Hva sier Bibelen?

Kan Gud angre?

«GUD er ikke et menneske at han skulle lyve, ei heller et menneskes barn at han skulle angre; skulle han si noe og ikke gjøre det, skulle han tale og ikke sette det i verk?» — 4 Mos. 23: 19.

Disse ordene, som Bileam uttalte under inspirasjon, viser at Jehova Gud ikke angrer på den måten som vi mennesker gjør. Vi kan bedømme en situasjon feil eller på andre måter begå feil og derfor angre. Men den Høyeste begår aldri en feil. Bibelen sier: «Fullkomment er hans verk, for rettferd er alle hans veier; en trofast Gud, uten svik, rettferdig og rettvis er han.» (5 Mos. 32: 4) Jehovas hensikt blir følgelig ikke forandret.

Han angrer for eksempel ikke at han har gjort sin Sønn til yppersteprest etter Melkisedeks vis. Salmisten sier: «Herren har svoret, og han skal ikke angre det: Du er prest evinnelig etter Melkisedeks vis.» (Sl. 110: 4; Heb. 7: 21) Ettersom Sønnen alltid vil være trofast, vil Jehova Gud aldri ha grunn til å forandre holdning til ham. Hans hensikt i forbindelse med Sønnen er ikke noen feiltagelse.

Den Allmektige vil på lignende måte heller ikke angre at han utvalgte israelittene på grunn av den trofasthet deres fedre la for dagen. De viste seg riktignok gang på gang å være troløse, og i det første århundre forkastet flertallet av dem den lovte Messias. Det var imidlertid en levning som reagerte positivt. Den kjensgjerning at deres landsmenn viste seg å være fiender av det «gode budskap», fikk ikke Gud til å nære fordommer mot den troende levning. Det forandret heller ikke den kjensgjerning at deres forfedre hadde tjent Jehova trofast. Apostelen Paulus kunne derfor skrive: «Etter utvelgelsen er de elsket for fedrenes skyld; for sine nådegaver og sitt kall angrer Gud ikke på.» (Rom. 11: 28, 29) Ja, Gud elsket den trofaste jødiske levning til tross for at flertallet av jødene viste seg å være vantro.

Det kan imidlertid sies at Jehova Gud kan føle anger i en spesiell betydning av ordet. Ettersom Jehova Gud ikke gjør noen feil, kommer hans anger til uttrykk i en forandret holdning til menneskene. Hva er det så som er årsak til en slik forandret holdning fra hans side?

La oss som et eksempel ta situasjonen på Noahs tid. Jorden var den gangen fylt med vold. Bibelen sier: «Herren så at menneskets ondskap var så stor på jorden, og at alle dets hjertes tanker og påfunn bare var onde den hele dag. Da angret Herren at han hadde skapt mennesket på jorden, og han var full av sorg i sitt hjerte.» — 1 Mos. 6: 5, 6.

Vi bør ikke ut fra dette trekke den slutning at Gud følte at han hadde gjort en feil da han skapte mennesket. Det kan ikke være tilfelle, for han sa om alt det han hadde skapt, at det var «såre godt», og det må således ha holdt mål hva hans norm for fullkommenhet angår. (1 Mos. 1: 31) Men Jehova sørget over at menneskene hadde valgt å være ulydige. Han sørget over at de med unntagelse av Noah og hans nærmeste familie var blitt så ødelagt at han måtte gripe inn overfor dem.

Den samme konklusjon kan trekkes i forbindelse med det valg Jehova traff da han gjorde Saul til Israels første konge. Første Samuel 15: 10, 11 sier: «Da kom Herrens ord til Samuel, og det lød således: Jeg angrer at jeg har gjort Saul til konge.» Hvorfor gjorde han det? «For han har vendt seg bort fra meg og ikke holdt seg etter mine ord.» Legg merke til at det at Gud angret, ikke skyldtes at han følte at han hadde tatt feil da han utvalgte Saul, men at det skyldtes at Saul hadde unnlatt å gjøre bruk av sitt privilegium i samsvar med Guds vilje. Det var Saul som i egenskap av en skapning med fri vilje hadde forandret seg, og det var dette som fikk Gud til å forandre holdning til ham.

Fordi Saul hadde valgt å følge en ulydig handlemåte, ble det felt en ugunstig dom over ham. Den Høyeste ville ikke senere angre at han hadde felt en slik rettferdig dom. Jehova sa gjennom Samuel: «Herren har i dag revet kongedømmet over Israel fra deg og gitt det til en annen, som er bedre enn du. Og Israels trofaste Gud lyver ikke og angrer ikke.» — 1 Sam. 15: 28, 29.

Det finnes imidlertid eksempler på at Jehova Gud har felt en ugunstig dom og siden angret det. Men også i disse tilfellene har årsaken vært at menneskene har forandret seg. Et eksempel på dette er ninivittene på Jonas’ tid. Profeten Jonas ble sendt til dem for å kunngjøre: «Om førti dager skal Ninive ble omstyrtet.» (Jon. 3: 4) Både folket og kongen la seg advarselen på hjerte og angret. «Da nå Gud så det de gjorde, at de vendte om fra sin onde vei, angret han det onde han hadde sagt han ville gjøre mot dem, og han gjorde det ikke.» — Jon. 3: 10.

De angrende ninivittene var på en måte ikke de samme menneskene som dem Jehova hadde uttalt sin dom over gjennom sin profet. Hans dom ble uttalt over mennesker som praktiserte det som var ondt, men det hadde de nå sluttet å gjøre. Jehova Gud forandret følgelig med rette holdning til ninivittene i samsvar med at de hadde forandret handlemåte. Det var på den måten han angret. Når den Høyeste kunngjør en dom, får derfor menneskene anledning til å forandre seg. Det er på lignende måte knyttet visse betingelser til hans kunngjøringer om framtidige velsignelser.

Men det betyr ikke at Jehova Gud vil gi enkeltindivider og nasjoner ubegrenset tid og anledning til å velge en rett eller en gal handlemåte. Når grensen for hans tålmodighet er nådd, vil han fullbyrde sin uforanderlige dom. At det forholder seg slik, viser det som skjedde med det troløse Jerusalem på Jeremias’ tid. Innbyggerne var blitt så onde at de nektet å angre. Det var derfor det ble sagt gjennom Jeremias: «For hvem vil ynkes over deg, Jerusalem, og hvem vil ha medlidenhet med deg, og hvem vil komme til deg og spørre om det går deg vel? Du har forlatt meg, sier Herren, du gikk bort fra meg; så rekker jeg da min hånd ut mot deg og ødelegger deg; jeg er trett av å ynkes [føle anger, NW].» — Jer. 15: 5, 6.

Den måten Jehova har handlet med menneskene på, utgjør en forsikring om at han aldri vil angre det han har bestemt i forbindelse med sin uforanderlige hensikt. Hans ord vil vise seg å være sant, og han vil holde alt det han har lovt. Men hvis enkeltindivider følger en gal handlemåte, vil han forandre holdning overfor dem. Selv om han ikke ønsker å gripe inn overfor dem, krever deres handlemåte at han gjør det hvis han skal følge sine uforanderlige, rettferdige normer. Måtte vi derfor alltid bestrebe oss på å være trofaste mot Gud.