Er datoen for feiringen av jødenes påske av betydning for de kristne
JESUS KRISTUS, kristendommens grunnlegger, innstiftet høytiden til minne om sin død (Herrens aftenmåltid) på den dag da jødenes årlige påske ble feiret. I betraktning av dette blir også Herrens aftensmåltid feiret én gang om året. Den dato da påsken ble feiret, ville følgelig avgjøre når høytiden til minne om Jesu død skulle feires. De kristne synes derfor at det er av mer enn forbigående interesse å forvisse seg om når jødene feiret påske. Det er viktig, for de har fått befaling om å feire minnet om Jesu død. — Luk. 22: 19.
Ifølge den jødiske kalender faller årsdagen for påskefeiringen i måneden nisan. Angående det lam eller det kje som skulle spises under påskemåltidet, sa Jehova Gud: «I skal gjemme det til den fjortende dag i denne måned; da skal hele Israels samlede menighet slakte det mellom de to aftenstunder.» — 2 Mos. 12: 6.
Hva betyr uttrykket «de to aftenstunder»? Har det noen betydning når vi skal fastslå på hvilken dato påsken ble feiret?
Den jødiske tradisjon framstiller det gjerne slik at de «to aftenstunder» er tiden fra middag (når solen begynner å synke) og til solnedgang. Ettersom israelittene regnet sin dag fra solnedgang til solnedgang, ville dette bety at påskeofferet ble slaktet før den solnedgang som markerte slutten på den 14. nisan og begynnelsen på den 15. Hvis dette var riktig, ville påskemåltidet ha blitt spist i Egypt den 15. nisan, og israelittene ville ikke ha forlatt Egypt før den datoen.
Det tradisjonelle jødiske syn i forbindelse med de «to aftenstunder» er imidlertid ikke i harmoni med den bibelske beretning i 2 Mosebok 12: 17, 18. Der leser vi: «I skal holde de usyrede brøds høytid, for på denne samme dag førte jeg eders hærer ut av Egypts land; derfor skal det være en evig forskrift for eder å holde denne dag, slekt etter slekt. I den første måned [nisan eller abid], på den fjortende dag i måneden om aftenen skal I ete usyret brød.,
Hvis det hadde vært slik som den jødiske tradisjon hevder, nemlig at påskeofferet ble slaktet i siste fjerdedel av den 14. dag, som endte ved solnedgang, kunne israelittene ikke ha forlatt Egypt «på denne samme dag». Den begivenhet som gjorde at de kunne dra, var de egyptiske førstefødtes død. Men ettersom de førstefødte ble slått i hjel ved midnatt, kunne det da ikke ha skjedd før cirka seks timer etter at den 14. nisan hadde utløpt. — 2 Mos. 12: 29.
Vi må derfor vende oss til en annen kilde enn den jødiske tradisjon for å finne ut når påskeofferet ble ofret og spist. Vi må granske Bibelen for å finne ut hva den sikter til med uttrykket de «to aftenstunder». Når vi slår opp i 5 Mosebok 16: 6, ser vi at når det gjelder den første aftenstund, er det tale om et tidspunkt som begynner betydelig senere enn middag. Vi leser der følgende påbud til Israel: «Du [skal] slakte påskeofferet om aftenen, ved solens nedgang.» Den første av de «to aftenstunder» er derfor tydeligvis det tidspunkt da solen går ned, mens den annen aftenstund vil tilsvare det tidspunkt da aftenrøden eller gjenskjæret av solnedgangen tar slutt, og mørket faller på.
Denne forklaringen av uttrykket ble også gitt av den spanske rabbineren Aben-Esras (1092—1167 e. Kr.) og av samaritanene og de karaittiske jøder. Dette syn blir videre framholdt av slike lærde menn som Michaelis, Rosenmueller, Gesenius, Maurer, Kalisch, Knobel og Keil. Det er også denne forklaring som blir gitt i fotnoten til 2 Mosebok 12: 6 i den vanlige norske bibeloversettelsen.
Når vi betrakter det bibelske vitnesbyrd under ett, kan vi se at påskeofferet ble slaktet ved solnedgang, ved begynnelsen av den 14. nisan, og at måltidet ble spist senere den samme kvelden. Når jødene i dag i samsvar med tradisjonen spiser påskemåltidet den 15. nisan, har de ikke støtte for det i Bibelen. Den korrekte datoen er den 14. nisan.
Jesus Kristus må således ha spist påskemåltidet sammen med sine disipler «da det var blitt aften» den 14. nisan, og deretter innstiftet Herrens aftensmåltid. (Mark. 14: 17; Matt. 26: 20—28) Jehovas kristne vitner feirer derfor minnet om Kristi død på årsdagen, etter solnedgang den 14. nisan.