«Hele Skriften er inspirert av Gud og nyttig»

Bibelens 49. bok — Efeserne

Skribent: Paulus

Sted skrevet: Roma

Fullført: ca. 60—61 e. Kr.

Omspenner: Ubestemt

Denne artikkelen er et ledd i en artikkelserie hvor Bibelens 66 bøker blir behandlet.

1. Når og under hvilke forhold skrev Paulus brevet til efeserne?

FORESTILL deg at du er i fengsel. Du er der på grunn av din nidkjære virksomhet som en kristen misjonær. Hva vil du gjøre nå når du ikke lenger kan reise og besøke menighetene for å styrke dem? Kan du ikke skrive brev til dem som er blitt kristne ved din forkynnergjerning? Er det ikke sannsynlig at de vil undres på hvordan det står til med deg, og trenger de ikke å bli oppmuntret? Jo, sikkert! Du begynner derfor å skrive. Du gjør nå nøyaktig det samme som apostelen Paulus gjorde da han den første gangen ble fengslet i Roma omkring 59—61 e. Kr. Han hadde appellert til keiseren, og skjønt han ventet på å bli stilt for retten og var under bevoktning, hadde han frihet til å virke i en viss utstrekning. Paulus skrev sitt brev til efeserne fra Roma, sannsynligvis i år 60 eller 61, og sendte det med Tykikus, som ble ledsaget av Onesimus. — Ef. 6: 21; Kol. 4: 7—9.

2, 3. Hva er det som avgjort viser at brevet til efeserne er skrevet av Paulus, og som samtidig viser at det er kanonisk?

² Paulus viser i det aller første ordet at det er han som er skribenten, og fire ganger omtaler han seg selv som fange, idet han bruker uttrykket «den fangne i Herren» og lignende uttrykk. (Ef. 1: 1; 3: 1, 13; 4: 1; 6: 20) Påstandene om at Paulus ikke har skrevet dette brevet, er blitt fullstendig tilbakevist. Chester Beatty-papyrus nr. 2 (P⁴⁶), som er skrevet i begynnelsen av det tredje århundre, inneholder 86 blad av en kodeks med Paulus’ brev, og blant dem er brevet til efeserne, noe som viser at det ble betraktet som et av hans brev på den tiden.

³ Kirkelige skribenter fra de første århundrer etter Kristus bekrefter at Paulus skrev brevet, og at det ble skrevet til efeserne. Irenaeus, som levde i det annet århundre, siterte for eksempel Efeserne 5: 30 da han sa: «Som den salige Paulus sier i epistelen til efeserne, nemlig at vi er hans lemmer.» Clemens Alexandrinus, som levde i den samme tidsperioden, siterte Efeserne 5: 21 ved å si: «Som han derfor også skriver i epistelen til efeserne: Underordne dere under hverandre i gudsfrykt.» Origenes, som skrev i den første halvdel av det tredje århundre, siterte Efeserne 1: 4 da han sa: «Men apostelen bruker også i epistelen til efeserne det samme språk når han sier: Som utvalgte oss fra verdens grunnleggelse.»a Eusebios, en annen autoritet som levde i den første kristne tid (ca. 260—340 e. Kr.), tar brevet til efeserne med i den bibelske kanon, og de fleste andre kirkelige skribenter fra de første århundrer etter Kristus henviser til brevet til efeserne som en del av de inspirerte skrifter.b

4. Hva er det som har fått noen til å anta at brevet ble sendt til et annet sted, men hva er det som viser at det var bestemt for Efesos?

⁴ Både Chester Beatty-papyrus, Det vatikanske manuskript nr. 1209 og Det sinaittiske manuskript utelater ordene «i Efesos» i kapittel 1, vers 1, og angir således ikke brevets bestemmelsessted. Både dette og det at brevet ikke inneholder noen hilsener til enkeltpersoner i Efesos (enda Paulus hadde arbeidet der i tre år), har fått noen til å anta at det kan ha blitt sendt til et annet sted, eller at det i det minste kan ha vært et rundskriv til menighetene i Lilleasia, deriblant menigheten i Efesos. De fleste andre håndskrifter har imidlertid med ordene «i Efesos», og, som vi har nevnt ovenfor, ble det av skribenter fra den første kristne tid anerkjent som et brev til efeserne.

5. Hva var Efesos kjent for på Paulus’ tid?

⁵ Noen bakgrunnsopplysninger vil hjelpe oss til å forstå hensikten med dette brevet. Efesos var idet første århundre av vår tidsregning kjent for sin trolldom, magi og astrologi og for tilbedelsen av den store gudinne Artemis (Diana). Omkring statuen av gudinnen var det blitt oppført et storslagent tempel som det tok 220 år å fullføre. Den romerske historieskriveren Plinius sier at templet var 67 meter bredt og 130 meter langt og ble holdt oppe av 127 søyler som var 18 meter høye, og at hver søyle var blitt reist av en konge eller fyrste. Taket var belagt med store, hvite marmorheller. Det ble etter sigende brukt gull i stedet for mørtel i fugene mellom marmorsteinene. Templet trakk til seg turister fra hele jorden, og under høytidene pleide det å være så mange som 700 000 besøkende i byen. Sølvsmedene i Efesos drev en meget inbringende forretning ved å selge små Artemis- eller Diana-templer av sølv til pilegrimene som suvenirer.c

6. Hvor omfattende var Paulus’ virksomhet i Efesos?

⁶ På sin annen misjonsreise hadde Paulus avlagt et kort besøk i Efesos for å forkynne der, og deretter hadde han latt Akvilas og Priskilla bli tilbake der for å fortsette arbeidet. (Ap. gj. 18: 18—21) Han vendte tilbake dit på sin tredje misjonsreise og ble der i om lag tre år og forkynte for mange og underviste dem i «Guds vei». (Ap. gj. 19: 8—10; 20: 31) Paulus arbeidet hardt mens han var i Efesos. På side 308 i sin bok Daily Life in Bible Times (1943) skriver A. E. Bailey: «Det var vanlig for Paulus å arbeide som håndverker fra soloppgang til kl. 11 (Ap. gj. 20: 34, 35), da Tyrannus avsluttet sin undervisning; deretter, fra kl. 11 til kl. 16, forkynte han i salen og holdt møter med medhjelpere, . . . for til slutt å forkynne evangeliet fra hus til hus fra kl. 16 til langt på kvelden. (Ap. gj. 20: 20, 21, 31) En kan undres på når han tok seg tid til å spise og sove.»

7. Hva førte Paulus’ nidkjære forkynnelse til?

⁷ Under denne nidkjære forkynnelse viste Paulus hvor uriktig det var å bruke bilder i tilbedelsen. Dette vakte vrede hos dem som laget og solgte slike bilder, for eksempel sølvsmeden Demetrius, og på grunn av oppstyret måtte Paulus til slutt forlate byen. — Ap. gj. 19: 23—20: 1.

8. I hvilke henseender var Paulus’ brev meget betimelig?

⁸ Mens Paulus nå sitter i fengsel, tenker han over de problemer menigheten i Efesos har å kjempe med der den er omgitt av hedenske tilbedere og befinner seg i skyggen av det ærefryktinngytende Artemis- eller Diana-templet. Disse kristne trengte uten tvil å få den virkningsfulle beskrivelse av Jehovas åndelige tempel som Paulus nå gir dem, av et tempel som var herligere enn noe som var blitt laget av mennesker. Den «hemmelighet» som ble åpenbart for efeserne, og som viste dem at de også ville få bli en del av den himmelske bygning som Guds vilje skulle bli utført gjennom, var uten tvil en kilde til inspirasjon og trøst for dem. Paulus understreker jøders og hedningers enhet i Kristus. Han formaner til enhet. Vi kan således nå forstå at denne boken har en bestemt hensikt, at den er verdifull, og at det er tydelig at den er inspirert.

INNHOLDET AV EFESERNE

9. Hvordan har Gud i rikelig mål gitt uttrykk for sin kjærlighet, og hva er Paulus’ bønn?

⁹ Guds ufortjente godhet ved Kristus (1: 1—2: 22). Apostelen Paulus sender hilsener. Velsignet være Gud for sin storslagne nåde eller ufortjente godhet! Det er som følge av den at Gud har utvalgt dem til å være forent med Jesus Kristus, i hvem de har forløsning ved hans blod. Gud har i rikelig mål vist dem sin kjærlighet ved å kunngjøre dem sin viljes hemmelighet. Han har besluttet å opprette en husholdning eller administrasjon for å «samle alt til ett i Kristus», i hvem de også har fått arvelodd. (1: 10) Som et pant eller tegn på dette har de fått den hellige ånd til innsegl. Paulus ber om at de må bli fullt overbevist angående det håp de er blitt kalt til, og forstå at Gud vil bruke den samme makt overfor dem som han brukte da han oppreiste Kristus og satte ham over enhver makt og myndighet og ga ham som hode over alle ting til menigheten.

10. Hvordan er efeserne blitt «de helliges medborgere»?

¹⁰ Gud har ved sin rike miskunn og store kjærlighet gjort dem levende, enda de var døde i sine overtredelser og synder, og har satt dem «i himmelen, i Kristus Jesus». (2: 6) Dette skyldes ufortjent godhet og tro, ikke noen av deres egne gjerninger. Kristus er deres fred, for han har nedrevet den mur, den lov av bud og forskrifter, som skilte hedninger fra jøder. Begge folkeslag har nå kommet nær til Faderen gjennom Kristus. Efeserne er derfor ikke lenger utlendinger, men de er «de helliges medborgere» og vokser til et hellig tempel hvor Jehova skal bo ved sin ånd. — 2: 19.

11. Hvilken «hemmelighet« blir omtalt, og hva ber Paulus om for efeserne?

¹¹ «Kristi hemmelighet» (3: 1—21). Gud har nå åpenbart for sine hellige apostler og profeter den «Kristi hemmelighet . . . at hedningene er medarvinger og hører med til legemet og har del med i løftet i Kristus Jesus ved evangeliet». (3: 4, 6) Ved Guds ufortjente godhet er Paulus blitt en tjener hva dette angår, for å forkynne om Kristi uransakelige rikdom og opplyse menneskene om hvordan denne hemmelighet blir forvaltet. Det er ved menigheten at Guds mangfoldige visdom er blitt kunngjort. Paulus ber på grunn av dette om at det må gis dem å styrkes med kraft ved Guds ånd for at de fullt ut må kjenne Kristi kjærlighet, som overgår all kunnskap, og være klar over at Gud kan «gjøre mer enn alt, langt ut over det som vi ber eller forstår». — 3: 20.

12. a) Hvordan bør de kristne vandre, og hvorfor? b) Hvilke gaver har Kristus gitt, og i hvilken hensikt? c) Hva innebærer det å ikle seg «den nye personlighet»?

¹² Å ta på seg «den nye personlighet» (4: 1—5: 20). De bør vandre så som verdig er for deres kall, med ydmykhet, langmodighet og kjærlighet og bevare fredens sambånd, For det er bare én ånd, ett håp, én tro og «én Gud og alles Fader, han som er over alle og gjennom alle og i alle». (4: 6) Kristus, den ’ene Herre’, har derfor gitt noen til profeter, noen til evangelister og noen til hyrder og lærere ’for at de hellige kan bli fullkommengjort til tjenestegjerning, til Kristi legemes oppbyggelse’. Derfor, skriver Paulus, la oss «sannheten tro i kjærlighet, i alle måter . . . vokse opp til ham som er hodet, Kristus», som et legeme som er sammenføyd og sammenknyttet ved hvert bånd. (4: 5, 12, 15) En bør legge vekk den gamle personlighets umoralske, tomme og vankundige handlemåte og i stedet bli gjort ny i den kraft som virker på ens sinn, og «ta på den nye personlighet som ble skapt i samsvar med Guds vilje i sann rettferdighet og lojalitet». Ettersom de alle tilhører hverandre, må de tale sannhet og avlegge vrede, tyvaktighet, råtten tale og bitterhet og ikke gjøre Guds hellige ånd sorg. De bør i stedet bli ’vennlige mot hverandre, ømt medfølende, villig tilgi hverandre liksom Gud ved Kristus villig tilga dem’. — 4: 24, 32, NW.

13. Hva må en gjøre for å bli en Guds etterfølger?

¹³ Alle bør bli Guds etterfølgere. Utukt, urenhet og havesyke må ikke engang nevnes iblant dem, for de som gjør slike ting, har ingen arv i Riket. Paulus formaner efeserne: «Fortsett å vandre som lysets barn.» «Pass derfor nøye på» hvordan dere vandrer, ved at dere kjøper den beleilige tid, «for dagene er onde». Ja, de må ’fortsette å forstå hva Jehovas vilje er’, og tale om Gud og prise ham med en takknemlig innstilling. — 5: 8, 15—17, NW.

14. Hvilke plikter har ektemann og hustruer overfor hverandre?

¹⁴ Den rette undergivenhet; den kristne krigføring (5: 21—6: 24). Hustruene må underordne seg under sine menn, akkurat som menigheten underordner seg under Kristus, og mennene må elske sine hustruer, «liksom Kristus elsket menigheten». Hustruen må likeledes «ha ærefrykt [dyp respekt, NW] for sin mann». — 5: 25, 33.

15. Hvilken veiledning gir Paulus med hensyn til barn og foreldre, tjenere og herrer og den kristnes rustning?

¹⁵ Barna må leve i enhet med sine foreldre og være lydige og ta imot guddommelig tukt. Tjenere og herrer må også oppføre seg slik at de kan tekkes Gud, for alles Herre «er i himlene, og han gjør ikke forskjell på folk». Og endelig bør alle gå inn for å «bil sterke i Herren og i hans veldes kraft» og ikle seg Guds fulle rustning, så de kan stå imot Djevelen. «Grip foruten alt dette troens skjold» og «Åndens sverd, som er Guds ord». Fortsett å be og vær årvåkne. Paulus oppfordrer dem til også å be for ham, for at han med frimodighet kan «kunngjøre evangeliets hemmelighet». — 6: 9, 10, 16, 17, 19.

HVORFOR DEN ER NYTTIG

16. Hvilke spørsmål blir det gitt et praktisk svar på i Efeserne, og hva blir sagt angående den personlighet som Gud har behag i?

¹⁶ Brevet til efeserne berører nesten enhver side ved de kristnes liv. I betraktning av at problemene, forbrytelsene og voldshandlingene stadig tiltar i verden, er Paulus’ sunne og praktiske veiledning til stor nytte for dem som ønsker å leve et gudfryktig liv. Hvordan skal barn oppføre seg overfor sine foreldre og foreldrene overfor sine barn? Hvilke plikter har en mann overfor sin hustru eller en hustru overfor sin mann? Hva må alle i menigheten gjøre for at de i kjærlighet kan bevare enheten og den kristne renhet midt i en ond verden? Paulus’ veiledning gir svar på alle disse spørsmålene, og han fortsetter med å vise hva det vil si å ikle seg den nye, kristne personlighet. Ved å studere brevet til efeserne vil alle kunne oppnå en virkelig verdsettelse av den personlighet som Gud har behag i, og som blir «skapt etter Gud i sannhetens rettferdighet og hellighet». — Ef. 4: 24—32; 6: 1—4; 5: 22—33, 15—20, 3—5.

17. Hva viser brevet med hensyn til ordningen og samarbeidet i menigheten?

¹⁷ Brevet viser også hva som er hensikten med at det blir foretatt utnevnelser og tildelt oppgaver i menigheten. Det er ’for at de hellige kan bli fullkommengjort til tjenestegjerning, til Kristi legemes oppbyggelse’, det vil si, for at de kan bli modne. Ved fullt ut å samarbeide hva denne ordning i menigheten angår, kan de kristne «i kjærlighet, i alle måter . . . vokse opp til ham som er hodet, Kristus». — Ef. 4: 12, 15.

18. Hva blir tydelig vist når det gjelder «Kristi hemmelighet» og det åndelige tempel?

¹⁸ Brevet til efeserne var til stor nytte for den første menighet når det gjaldt å øke deres forståelse av «Kristi hemmelighet». Her ble det tydelig vist at også «hedningene» i likhet med troende jøder ble kalt til å være «medarvinger» og ’hørte med til legemet og hadde del med i løftet i Kristus Jesus ved evangeliet’. Skilleveggen, «den lov som kom med bud», som hadde skilt hedninger fra jøder, var blitt fjernet, og ved Kristi blod var nå alle blitt de helliges medborgere og Guds husfolk. Som en slående motsetning til Artemis- eller Diana-templet ble disse bygd opp i forening med Kristus Jesus til et sted hvor Gud kunne bo ved sin ånd, til «et hellig tempel i Herren [for Jehova, NW]». — Ef. 3: 4, 6; 2: 15, 21.

19. Hvilket håp og hvilken oppmuntring gir brevet til efeserne også de kristne i vår tid?

¹⁹ Med hensyn til denne «hemmelighet» talte Paulus også om «en husholdning» eller administrasjon som skulle «samle alt til ett i Kristus, både det som er i himlene, og det som er på jorden; han i hvem vi også har fått arvelodd». Det storslagne håpet om å få arv i Guds rike kommer således igjen i forgrunnen. I denne forbindelse ba Paulus for efeserne, hvis hjertes øyne var blitt opplyst, så de fullt ut kunne forstå det håp Gud hadde kalt dem til, og se «hvor rik på herlighet hans arv er iblant de hellige». Disse ordene må ha vært til stor oppmuntring for dem i deres håp. Og det inspirerte brevet til efesere fortsetter å være oppbyggende for menigheten i vår tid ’for at den kan fylles til all Guds fylde’. — Ef. 1: 9—11, 18; 3: 19.

[Fotnoter]