Spørsmål fra leserne

◼ Hvor kraftig bør en kristen motsette seg en blodoverføring som en domstol har gitt tillatelse til?

Hver situasjon er forskjellig, så det er ingen regel for dette som omfatter alle tilfelle. De kristne er kjent for at de respektfullt gir «keiseren hva keiserens er», ved å adlyde de verdslige myndigheters lover. Men de er klar over at deres største forpliktelse er å gi «Gud hva Guds er», ved ikke å bryte hans lov. — Markus 12: 17.

Romerne 13: 1—7 drøfter de kristnes forhold til de verdslige myndigheter, ’de myndigheter de har over seg’. Myndighetene kan vedta lover og komme med påbud, vanligvis for å fremme befolkningens ve og vel. Og de «bærer sverd» for å håndheve lovene og ’fullbyrde straffen over den som gjør det onde’ ifølge deres lover. Ettersom de kristne er underlagt de høyere myndigheter, ønsker de å adlyde lover og rettskjennelser, men denne underordningen må være relativ. Hvis en kristen blir bedt om å rette seg etter noe som vil innebære et brudd på Guds lov, som er høyere, kommer Guds lov først; det er den det er viktigst å holde.

Enkelte moderne lover som i bunn og grunn er gode, kan bli anvendt på en gal måte for at det skal kunne gis tillatelse til at en kristen blir påtvunget blodoverføring. I dette tilfellet må de kristne innta samme standpunkt som apostelen Peter: «En skal lyde Gud mer enn mennesker.» — Apostlenes gjerninger 5: 29.

Jehova gav israelittene denne befalingen: «Hold bare fast ved at du ikke eter blodet! For blodet er sjelen, og du skal ikke ete sjelen sammen med kjøttet.» (5. Mosebok 12: 23, EN) Norsk Bibel, 1988, sier: «Vær nøye med at du ikke eter blodet!» Og New World Translation sier: «Vær bare fast besluttet på ikke å spise blodet.» Høres dette ut som om Guds tjenere skulle ta lett på det å holde hans lov? Skulle de forholde seg passive?

Med god grunn har de kristne vært absolutt bestemt på å adlyde Gud, selv om myndighetene har gitt dem ordre om noe annet. Professor Robert L. Wilken skriver: «De kristne nektet ikke bare [romersk] militærtjeneste, men ville heller ikke ta imot offentlige embeter eller påta seg noe ansvar for styringen av byer.» (The Christians as the Romans Saw Them) Det at de nektet, kunne bety at de ble stemplet som lovbrytere eller ble dømt til den romerske arena.

De kristne i vår tid må også være standhaftige, fast besluttet på at de ikke skal bryte Guds lov, selv om det skulle bety at de på en eller annen måte utsatte seg for fare med hensyn til de verdslige myndigheter. Den høyeste loven i universet — Guds lov — krever at de kristne holder seg borte fra blod, akkurat som de får befaling om å holde seg borte fra hor eller utukt, seksuell umoral. Bibelen kaller disse forbudene «helt nødvendige ting». (Apostlenes gjerninger 15: 19—21, 28, 29) En slik lov fra Gud er ikke noe vi kan ta lett på, som noe som skal adlydes bare hvis det passer eller ikke skaper noen problemer. Guds lov må adlydes!

Vi kan derfor forstå hvorfor den unge kristne piken som er omtalt på side 17, sa til en domstol at «hun betraktet en blodoverføring som en krenkelse av hennes kropp og sammenlignet det med voldtekt». Ville en kristen kvinne, ung eller gammel, passivt gå med på voldtekt, selv om det skulle foreligge en juridisk tillatelse til voldtekten?

Den 12-åringen som er sitert på den samme siden, lot det heller ikke være tvil om at ’hun av all sin kraft ville motsette seg en eventuell blodoverføring som domstolen gav tillatelse til, at hun ville skrike og stritte imot, og at hun ville dra injeksjonsnålen ut av armen og ville forsøke å ødelegge blodposen over sengen’. Hun var fast besluttet på å adlyde Guds lov.

Jesus trakk seg unna da en folkemengde ville gjøre ham til konge. Hvis det virker som om det er sannsynlig at en domstol kommer til å gi tillatelse til blodoverføring, velger kanskje likeledes en kristen å unngå å være tilgjengelig for et slikt brudd på Guds lov. (Matteus 10: 16; Johannes 6: 15) Samtidig bør en kristen klokt søke alternativ medisinsk behandling og dermed gjøre et oppriktig forsøk på å opprettholde livet og bli helt frisk igjen.

Hvis en kristen kraftig motsetter seg et brudd på Guds lov om blodet, kan det være at myndighetene betrakter ham som en lovbryter eller reiser tiltale mot ham. Hvis det fører til straff, kan den kristne se det slik at han lider for rettferdighetens skyld. (Jevnfør 1. Peter 2: 18—20.) Men i de fleste tilfelle har kristne sluppet blodoverføring og har med hjelp av god medisinsk behandling kommet seg igjen, slik at det ikke har ført til noen varige juridiske problemer. Og viktigst av alt: De har bevart sin ulastelighet overfor sin guddommelige Livgiver og Dommer.