«Hele Skriften er inspirert av Gud og nyttig»
Bibelens 50. bok — Filippenserne
Skribent: Paulus
Sted skrevet: Roma
Fullført: ca. 60—61 e. Kr.
Omspenner: Ubestemt
Denne artikkelen er et ledd i en artikkelserie hvor Bibelens 66 bøker blir behandlet.
1. a) Hvordan fikk filippenserne høre det gode budskap? b) Hva kan sies om byen Filippi?
DA APOSTELEN Paulus i et syn ble oppfordret til å bringe det gode budskap til Makedonia, var han og hans reisefeller, Lukas, Silas og den unge Timoteus, raske til å følge oppfordringen. Fra Troas i Lilleasia dro de med båt til Neapolis og derfra med en gang videre gjennom et fjellpass til Filippi, som lå om lag 13 kilometer inne i landet. Lukas omtaler byen som «den første by i den del av Makedonia». (Ap. gj. 16: 12) Den hadde fått navnet Filippi etter den makedoniske konge Filip II (Alexander den stores far), som inntok byen i 356 f. Kr. Senere ble den erobret av romerne. Den var skueplassen for de avgjørende slag som ble utkjempet i 42 f. Kr., og som bidro til å styrke den stilling Octavianus, som senere ble keiser Augustus, hadde. Til minne om seieren viste han filippenserne sin gunst ved å la dem bli romerske borgere.
2. Hvilke resultater oppnådde Paulus med sin forkynnelse i Filippi, og hvilke begivenheter fant sted i forbindelse med opprettelsen av menigheten der?
2 Når Paulus kom til en ny by, var det vanlig at han forkynte først for jødene. Da han første gang kom til Filippi omkring år 50 e. Kr., fant han imidlertid at de var få og tydeligvis ikke hadde noen synagoge, for de pleide å samles til bønn på en elvebredd utenfor byen. Paulus’ forkynnelse bar hurtig frukt, og en av de første som omvendte seg, var Lydia, en forretningskvinne og jødisk proselytt som straks tok imot sannheten om Kristus og insisterte på at de reisende skulle ta opphold i hennes hus. «Hun nødde oss,» skriver Lukas. Motstanderne begynte imidlertid straks å forfølge dem, og Paulus og Silas ble hudstrøket og deretter fengslet. Mens de satt i fengsel, kom det et jordskjelv, og fangevokteren og hans familie lyttet til Paulus og Silas og ble troende. Dagen etter ble de sloppet ut av fengslet, og de besøkte og oppmuntret brødrene i Lydias hjem før de forlot byen. Paulus glemte ikke de vanskeligheter som fulgte med opprettelsen av den nye menigheten i Filippi. — Ap. gj. 16: 9—40.
3. Hvilken kontakt hadde Paulus senere med menigheten i Filippi?
3 Noen få år senere, under sin tredje misjonsreise, fikk Paulus anledning til å besøke menigheten i Filippi igjen. Om lag 10 år etter at han først hadde opprettet menigheten, ble han så på grunn av et rørende uttrykk for kjærlighet fra dens side tilskyndt til å skrive til den et inspirert brev som er blitt bevart i de hellige skrifter under det samme navn som navnet på denne elskede menighet.
4. Hva er det som viser oss hvem det er som har skrevet brevet, og hva viser at det er autentisk?
4 Bibelkommentatorer er vanligvis av den oppfatning at det var Paulus som skrev dette brevet, slik det sies i dets første vers, og det er gode grunner til å tro at han gjorde det. I det brev Polykarp skrev til filippenserne omkring år 107 e. Kr., viser han til den kjensgjerning at Paulus hadde skrevet til dem. Slike bibelkommentatorer fra den første kristne tid som Ignatius, Irenaeus, Tertullianus og Clemens Alexandrinus siterer fra det som et brev som er skrevet av Paulus. Det står oppført i Muratoris fragment fra det annet århundre og i alle andre fortegnelser fra den første kristne tid, og det forekommer side om side med åtte andre av Paulus’ brev i Chester Beatty Papyrus nr. 2, som skriver seg fra begynnelsen av det tredje århundre.
5. Hva er det som viser at det må ha blitt skrevet i Roma?
5 Det kan med temmelig stor sikkerhet fastslås hvor og når brevet er blitt skrevet. Paulus var den gang en fange som var under bevoktning av den romerske keisers livvakt, og det var en hel del kristen virksomhet som utfoldet seg omkring ham. Han avsluttet sitt brev med å sende hilsener fra de troende i keiserens hus. Alle disse kjensgjerninger viser at brevet må ha blitt sendt fra Roma. — Fil. 1: 7, 13, 14; 4: 22; Ap. gj. 28: 30, 31.
6. Når ble det høyst sannsynlig skrevet?
6 Men når ble brevet skrevet? Paulus hadde øyensynlig vært lenge nok i Roma til at nyheten om og grunnene til at han var blitt fengslet, var blitt kjent blant alle pretorianerne, den keiserlige livgarde, og blant mange andre. Det hadde dessuten gått så lang tid at Epafroditus hadde kommet fra Filippi med en gave til Paulus, at nyhetene om Epafroditus’ sykdom i Roma hadde nådd tilbake til Filippi, og at den sorg dette forårsaket i Filippi, hadde kommet Paulus for øre i Roma. (Fil. 2: 25—30; 4: 18) Ettersom det sannsynligvis var omkring 59—61 e. Kr. at Paulus første gang satt i fengsel i Roma, skrev han høyst sannsynlig dette brevet i år 60 eller 61, et år eller mer etter at han første gang kom til Roma.
7. a) Hvilket bånd var blitt knyttet mellom Paulus og filippenserne, og hva var det som fikk ham til å skrive? b) Hva slags brev er dette?
7 De fødselsveer som gjorde seg gjeldende da disse barn i Filippi ble født ved sannhetens ord, den hengivenhet og gavmildhet de viste overfor Paulus på mange av hans reiser og under hans vanskeligheter ved å gi ham forskjellige ting han trengte, og det at Jehova på en så storslagen måte velsignet de første bestrebelser som ble gjort for å utbre budskapet i Makedonia, bidro alt sammen til å knytte et sterkt bånd i form av gjensidig kjærlighet mellom Paulus og brødrene i Filippi. Deres kjærlige gave, det at de var så ivrige etter å få høre hvordan det gikk med Epafroditus, og det at forkynnelsen av det gode budskap hadde framgang i Roma, fikk Paulus til å skrive et inderlig og kjærlig brev til dem med oppbyggende og oppmuntrende ord.
INNHOLDET AV FILIPPENSERNE
8. a) Hvordan gir Paulus uttrykk for sin tillit til og sin hengivenhet for brødrene i Filippi? b) Hva sier Paulus om sine lenker, og hvilket råd gir han?
8 Forsvar og stadfestelse av evangeliet (1: 1—30). Paulus og Timoteus sender hilsener, og Paulus takker Gud for det bidrag (NW) filippenserne har gitt til fremme av evangeliet «fra den første dag inntil nå». Han er fullt viss på at de vil fullføre sin gode gjerning, for de har del med ham i den ufortjente godhet, innbefattet det å «forsvare og juridisk sett grunnfeste det gode budskap». (NW) Han lenges etter dem alle med inderlig hengivenhet og sier: «Og dette ber jeg om at eders kjærlighet ennå må bli alt rikere og rikere . . . , for at I må kunne dømme om de forskjellige ting [slik at dere kan forvisse dere om de viktigere ting, NW].» (1: 5, 7, 9, 10) Paulus vil at de skal vite at det han «har opplevd, heller har tjent til evangeliets fremme», ettersom det er blitt vitterlig for alle at han er i lenker, og ettersom brødrene er blitt oppmuntret til å tale Guds ord uten frykt. Selv om det vil være en vinning for Paulus å dø nå, vet han at hva angår deres framgang og glede, er det nødvendigere for ham å bli hos dem. Han råder dem til å føre sitt liv således som verdig er for evangeliet, for at han, enten han kommer til dem eller ikke, kan få høre at de kjemper i enhet og ’ikke i noen ting lar seg skremme av motstanderne’. — 1: 12, 28.
9. Hvordan kan filippenserne ha samme sinn som Kristus?
9 Å ha samme sinn som Kristus (2: 1—30). Paulus oppmuntrer filippenserne til å ha en ydmyk innstilling og ikke se «hver på sitt eget, men enhver også på andres beste». De bør ha den samme sinnsinnstilling som Kristus Jesus, som, da han var i Guds skikkelse, uttømte seg selv for å bli et menneske og fornedret seg selv, så han ble lydig inntil døden, noe som har ført til at Gud har opphøyd ham og gitt ham et navn som er over ethvert annet navn. Paulus formaner dem: «Arbeid på eders frelse med frykt og beven.» «Fortsett å gjøre alt uten knurring og tretting» og ha «et fast grep på livets ord». (NW) (2: 4, 12, 14, 16) Han håper å kunne sende Timoteus til dem og har tro på at han også selv vil komme snart. Inntil videre sender han dem Epafroditus, som har kommet seg etter sin sykdom, for at de kan glede seg igjen.
10. Hvordan har Paulus jaget mot målet, og hva formaner han de andre til?
10 ’Å jage mot målet’ (3: 1—4: 23). ’Vi som virkelig er omskårne,’ sier Paulus, ’må se opp for hundene, for dem som skjærer seg i kjøttet.’ (NW) Hvis noen mener å kunne sette sin lit til kjødet, kan Paulus det enda mer, og hans liv som en omskåren jøde og en fariseer beviser det. Likevel har han aktet alt dette som tap, ’fordi kunnskapen om Kristus Jesus, hans Herre, er så meget mer verd’. Ved den rettferdighet som fås ved troen, håper han å «vinne fram til oppstandelsen [den tidlige oppstandelse, NW] fra de døde». (3: 2, 3, 8, 11) Derfor, sier Paulus, «idet jeg glemmer det som er bak, og strekker meg etter det som er foran, jager jeg fram mot målet, mot seiersprisen, Guds kall oppad ved Kristus Jesus». La oss, så mange som er modne, ha den samme sinnsinnstilling. Det finnes slike som har buken til gud, som har sitt sinn vendt mot ting på jorden, og hvis ende er ødeleggelse, «men vi», erklærer Paulus, «har vårt borgerskap i himlene». — 3: 13, 14, 20, NW.
11. a) Hva er det en bør se opp for og gjøre? b) Hva sier Paulus angående filippensernes gavmildhet?
11 ’Gled dere i Herren,’ lyder Paulus’ oppmuntring, ’og la deres saktmodighet bli vitterlig for alle mennesker. Gi akt på det som er sant og ære verdt, det som er rettferdig, rent, elskelig, det som tales vel om, enhver dyd og alt det som er priselig. Gjør det som dere lærte, mottok, hørte og så hos meg, og fredens Gud skal være med dere.’ (4: 4—9) Paulus gleder seg storlig over at de har tenkt på hans beste, skjønt han ’formår alt i ham som gjør ham sterk’. Han takker dem hjertelig for deres gave. Helt fra han begynte å forkynne evangeliet i Makedonia, har de utmerket seg ved å vise gavmildhet. Gud vil til gjengjeld ’etter sin rikdom fylle all deres trang i herlighet i Kristus Jesus’. (4: 13, 19) Han sender hilsener fra alle de hellige, innbefattet dem som hører til keiserens hus.
HVORFOR DEN ER NYTTIG
12. Hvordan kan vi i dag i likhet med brødrene i Filippi oppnå Guds godkjennelse og bli til glede for våre brødre?
12 Hvor nyttig brevet til filippenserne er for oss! Vi ønsker naturligvis å oppnå Jehovas godkjennelse og få høre de samme anerkjennende ord fra våre kristne tilsynsmenn som menigheten i Filippi fikk høre fra Paulus. Vi kan det hvis vi følger det gode eksempel som filippenserne satte, og gir akt på Paulus’ kjærlige råd. Vi bør i likhet med filippenserne vise gavmildhet, være innstilt på å hjelpe våre brødre når de er i vanskeligheter, og være med på å forsvare og juridisk sett grunnfeste det gode budskap. (Fil. 1: 3—7) Vi bør fortsette å ’stå fast i én ånd, så vi med én sjel kjemper sammen for troen på evangeliet’, mens vi skinner som «lys» midt iblant en vanartet og vrang slekt. Når vi gjør dette og fortsetter å gi akt på det som er ære verdt, vil vi bli til glede for våre brødre på samme måte som filippenserne ble til stor glede for apostelen Paulus. — 1: 27; 2: 15; 4: 1, 8.
13. I hvilke henseender kan vi i forening etterligne Paulus?
13 «Bli også I mine etterfølgere,» sier Paulus. Hvordan? Blant annet ved å være selvhjulpen under alle forhold. Enten Paulus hadde overflod eller led mangel, lærte han uten å beklage seg å tilpasse seg de forskjellige forhold, slik at han med iver og glede kunne fortsette i tjenesten for Gud. Alle bør i likhet med Paulus vise inderlig hengivenhet overfor trofaste brødre. Med hvilken hengivenhet og glede taler han ikke om Timoteus’ og Epafroditus’ tjeneste! Og hvor nær følte han seg ikke knyttet til sine brødre i Filippi, som han omtaler som dem han ’elsker og lenges etter, sin glede og sin krans’! — Fil. 3: 17; 4: 1, 11, 12; 2: 19—30.
14. Hvilken god veiledning gir brevet til filippenserne med hensyn til det å oppnå liv i tilknytning til Riket, og hvem er brevet spesielt rettet til?
14 På hvilken annen måte kan en etterfølge Paulus? Jo, ved å ’jage mot målet’! Alle som gir akt på det «som er ære verdt», er levende interessert i Jehovas storslagne ordning i himmelen og på jorden, hvor ’hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære’. Den gode veiledning som blir gitt i Filippenserne, vil oppmuntre alle som håper å oppnå evig liv i tilknytning til Guds rike, til å jage mot dette målet. Brevet til filippenserne er imidlertid i første rekke rettet til dem ’som har sitt borgerskap i himlene’, og som med iver venter å bli forvandlet og få et legeme som ’blir likt Kristi herlighets-legeme’. Ved å ’glemme det som er bak, og strekke seg ut etter det som er foran’, bør alle disse etterligne apostelen Paulus og ’jage mot målet, til den seierspris som Gud har kalt dem til der ovenfra’, nemlig deres herlige arv i himlenes rike! — Fil. 4: 8; 2: 10, 11; 3: 14, 20, 21.