«Hele Skriften er inspirert av Gud og nyttig»

Bibelens 48. bok — Galaterne

Skribent: Paulus

Sted skrevet: Korint eller Antiokia i Syria

Fullført: ca. 50—52 e. Kr.

Omspenner: Ubestemt

Denne artikkelen er et ledd i en artikkelserie hvor Bibelens 66 bøker blir behandlet.

1. Hvilke menigheter i Galatia henvendte Paulus seg til, og hvordan og når ble de opprettet?

MENIGHETENE i Galatia som Paulus henvendte seg til i Galaterne 1: 2, innbefattet tydeligvis byene Antiokia i Pisidia, Ikonium, Lystra og Derbe — steder som lå i forskjellige distrikter, men alle i denne romerske provinsen. I Apostlenes gjerninger, kapitlene 13 og 14, fortelles det om Paulus’ og Barnabas’ første misjonsreise gjennom dette området, den reisen som førte til opprettelsen av menighetene i Galatia, som besto av mennesker av forskjellige nasjonaliteter, for eksempel frygere, grekere, romere, gallere og et mindretall jøder. Dette var like etter Paulus’ besøk i Jerusalem omkring år 40 e. Kr. — Ap. gj. 12: 25.

2. a) Hva førte Paulus’ annen reise i Galatia til, men hva skjedde umiddelbart etterpå? b) Hvor reiste Paulus i mellomtiden?

² I år 49 tok Paulus sammen med Silas fatt på sin annen misjonsreise i Galatia, en reise som førte til at ‘menighetene ble styrket i troen og vokste i tall for hver dag’. (Ap. gj. 16: 5; 15: 40, 41; 16: 1, 2) Hakk i hæl kom imidlertid falske lærere, tilhengere av jødedommen, som forledet noen i menighetene i Galatia til å tro at omskjærelse og det å holde Moseloven var en nødvendig del av sann kristendom. I mellomtiden hadde Paulus dratt forbi Mysia og inn i Makedonia og Hellas og kom til sist til Korint, hvor han oppholdt seg i 18 måneder sammen med brødrene. I år 52 dro han så derfra gjennom Efesos til Antiokia i Syria, sitt faste oppholdssted, og kom dit det samme året. — Ap. gj. 16: 8, 11, 12; 17: 15; 18: 1, 11, 18—22.

3. Hvorfra og når kan brevet til galaterne ha blitt skrevet?

³ Hvor og når skrev Paulus brevet til galaterne? Han skrev det uten tvil så snart han fikk høre om den virksomhet som ble drevet av jødedommens tilhengere. Det kan ha vært i Korint, Efesos eller Antiokia i Syria. Det kan godt ha vært i løpet av hans 18 måneder lange opphold i Korint i 50—52 e. Kr., ettersom han oppholdt seg der lenge nok til at han kan ha mottatt opplysninger fra Galatia. Det er lite sannsynlig at han skrev brevet i Efesos, for der oppholdt han seg bare en kort tid på tilbakereisen. Han oppholdt seg imidlertid på det tidspunkt «noen tid»’ på sitt faste oppholdssted, i Antiokia i Syria, øyensynlig om sommeren i år 52, og ettersom det var god forbindelse mellom denne byen og Lilleasia, er det mulig at han mottok rapporten om jødedommens tilhengere og skrev sitt brev til galaterne fra Antiokia i Syria på den tiden. — Ap. gj. 18: 23.

4. Hva viser brevet med hensyn til Paulus’ apostelgjerning?

⁴ Brevet omtaler Paulus som en «apostel, ikke av mennesker eller ved noe menneske, men ved Jesus Kristus og Gud Fader». Det åpenbarer også mange kjensgjerninger angående Paulus’ liv og apostelgjerning og viser at Paulus som apostel arbeidet i harmoni med apostlene i Jerusalem, og at han tilmed brukte sin myndighet til å irettesette en annen apostel, nemlig Peter. — Gal. 1: 1, 13—24; 2: 1—14.

5. Hva er det som viser at brevet til galaterne er autentisk og kanonisk?

⁵ Hva er det som viser at brevet til galaterne er autentisk og kanonisk? The Encyclopædia Britannica sier: «At dette brevet er autentisk, er aldri blitt dratt i tvil, unntatt av tilfeldige kritikere som ikke har anerkjent noen av de paulinske brev som ekte.»a Det er tatt med i følgende viktige, anerkjente bibelhåndskrifter: Det sinaittiske manuskript, Det alexandrinske manuskript, Det vatikanske manuskript nr. 1209, Codex Ephraemi rescriptus, Codex Bezae, Chester Beatty nr. 2 og Peshitta. Det er dessuten helt og holdent i overensstemmelse med de andre greske skrifter og med de hebraiske skrifter, som det ofte henviser til.

6. a) Hvilke to ting blir fastslått i brevet? b) Hva var bemerkelsesverdig ved selve nedskrivningen av dette brevet?

⁶ I sitt kraftfulle og treffende brev til «menighetene i Galatia» beviser Paulus 1) at han er en sann apostel (noe som tilhengerne av jødendommen hadde forsøkt å reise tvil om), og 2) at en blir rettferdiggjort ved tro på Kristus Jesus, ikke ved lovgjerninger, og at det derfor ikke er nødvendig for de kristne å bli omskåret. Skjønt Paulus vanligvis hadde en til å skrive ned sine brev, skrev han selv Galaterne ’med store bokstaver med sin egen hånd’. (Gal. 6: 11) Brevets innhold var av største betydning både for ham og for galaterne. The Westminster Bible Dictionary, 1944, kaller på side 191 Galaterne for «den kristne frihets Magna Charta».

Innholdet av Galaterne

7, 8. a) Hva erklærer Paulus angående evangeliet? b) Hvordan ble det fastslått at Paulus var en apostel for de uomskårne, og hvordan tilkjennega han sin myndighet i forbindelse med Kefas?

⁷ Paulus forsvarer sin apostelgjerning (1: 1—2: 14). Etter å ha kommet med en hilsen til menighetene i Galatia undrer Paulus seg over at de så snart vender seg til et annet evangelium, og erklærer bestemt: «Selv om vi eller en engel fra himmelen forkynner eder et annet evangelium enn det som vi har forkynt eder, han være forbannet!» Det evangelium han har forkynt, er ikke menneskeverk, og han har heller ikke lært det av noe menneske, «men ved Jesu Kristi åpenbaring». Som en tidligere nidkjær forkjemper for jødedommen hadde Paulus forfulgt Guds menighet, men så kalte Gud ham ved sin ufortjente godhet for at han skulle forkynne evangeliet om hans Sønn for folkeslagene. Det var først tre år etter sin omvendelse at han dro opp til Jerusalem, og av apostlene traff han da ingen andre enn Peter. Dessuten så han Jakob, Herrens bror. Menighetene i Judea kjente ham ikke personlig, skjønt de hadde hørt om ham, og de «priste Gud» for ham. — 1: 8, 12, 24.

⁸ Fjorten år senere dro Paulus igjen opp til Jerusalem og forklarte der for de ledende i menigheten det evangelium som han forkynte. De krevde ikke engang at Titus, hans reisefelle, skulle la seg omskjære, enda han var greker. Da Jakob, Kefas og Johannes forsto at Paulus var betrodd å forkynne evangeliet for de uomskårne, liksom Peter for de omskårne, ga de ham og Barnabas samfunns-hånd for at de skulle gå til folkeslagene, mens de selv gikk til de omskårne. Da Kefas kom til Antiokia og av frykt for de omskårne ikke gikk rett fram «etter evangeliets sannhet», irettesatte Paulus ham så alle hørte på det. — 2: 14.

9. På hvilket grunnlag blir de kristne rettferdiggjort?

⁹ Rettferdiggjort ved tro, ikke ved lov (2: 15—4: 31). Vi jøder vet, argumenterer Paulus, «at et menneske ikke blir rettferdiggjort av lov-gjerninger, men ved tro på Kristus Jesus». Han lever nå i forening med Kristus og er levende ved tro for å gjøre Guds vilje. «Er rettferdighet å få ved loven, da er altså Kristus død forgjeves.» — 2: 16, 21.

10. Hva er det som teller når det gjelder å oppnå Guds velsignelse, og hva var derfor hensikten med loven?

¹⁰ Er galaterne så uforstandige at de kan tro at de etter å ha fått ånden ved tro kan fullende sin tjeneste for Gud ved lov-gjerninger? Det er troens forkynnelse som teller, slik det ble vist i forbindelse med Abraham, som «trodde Gud, og det ble regnet ham til rettferdighet». Så blir ifølge Guds løfte «de som har tro, velsignet med den troende Abraham». De er blitt kjøpt fri fra lovens forbannelse ved Kristi død på pelen. Kristus er Abrahams ætt, og loven som ble gitt 430 år senere, gjør ikke løftet om ætten til intet. Hva var da hensikten med loven? Den var «vår tuktemester til Kristus, for at vi skulle bli rettferdiggjort av tro». Nå er vi ikke lenger under tuktemesteren, og nå er det heller ikke noen forskjell på jøde og greker, for de er alle én i Kristus Jesus og er «Abrahams ætt, arvinger etter løfte». — 3: 6, 9, 24, 29.

11. a) Hvilken frigjøring tar ikke galaterne hensyn til? b) Hvordan illustrerer Paulus de kristnes frihet?

¹¹ Gud utsendte sin Sønn for å kjøpe dem fri som var under loven, for at de «skulle få barnekår». (4: 5) Hvorfor da vende om igjen til den skrøpelige og fattige barnelærdom? Ettersom de nå tar vare på dager og måneder og tider og år, frykter Paulus for at det arbeid han har gjort for dem, har vært forgjeves. Da han første gang besøkte dem, tok de imot ham som en Guds engel. Er han nå blitt deres fiende ved å si dem sannheten? La disse som vil være under loven, også høre hva loven sier: Abraham hadde to sønner med to kvinner. Den ene kvinnen, trellkvinnen Hagar, er et bilde på pakten fra berget Sinai, som føder barn til trelldom og svarer til det jordiske Jerusalem. Den andre sønnen ble født av den frie kvinne ifølge løftet, og denne kvinnen svarer til det Jerusalem som er der oppe, som er fritt, og som er vår mor. «Hva,» spør Paulus, «sier Skriften?» Jo, dette: Trellkvinnens sønn skal ingenlunde arve med den frie kvinnes sønn.» Og vi er ikke trellkvinnens barn, «men den frie kvinnes». — 4: 30, 31.

12. a) Hva må galaterne nå vandre i? b) Hvilke to motsetninger stiller Paulus opp mot hverandre?

¹² Stå fast i Kristi frihet! (5: 1—6: 18) Det er ikke om en er omskåret eller ikke, som betyr noe, men tro som er virksom ved kjærlighet. Hele loven er oppfylt i dette bud: «Du skal elske din neste som deg selv.» Vandre i ånden, for «dersom I drives av Ånden, da er I ikke under loven». Hva kjødets gjerninger angår, advarer Paulus om «at de som gjør sådant, [ikke skal] arve Guds rike». Som en avgjort motsetning til disse gjerninger beskriver han åndens frukt, som det ikke er noen lov mot, og tilføyer: «Dersom vi lever i Ånden, de la oss og vandre i Ånden!» og la oss ikke ha lyst til tom ære eller bære avind. — 5: 14, 18, 21, 25.

13. Hvordan blir Kristi lov oppfylt, og hva er av livsviktig betydning?

¹³ Om noen blir overlistet av noen synd, må de som har åndelige kvalifikasjoner, forsøke å hjelpe ham til rette «med saktmodighets ånd». Kristi lov blir oppfylt ved at de kristne bærer hverandres byrder, men la enhver bære sin egen byrde ved å prøve sin egen gjerning. En skal høste i samsvar med det en sår, enten fordervelse av kjødet eller evig liv av ånden. De som vil at galaterne skal la seg omskjære, forsøker bare å behage mennesker og unngå forfølgelse. Det som er av betydning, er ikke omskjærelse eller forhud, men at en er en ny skapning. Fred og miskunn vil være over dem som går fram etter denne rettesnor, ja, over «Guds Israel». — 6: 1, 16.

Hvorfor den er nyttig

14. Hvilket eksempel setter Paulus her for tilsynsmennene?

¹⁴ Brevet til galaterne gjør oss kjent med Paulus som en som gikk inn for å forfølge og ødelegge de kristne, men som ble den nidkjære apostel for folkeslagene som alltid var rede til å kjempe til fordel for sine brødres interesser. (Gal. 1: 13—16, 23; 5: 7—12) Paulus viste ved det eksempel han satte, at en tilsynsmann må være snar til å ta seg av de forskjellige problemer ved å imøtegå urette synspunkter på en fornuftig og bibelsk måte. — Gal. 1: 6—9; 3: 1—6.

15. Hvordan var brevet til stor nytte for menighetene i Galatia, og hvilken veiledning kan de kristne i vår tid hente der?

¹⁵ Brevet var til stor nytte for menighetene i Galatia ved at det klart og tydelig redegjorde for deres frihet i Kristus og gjorde dem som fordreide evangeliet, til skamme. Det gjorde det helt klart at rettferdiggjørelse skjer som følge av tro, og at omskjærelse ikke lenger hadde noen betydning. (Gal. 2: 16; 3: 8; 5: 6) Ved at det satte slike kjødelige ulikheter ut av betraktning, tjente det til å forene jøder og hedninger i den ene menighet. Denne frihet fra loven skulle ikke bli brukt som en leilighet for kjødets lyster, for følgende prinsipp hadde stadig sin gyldighet: «Du skal elske din neste som deg selv.» Det samme prinsipp gjelder fremdeles for de kristne. — Gal. 5: 14.

16. Hvilke trosstyrkende forklaringer av de hebraiske skrifter finner vi i Galaterne?

¹⁶ Ved sitt brev klargjorde Paulus mange lærespørsmål for galaterne, idet han trakk fram kraftfulle illustrasjoner fra de hebraiske skrifter. Han kom med den inspirerte fortolkning av Esaias 54: 1—6 ved å identifisere Jehovas kvinne som «det Jerusalem som er der oppe». Han forklarte den «dypere mening» med Hagar og Sara ved å vise at arvingene til Guds løfter er de som er blitt frigjort ved Kristus, og ikke de som er i trelldom under loven. (Gal. 4: 21—26; 1 Mos. 16: 1—4, 15; 21: 1—3, 8—13) Han gjorde klart rede for at lovpakten hadde en midlertidig og underordnet tilknytning til Abrahams-pakten. Han pekte også på at tidsrommet mellom inngåelsen av de to paktene var 430 år, noe som er viktig å merke seg i forbindelse med tidsregningen i Bibelen. (Gal. 3: 17, 18, 23, 24) Beretningen om disse tingene er blitt bevart for at de kristnes tro i vår tid skal bli bygd opp.

17. a) Hvilken betydningsfull profeti forklarer Paulus i Galaterne? b) Hvilke gode formaninger blir gitt til Rikets arvinger og deres medarbeidere?

¹⁷ Noe som er av største betydning, er at Galaterne framlegger umiskjennelige beviser for hvem som er Rikets Ætt, som alle profetiene så fram til. «Nå ble løftene gitt Abraham» og hans ætt; og dette er Kristus.» Det blir vist at de som blir Guds barn ved å vise tro på Kristus Jesus, blir regnet med til denne ætten. «Hører I Kristus til, da er I jo Abrahams ætt, arvinger etter løfte.» (Gal. 3: 16, 29) De gode formaninger som blir gitt i Galaterne, bør bli fulgt av disse Rikets arvinger og dem som samarbeider med dem: ’Stå faste i den frihet som Kristus har frigjort dere til!’ ’Bli ikke trette av å gjøre det gode, for dere skal høste i sin tid, såfremt dere ikke går trett.’ ’Gjør det gode mot alle, men mest mot troens egne folk!’ — Gal. 5: 1; 6: 9, 10.

18. Hvilken kraftig advarsel og formaning blir gitt til slutt?

¹⁸ La oss til slutt nevne at det også inneholder den kraftige advarsel om at de som gjør kjødets gjerninger, «skal ikke arve Guds rike». Måtte derfor alle vende seg fullstendig bort fra denne verdens urenhet og stridigheter og helt og holdent gå inn for å frambringe åndens frukt, som er «kjærlighet, glede, fred, langmodighet, mildhet, godhet, trofasthet, saktmodighet, avholdenhet [selvkontroll, NW]». — Gal. 5: 19—22.

[Fotnote]