Framelsk en selvoppofrende ånd!

ROLFa var en høyt verdsatt arbeider. Da han ønsket å gå over til å arbeide deltid for å kunne ha en større andel i den kristne tjeneste, gikk arbeidsgiveren hans straks med på det. I flere år hadde han derfor mulighet til å være pioner. Men så en dag endret arbeidssituasjonen seg. Rolf hadde vist seg å være så dyktig i arbeidet at han ble tilbudt stillingen som salgssjef i firmaet. Det innebar høy lønn og gode muligheter for framtidig avansement. Å arbeide deltid var imidlertid ikke lenger mulig.

Rolf hadde kone og to barn å forsørge, så en større inntekt ville komme godt med. Ikke desto mindre avslo han tilbudet og søkte på en annen jobb, som ville gi ham muligheten til å ta seg av både sine åndelige og sine økonomiske forpliktelser. Rolfs arbeidsgiver var forbløffet over denne avgjørelsen. Da han innså at selv et tilbud om enda høyere lønn ville være forgjeves, trakk han denne konklusjonen: «Jeg skjønner at jeg ikke kan konkurrere med din overbevisning.»

Ja, Rolf hadde en fast overbevisning. Men i tillegg la han en selvoppofrende ånd for dagen. En slik ånd er sjelden i vår nytelsessyke verden. Like fullt kan den føre til et gagnlig og tilfredsstillende liv. Hva vil det si å legge en selvoppofrende ånd for dagen? Hva medfører det? Og hva må vi gjøre for å kunne bevare en slik ånd?

Et bibelsk krav

Å ofre noe innebærer å gi avkall på eller gi fra seg noe verdifullt. Det å ofre har vært en del av den rene tilbedelse helt siden det første trofaste vitne, Abel, gav «av de førstefødte lammene i saueflokken sin» som et offer til Gud. (1. Mosebok 4: 4) Slike troens menn som Noah og Jakob frambar også offer. (1. Mosebok 8: 20; 31: 54) Dyreofringer var dessuten et viktig trekk ved Moseloven. (3. Mosebok 1: 2—4) De som tilbad Gud i samsvar med Loven, ble formant til å ofre det aller beste de hadde. De måtte ikke frambære et dyr det var lyte på, som offer. (3. Mosebok 22: 19, 20; 5. Mosebok 15: 21) Da frafalne israelitter brøt denne loven, irettesatte Gud dem og sa: «Når dere frambærer et halt dyr [som offer, sier dere]: ’Det er ikke galt.’ Kom med slikt til din stattholder! Tror du han ville synes om deg eller ta vel imot deg? . . . Skulle jeg bry meg om å ta imot slikt fra dere?» — Malaki 1: 8, 13, vers 8a fra NW.

Prinsippet om offer ble overført til den kristne tilbedelse. Men ettersom Kristus har betalt den fullstendige løsesummen, er ikke dyreofre lenger antagelige for Gud. Hva kan så de kristne med rette ofre? Paulus skriver i Romerne 12: 1: «Derfor ber jeg dere inntrengende, brødre, ved Guds medfølelse, om å framstille deres legemer som et levende, hellig offer som er antagelig for Gud — en hellig tjeneste med deres fornuft.» For en stor forandring! I stedet for å ofre døde dyr skulle de kristne frambære seg selv som levende ofre — de skulle bruke sine krefter, midler og evner i tjenesten for ham. Og slik tilfellet hadde vært i Israel, vil Jehova ikke godkjenne ’halte’, eller halvhjertete ofre. Han krever at de som tilber ham, skal gi ham det beste de har, at de skal tjene ham av hele sitt hjerte, av hele sin sjel, av hele sitt sinn og av hele sin styrke. — Markus 12: 30.

Å legge en selvoppofrende ånd for dagen innebærer derfor langt mer enn bare å gå på møter og å delta i den kristne tjeneste. Det innebærer å være fast bestemt på å gjøre Guds vilje uansett hvilke følger det måtte få. Og det innebærer å være rede til å utholde trengsler og ubehageligheter. Jesus sa: «Hvis noen vil følge meg, må han fornekte seg selv og ta opp sin torturpæl og stadig følge meg.» (Matteus 16: 24) En kristen er ikke først og fremst opptatt av personlige ambisjoner eller materialistiske mål. Livet hans dreier seg om å søke først Guds rike og hans rettferdighet. (Matteus 6: 33) Hvis det er nødvendig, er han beredt til å «ta opp sin torturpæl», å utholde forfølgelse og skam og til og med lide døden.

De velsignelser det bringer å være selvoppofrende

Ettersom slike alvorlige ting kanskje vil inntreffe, kan man naturligvis lure på om det lønner seg å være selvoppofrende. De som elsker Jehova Gud og ønsker at hans navn skal bli æret, mener absolutt at det gjør det. (Matteus 22: 37) Tenk på det fullkomne eksempel Jesus foregikk med. Før han kom til jorden, var han en åndeskapning og hadde en opphøyd stilling i himmelen. Men som han fortalte disiplene, søkte han ’ikke sin egen vilje, men hans vilje som hadde sendt ham’. (Johannes 5: 30) Derfor «uttømte [han] seg selv og tok en slaves skikkelse og kom til å være i menneskers likhet. Hva mer er, da han av utseende og væremåte befant seg som et menneske, ydmyket han seg og ble lydig helt til døden, ja, døden på en torturpæl». — Filipperne 2: 7, 8.

Slike ofre var ikke forgjeves. Fordi Jesus var villig til å ’overgi sin sjel for sine venner’, kunne han betale løsesummen og dermed gjøre det mulig for ufullkomne mennesker å oppnå udødelighet i himmelen eller evig liv på jorden. (Johannes 3: 16; 15: 13; 1. Johannes 2: 2) Det at han bevarte sin ulastelighet på en fullkommen måte, var til stor pris for Jehovas navn. (Ordspråkene 27: 11) Det er ikke til å undres over at Jehova velsignet ham for hans selvoppofrende kurs. «Gud [opphøyde] ham . . . til en høyere stilling og gav ham i sin godhet det navn som er over ethvert annet navn.» — Filipperne 2: 9.

Nå var jo Jesus Guds enbårne Sønn. Lønner Gud også andre som bringer ofre for hans skyld? Ja, det gjør han, noe som framgår av mange eksempler både fra gammel og nyere tid. Tenk på den bibelske beretningen om moabittinnen Rut. Hun lærte øyensynlig om Jehova gjennom sin israelittiske mann. Etter at han døde, måtte hun treffe en beslutning. Skulle hun fortsette å bo i sitt hedenske fødeland, eller skulle hun reise til det lovte land sammen med sin aldrende svigermor, No’omi? Rut valgte det siste, selv om det innebar at hun måtte ofre kontakten med foreldrene og kanskje også muligheten til å gifte seg på nytt. Hun hadde jo lært Jehova å kjenne, og hennes ønske om å tilbe ham sammen med hans utvalgte folk fikk henne til å holde seg til No’omi.

Ble Rut lønnet for sin selvoppofrende handlemåte? Ja, det ble hun virkelig. Etter en tid tok en landeier som het Boas, henne til ekte, og hun ble mor til en sønn som fikk navnet Obed; dermed ble hun en av dem som Jesus Kristus nedstammet fra. — Matteus 1: 5, 16.

Selvoppofrende tjenere for Gud i nyere tid har også fått del i store velsignelser. William R. Brown, bedre kjent som «Bibel-Brown», forlot i 1923 sitt hjem i Vestindia sammen med sin kone og sin datter for å gå i spissen for forkynnelsesarbeidet i Vest-Afrika. Med tiden flyttet han til Nigeria, hvor forkynnelsesarbeidet akkurat da hadde begynt å bære frukt. Sammen med en svart amerikaner som het Vincent Samuels, og et annet vitne fra Vestindia som het Claude Brown, spilte «Bibel-Brown» en viktig rolle i arbeidets første tid i Vest-Afrika.

I dag er det over 187 000 forkynnere i Sierra Leone, Liberia, Ghana og Nigeria — distrikter hvor «Bibel-Brown» og hans medarbeidere utførte et banebrytende arbeid. Før sin død i 1967 sa bror Brown: «For en glede det er å se menn og kvinner bli lydige mot det gode budskap om Guds rike!» Ja, han ble rikt velsignet for sin selvoppofrende kurs.

Hvordan vi kan være selvoppofrende

På hvilke måter kan vi vise den samme ånd i dag? Én måte er å delta regelmessig i hus-til-hus-arbeidet hver uke. (Apostlenes gjerninger 20: 20) Det er kanskje ikke så lett å gjøre det, særlig ikke etter en anstrengende uke i en verdslig jobb. Det krever kanskje selvdisiplin og en god timeplan. Men gledene oppveier ethvert besvær. Ja, du får kanskje det privilegium å hjelpe noen til å bli «et Kristi brev . . . innskrevet, ikke med blekk, men med en levende Guds ånd, ikke på steintavler, men på kjøttavler, på hjerter». — 2. Korinter 3: 3.

Ved å være påpasselige med å ’kjøpe den beleilige tid’, kanskje fra verdslig arbeid eller atspredelser, har noen økt sin andel i forkynnelsesarbeidet. (Efeserne 5: 16) Mange ordner seg slik at de kan være hjelpepionerer minst én gang i året. Andre er i stand til å være fast hjelpepioner eller tjene som alminnelig pioner. Et annet offer man kan overveie, er å flytte til steder hvor det er behov for flere Rikets forkynnere. Det medfører ofte drastiske forandringer i ens livsstil, og at man må finne seg i å utholde vanskeligheter og tilpasse seg en ny kultur og nye skikker. Men de velsignelser det bringer å ha en større andel i å hjelpe andre til å vinne livet, gjør det vel verdt med slike ofre.

Den kanadiskfødte John Cutforth erfarte dette personlig. Etter at han hadde gjennomgått Vakttårnets bibelskole Gilead, ble han sendt som misjonær til Australia. Når bror Cutforth tenker tilbake på dette, sier han: «Så langt hjemmefra det var! Ville jeg noen gang komme tilbake til Canada og se igjen foreldrene mine og vennene mine før Harmageddon? Den eneste måten å finne det ut på var å reise.» Så bror Cutforth gjorde det, og han angret ikke på de ofrene han brakte. Senere gikk han i spissen for forkynnelsesarbeidet i Papua Ny-Guinea, hvor han fremdeles tjener nidkjært etter 50 år i heltidstjenesten. Han sa en gang: «Når man alltid bestreber seg på å følge Jehovas ledelse og tar i mot ethvert oppdrag han finner det passende å tildele, opplever man glede, lykke og tilfredshet og får utallige venner.»

Hvor mye du er i stand til å utrette, kan selvfølgelig være begrenset av helseproblemer, økonomiske forhold og familieforpliktelser; ikke alle kan tjene som pionerer eller misjonærer. Bestem deg likevel for å være på møtene og delta i felttjenesten i så stor utstrekning som mulig. La deg ikke hindre av mindre besvær, for eksempel dårlig vær. (Hebreerne 10: 24, 25) Du kan kanskje også ofre mer tid til personlig studium av Guds Ord. Noen familier gjør det ved å begrense den tiden de bruker til å se på TV; de har kanskje en TV-fri kveld i uken eller ikke TV i det hele tatt. Når du setter av tid til personlig studium, er det mer sannsynlig at det «lovprisningsoffer» du frambærer ved ’offentlig å kunngjøre Guds navn’, vil være et offer av høy kvalitet. — Hebreerne 13: 15.

Husk at forkynnelsesarbeidet nå er inne i sin siste fase. Snart vil Gud fullbyrde dommen over denne grådige og nytelsessyke verden. (Sefanja 2: 3) Hvis vi fortsatt skal ha Guds gunst, kan vi ikke ta det med ro. Vi må ’framstille våre legemer som et levende, hellig offer som er antagelig for Gud’. (Romerne 12: 1) En slik selvoppofrende ånd vil gi oss stor lykke og tilfredshet. Den vil hjelpe oss til å oppnå større glede i tjenesten. Og den vil i høy grad glede Jehovas hjerte. — Ordspråkene 27: 11.

Bevar derfor en selvoppofrende ånd. Nøl ikke med å anstrenge deg for å kunne være til hjelp for andre og støtte Rikets interesser. Paulus formaner oss: «Glem ikke å gjøre godt og å dele med andre, for i slike ofre finner Gud velbehag.» — Hebreerne 13: 16.

[Fotnote]

[Bilde på side 26]

Det innebærer kanskje ofre å finne tid til personlig studium og tjeneste på feltet, men det gir stor lønn

[Bilde på side 28]

W. R. Brown og John Cutforth ble rikt velsignet for sin selvoppofrende kurs