«Jeg vil»

RYKTET om at Jesus Kristus hadde helbredet syke og utdrevet onde ånder eller demoner, hadde allerede nådd en bestemt by i Galilea. I denne byen kom en mann som var full av spedalskhet, bort til Jesus.

Den spedalske falt på kne og kastet seg ned med ansiktet mot jorden og sa: «Om du vil, kan du gjøre meg ren!» Beretningen sier: «Jesus syntes inderlig synd på ham, rakte ut hånden og rørte ved ham. ’Jeg vil,’ sa han, ’bli ren!’ Med det samme var spedalskheten borte, og mannen var blitt ren.» — Mark. 1: 40—42; Luk. 5: 12, 13.

Her var det en mann som led av spedalskhet — en motbydelig sykdom, som var svært utbredt den gangen. Av frykt for å bli smittet avviste folk vanligvis de spedalske. Men hva gjorde Jesus? Han rakte ut hånden og rørte ved den spedalske. Han var ikke redd. Nei, han hadde medfølelse med mannen.

Hvor travelt Jesus enn hadde det, unnlot han aldri å vise forståelse for de enkeltes følelser, behov og omstendigheter. Det finnes mange enestående eksempler på hvordan Jesus viste interesse for andre. Denne egenskapen hos Jesus gjør at vi setter stor pris på ham, samtidig som den er til trøst og oppmuntring for oss. Hvordan han også i dag føler for mennesker som trenger hjelp, vil ikke kunne uttrykkes bedre enn ved det han sa til den spedalske — «jeg vil».

Hva dette angår, gjenspeilte Jesus på en enestående måte sin Fars, Jehova Guds, personlighet. Som evighetens Gud og som den fullkomne Gud manglet ikke Jehova noen ting. Ikke desto mindre valgte han å dele sin kjærlighet og visdom med andre. Han frembrakte derfor fornuftutstyrte skapninger både i himmelen og på jorden og gav dem evnen til å vise kjærlighet. Og han sørger ikke bare gavmildt for sine skapninger som gruppe betraktet, men viser også personlig interesse for oss ved at han lytter til våre bønner og gransker vårt hjerte. — Rom. 8: 26, 27.

Ved å vise uselvisk, personlig interesse for andre følger Jesu sanne etterfølgere en handlemåte som vitner om at de etterligner Jehova Gud, og de utfører på den måten Guds vilje, til sine tider uten at de er klar over det selv.

’JEG VIL GÅ TILBAKE DIT’

Jesus gav sine disipler befaling om å forkynne evangeliet om Guds rike. (Matt. 24: 14; 28: 19, 20; Apg. 1: 8) Fordi Jehovas vitner tar denne befalingen svært alvorlig, ringer eller banker de på hver dør, ivrige etter å dele Bibelens budskap med dem som vil høre på dem.

De som oppnår de beste resultater i dette evangeliseringsarbeidet, er de som viser oppriktig, personlig interesse for andre i sitt distrikt. En slik personlig interesse vil helt naturlig få dem som forkynner evangeliet eller det gode budskap, til å lytte til folk, slik at de får vite så mye som mulig om dem. En dyktig lege gir ikke en pasient en resept før han nøye har undersøkt vedkommende. Hvis en kristen har et inderlig ønske om å hjelpe folk, vil han også ønske å lære dem å kjenne. Bare på den måten vil et vitne for Jehova kunne hjelpe andre på en effektiv måte.

Den beste måten Jehovas vitner kan forberede seg til forkynnelsesarbeidet på, er derfor ikke å lære seg visse presentasjoner utenat. Det de bør gjøre, er å forberede sitt hjerte. Hvis vi i vårt hjerte er oppriktig interessert i dem vi treffer, vil vi aldri mangle ord. Vi vil si og gjøre det som er nødvendig for å hjelpe dem i åndelig henseende.

Når vi er personlig interessert i andre som vi treffer i tjenesten, vil det få oss til å tenke på dem vi møter, også etter at vi har forlatt deres dør. Det vil få oss til å ønske å besøke dem igjen.

Et av Jehovas vitner i Connecticut i De forente stater fortalte en dag moren sin om en ung dame han hadde truffet i forkynnelsesarbeidet fra hus til hus. «Hun så på meg med store, blå øyne og sa: ’Jeg tror ikke på Gud,’» fortalte hun moren. «Men jeg føler at det er noe ved henne, mor, og jeg vil gå tilbake til henne.»

Vitnet gikk tilbake. Et bibelstudium ble startet. Seks måneder senere begynte denne unge damen å delta i forkynnelsen fra hus til hus, og kort tid deretter ble hun døpt som en kristen. I dag er denne tidligere ateisten gift med en reisende tilsynsmann for Jehovas vitner.

Fordi vi etterligner Jehova og Jesus og viser personlig interesse for andre, føler folk seg tiltrukket av oss og av Guds Ords sannhet, som vi forkynner.

’HA OMSORG FOR HVERANDRE’

Det som får Jesu disipler i den kristne menighet til å føle seg knyttet til hverandre, er den kjærlige interesse de viser for hverandre. (Joh. 13: 35; Gal. 6: 10) Apostelen Paulus sammenlignet den kristne menighet med menneskekroppen når han beskrev medlemmenes avhengighet av hverandre og deres gjensidige interesse for hverandre. Han skrev:

«Øyet kan ikke si til hånden: ’Jeg trenger deg ikke’, eller hodet til føttene: ’Jeg har ikke bruk for dere’. . . . det [skal ikke] bli splittelse i legemet, men alle lemmene [skal] ha samme omsorg for hverandre.» — 1. Kor. 12: 14—25.

Det greske uttrykket som her er oversatt med «ha samme omsorg for hverandre», betyr bokstavelig ’bør være bekymret for hverandre’. (Kingdom Interlinear Translation) Dette understreker hvor stor personlig interesse menighetens medlemmer bør ha for hverandre. Paulus peker på et sterkt argument til støtte for dette når han sier: «Om ett lem lider, lider alle de andre med. Om ett lem blir hedret, gleder alle de andre seg.» — 1. Kor. 12: 26.

Når vi viser personlig interesse for andre, får vi fram det beste i dem. Vi ser at det er noe godt i andre som kan utvikles, og vi gir det næring.

Bibelen forteller at Barnabas viste personlig interesse for Johannes med tilnavnet Markus, som han samarbeidet med i misjonærtjenesten. Barnabas så at det var noe godt i Markus som kunne utvikles, til tross for de vanskeligheter han hadde skapt for Paulus og Barnabas på deres første misjonsreise. Markus ble derfor hjulpet til å gå framover i åndelig henseende, slik at han ble en dugelig tjener for Gud. (Apg. 13: 5, 13; 15: 36—39; 2. Tim. 4: 9—11) Markus ble til slutt velsignet av Gud ved å få det enestående privilegium å bli inspirert til å nedskrive den boken i Bibelen som bærer hans navn.

En kristen eldste i De forente stater viste på lignende måte personlig interesse for en gutt i tenårene i menigheten. Han inviterte den unge gutten til å være med ham og hjelpe til med å bygge en Rikets sal, et lokale hvor menigheten skulle holde sine møter. På veien hjem pleide de å spise litt sammen og snakke med hverandre. Gutten har nå vokst opp og tjener som kretstilsynsmann. Men han husker fremdeles den personlige interesse denne eldste viste ham, som et av høydepunktene i den åndelige utvikling han har gjennomgått.

Som sanne kristne kan vi oppleve fornyet glede og finne en mening med livet ved å vise personlig interesse for andre — både slike som vi deler Bibelens budskap med, og våre åndelige brødre og søstre i menigheten, deriblant de unge, de eldre, de syke, enkene, de farløse og dem som tilhører vår egen familie. Vi kan på den måten fylle deres liv med lykke.

Samtidig kan vi ha full tillit til at Gud også vil belønne oss på mange måter. Som Jesus forsikret oss om: «Det er en større lykke å gi enn å få.» (Apg. 20: 35) Måtte derfor alle som virkelig elsker Gud, etterligne vår himmelske Far ved å vise personlig interesse for andre. Jesus satte et eksempel for oss da han sa til den spedalske: «Jeg vil.»

Jehova — et sterkt tårn

DEN som setter sin lit til Jehova, blir berget. Det var noe to kjødelige søstre i den sørøstlige delen av Frankrike erfarte. Den ene av dem forteller:

«Klokken var halv ett om natten, og vi lå begge og sov i fred og ro. Plutselig ble vi vekt av en uvanlig lyd fra kjøkkenet, og like etterpå stod det en mann i døråpningen. Grepet av panikk ropte min søster: ’Jehova, Jehova, hjelp oss!’ Dette fikk mannen til å gi oss ordre om å tie stille, samtidig med at han truet oss med kniv og rasp. Vi gjenvant imidlertid roen, noe vi kan takke Jehova for, og kledde på oss.

Inntrengeren hadde klatret opp på balkongen vår i sjette etasje og hadde skåret seg i hånden da han knuste kjøkkenvinduet for å komme seg inn. Jeg stelte derfor såret og laget mat og kaffe til ham for å hjelpe ham til å bli klar i tankene, for det var tydelig at han hadde drukket. Jeg snakket også med ham om Jehova og fortalte at vi satte vår lit til ham. Han svarte at han ikke kjente Jehova, og hånte til og med hans navn. Mens han så på, leste søsteren min fra Bibelen, og jeg bad en stille bønn. Tydeligvis irritert over en slik ro tok han opp et stykke av den istykkerslåtte vindusruten og holdt den mot halsen på søsteren min, samtidig med at han holdt kniven mot nakken hennes og sa: ’Bare et lite trykk og blodet vil flyte!’ Jeg reiste meg hurtig og sa med tydelig stemme: ’Du kan ikke skremme oss, for vi har Jehova, som kan holde oss oppe og utfri oss. Selv om du skulle drepe oss, har vi håpet om en oppstandelse.’ Lamslått av disse ordene avholdt han seg fra å sette sin trusel ut i livet.

Klokken var omkring kvart på tre på natten da han sa at han ville gå, og jeg fulgte ham til døren. På veien ut sa han: ’OK. Jeg forstår at Jehova er sterkere enn meg.’ Etter at vi hadde lukket skoddene til kjøkkenvinduene, bad vi, fylt av takknemlighet, en bønn til Jehova, vår Gud, som ikke hadde sviktet oss.» — Ordsp. 18: 10.