«Hele Skriften er inspirert av Gud og nyttig»

Bibelens 66. bok — Åpenbaringen

Skribent: Apostelen Johannes

Sted skrevet: Patmos

Fullført: ca.96 e. Kr.

Omspenner: Ubestemt

Denne artikkelen er den siste i en artikkelserie hvor Bibelens 66 bøker er blitt behandlet.

1. a) Hva vil Guds tjenere være enige om med hensyn til de symbolske framstillingene i Åpenbaringen? b) Hvorfor er Åpenbaringen med rette anbrakt bakerst i Bibelen?

ER HENSIKTEN med de symbolske framstillingene i Åpenbaringen å skremme? Slett ikke! Profetienes oppfyllelse vil kanskje fylle de onde med redsel, men Guds trofaste tjenere er enige i den inspirerte innledningen og engelens slutningsord: «Salig [lykkelig, NW] er den som leser, og de som hører det profetiske ord.» «Salig [lykkelig, NW] er den som tar vare på de profetiske ord i denne bok.» (Åpb. 1: 3; 22: 7) Selv om Åpenbaringen ble skrevet før de fire andre bøkene Johannes skrev under inspirasjon, er den med rette anbrakt bakerst i den samling av 66 inspirerte bøker som utgjør Bibelen, for med et altomfattende syn av Guds hensikter med menneskene fører Åpenbaringen sine lesere langt inn i framtiden og bringer Bibelens storslåtte tema, helliggjørelsen av Jehovas navn ved Rikets Ætt, fram til et enestående høydepunkt.

2. På hvilken måte fikk Johannes Åpenbaringen, og hvorfor er bokens tittel svært passende?

² Ifølge det verset som angir tittelen, er dette «Jesu Kristi åpenbaring, som Gud ga ham . . .; og han sendte bud ved sin engel og kunngjorde det i tegn for sin tjener Johannes». Johannes var således bare skribenten, ikke opphavsmannen. Det er ikke Johannes som åpenbarer noe, og boken er ikke Johannes’ åpenbaring. (Åpb. 1: 1) Ettersom boken inneholder en åpenbaring av hva Gud har til hensikt å gjøre i framtiden, er dens greske tittel, A·po·ka’lyp·sis (Apokalypsen), som betyr «avdekking; åpenbaring», meget passende.

3. Hvem viser Åpenbaringen selv er skribenten, og hvordan bekrefter oldtidens historikere dette?

³ Hvem var den Johannes som i det første kapittel blir omtalt som skribenten? Vi får vite at han var en Jesu Kristi tjener, en bror som hadde del i trengselen, og som var forvist til øya Patmos. Han var tydeligvis godt kjent av sine første lesere, slik at det ikke var nødvendig med noen ytterligere presentasjon. Han må være apostelen Johannes. Denne konklusjonen blir støttet av de fleste av oldtidens historikere. Papias, som skrev i begynnelsen av det annet århundre, anså boken for å være av apostolisk opprinnelse. Justinus martyr, som levde i midten av det annet århundre, sa: «En mann iblant oss ved navn Johannes, en av Kristi apostler, har i en åpenbaring som han har mottatt, profetert at de som tror på én Kristus, skal leve i tusen år i [det nye] Jerusalem.» Irenaeus sier uttrykkelig at apostelen Johannes var skribenten og det samme gjør Clemens Alexandrinus og Tertullianus. Alle disse tre levde i slutten av det annet århundre. Origenes, en kjent bibellærd i det tredje århundre, sa: «Johannes, som lente seg opp til Jesu bryst, har etterlatt oss et evangelium, og han skrev også Apokalypsen.» Han omtaler denne Johannes som «Sebedeus’ sønn» og sier at han var «forvist til øya Patmos for å ha vitnet om sannhetens ord».a

4. Hva forklarer forskjellen i stilen i Åpenbaringen sammenlignet med Johannes’ andre skrifter?

⁴ Den kjensgjerning at Johannes’ andre skrifter legger så stor vekt på kjærlighet, betyr ikke at Johannes ikke kan ha skrevet den kraftfulle og dynamiske Åpenbaringen. Det var han og hans bror Jakob som ble så fulle av harme over samaritanene i en viss by at de ønsket å byde ild å fare ned fra himmelen. Det var grunnen til at de fikk tilnavnet «Boanerges» eller «tordensønner». (Mark. 3: 17; Luk. 9: 54) Denne forskjell i stilen bør ikke skape vanskeligheter når vi husker at det er et helt annet emne som blir behandlet i Åpenbaringen. Det Johannes så i disse synene, var annerledes enn alt det han tidligere hadde sett.

5. Hva er det som viser at Åpenbaringen er en autentisk del av de inspirerte skrifter?

⁵ Med hensyn til Åpenbaringens autentisitet sier Hastings’ Dictionary of the Bible, 1902, bind IV, side 240: «Neppe noen annen bok i NT [de kristne greske skrifter] blir bekreftet av så mange vitnesbyrd fra det annet århundre.» Boken er preget av en bemerkelsesverdig harmoni når det gjelder stil, grammatikalsk oppbygning og lære. Det at den på en bemerkelsesverdig måte også er i harmoni med resten av de profetiske skrifter, viser at den uten tvil er en autentisk del av Guds inspirerte Ord.

6. Når skrev Johannes Åpenbaringen, og under hvilke omstendigheter?

⁶ Ifølge de tidligste vitnesbyrd skrev Johannes Åpenbaringen omkring år 96, cirka 26 år etter Jerusalems ødeleggelse. Dette må ha vært i slutten av keiser Domitians regjering. Dette blir bekreftet av det Irenaeus sier om Apokalypsen: «Den ble sett for ikke så lenge siden, nesten i vår egen tid, ved slutten av Domitians regjering.» Melito, Clemens Alexandrinus, Evsebios og Hieronymus slutter seg alle til dette vitnesbyrd.b Domitian var bror av Titus, som førte de romerske hærer mot Jerusalem. Han ble keiser da Titus døde, 15 år før Åpenbaringen ble skrevet. Han forlangte å bli tilbedt som gud og antok tittelen Dominus ac Deus noster (som betyr: «Vår Herre og Gud»). De som tilba falske guder, hadde ingen skrupler når det gjaldt å tilbe keiseren, men de første kristne kunne ikke gjøre det. De nektet å inngå kompromiss.c Ved slutten av Domitians regjering ble det derfor en voldsom forfølgelse av de kristne, og Johannes ble som følge av dette forvist til Patmos. Da Domitian ble snikmyrdet i år 96, ble den mer tolerante Nerva keiser, og Johannes ble løslatt. Det var under fangenskapet på Patmos at Johannes fikk de syner som han skrev ned.

7. Hvordan bør vi betrakte Åpenbaringen, og hvordan kan den inndeles?

⁷ Vi må være klar over at det som Johannes så og fikk beskjed om å skrive til menighetene, ikke var en rekke usammenhengende syner som ble skrevet ned i en tilfeldig rekkefølge. Nei, hele Åpenbaringen gir oss fra begynnelse til slutt et sammenhengende bilde av kommende begivenheter og går fra det ene synet til det andre helt til Guds hensikter i forbindelse med Riket ved slutten av synene er blitt fullstendig åpenbart. Vi bør derfor betrakte Åpenbaringen som et hele. Vi bør se på den som en bok som består av sammenhengende, harmoniske deler som fører oss langt inn i framtiden regnet fra Johannes’ tid. Boken kan inndeles i fire avdelinger: 1) Innledningen (1: 1—9); 2) budskapene til de sju menigheter (1: 10—3: 22); 3) synene av kommende begivenheter (4: 1—22: 7); 4) avslutningen (22: 8—21).

INNHOLDET AV ÅPENBARINGEN

8. Hva sier Johannes om opprinnelsen til Åpenbaringen, og hva sier han at han har til felles med de sju menigheter?

⁸ Innledningen (1: 1—9). Johannes forklarer at han har fått åpenbaringen fra Gud og Kristus gjennom en engel. Han vender seg så til de sju menigheter i Asia. Jesus Kristus har gjort dem «til et kongerike, til prester for Gud og sin Fader», Jehova Gud, den Allmektige. Johannes minner dem om at han har del med dem «i trengselen og riket og tålmodigheten i Jesus», ettersom han er forvist til Patmos. — 1: 6, 9.

9. a) Hva får Johannes befaling om å gjøre? b) Hvem ser han midt imellom lysestakene, og hva forklarer denne?

⁹ Budskapene til de sju menigheter (1: 10—3: 22). Ved inspirasjon befinner Johannes seg på Herrens dag. En høy, basunlignende røst ber ham om å skrive det han ser, i en bok og sende den til de sju menigheter, til Efesos, Smyrna, Pergamon, Tyatira, Sardes, Filadelfia og Laodikea. Da Johannes vender seg mot røsten, får han se en som «lignet en menneskesønn», midt imellom sju lysestaker med sju stjerner i sin høyre hånd. Denne omtaler seg selv som «den første og den siste», som den som var død, men som nå er levende i all evighet og har nøklene til døden og til dødsriket. Han er den oppstandne Jesus Kristus. Han forklarer: «De sju stjerner er engler for de sju menigheter, og de sju lysestaker er sju menigheter.» — 1: 13, 18, 20.

10. Hvilken ros og veiledning blir gitt til menighetene i Efesos, Smyrna, Pergamon og Tyatira?

¹⁰ Johannes blir bedt om å skrive til engelen for menigheten i Efesos. Trass i at denne menigheten har arbeidet og vært tålmodig og ikke tålt de onde, har den forlatt sin første kjærlighet og bør derfor omvende seg og gjøre de første gjerninger. Menigheten i Smyrna får høre at den trass i trengsel og fattigdom er rik og ikke bør frykte: «Vær tro inntil døden, så vil jeg gi deg livsens krone!» Menigheten i Pergamon, som bor «der hvor Satan har sin trone», holder fast ved Kristi navn, men har frafalne iblant seg. Disse må omvende seg eller overgis til sverdet. Menigheten i Tyatira har «kjærlighet og tjeneste og tro og tålmodighet», men tolererer «kvinnen Jesabel». De som er trofaste og holder ut, vil imidlertid få «makt over hedningene». — 2: 10, 13, 19, 20, 26.

11. Hvilke budskaper blir sendt til menighetene i Sardes, Filadelfia og Laodikea?

¹¹ Menigheten i Sardes har ord på seg for å leve, men den er død, for dens gjerninger er ikke fullkomne for Gud. De som seirer, vil imidlertid ikke få sitt navn utslettet av livsens bok. Menigheten i Filadelfia har tatt vare på Kristi ord. Kristus lover derfor å fri den ut fra «den prøvelsens stund som skal komme over hele jorderike». Den som seirer, skal han gjøre til en støtte i sin Guds tempel, og han skal skrive på ham sin Guds navn og navnet på sin Guds stad, «det nye Jerusalem». Kristus omtaler seg selv som «begynnelsen til det Gud skapte» (NW) og sier til menigheten i Laodikea at den hverken er kald eller varm og derfor vil bli utspydd av hans munn. Den skryter av sin rikdom, men i virkeligheten er den fattig og blind og naken. Den trenger hvite klær og dessuten øyensalve for å se. Kristus vil gå inn og holde måltid med enhver som åpner døren for ham. Den som seirer, vil han gi å sitte med ham på hans trone, liksom han har satt seg med sin Far på hans trone. — 3: 10, 12, 14.

12. Hvilket storslått syn er det første Johannes forteller om i sin beretning om «det som skal skje heretter»?

¹² Synet av Jehovas hellighet og herlighet (4: 1—11). Johannes begynner nå å nedskrive synene av «det som skal skje heretter», og beskrivelsen av disse synene fortsetter til inn i kapittel 22. Det første synet tar oss med foran Jehovas himmelske herlighets trone. Scenen er blendende i sin skjønnhet; den har en glans som kostbare edelsteiner. Rundt omkring tronen sitter de 24 eldste med kroner på sine hoder. Fire livsvesener tilskriver Jehova hellighet, og Jehova blir tilbedt som den som er verdig «til å få prisen og æren og makten», ettersom han er Skaperen av alle ting. — 4: 1, 11.

13. Hvem er den eneste som er verdig til å åpne bokrullen med de sju segl?

¹³ Lammet åpner bokrullens sju segl (5: 1—8: 2). Han som ’sitter på tronen’, holder en bokrull med sju segl. Men hvem er verdig til å åpne bokrullen? Det er «løven av Juda stamme, Davids rotskudd,» som er verdig! Denne, som også er «Lammet, som er slaktet», tar bokrullen fra Jehova. — 5: 1, 5, 12.

14. Hvilken rekke av syner ledsager åpningen av de første seks segl?

¹⁴ Lammet begynner å åpne seglene. Først kommer en rytter på en hvit hest som drar ut «med seier og til seier». Så kommer rytteren på en rød hest og tar freden fra jorden, og rytteren på en svart hest som måler ut korn. Døden rir på en gul hest, og dødsriket følger med. Det femte segl blir åpnet, og en ser dem «som var myrdet for Guds ords skyld», rope at deres blod må bli hevnet. (6: 2, 9) Da det sjette segl blir åpnet, blir det et stort jordskjelv, solen og månen formørkes, og jordens mektige roper til fjellene at de skal falle over dem og skjule dem for Jehova og for Lammets vrede.

15. Hva ses deretter med hensyn til Guds tjenere og «en stor skare»?

¹⁵ Deretter ser en fire engler som holder jordens fire vinder til Guds tjenere har fått innsegl i sine panner. Tallet på disse er 144 000. Etter dette ser Johannes en talløs, stor skare av alle folk som står foran Gud og Lammet, som de tilskriver frelsen. De tjener dag og natt i Guds tempel. Lammet «skal vokte dem og føre dem til livsens vannkilder». — 7: 17.

16. Hva skjer etter at det sjuende segl er blitt åpnet?

¹⁶ Så blir det sjuende segl åpnet. Det blir stillhet i himmelen. Sju basuner blir gitt til sju engler.

17. Hva skjer da det i tur og orden blir blåst i de første fem basuner, og hva er det første av de tre veer?

¹⁷ Englene blåser i de sju basuner (8: 3—13: 18). Da det i tur og orden blir blåst i de tre første basuner, regner det ulykker ned over jorden, havet og elvene og vannkildene. Ved den fjerde basun blir tredjedelen av solen, månen og stjernene formørket. Ved lyden av den femte basun slipper en stjerne fra himmelen løs en gresshoppeplage, som angriper dem ’som ikke har Guds segl i sine panner’. Dette er «det første ve», og det kommer to til. — 9: 4, 12.

18. Hva blir kunngjort da den sjette basun lyder, og hvilke begivenheter kulminerer i kunngjøringen om at det annet ve er over?

¹⁸ Da den sjette basun lyder, blir det kunngjort at fire engler skal løses og komme fram for å drepe. «Ti tusen ganger ti tusen» hestfolk fører med seg ytterligere ulykke og død, men likevel omvender ikke menneskene seg fra sine onde gjerninger. (9: 16) En annen veldig engel kommer ned fra himmelen og roper at «i de dager da den sjuende engels røst blir hørt, . . . da skal Guds hemmelighet være fullbyrdet». Johannes får en liten bok som han skal spise. Den er «søt som honning» i hans munn, men svir i hans buk. (10: 7, 9) To vitner er profeter i 1260 dager kledd i sekk. Så blir de drept av «dyret som stiger opp av avgrunnen», og deres lik blir liggende «på gaten i den store by» i tre og en halv dag. De som bor på jorden, skal glede seg over dem, men denne gleden blir til frykt når Gud gjenreiser dem til livet. I samme stund blir det et stort jordskjelv. «Det annet ve er over.» — 11: 7, 8, 14.

19. Hvilken viktig kunngjøring blir gitt da det blir blåst i den sjuende basun, og hva er tiden nå inne til?

¹⁹ Nå blåser den sjuende engel i sin basun. Røster i himmelen kunngjør: «Kongedømmet over verden er tilfalt vår Herre og hans salvede.» De «tjuefire eldste» tilber og takker Gud, men hedningene er blitt vrede. Guds tid er inne til å dømme de døde og lønne sine hellige og å «ødelegge dem som ødelegger jorden». Hans tempel blir åpnet, og i det ser en hans pakts ark. — 11: 15, 16, 18.

20. Hvilket tegn og hvilken krig blir sett i himmelen hva blir utfallet, og hvilken forbindelse er det mellom dette og det tredje ve?

²⁰ Umiddelbart etter kunngjøringen av opprettelsen av Riket viser synet «et stort tegn» i himmelen. Det er en kvinne som føder «et guttebarn, som skal styre alle hedningene med jernstav». «En stor ildrød drage» står klar til å’ sluke barnet, men barnet blir bortrykt til Guds trone. Mikael strider mot dragen og kaster «den gamle slange, han som kalles djevelen og Satan,» ned til jorden. Dette betyr «ve» for jorden — det tredje «ve»! Dragen forfølger kvinnen og drar av sted for å føre krig mot de andre av hennes ætt. — 12: 1, 3, 5, 9, 12; 8: 13.

21. Hvilke to dyr viser seg så i synet, og hvordan påvirker de menneskene på jorden?

²¹ Synet viser nå et dyr med sju hoder og ti horn som stiger opp av havet. Det får sin makt fra dragen. Et av dets hoder var liksom såret til døden, men ble legt, og all jorden undret seg og fulgte etter dyret. Det taler spottende ord mot Gud og fører krig mot de hellige. Men se! Johannes ser et annet dyr, som stiger opp av jorden. Det har to horn liksom et lam, men taler som en drage. Det forfører jordens innbyggere og sier til dem at de skal gjøre et bilde av det første dyret. Alle må tilbe dette bildet, ellers blir de drept. Uten dyrets merke eller tall kan ingen kjøpe eller selge. Dets tall er 666.

22. Hva ser Johannes på Sions berg, hva kunngjør englene, og hva blir gjort med vintreet på jorden?

²² ’Det evige gode budskap’ og syner i tilknytning til det (14: 1—20). Som en gledelig kontrast til dette ser Johannes Lammet stå på Sions berg og sammen med det 144 000, som har dets navn og dets Fars navn på sine panner. De synger’ «en ny sang for tronen» etter at de er blitt «kjøpt fra menneskene til en førstegrøde for Gud og Lammet». En annen engel kommer til syne under det høyeste av himmelen. Den har «et evig godt budskap å forkynne som glade tidender» (NW) for hvert folk og sier: «Frykt Gud og gi ham ære!» Enda en engel kunngjør: «Falt, falt er Babylon, den store.» En tredje engel kunngjør at de som tilber dyret og dets bilde, skal drikke av Guds vredes-vin. En som er «lik en menneskesønn», sender ut sin sigd og avhøster vintreet på jorden og kaster frukten i «Guds vredes store vinperse». Vinpersen blir trådd utenfor byen, og det går blod ut av vinpersen like til bislene på hestene på en strekning på over 300 kilometer. — 14: 3, 4, 6—8, 14, 19.

23. a) Hvem ser en deretter lovprise Jehova, og hvorfor gjør de det? b) Hvor blir de sju skåler med Guds vrede tømt ut, og hvilke begivenheter ryster så verden?

²³ Englene med de sju siste plager (15: 1—16: 21). De som har seiret over dyret, lovpriser Jehova, «evighetens Konge» (NW) for hans store og underfulle gjerninger. Sju engler kommer ut av templet i himmelen og blir gitt sju gullskåler fylt med Guds vrede. De første seks blir tømt ut henholdsvis på jorden, i havet, i elvene, i vannkildene, på solen, over dyrets trone og i elven Eufrat. Vannet i Eufrat tørker bort, slik at det blir ryddet vei for «kongene fra Østen». Djevle-ånder samler «kongene over hele jorderike» til «krigen på Guds, den allmektiges, store dag», Harmageddon. Den sjuende skål blir tømt ut i luften, og mens det inntreffer forferdelige naturfenomener, blir den store by delt i tre deler, folkenes byer faller, og Babylon den store får ’begeret med Guds strenge vredes vin’. — 15: 3; 16: 12, 14, 19.

24. a) Hvordan blir Guds dom over Babylon fullbyrdet? b) Hvilken kunngjøring og hvilken klage ledsager Babylons fall?

²⁴ Guds dom over Babylon (17: 1—18: 24). Nå følger et syn av Guds dom over «Babylon, den store, mor til skjøgene», som «kongene på jorden drev hor med». Hun er drukken av de helliges blod og ri på et skarlagenrødt dyr som har sju hoder og ti horn. Dette dyret «var og er ikke, og det skal stige opp av avgrunnen». Dets ti horn strider mot Lammet, men fordi det er «herrers herre og kongers konge», seirer det over dem. De ti horn vender seg mot skjøgen og fortærer henne, og en annen engel, hvis herlighet opplyser jorden, roper: «Falt, falt er Babylon, den store.» Guds folk får befaling om å gå ut fra henne for at de ikke skal få del i hennes plager. Kongene og andre mektige på jorden gråter over henne og sier: «Ve, ve, du store by Babylon, du sterke by, at din dom er kommet i én time!» Hennes store rikdom er blitt lagt øde. Akkurat som en stor kvernstein som blir kastet i havet, skal Babylon den store kastes ned med hast og ikke finnes mer. Endelig er Guds helliges blod blitt hevnet! — 17: 2, 5, 8, 14; 18: 2, 10.

25. a) Hvilken lovprisning gjenlyder nå himmelen av? b) Hvor avgjørende er den krig som blir utkjempet av Lammet, og hva skjer i løpet av de 1000 år og når de er til ende?

²⁵ Lammet strider i rettferdighet (19: 1—20: 15). Fire ganger gjenlyder himmelen av ropet: «Halleluja!» Pris Jah fordi han har fullbyrdet dommen over den store skjøge! Pris Jah fordi han har begynt å herske som konge! Gled og fryd dere fordi «Lammets bryllup er kommet, og hans brud har gjort seg rede». Nå leder «kongers konge og herrers herre» hærene i himmelen i en rettferdig krig. Konger og veldige blir til føde for himmelens fugler, og dyret og den falske profet blir kastet levende i ildsjøen som brenner med svovel. (19: 1, 3, 4, 6, 7, 16) «Dragen, den gamle slange, som er djevelen og Satan,» blir grepet og bundet for 1000 år. De som får del i den første oppstandelse, blir ’Guds og Kristi prester og regjerer med ham i tusen år’. Deretter blir Satan løst og går ut for å forføre jordens folk, men blir så kastet i ildsjøen sammen med dem som følger ham. De døde, små og store, blir dømt foran Guds store, hvite trone. Døden og dødsriket blir kastet i ildsjøen, som er «den annen død», og hvis noen ikke er oppskrevet i livsens bok, blir de kastet dit sammen med dem. — 20: 2, 6, 14.

26. a) Hvilket storslått syn følger så, og hvem skal arve alle ting? b) Hvilken beskrivelse blir gitt av det himmelske Jerusalem?

²⁶ Det nye Jerusalems herlighet (21: 1—22: 7). Så følger et storslått syn av «en ny himmel og en ny jord». Det nye Jerusalem stiger ned av himmelen, og Gud bor hos menneskene og tørker bort hver tåre av deres øyne. Død, sorg, skrik og pine skal ikke være mer! Gud «gjør alle ting nye». Han stadfester sitt løfte idet han sier: «Skriv! for disse ord er troverdige og sanne.» De som seirer, skal arve alle ting, men det vil ikke de redde, de som mangler tro, de umoralske og de som praktiserer spiritisme (NW) eller avgudsdyrkelse, komme til å gjøre. Johannes får nå se «Lammets hustru», det himmelske Jerusalem, med dets 12 porter og 12 grunnsteiner som bærer navnene på de 12 apostler. Staden ligger i en firkant, og dens prakt er majestetisk, for den består av jaspis, gull og perler. Jehova og Lammet er stadens tempel og dens lys. Bare de som er innskrevet i livsens bok hos Lammet, får komme inn i den. — 21: 1, 5, 9.

27. a) Hvilke livsbevarende ting blir sett i staden, og hvordan forholder det seg med dens lys? b) Med hvilken forsikring slutter dette synet?

²⁷ En ren elv med livsens vann renner ut fra tronen gjennom stadens gate, og på hver side står livsens trær (NW), som bærer frukt hver måned, og hvis blad gir legedom. Guds og Lammets trone skal være i byen, og Guds tjenere skal se hans åsyn. «Gud Herren skal lyse over dem; og de skal regjere i all evighet.» Enda en gang blir følgende forsikring gitt: «Disse ord er troverdige og sanne.» Ja, salige eller lykkelige er alle de som tar vare på de profetiske ord! — 22: 5, 6.

28. a) Hva sier engelen og Jesus selv til Johannes om profetien? b) Hvilken inntrengende oppfordring og advarsel slutter Åpenbaringen med?

²⁸ Avslutningen (22: 8—21). Etter at Johannes har sett og hørt dette, faller han ned for å tilbe engelen, som imidlertid minner ham om at det bare er Gud han skal tilbe. Det skal ikke settes segl for de profetiske ord, «for tiden er nær». Lykkelige er de som får komme inn i byen, for utenfor er de urene og «enhver som elsker og taler løgn». Jesus sier at han har sendt sin engel for å vitne dette om menighetene, og at han er «Davids rotskudd og ætt, den klare morgenstjerne». «Og Ånden og bruden sier: Kom! og den som hører det, si: Kom! og den som tørster, han komme, og den som vil, han ta livsens vann uforskyldt!» Ingen må legge noe til eller ta noe bort fra ordene i denne profetiske bok, for hvis noen gjør det, vil deres del bli tatt bort fra «livsens tre [trær, NW] og fra den hellige stad». — 22: 10, 15—17, 19.

HVORFOR DEN ER NYTTIG

29. Nevn eksempler som hjelper oss til å forstå at Åpenbaringen avslutter den beretning som begynte i den første delen av Bibelen.

²⁹ Åpenbaringen danner en storslått avslutning på Bibelens inspirerte samling av 66 bøker. Ingenting er blitt utelatt. Ingenting mangler i sammenhengen. Nå ser vi klart både begynnelsen og enden. Den siste delen av Bibelen avslutter den beretning som ble påbegynt i den første delen. Akkurat som 1 Mosebok 1: 1 beskrev hvordan Gud skapte de materielle himler og jorden, viser Åpenbaringen 21: 1—4 hvordan nye himler og en ny jord vil bringe menneskeheten uendelig store velsignelser, slik det også er profetert i Esaias 65: 17, 18 og 66: 22 og 2 Peter 3: 13. Akkurat som det ble sagt til det første menneske at det visselig skulle dø hvis det var ulydig, har Gud gitt det sikre løftet at for de lydige «[skal døden] ikke være mer». (1 Mos. 2: 17; Åpb. 21: 4) Da slangen i begynnelsen trådte fram som menneskehetens forfører, forutsa Gud at dens hode skulle knuses, og Åpenbaringen viser hvordan «den gamle slange, som er djevelen og Satan», til slutt blir kastet ned og tilintetgjort. (1 Mos. 3: 1—5, 15; Åpb. 20: 2, 10) Mens det ulydige menneske ble drevet bort fra livets tre i Eden, ser Johannes i sitt syn symbolske livets trær (NW), som er «til legedom for folkene», det vil si, for dem som er lydige. (1 Mos. 3: 22—24; Åpb. 22: 2) Akkurat som det gikk en elv ut fra Eden og vannet hagen, går det en symbolsk elv hvis vann gir og opprettholder liv, ut fra Guds trone. Dette synet er en parallell til Esekiels syn og minner oss også om Jesu ord om «en kilde med vann som veller fram til evig liv». (1 Mos. 2: 10; Åpb. 22: 1, 2; Esek. 47: 1—12; Joh. 4: 13, 14) Den første mann og den første kvinne ble drevet bort fra Guds nærhet, men de trofaste seiervinnere skal få se hans åsyn. (1 Mos. 3: 24; Åpb. 22: 4) Det er i sannhet nyttig å studere Åpenbaringens syner!

30. a) Hvordan knytter Åpenbaringen profetiene om Babylon sammen? b) Hvilke likhetspunkter er det mellom Daniels og Johannes’ syner av Riket og av dyrene?

³⁰ Legg også merke til hvordan Åpenbaringen knytter sammen profetiene om det onde Babylon. Esaias hadde forutsett det bokstavelige Babylons fall lenge før det skjedde. Han hadde sagt: «Falt, falt er Babel.» (Es. 21: 9) Jeremias (51: 6—12) profeterte også mot Babylon. Men Åpenbaringen taler i symbolske vendinger om «Babylon, den store, mor til skjøgene og til stygghetene på jorden». Hun skal også omstyrtes, og Johannes ser det i et syn og sier: «Falt, falt er Babylon, den store.» (Åpb. 17: 5; 18: 2) Husker du Daniels syn av et rike som Gud opprettet, og som skulle knuse alle andre riker og selv «stå fast evinnelig»? Legg merke til hvordan dette stemmer med den himmelske kunngjøring i Åpenbaringen: «Kongedømmet over verden er tilfalt vår Herre og hans salvede, og han skal være konge i all evighet.» (Dan. 2: 44; Åpb. 11: 15) Og akkurat som Daniels syn beskrev en som ’lignet en menneskesønn, som kom med himmelens skyer for å motta evig herredømme og ære og rike’, viser Åpenbaringen at Jesus Kristus er «herren over kongene på jorden», og at han «kommer med skyene, og hvert øye skal se ham». (Dan. 7: 13, 14; Åpb. 1: 5, 7) Det er også visse likhetspunkter mellom dyrene i Daniels syner og dyrene i Åpenbaringen. (Dan. 7: 1—8; Åpb. 13: 1—3; 17: 12) Åpenbaringen tilveiebringer i sannhet rikelig med stoff som det vil være trosstyrkende å studere.

31. a) Hvilket fullstendig bilde gir Åpenbaringen av helligelsen av Jehovas navn ved Riket? b) Hva blir understreket med hensyn til hellighet, og hvem berører dette?

³¹ Åpenbaringen gir et enestående rikt og detaljert bilde av Guds rike. Den retter oppmerksomheten mot alt det profetene i gammel tid og Jesus og hans disipler sa om Riket. Her ser vi hvordan Jehovas navn blir helliget ved Riket: «Hellig, hellig, hellig er Herren Gud, den allmektige,» og verdig «til å få prisen og æren og makten». Ja, det er han som ’tar sin store makt og blir konge’ gjennom Kristus. Vi ser hvor nidkjær denne kongelige Sønn, kongers konge og herrers herre», er når han slår hedningene og «trer vinpersen med Guds, den allmektiges, strenge vredes vin». Etter hvert som Bibelens storslåtte tema, helligelsen av Jehova, bygges opp mot en klimaks, blir det understreket at enhver person og ting som har å gjøre med Riket, må være hellig. Lammet, Jesus Kristus, som «har Davids nøkkel», blir omtalt som hellig, og det samme blir himmelens engler. De som har del i den første oppstandelse, sies å være ’salige og hellige’, og det blir understreket at «intet urent» og «ingen som farer med stygghet og løgn» vil få komme inn i «den hellige stad Jerusalem». De som er blitt kjøpt med Lammets blod og gjort til «et kongerike og til prester for vår Gud», får således en kraftig oppfordring til å bevare sin hellighet overfor Jehova. De som tilhører den ’store skare’, må også ’tvette sine kjortler og gjøre dem hvite i Lammets blod’, slik at de kan yte hellig tjeneste. — Åpb. 4: 8, 11; 11: 17; 19: 15, 16; 3: 7; 14: 10; 20: 6; 21: 27, 2, 10; 22: 19; 5: 9, 10; 7: 9, 14, 15.

32. Hvilke trekk ved Riket er det bare Åpenbaringen som gjør oss oppmerksom på?

³² Synet av dette storslåtte og hellige himmelske rike blir utkrystallisert etter hvert som vi merker oss visse trekk som bare Åpenbaringen gjør oss oppmerksom på. Her ser vi et fullstendig bilde av Rikets arvinger på Sions berg sammen med Lammet, og de synger en ny sang som bare de kan lære. Det er bare Åpenbaringen som oppgir tallet på dem som er kjøpt fra jorden til å komme inn i Riket — 144 000 — og dette er det beseglede antall av Israels 12 symbolske stammer. Det er bare Åpenbaringen som viser at disse prester og konger, som har del med Kristus i den første oppstandelse, også skal regjere med ham «i tusen år». Det er bare Åpenbaringen som gir oss et fullstendig bilde av «den hellige stad, det nye Jerusalem,» og viser dens strålende herlighet med Jehova og Lammet som dens tempel, med dens 12 porter og grunnsteiner, og kongene som regjerer i den i all evighet ved det evige lys som Jehova sender ut over dem. — Åpb. 14: 1, 3; 7: 4—8; 20: 6; 21: 2, 10—14, 22; 22: 5.

33. a) Hvordan sammenfatter synet av «den hellige stad» alt det som er blitt forutsagt om Rikets Ætt? b) Hvilke velsignelser vil Riket sikre menneskene på jorden?

³³ Det kan i sannhet sies at dette synet av «den hellige stad» sammenfatter alt det som Bibelen har forutsagt fra gammel tid av om Rikets Ætt. Abraham så fram til en ætt som ’alle jordens folk skulle velsignes i’, og til «den stad som har de faste grunnvoller, og som Gud er byggmester og skaper til». I Åpenbaringen blir denne velsignelsens stad identifisert som «det nye Jerusalem», som ’stiger ned av himmelen fra Gud’. Dette er Jehovas redskap, «den hellige stad», det lenge lovte rike, det middel hvorved Jehova igjen bor hos menneskene, slik at de kan bli «hans folk» i en lykkelig tilstand uten synd og død, en tilstand som svarer til den tilstand mennesket kunne glede seg over før opprøret i Eden. Og for å understreke en viktig sannhet nevner Åpenbaringen to ganger at Gud skal «tørke bort hver tåre av deres øyne». — 1 Mos. 12: 3; 22: 15—18; Heb. 11: 10; Åpb. 21: 2—4; 7: 17.

34. a) Hvilket storslått og fullstendig bilde gir Åpenbaringen av Guds fullbyrdede hensikter? b) Hvordan har «hele Skriften» vist seg å være «inspirert av Gud og nyttig», og hvorfor bør vi nå studere og adlyde Guds Ord?

³⁴ For en storslått avslutning på de inspirerte skrifter! Hvor enestående er ikke disse ting «som snart skal skje»! (Åpb. 1: 1) Navnet til Jehova, «den Gud som utdeler sin Ånd til profetene», er blitt helliget. (Åpb. 22: 6) I Åpenbaringen ser vi 16 århundrers profetiske skrifter bli oppfylt og 7000 års trosgjerninger bli belønnet! «Den gamle slange» er død, hans hærskarer er tilintetgjort, og ondskapen eksisterer ikke lenger. Guds rike hersker som «nye himler» til hans pris. Velsignelsene på en rettferdig, ny jord, som menneskene har oppfylt og underlagt seg i samsvar med den hensikt som Jehova lot nedskrive i Bibelens første kapittel, ligger foran menneskeheten i all evighet. (1 Mos. 1: 28) Hele Skriften har i sannhet vist seg å være «inspirert av Gud og nyttig til opplæring, til refselse, til å bringe orden i tingene, til opptuktelse i rettferdighet». Jehova har brukt den for å føre fullt dugelige, fullstendig utrustede troens mennesker fram til denne vidunderlige dag. Tiden er derfor nå inne til å studere Skriften for å styrke vår tro. La oss adlyde de befalinger som blir gitt gjennom den, slik at vi kan oppnå Guds velsignelse. La oss følge dem på den rette sti som fører til evig liv. Når vi gjør det, kan vi tillitsfullt si de ordene som Bibelens siste bok slutter med: «Amen, ja kom, Herre Jesus!» — 2 Tim. 3: 16, NW; Åpb. 22: 20.

35. Hvordan kan vi nå oppnå en ubeskrivelig glede, og hvorfor?

³⁵ Vi kan nå oppnå en ubeskrivelig glede ved å hylle det rike som er «tilfalt vår Herre og hans salvede», Ætten, nå da dette rike for bestandig helliger Jehova Guds, den Allmektiges, uforlignelige navn! — Åpb. 11: 15, 17.

[Fotnoter]