abraham i telt sammen med Isak og Jakob og ventet på «den stad som har de faste grunnvoller», og som Gud er byggmester til. «Ved tro» holdt Moses ut, «som om han så den usynlige». «Og hvorfor taler jeg lenger?» sier Paulus. «Tiden ville bli meg for kort om jeg skulle fortelle om Gideon og Barak og Samson og Jefta, om David og Samuel og profetene, som ved tro seiret over kongeriker, håndhevde rettferdighet, fikk løfter oppfylt.» Andre fikk lide spott og hudstrykning, bånd og fengsel, men nektet å ta imot utløsning, «for at de kunne få del i en bedre oppstandelse». «Verden var dem ikke verd.» Alle disse fikk vitnesbyrd for sin tro, men de har ennå ikke oppnådd det som var lovt. «Derfor, la og oss,» fortsetter Paulus, «da vi har så stor en sky av vitner omkring oss, avlegge alt som tynger, og synden som henger så fast ved oss, og med tålmodighet løpe i den kamp som er oss foresatt, idet vi ser på troens opphavsmann og fullender [vår tros Hovedformidler og Fullender, NW], Jesus.» — 11: 1, 8, 10, 27, 32, 33, 35, 38, vers 1 fra NW; 12: 1, 2.

21. a) Hvordan kan de kristne holde ut i troens strid? b) Hvilken enda sterkere grunn til å lytte til de guddommelige advarsler framholder Paulus nå?

²¹ Utholdenhet i troens strid (12: 4—29). Paulus oppfordrer dem til å være tålmodige og utholdende i troens strid, for Jehova tukter dem som sine sønner. Nå er tiden inne til å rette hengende hender og maktløse knær og gjøre rette stier for sine føtter. De må passe nøye på at ikke noen bitter rot får vinne innpass, så de blir forkastet, slik som Esau ble, han som ikke verdsatte hellige ting. Ved det bokstavelige fjell sa Moses: «Jeg er forferdet og skjelver,» på grunn av det fryktinngytende synet, den flammende ilden, skyen og røsten. Men de hebraiske kristne har kommet til noe langt mer fryktinngytende — Sions berg og det himmelske Jerusalem, englenes mange tusener, menigheten av de førstefødte, Gud, som er alles dommer og Jesus, mellommannen for en ny og bedre pakt. Nå er det så meget større grunn til å lytte til den guddommelige advarsel! Den gang rystet Guds røst jorden, men nå har han lovt å ryste både himmelen og jorden. Paulus sier sa: «Derfor, da vi får et rike som ikke kan rystes, så la oss . . . tjene Gud til hans velbehag, med blygsel og frykt! For vår Gud er en fortærende ild.» — 12: 21, 28, 29.

22. Hvilke oppbyggende formaninger slutter Paulus sitt brev med?

²² Forskjellige formaninger vedrørende tilbedelsen (13: 1—25). Paulus slutter med en rekke oppbyggende formaninger: La broderkjærligheten bli ved, glem ikke gjestfrihet, la ekteskapet være i akt og ære hos alle, vær fri for pengekjærhet, gi akt på deres veiledere og la dere ikke føre på avveie ved fremmede lærdommer! En av de siste oppfordringene er denne: «La oss da ved ham alltid frambære lovoffer for Gud, det er: frukt av lepper som lover hans navn!» — 13: 15.

HVORFOR DEN ER NYTTIG

23. Hvordan argumenterer Paulus med hensyn til loven, og hvordan underbygger han sin argumentasjon?

²³ Som en juridisk argumentasjon til støtte for Kristus er Hebreerbrevet et ubestridelig mesterverk, fullkomment i sin oppbygning og i utstrakt grad underbygd med sitater fra de hebraiske skrifter. Det nevner forskjellige trekk ved Moseloven — pakten, blodet, mellommannen, tabernaklet, prestedømmet og ofringene — og viser at de bare var et fullkomment mønster eller forbilde som Gud hadde dannet, og som pekte fram til langt større ting som skulle komme idet de alle nådde sitt høydepunkt i Kristus Jesus og hans offer, lovens oppfyllelse. Loven, «det som blir gammelt og foreldes, er nær ved å bli borte», sa Paulus. Men «Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja til evig tid». (Heb. 8: 13; 13: 8; 10: 1) Hvor glade må ikke disse hebreerne ha blitt da de leste dette brevet!

24. Hvilken ordning som er til uhyre stort gagn for oss som lever nå, blir forklart i Hebreerbrevet?

²⁴ Men hvilken verdi har det for oss, som lever under helt andre forhold? Kan vi, som ikke er under loven, ha utbytte av Paulus’ argumentasjon? Ja, i aller høyeste grad. Her blir vi gjort kjent med den nye pakts ordning, som er grunnlagt på løftet til Abraham om at alle jordens slekter skulle velsignes i hans ætt. Det er vårt håp om liv, vårt eneste håp, oppfyllelsen av Jehovas gamle løfte om velsignelse gjennom Abrahams ætt, Jesus Kristus. Selv om vi ikke er under loven, er vi som Adams etterkommere født i synd, og vi trenger en barmhjertig yppersteprest, en med et gyldig syndoffer, en som kan tre fram for Jehova i himmelen og der virke som mellommann for oss. Her finner vi ham, den som kan lede oss til liv i Jehovas nye tingenes ordning, den som kan ha medynk med våre skrøpeligheter, da han «er blitt prøvd i alt i likhet med oss», og som innbyr oss til å «tre fram med frimodighet for nådens trone, for at vi kan få miskunn og finne nåde til hjelp i rette tid». — Heb. 4: 15, 16.

25. Hvordan benytter Paulus de hebraiske skrifter til opplysning for oss?

²⁵ I Paulus’ brev til hebreerne finner vi dessuten enestående beviser for at profetier som ble nedskrevet for lang tid siden i de hebraiske skrifter, senere ble oppfylt på en vidunderlig måte. Alt dette er til trøst og veiledning for oss i dag. I Hebreerbrevet anvender for eksempel Paulus fem ganger de profetiske ordene om Riket i Salme 110: 1 på Jesus Kristus som Rikets ætt som «nå sitter på høyre side av Guds trone» og venter «på at hans fiender skal legges til skammel for hans føtter». (Heb. 12: 2; 10: 12, 13; 1: 3, 13; 8: 1) Paulus siterer dessuten Salme 110: 4 når han forklarer hvilken betydningsfull stilling Guds Sønn har som «prest til evig tid etter Melkisedeks vis». I likhet med Melkisedek i gammel tid, som den bibelske beretning sier er «uten far, uten mor, uten ættetavle, som hverken har dagers begynnelse eller livs ende», er Jesus både konge og «prest for alltid» og kan la alle som lydig underkaster seg hans styre, få del i de evige velsignelser som hans gjenløsningsoffer bringer. (Heb. 5: 6, 10; 6: 20; 7: 1—21) Det er denne konge og prest Paulus har i tankene når han siterer Salme 45: 7, 8: «Gud er din trone for alltid, og ditt rikes herskerstav er rettskaffenhets herskerstav. Du elsket rettferdighet, og du hatet lovløshet. Det er derfor Gud, din Gud, salvet deg med gledes olje framfor dine feller.» (Heb. 1: 8, 9, NW) Etter hvert som Paulus siterer fra de hebraiske skrifter og viser hvordan de fikk sin oppfyllelse på Kristus Jesus, ser vi brikkene i det guddommelige mønster falle på plass til opplysning for oss.

26. Hvordan oppmuntrer Hebreerbrevet de kristne til med tålmodighet å løpe i troens kamp?

²⁶ Som Hebreerbrevet tydelig viser, så Abraham fram til Riket, «den stad som har de faste grunnvoller, og som Gud er byggmester og skaper til» — den stad som er «himmelsk». «Ved tro» så han hen til dette rike, og han brakte store offer for at han skulle få del i «en bedre oppstandelse». Hvilket enestående eksempel utgjør ikke Abraham og alle disse andre troens menn og kvinner —  «så stor en sky av vitner» som Paulus forteller om i Hebreerne, kapittel 11! Når vi leser denne beretningen, blir vårt hjerte fylt av glede og takknemlighet over den forrett og det håp vi har sammen med slike trofaste, ulastelige mennesker. Vi blir på den måten oppmuntret til «med tålmodighet [å] løpe i den kamp som er oss foresatt». — Heb. 11: 8, 10, 16, 35; 12: 1.

27. Hvilke herlige framtidsutsikter blir framhevet i Hebreerne?

²⁷ Ved å sitere fra Haggais profeti (2: 6) henleder Paulus oppmerksomheten på følgende guddommelige løfte: «Ennå én gang vil jeg ryste ikke bare jorden, men også himmelen.» Guds rike ved Kristus Jesus, Ætten, vil imidlertid bestå til evig tid. «Derfor, da vi får et rike som ikke kan rystes, så la oss være takknemlige og derved tjene Gud til hans velbehag, med blygsel og frykt!» Denne gripende beretningen forsikrer oss om at Kristus åpenbarer seg enda en gang, «uten synd, til frelse for dem som venter på ham». «La oss da ved ham alltid frambære lovoffer for Gud, det er: frukt av lepper som lover hans navn!» Måtte Jehova Guds store navn for evig bli helliget gjennom hans konge og prest, Jesus Kristus! — Heb. 12: 26, 28; 9: 28; 13: 15.

[Fotnoter]