’En tid til å tale’ — når?
MARY arbeider som kontorsøster på et sykehus. Det blir krevd av henne at hun behandler opplysninger konfidensielt. Hun må sørge for at uvedkommende ikke får tak i dokumenter og opplysninger vedrørende arbeidet hennes. Loven i det landet hun bor i, forbyr dessuten å gi videre konfidensielle opplysninger om pasientene.
En dag kom Mary i et dilemma. Da hun gjennomgikk noen sykejournaler, kom hun over opplysninger som tydet på at en pasient, en medkristen, hadde fått foretatt abort. Var hun ifølge Bibelen forpliktet til å fortelle dette til de eldste i menigheten, selv om det kunne føre til at hun mistet jobben eller ble saksøkt, eller til at arbeidsgiveren fikk juridiske problemer? Eller ville det være riktig av henne å holde saken for seg selv med tanke på det som står i Ordspråkene 11: 13? Vi leser der: «Den som baktaler, røper hemmeligheter, en pålitelig mann holder saken skjult.» — Jevnfør Ordspråkene 25: 9, 10.
Jehovas vitner befinner seg fra tid til annen i lignende situasjoner. I likhet med Mary er de oppmerksom på kong Salomos ord: «Alt har sin faste tid, alt som skjer under himmelen, har sin tid: . . . en tid til å tie, en til å tale.» (Forkynneren 3: 1, 7) Var dette en tid til å tie for Mary, eller var det en tid til å fortelle hva hun hadde oppdaget?a
Omstendighetene kan variere en god del. Det er derfor ikke mulig å fastsette et handlingsmønster som bør følges i hvert eneste tilfelle, som om alle skulle følge samme handlemåte som Mary fulgte. Enhver kristen som måtte komme i en lignende situasjon, må vurdere alle faktorer som vedkommer saken. Han må ta bibelske prinsipper og mulige juridiske følger i betraktning når han avgjør hva han skal gjøre, og han må bevare en god samvittighet overfor Jehova. (1. Timoteus 1: 5, 19) Hvis det dreier seg om mindre alvorlige synder som skyldes menneskelig ufullkommenhet, får følgende prinsipp sin anvendelse: «Kjærligheten dekker over en mengde synder.» (1. Peter 4: 8) Men hvis det ser ut til å dreie seg om en alvorlig overtredelse, bør en lojal kristen av kjærlighet til Gud og til sine medkristne fortelle det han vet, slik at den som åpenbart har syndet, kan få hjelp og menigheten kan bli bevart ren?
Bibelske prinsipper blir anvendt
Hvilke grunnleggende bibelske prinsipper får sin anvendelse i et slikt tilfelle? For det første bør den som har begått en alvorlig overtredelse, ikke forsøke å skjule det. «Den som skjuler sine synder, går det ikke vel; den som bekjenner sin synd og vender seg fra den, han finner barmhjertighet.» (Ordspråkene 28: 13) Jehova ser alt. Før eller siden må man stå til regnskap for overtredelser som man har skjult. (Ordspråkene 15: 3; 1. Timoteus 5: 24, 25) Til tider gjør Jehova et medlem av menigheten oppmerksom på en urett handlemåte som noen har forsøkt å skjule, slik at saken kan bli tatt hånd om på rette måte. — Josva 7: 1—26.
Bibelen gir også følgende veiledning i 3. Mosebok 5: 1: «Når noen hører en forbannelse uttalt, og han kan vitne, fordi han har sett eller fått vite noe, men likevel ikke sier fra, da synder han og fører skyld over seg.» Denne ’forbannelsen’ gjaldt ikke gudsbespottelse eller blasfemi. Det hendte imidlertid ofte at en som var blitt forurettet, forlangte at alle vitner som kunne hjelpe ham til sin rett, skulle stå fram, mens han uttalte forbannelser — sannsynligvis fra Jehova — over den som hadde forurettet ham, selv om han kanskje ennå ikke visste hvem det var. Det var en måte å ta andre i ed på. Alle som hadde vært vitne til forurettelsen, visste hvem som var blitt forurettet, og var forpliktet til å stå fram og vise hvem den skyldige var. Hvis de ikke gjorde det, ’førte de skyld over seg’.b
Denne befalingen fra den høyeste autoritet i universet påla alle israelitter det ansvar å si ifra til dommerne om enhver alvorlig overtredelse som de hadde vært vitne til, slik at saken kunne bli tatt hånd om. Det er nok så at de kristne ikke er underlagt Moseloven, men prinsippene i den får fremdeles sin anvendelse i den kristne menighet. Det kan derfor fra tid til annen hende at en kristen er forpliktet til å gjøre de eldste oppmerksom på en sak. I mange land er det riktignok ulovlig å røpe opplysninger som står i private opptegnelser, til uvedkommende. Men hvis en kristen etter å ha overveid saken under bønn føler at han ifølge Guds lov er forpliktet til å si ifra om det han vet, trass i de lover som er gitt av verdslige autoriteter, er det et ansvar han påtar seg overfor Jehova. Til sine tider må en kristen «lyde Gud mer enn mennesker». — Apostlenes gjerninger 5: 29.
En skal ikke ta lett på eder og høytidelige løfter en har avlagt, men det hender at løfter som mennesker krever av en, er i strid med det løfte vi har avlagt om å vise vår Gud udelt hengivenhet. Når noen begår en alvorlig synd, kommer han i virkeligheten under ’en forbannelse’ fra den som er blitt forurettet, Jehova Gud. (5. Mosebok 27: 26; Ordspråkene 3: 33) Alle som blir en del av den kristne menighet, avlegger «ed» på at de vil bevare menigheten ren, både ved det de selv gjør, og ved at de hjelper andre til å bevare sin renhet.
Personlig ansvar
Dette er noen av de prinsippene som Mary sannsynligvis tenkte over før hun fattet sin beslutning. Visdom tilskyndte henne til ikke å handle overilt, men til grundig å overveie saken. Bibelen gir rådet: «Du må ikke vitne mot din neste uten å ha noen grunn til det. Vil du svike noen med leppene dine?» (Ordspråkene 24: 28) Det er nødvendig med utsagn fra minst to øyenvitner for at en sak skal stå fast. (5. Mosebok 19: 15) Hvis en abort bare var overfladisk nevnt i det materialet Mary kom over, hadde hun kanskje i samsvar med sin samvittighet kommet til at bevisene for at det var begått en overtredelse, var så utilstrekkelige at hun ikke burde gå videre med saken. Det kunne ha skjedd en feil i forbindelse med regningen, eller det kunne være at journalen på en eller annen måte ikke gav et riktig bilde av situasjonen.
I dette tilfellet satt imidlertid Mary inne med andre viktige opplysninger. Hun visste for eksempel at vedkommende søster hadde betalt regningen og dermed åpenbart erkjent at hun hadde fått foretatt abort. Hun visste også at søsteren var ugift, noe som økte muligheten for at hun hadde begått utukt. Mary ønsket å gi kjærlig hjelp til vedkommende som kanskje hadde handlet galt, og hun ønsket å bevare Jehovas organisasjon ren. Hun husket Ordspråkene 14: 25: «Et troverdig vitne berger liv, men den som farer med løgn, er en sviker.»
Mary var bekymret for mulige juridiske følger av å bryte taushetsplikten, men følte at i dette tilfellet burde bibelske prinsipper telle mer. Søsteren ville sikkert ikke bli fornærmet og skape vanskeligheter for henne, tenkte hun. Da Mary hadde tenkt gjennom de opplysninger hun satt inne med, kom hun derfor til at dette var en tid «til å tale», ikke «til å tie».
Nå ble Mary stilt overfor en ny avgjørelse: Hvem skulle hun fortelle det til, og hvordan kunne hun gjøre det på en taktfull måte? Hun kunne ha gått direkte til de eldste, men valgte først å snakke med søsteren privat. Dette var en kjærlig handling. Mary tenkte at denne søsteren ville være glad for å få mulighet til enten å avkrefte mistanken, eller, hvis hun var skyldig, til å fortelle hva hun hadde gjort. Hvis søsteren allerede hadde snakket med de eldste om saken, ville hun sannsynligvis si fra om det, og det ville da være unødvendig for Mary å gå videre med saken. Mary tenkte videre at hvis søsteren hadde fått foretatt en abort, men ikke hadde bekjent dette alvorlige bruddet på Guds lov, ville hun oppfordre henne til å gjøre det. Da ville de eldste kunne hjelpe henne i samsvar med det som står i Jakob 5: 13—20. Og det var heldigvis det som skjedde. Mary fikk vite at søsteren hadde fått foretatt abort fordi hun ble utsatt for sterkt press og var åndelig svak. En blanding av skam og frykt hadde fått henne til å skjule det gale hun hadde gjort, men hun var glad for å få hjelp av de eldste til å gjenvinne sin åndelige styrke.
Hvis Mary hadde sagt ifra til de eldste først, ville de ha blitt stilt overfor en lignende avgjørelse. Hvordan skulle de behandle de konfidensielle opplysningene de hadde fått? De måtte ha tatt en avgjørelse basert på det Jehova og hans Ord krevde av dem i egenskap av hyrder for hjorden. Hvis opplysningene gjaldt en aktiv, døpt kristen som var tilsluttet menigheten, ville de i likhet med Mary ha måttet overveie de beviser som forelå, for å avgjøre hvorvidt de skulle gå videre med saken. Hvis de kom til at det var svært sannsynlig at menigheten inneholdt «surdeig», ville de kanskje ha nedsatt et dømmende utvalg som kunne se nærmere på saken. (Galaterne 5: 9, 10) Hvis den mistenkte hadde sluttet å være et medlem av menigheten, ikke hadde vært på møtene en tid og ikke gav seg ut for å være et av Jehovas vitner, kunne de ha valgt å la saken ligge til hun eventuelt igjen begynte å gi seg ut for å være et av Jehovas vitner.
Tenk framover
Arbeidsgivere har rett til å vente at deres kristne ansatte ’alltid vil vise rett troskap’, deriblant overholde taushetsplikten. (Titus 2: 9, 10) En skal ikke se lett på det å avlegge en ed. En ed gjør et løfte mer høytidelig og bindende. (Salme 24: 4) Og når taushetsplikten også blir understreket ved lov, blir saken enda mer alvorlig. Før en kristen derfor avlegger ed eller underlegger seg taushetsplikt, enten det er i forbindelse med sitt arbeid eller av en annen grunn, vil det være klokt å tenke over hvilke problemer dette kan forårsake med tanke på muligheten av å komme i konflikt med de bibelske krav. Hvordan vil man takle situasjonen hvis det er en bror eller søster blant klientene? Slike problemer vil vanligvis oppstå når en arbeider sammen med leger eller advokater, på et sykehus eller ved en domstol. Vi kan ikke ignorere myndighetenes lover eller alvoret i å ha avlagt en ed, men Jehovas lov er suveren.
Enkelte brødre som er advokater, leger, regnskapsførere eller lignende, har regnet med at slike problemer kan oppstå. De har derfor utarbeidet skrevne retningslinjer og bedt brødre som ønsker å rådføre seg med dem, om å lese disse før de eventuelt kommer med konfidensielle opplysninger. På den måten blir det på forhånd gjort klart at hvis det viser seg at vedkommende har begått en alvorlig overtredelse, vil han bli oppfordret til å gå til menighetens eldste med saken. Det vil være på det rene at hvis han ikke gjør det, vil rådgiveren føle seg forpliktet til å gå til de eldste.
Det kan oppstå situasjoner som gjør at en trofast tjener for Gud tilskyndt av sin personlige overbevisning som er basert på hans kjennskap til Guds Ord, tøyer eller bryter taushetsplikten fordi Guds suverene lov krever det. Det er da nødvendig å være modig og taktfull. Hensikten er ikke å spionere på andres frihet, men å hjelpe overtredere og bevare den kristne menighet ren. Man bør overse mindre forseelser som skyldes ufullkommenhet. I slike tilfelle ’dekker kjærligheten over en mengde synder’. Vi bør dessuten tilgi «sytti ganger sju» ganger. (Matteus 18: 21, 22) Da er det en tid «til å tie». Men når noen forsøker å skjule en alvorlig synd, kan det være at det er en tid «til å tale».
[Fotnoter]
a Mary er en tenkt person som her er i en situasjon som enkelte kristne har vært i. Den måten hun takler situasjonen på, viser hvordan enkelte har anvendt bibelske prinsipper i lignende situasjoner.
b Keil og Delitzsch sier i Commentary on the Old Testament at en person ville handle galt eller synde hvis han «visste at noen hadde gjort noe galt, enten ved at han hadde sett det, eller på annen måte hadde fått vite det med sikkerhet, og dermed var kvalifisert til å stille i retten og vitne mot overtrederen, men unnlot å gjøre det og ikke sa ifra om det han hadde sett eller fått vite, når han hørte dommeren under etterforskningen høytidelig oppfordre alle som var til stede, og som visste noe om saken, til å stå fram som vitner».
[Bilde på side 15]
Det er riktig og kjærlig å oppfordre et av Jehovas vitner som har begått en alvorlig overtredelse, til å snakke med de eldste i forvissning om at de vil takle problemet på en vennlig og forståelsesfull måte