28. Hvilken holdning må både den salvede levning og den ’store skare’ av «andre får» innta NÅ?

²⁸ Gud krever at hans himmelske regjering skal være ren og respektabel. Kravene til dem som ønsker å vinne liv under denne regjerings styre, kan ikke være mindre rettferdige og opphøyde. Alle som tjener Jehova Gud, både de 144 000 åndelige israelitter, som har et himmelsk håp, og den ’store skare’ av «andre får», som håper å få leve i en ny ordning på en paradisisk jord under Riket, må derfor leve i samsvar med den beslutning de traff i og med sin innvielse, og følge en absolutt rettferdig handlemåte. Vi har ikke noen tid å miste. Tiden er nå altfor alvorlig til at vi kan sette vårt gode forhold til Jehova Gud i fare ved å begynne å gjøre urett. Vi må ikke så mye som tenke på å følge en urettferdig handlemåte. Dommen pågår nå, og den store dommer dømmer oss på grunnlag av våre gjerninger. Hver og en av Guds folk må derfor si som dommeren Josva i gammel tid: «Jeg og mitt hus vi vil tjene [Jehova].» De må alle sammen si det samme som folket svarte Josva: «[Jehova] vår Gud vil vi tjene, og hans ord vil vi lyde.» — Jos. 24: 15, 24.

Spørsmål fra leserne

● Det er blitt sagt at Israels tabernakel og senere det tempel Salomo bygde, inneholdt noe som ble kalt Shekinah. Hva var det? — A. G., USA.

Det hebraiske ordet Shekinah betyr «det som bor» eller «boligen». Selv om dette ordet ikke forekommer i Bibelen, finnes det i targumene, de arameiske omskrivninger av de hebraiske skrifter. Ordet Shekinah blir brukt i targumene i forbindelse med de steder i Bibelen hvor det sies at Gud bor eller har sin bolig blant sitt utvalgte folk. (For eksempel: 2 Mos. 25: 8; 29: 45, 46; 4 Mos. 5: 3; 35: 34) I targumene blir det hebraiske ordet for «bo» eller «bolig» gjengitt med «måtte Shekinah hvile». — Se targumene til Esaias 48: 11; 63: 17; 64: 2, 5.

Det som ble kalt Shekinah, fantes i det Aller-helligste både i tabernaklet og i Salomos tempel. I dette rommet fantes den hellige paktens eller vitnesbyrdets ark, og på lokket eller nådestolen sto to kjeruber av gull. Om denne arken sa Gud til Moses: «Så skal du sette nådestolen ovenpå arken, og i arken skal du legge vitnesbyrdet, som jeg vil gi deg. Og jeg vil komme sammen med deg der; fra nådestolen mellom begge kjerubene som er på vitnesbyrdets ark, vil jeg tale med deg om alt det jeg vil byde deg å si Israels barn.» (2 Mos. 25: 21, 22) Men hvordan kunne Jehova åpenbare seg for Moses der? Det ville være passende for ham å gjøre det ved hjelp av et mirakuløst lys. Ypperstepresten ville også ha behov for lys når han oppholdt seg i det Aller-helligste på soningsdagen. — 3 Mos. 16: 11—16.

Det som kaltes Shekinah i tabernaklet og i Salomos tempel, var et slikt overnaturlig lys eller lysskjær. Det lyste mellom de to kjerubene av gull som sto på arkens lokk. Nøyaktig hvor høyt over kjerubene det nådde eller hadde sin kilde, er det ikke mulig å fastslå. Shekinah-lyset var imidlertid den eneste lyskilde i det Aller-helligste.

Men hva symboliserte så Shekinah-lyset? Dette strålende lyset i det Aller-helligste symboliserte Guds nærvær. Jehova selv kunne naturligvis ikke bo i et bokstavelig tabernakel eller tempel. (2 Krøn. 6: 18; Ap. gj. 17: 24) Dette mirakuløse lyset var imidlertid et tegn for israelittene på at de hadde Jehovas gunst.

Ifølge den jødiske Misjna var Shekinah-lyset en av de ting som manglet i det Aller-helligste i det tempel som ble bygd under ledelse av stattholderen Serubabel. — Joma, 21, 2.

● I Efeserne 5: 3 sies det: «Men utukt . . . må ikke engang nevnes iblant eder.» Vil det ikke derfor være galt å snakke om utukt eller offentliggjøre noe om dette emnet? — M. N., USA.

I Efeserne 5: 1—5 gir apostelen Paulus følgende formaning: «Men utukt og all urenhet og havesyke må ikke engang nevnes iblant eder, således som det sømmer seg for hellige, heller ikke skamløs ferd og dårlig snakk eller lettferdig tale, som alt sammen er utilbørlig, men heller takksigelse. For dette vet og skjønner I at ingen horkarl eller uren eller havesyk, som er en avgudsdyrker, har arv i Kristi og Guds rike.» Her nevner imidlertid apostelen selv utukt og understreker sterkt at en horkarl eller utuktig person ikke har noen «arv i Kristi og Guds rike». Det er derfor tilfelle da det på ingen måte er galt å nevne eller tale om utukt.

Paulus formaner efeserne til å gi akt på sin oppførsel, sin tale og sine tanker. De skulle etterligne Gud, som er fullkommen, ren og rettferdig i enhver henseende. Utukt skulle ikke være et vanlig samtaleemne blant dem. De skulle ikke være ivrige etter å beskrive umoralske handlinger og tale om utukt for derved å oppnå en form for sanselig nytelse.

Hvis en skulle mene at det alltid er galt å snakke om ting som har med utukt å gjøre, måtte en la være å lese visse deler av Bibelen. Det ville imidlertid ikke behage Gud, for han godkjenner ikke at en foretar en slik omredigering av Bibelen.