Jehovas vitner — rapport til årboken for 1993

«DENNE verdens scene skifter,» skrev apostelen Paulus til sine medkristne i storbyen Korint. (1. Kor. 7: 31) Korint var preget av intellektuell virksomhet og materiell velstand, men også av moralsk forderv. Byen hadde en blandet befolkning, som for en stor del bestod av kjøpmenn og reisende som ble noen få dager og så drog igjen — akkurat som skuespillere som kommer inn fra kulissene på en scene for å spille sin rolle og så raskt forsvinner inntil neste scene begynner. ’Scenen’ i Korint — den ytre rammen om livet i byen — var med all sin glans og prakt og all sin velstand forgjengelig, skiftende, i konstant forandring. Paulus advarte derfor sine brødre mot å bruke verden fullt ut. Han sa til dem at de ikke skulle la seg oppsluke av jordiske ting i denne verden. De kommer ikke til å bestå. Den tid som er igjen, er for kort til at de kristne kan være opptatt av menneskers skiftende planer. Ja, han kom med denne formaningen: Lev slik at dere ’stadig kan stå til tjeneste for Herren uten å la dere distrahere’. — 1. Kor. 7: 35.

Selv om Paulus’ ord ble nedskrevet for over 1900 år siden, er de fremdeles aktuelle. De ytre forhold i den nåværende verden forandrer seg stadig. De skifter like fort som bildene i en kort scene i et skuespill. Materielle eiendeler, som en kanskje har arbeidet hardt for å skaffe seg, kan være her i dag og være borte i morgen. En flom, et jordskjelv, en orkan eller en annen naturkatastrofe kan på et øyeblikk snu opp ned på et menneskes liv. Politiske og økonomiske ideologier som har vært framherskende lenge — og som ofte har medført blodsutgytelser — kan bli erstattet med andre over natten. For cirka tre år siden så det for eksempel ut til at forholdene i de østeuropeiske landene var stabile. Så plutselig, i november 1989, falt Berlinmuren, og oppfatninger som var blitt fastholdt med bestemthet i flere tiår, mistet plutselig sin verdi i hele Øst-Europa.

En milliard timer!

Selv om Jehovas vitner blir berørt av slike skiftende scener, har de imidlertid alltid bestrebet seg på å ha en livsstil som viser at de stadig står til tjeneste for Herren uten å la seg distrahere. I løpet av siste tjenesteår hadde de et høydepunkt på 4 472 787 forkynnere og brukte 1 024 910 434 timer på å forkynne det gode budskap om Jehova Guds rike i 229 land og i 69 558 menigheter. Hvilken annen religiøs organisasjon gjorde noe slikt?

Men i tillegg til å forkynne underviste de personlig millioner av mennesker i Guds Ord uten å ta betaling for det. Hver måned ledet de i gjennomsnitt 4 278 127 hjemmebibelstudier. Hva førte en slik evangelisering til? Tallet på dem som ble døpt som et symbol på sin innvielse til Jehova, kom opp i 301 002. Om kvelden den 17. april 1992 ble høytiden til minne om Jesu Kristi død feiret. Denne kvelden var i alt 11 431 171 til stede i Jehovas vitners menigheter rundt om på jorden.

I land etter land var det stuvende fullt i de lokale Rikets saler. Zambia, som hadde et høydepunkt på 80 460 forkynnere av det gode budskap, gledet seg for eksempel over at 365 828 — over fire prosent av landets befolkning — overvar minnehøytiden. I Mexico var antall til stede på minnehøytiden 1 283 203. Tenk på det — 9000 menigheter feiret minnehøytiden der! Og i Tsjekkoslovakia, som hadde et høydepunkt på 25 435 forkynnere, overvar i alt 54 082 personer minnehøytiden. For første gang i Tsjekkoslovakia ble minnehøytiden også feiret i tre fengsler, der 54 fanger og også vaktene deres var til stede. I et av fengslene gav myndighetene uttrykk for at de satte pris på det fine og godt forberedte programmet, deriblant de sangene som ble sunget. I en annen by ble brødrene svært overrasket da ikke bare en fange, men også vakten hans kom til Rikets sal for å overvære minnehøytiden.

I Brasil, som hadde 332 050 forkynnere i mars, var det i alt 985 252 personer som overvar minnehøytiden. Dette var en økning på 87 513 i forhold til antall til stede det foregående året.

Barn og unge har også gagn av å være til stede ved denne spesielle anledningen. I 1990 var ni år gamle Paul den eneste på den skolen hvor han gikk, som var et av Jehovas vitner. Læreren hans la merke til hans gode oppførsel. Men da hun bad en bønn i klassen, så hun at han ikke bøyde hodet, og da hver av elevene skulle be en bønn, sa Paul at han ønsket å få slippe. På kristenhetens langfredag fikk hun klassen til å tegne et bilde av Jesus på korset. Men Paul tegnet ham på en pæl, og hun spurte hvorfor. Han forklarte det, gav henne noe bibelsk litteratur og inviterte henne til minnehøytiden.

Paul fikk også tillatelse til å lede et regelmessig bibelstudium med klassen. Studiet, som varte i 40 minutter hver uke, ble holdt ved hjelp av Bibelen og Min bok med fortellinger fra Bibelen. Skolens rektor og sekretærer og Pauls lærer overvar studiet, og det var også noen andre til stede. Året etter bad tre andre lærere om at det ble holdt et studium i deres klasser. Dette likte ikke presten på stedet. Det irriterte ham å høre barna bruke Guds navn, Jehova. Han holdt et møte med foreldrene og sa at de og barna deres ikke burde bruke navnet. Foreldrene klaget til lærerne, som igjen snakket med Paul.

«Hvis vi ikke kan bruke Guds navn, kan jeg ikke fortsette studiene,» sa Paul og argumenterte med at helliggjørelsen av Guds navn var den viktigste delen av Fadervår. Dette ble godtatt. Studiene fortsatte, og nå, i 1992, er det fem klasser som har et studium, deriblant en gruppe barn med lærevansker. Lærerne er forbauset, for alle barna lytter oppmerksomt når de blir undervist i Guds hensikter, og de er mindre urolige i disse timene enn i de andre.

Land hvor Jehovas vitners arbeid ikke lenger er forbudt

I Albania ble Jehovas vitner juridisk anerkjent ved et regjeringsvedtak den 22. mai 1992. Ved feiringen av minnehøytiden, som fant sted kort tid før dette vedtaket, var det 325 personer til stede. I juni 1992 var det 56 forkynnere av det gode budskap. For en forandring som hadde skjedd siden juni 1991, da det var ni som rapporterte! En mann sa til noen av Jehovas vitner på gaten: «I kommunisttiden var vi alle troløse mot Gud. Det var bare Jehovas vitner som forble trofaste mot ham under alle prøvelsene og vanskelighetene.»

I Angola ble Jehovas vitners gode arbeid juridisk anerkjent den 10. april 1992. Etter flere tiår med forfølgelse og krig brakte dette forkynnerne der i landet spesiell glede, og de takket Jehova fordi han hadde ’kronet året med gode gaver’. — Sal. 65: 12.

I årenes løp er misjonærer som er blitt sendt til Angola, raskt blitt deportert. I 1950-årene ble mange av Jehovas vitner berøvet sin frihet. Noen ble dømt til å tilbringe 15 år eller mer i arbeidsleirer; andre ble henrettet. Forkynnerne stoppet imidlertid ikke opp, men viste at de verdsatte det privilegium det er å dele det gode budskap med andre. Hvordan er deres trofaste tjeneste blitt belønnet?

Samme måned som arbeidet ble offisielt registrert, ble det oppnådd et nytt høydepunkt på 18 911 forkynnere, noe som er en økning på 30 prosent i forhold til fjorårets gjennomsnitt, og forkynnerne rapporterte 56 075 hjemmebibelstudier. Rapportene forteller om interesserte som kommer hjem til brødrene for å be om et hjemmebibelstudium. I menigheter på 100 forkynnere eller flere kan det være mellom 300 og 500 personer til stede på de offentlige foredragene. De gunstige forholdene som inntrådte kort tid før arbeidet ble juridisk anerkjent, gjorde det mulig for brødrene å holde sin første serie av områdestevner — 20 i alt, med et høydepunkt i antall tilstedeværende på til sammen 17 064. Dette var virkelig glederike anledninger!

Noen menigheter i Angola har lite distrikt, og vitnene må derfor være våkne for å forkynne for alle de møter. I ett hjem sa beboeren til en forkynner at han ikke var interessert ettersom han var katolikk. Etterfølgende uke, da broren igjen gikk forbi huset, la han merke til en dame som stod i døråpningen, og benyttet anledningen til å snakke med henne. Hun svarte det samme som hennes mann hadde gjort, men kom dessuten med et ordspråk: «En hund kan ikke bære to bein» og mente dermed at en ikke kan bekjenne seg til to religioner samtidig. Uken etter så broren en jente stå i døråpningen i det samme huset. Ettersom han nå visste at familien var religiøs, tilbød han henne boken De unge spør — tilfredsstillende svar. Hun lyttet oppmerksomt, tok imot boken og gikk med på at broren kunne få komme tilbake uken etter. Han visste ikke at faren hadde stått i et rom innenfor og overhørt samtalen. Flere dager senere kom faren bort til broren på gaten for å fortelle ham at hans datter hadde lest hele boken, og at hun hadde likt den svært godt. Han bad broren huske å besøke dem igjen, slik som han hadde lovt. Nå studerer hele familien og overværer også møtene.

Flyktninger hører det gode budskap

Også i Sveits skifter denne verdens scene, og forholdene, som tradisjonelt har vært stabile i dette landet, er ikke lenger som før. De mange konkursene og den økende arbeidsledigheten er noe nytt for sveitserne. Aldri før har så mange utlendinger flyttet dit, både flyktninger og slike som håper å bedre sine økonomiske forhold — men de blir ofte skuffet. Og det blir stadig vanskeligere for myndighetene å treffe beslutninger som befolkningen ikke protesterer mot. «Alt dette skaper et usikkert klima, noe som gir mange forkynnere anledning til å få i gang samtaler om vårt håp, som er basert på Bibelen,» skriver avdelingskontoret.

Et eksempel på dette er det som Felicia fra Nigeria opplevde. Hennes ekteskapelige problemer førte til at hun lot seg separere fra sin mann, Jimmy. Hun lot foreldrene sine ta hånd om den lille sønnen hennes og flyttet til Sveits. Hun håpet å begynne et nytt liv i Genève, men dessverre var det mye vanskeligere for en utlending å få oppholdstillatelse og finne en jobb og et sted å bo enn hun hadde forestilt seg. En dag på jobben snakket hun om sine problemer med en annen flyktning, som allerede studerte Bibelen sammen med Jehovas vitner. Hun fortalte Felicia om de vidunderlige tingene hun lærte ut fra Bibelen, og om hvordan det å gjøre Guds vilje løser mange problemer. Felicia gikk med på å ha et bibelstudium, og åtte måneder senere ble hun udøpt forkynner. På dette tidspunkt var hun begynt å bekymre seg for sin familiesituasjon og betrodde seg til en eldste i menigheten.

I mellomtiden var hennes mann, som hun fremdeles var gift med, også kommet til Sveits, og han ble svært imponert over å se hvilke forandringer hans fraseparerte kone hadde gjort med hensyn til sin personlighet. Også han gikk med på å ha et bibelstudium, og en bror i den byen hvor han bodde, begynte å studere med ham. Felicia ble døpt i november 1991, bare 11 måneder etter at hun hadde begynt å studere. Hun begynte straks å tjene som hjelpepioner, mens hennes mann ble udøpt forkynner og meldte seg inn på den teokratiske tjenesteskolen i sin menighet. På dette tidspunkt var de fremdeles separert, men nå tenkte de begge på samme måte og ønsket å oppdra sønnen sin i fellesskap og å bli forent som en kristen familie. Overfor de eldste i menigheten framla Jimmy og Felicia derfor bevis på at de var lovformelig gift, og erklærte at de ønsket å gjenoppta sitt forhold som mann og hustru for å unngå å føre skam over Jehovas navn og den kristne menighet. Jimmy ble døpt på områdestevnet «Lysbærere» i Genève i 1992, og ekteparet planlegger nå å vende tilbake til Nigeria, ettersom de er fast bestemt på å oppdra sønnen sin i samsvar med kristne prinsipper.

Sverige er et land som har vært åpent for flyktninger. Menighetene har tatt imot den utfordring det er å forkynne for flyktningene på deres eget språk. Resultatene har vært fantastiske. Av de 11 områdestevnene som ble holdt i fjor sommer, var det for eksempel bare fem som ble holdt på svensk; de øvrige ble holdt på arabisk, engelsk, finsk, gresk, serbokroatisk og spansk. På det engelskspråklige områdestevnet var det 696 til stede fra 77 forskjellige nasjoner. En har også begynt å forkynne på persisk og russisk.

I løpet av de siste månedene er over 50 000 flyktninger fra det tidligere Jugoslavia kommet til Sverige. De serbokroatiske menighetene har konsentrert seg om å forkynne for disse flyktningene, og de oppnår enestående resultater. Det kan være fra 75 til over 100 flyktninger til stede på møtene. Og etter bare fire—fem måneders studium har noen av dem gjort så store framskritt at de har innviet seg og latt seg døpe.

Jehovas vitner i Nederland forkynner på 17 forskjellige språk. En bror i en av de spanske menighetene kontaktet en mann som kom til Nederland som flyktning. Han hadde tjent i en rekke land som ambassadør for et afrikansk land, men falt i unåde hos sin regjering og søkte asyl i Nederland. Første gang det ble startet et bibelstudium med ham og hans kone, bodde de i Portugal. Da familiens medlemmer til slutt ble gjenforent i Nederland, ble de alle med på studiet, unntatt det eldste av de fem barna. De gjorde fine framskritt, og den tidligere ambassadøren er nå en åndelig bror. Han ble døpt den 25. juli 1992. Hans kone og en av døtrene er blitt udøpte forkynnere. Denne nye broren sa: «Jeg har vært ambassadør for kongen i mitt land. Men nå er jeg ambassadør for den høyeste konge og for Guds rike.»

«Noe til hjelp» for trengende brødre

I DEN romerske keiser Claudius’ dager, i det første århundre av vår tidsregning, kom det en hungersnød over landet. De kristne i menigheten i Antiokia i Syria bestemte seg da for at de, «alt etter som enhver av dem hadde råd til, skulle sende noe til hjelp for de brødrene som bodde i Judea». (Apg. 11: 28, 29) Barnabas og Saulus leverte hjelpeforsyningene til eldsterådet i Judea, som hadde ansvaret for å sørge for at de som trengte det, fikk hjelp. Dette er det første eksempel på at den kristne menighet sørget for hjelp i stor målestokk, som det fortelles om i den skrevne beretning. Slike tiltak blir også truffet i vår tid. Når Jehovas vitner som bor i én del av verden, får høre hvordan deres brødre andre steder har stort behov for hjelp, er de villige til å bidra med det de er i stand til. God organisering fører til at hjelpeparbeidet kommer raskt i gang. La oss se på noen eksempler som viser dette.

Øst-Europa

I slutten av 1991 oppfordret det styrende råd sju av Selskapet Vakttårnets avdelingskontorer i vesteuropeiske land til å skaffe sårt tiltrengt mat og klær til deres brødre i Øst-Europa.a Hva skjedde da brødrene i Sverige fikk kjennskap til behovet for hjelp? Lastebil etter lastebil rullet inn til avdelingskontoret fra menigheter i alle deler av Sverige. Selv etter at avdelingskontoret hadde tatt imot så mye klær og andre varer som det hadde kapasitet til, kom det inn varer i store mengder. Det ble derfor til slutt nødvendig å leie et lokale utenfor avdelingskontoret til å oppbevare alt det som kom inn. Brødre og søstre fra nærliggende menigheter kom for å hjelpe til. Det var gjennomsnittlig 35 frivillige arbeidere som sorterte og pakket klær, helt til 15 semitrailere var klare til å kjøre av gårde. Ytterligere tre semitrailere fraktet over 51 tonn matvarer til Russland.

Det tok bare noen dager fra oppfordringen ble kunngjort, til den første lastebilforsendelsen med matvarer var klar til å kjøre av gårde mot sitt bestemmelsessted — St. Petersburg. Matforsyningene bestod av 750 pakker som hver inneholdt 20 kilo med slike grunnleggende matprodukter som mel, matolje, kjøtthermetikk og tørrmelk. Den 19. desember 1991 krysset den første lastebilen grenseovergangen uten problemer, med alle tollpapirene i orden og oversatt til russisk. Jehovas vitner i St. Petersburg ventet spent på forsendelsen og stod allerede klar med flere mindre kjøretøyer, som de skulle lesse pakkene over på, for så å frakte dem til forskjellige distribusjonssentre. Derfra ville maten raskt kunne bli gitt til dem som trengte den. For en mottagelse de som kom med lastebilen, fikk! De ventende, lykkelige brødrene omfavnet hjertelig sine svenske brødre.

Brødrene og søstrene lette igjennom skapene sine for å finne klær som var rene og pene, som de kunne gi i gave. Andre gikk ut og kjøpte nye klær. En bror gikk til en herreforretning og kjøpte fem dresser. Dette vakte innehaverens nysgjerrighet. Da han ble fortalt grunnen til dette storinnkjøpet, fikk broren med seg fem dresser til, som gave. En annen bror drog for å kjøpe atskillige par sokker, vanter og lignende klesplagg i en partivareforretning og fortalte der grunnen til dette storinnkjøpet. Den medfølende innehaveren tilbød ham da 30 nye dresser for samme pris som to. Broren, som hadde vanskelig for å skjule sine følelser, tok straks imot tilbudet. Enda en annen bror leverte inn en hel stabel med klær på et renseri og fortalte innehaveren om hjelpetiltaket. Innehaveren gav ham da alle de klærne som kunder ikke hadde hentet. Da eieren av en sportsforretning fikk høre at varene skulle gå direkte til de trengende, gikk han rett bort til hyllene og tok ned 100 par flunkende nye vintersko og støvletter som han gav i gave.

De som skulle ta seg av sorteringen av klærne, stod klar til innsats. En gruppe på ti søstre med sans for kvalitet sorterte klærne i herreklær, dameklær og barneklær. Ti andre søstre pakket behendig klærne i kartonger. Et arbeidslag med sterke brødre teipet kartongene igjen og stablet dem på paller, klare til å bli sendt av gårde med lastebil. I alt 40 kubikkmeter klær og sko ble pakket hver dag!

Jehovas vitner i Nederland og Sveits fikk også det privilegium å delta i dette hjelpearbeidet. Brødrene i Nederland bidrog med 52 tonn mat og 11 lastebillass med klær. Og i Sveits laget brødrene i stand 600 hjelpepakker med mat, som til sammen veide 12 tonn. Hva så med barna? Da Jehovas vitner i Ukraina mottok 72 tonn med klær, oppdaget de at i de pakkene som inneholdt barnetøy, lå det også leker. Disse lekene var gitt som gave fra barn av Jehovas vitner til sine ukjente små venner. Dessuten hadde ikke så rent få sjokoladeplater funnet veien innimellom alle klærne.

Vinteren 1991/1992 bestod hjelpeforsendelsene av 400 tonn matvarer og store mengder klær til menn, kvinner og barn. Disse ble delt ut til praktisk talt alle deler av det tidligere Sovjetunionen, så langt som til Irkutsk i Sibir og Khabarovsk, som ligger i nærheten av Japan.

Afrika

Gavepakker med mat og klær som Jehovas vitner i Sør-Afrika og Portugal gavmildt hadde gitt, gjorde det mulig å sende hjelpeforsendelser og sårt tiltrengte forsyninger med litteratur til Angola. Hva var grunnen til deres behov for hjelp?

Angola ble utsatt for en alvorlig tørke i 1990, noe som førte til at flere tusen mennesker omkom, og til at avlinger ble ødelagt. Noen steder vegret brødrene seg for å ta del i det offentlige forkynnelsesarbeidet fordi de ikke hadde passende klær. Deres medtroende i Sør-Afrika så til at 25 tonn med hjelpeforsyninger ble fraktet trygt til Angola og likelig fordelt blant brødrene der. Siden landet hadde vært splittet i lang tid på grunn av en langvarig borgerkrig, var det fortsatt behov for klær. I Portugal ble menighetene i Lisboa og omegn oppfordret til å gi klær til vitnene i Angola, og responsen var enestående. Fra mars 1991 til august 1992 ble sju containere på seks meter hver pakket med klær, mat og litteratur og sendt til Angola — til sammen 75 tonn!

Nord-Amerika

Tidlig mandag morgen den 24. august 1992 kom orkanen Andrew inn fra Atlanterhavet og herjet den sørlige delen av Florida før den dreide tvers over Mexicogolfen og inn mot Louisiana. Med en lyd som kunne minne om lyden av sirener, og med en vindstyrke på 230 kilometer i timen og minst 260 kilometer i timen i kastene fór orkanen fram og voldte enorme ødeleggelser i et område på 430 kvadratkilometer i den sørlige delen av Florida. Andrew gjorde 250 000 mennesker hjemløse, ødela anslagsvis 63 000 hus og tok livet av 38 mennesker. «Skadene savner sidestykke i De forente staters historie. Dette er det verste jeg noen gang har sett,» sa en eldre, erfaren forsikringsmann, som arbeider med skadeerstatninger.

Jehovas vitner var ikke uberørt av orkanen Andrews voldsomme raseri — 3500 av dem ble hjemløse da 1120 av husene deres ble skadet, 150 av dem så voldsomt at de ikke kunne repareres. Ti Rikets saler ble også skadet. Det styrende råd reagerte omgående. De nedsatte en hjelpekomité som skulle virke ut fra en stevnehall 60 kilometer nord for katastrofeområdet i Florida, og skaffet øyeblikkelig midler til innkjøp av nødforsyninger og nødvendig utstyr. Da de kraftige vindene avtok i styrke, begynte Jehovas vitner fra andre deler av landet å strømme til for å yte hjelp. Lørdag den 29. august hadde mengden av byggematerialer som var levert til stevnehallen, kommet opp i en vekt på nærmere 305 tonn. Om søndagen, dagen etter, hadde cirka 70 lastebillass med forsyninger ankommet stevnehallen. «Omkring 3000 frivillige Jehovas vitner fra alle deler av landet har samlet seg i kriseområdet for først å hjelpe sine egne og dernest hjelpe andre,» kunne avisen Miami Herald for 31. august rapportere.

Det som skjedde kort tid etter at vinden hadde avtatt, viser hvor raske Jehovas vitner var til å komme i gang med hjelpearbeidet. Da to biler fulle med folk som ville tilby sin hjelp, kjørte inn til rådhuset i et rammet område, eskorterte politiet dem til de eneste som var organisert med tanke på oppbyggingsarbeidet — Jehovas vitner.

Jehovas vitner i USA, deriblant heltidstjenere ved hovedkontoret, gav sitt bidrag til hjelpearbeidet. På bare én uke samlet Betel-familien i Brooklyn og på Patterson og Watchtower Farms inn et beløp som tilsvarer nesten 150 000 kroner, som så ble gitt til arbeidet. Blant det som ble sendt inn til Florida, var en liten boks med cirka sju dollar (omkring 40 kroner) i. Inni boksen lå det en lapp, hvor det stod: «Kjære brødre! Jeg håper det vil ordne seg for dere. Vi ber for dere. Jeg er seks år gammel. Kjærlig hilsen Chance.»

Det ovennevnte gir oss et klart vitnesbyrd om at Jehovas vitner utviser den samme medfølende ånd og den samme solidaritet som de som tilhørte den første kristne menighet, utviste. (Apg. 4: 32) Vi har derfor god grunn til å være takknemlige mot Jehova Gud for at han nå i endens tid ikke bare forsyner lydhøre mennesker over hele jorden med åndelig føde, men også sørger for at det finnes et verdensomfattende brorskap som på kort tid kan forene sine krefter og i vanskelige tider skaffe til veie de nødvendige materielle ting. Dette gir oss en sterk følelse av trygghet, og det gir oss tillit til framtiden, da hele jorden vil være bebodd av én kjærlig familie.

«Glødende i ånden» ved hovedkontoret

«VÆR ikke trege i deres gjøremål. Vær glødende i ånden. Tjen som slaver for Jehova.» (Rom. 12: 11) De 12 068 Ordets tjenere som arbeider ved Betel-hjemmene rundt omkring i verden — og som alle tilhører en spesiell religiøs orden — har lagt seg disse ordene av apostelen Paulus på hjerte. De lar ikke denne verdens skiftende scene få avlede dem fra deres kristne tjeneste. De viser brennende nidkjærhet i Herrens gjerning. Det er til sammen 4520 medlemmer av familien ved det internasjonale hovedkontoret i Brooklyn i New York, ved Watchtower Farms i nærheten og ved Vakttårnets undervisningssenter ved Patterson i staten New York. Det arbeidet de utfører, er representativt for de anstrengelser som medlemmer av alle Betel-familier gjør seg, idet de tjener som slaver for Jehova. Følgende rapport forteller bare om litt av det som skjer ved hovedkontoret.

Bygningen i Furman Street

I september og november 1991 ble det installert et nytt vaskeri og et nytt renseri i åttende etasje i bygningen i 360 Furman Street. Disse lokalene bidrar til å skape gode arbeidsforhold for personalet, som hver uke tar hånd om 25 tonn skittentøy fra de over 3000 medlemmene av staben ved hovedkontoret i Brooklyn.

Hva annet er det som foregår i bygningen i Furman Street? Kassettavdelingen produserte 6,5 millioner kassettbånd i løpet av tjenesteåret 1992. Det er blitt laget over 53 millioner kassetter her siden avdelingen ble opprettet i 1978. Forrige tjenesteår kunne snekkerverkstedet glede seg over sin største produksjon noensinne — 11 000 skap og skapdeler. Kontoret ved verkstedet melder: «Vi forventer større produksjon i 1993, for til byggeprosjektet i 90 Sands Street kreves det mellom 4000 og 5000 skap pr. år i to år, og Patterson-prosjektet vil trenge 4000 skap pr. år i minst tre år til.»

Kontorkomplekset

Sykehusinformasjonstjenesten, som har sine kontorer i 25 Columbia Heights, hjelper brødrene over hele verden til å holde fast ved sin sterke beslutning om ikke å krenke Guds klart uttrykte lov om bruken av blod. (Apg. 15: 29) I løpet av de siste få årene har en rekke leger og sykehus over hele verden på mange måter foretatt dramatiske endringer både når det gjelder holdninger, og når det gjelder praksis.

Én slik forandring er at noen sykehus tilbyr medisinsk og kirurgisk behandling uten blodoverføring. Tidligere var det bare en håndfull hjelpsomme leger som var villig til å behandle Jehovas vitner, men nå har sykehusinformasjonstjenesten utarbeidet en liste over 27 420 samarbeidsvillige leger i land som er knyttet til i alt 64 avdelingskontorer, og som har 854 sykehuskontaktutvalg i funksjon. Dette er for en stor del takket være det gode arbeid som er gjort av de 4300 eldste som utgjør disse utvalgene.

I denne voksende gruppen av leger fant sykehusinformasjonstjenesten store legeteam ved enkelte sykehus som var villig til å være med i egne avdelinger som spesialiserer seg på å gi behandling uten blodoverføring, slik at de kan behandle Jehovas vitner. Som følge av det er det nå 14 slike avdelinger ved forskjellige sykehus i USA. Et førstesideoppslag i avisen The Denver Post lød «Universitetssykehuset kan nå tilby ’blodløs’ kirurgi». En annen avis brukte overskriften «Legene forandrer mening angående blodoverføring» og hadde som underoverskrift «Program som er utformet for å hjelpe Jehovas vitner, er til gagn for alle».

Det er oppnådd lignende resultater i andre land. I Norge holdt sykehusinformasjonstjenesten en presentasjon for 79 leger og sykepleiere ved landets største kreftsykehus. De som utfører kreftoperasjoner ved sykehuset, respekterer nå Jehovas vitners standpunkt og er villig til å gi kirurgisk behandling uten blodoverføring; ikke én av dem nekter å samarbeide i dette programmet. Tyskland melder at det der er fem sykehus som tilbyr behandling uten blodoverføring. I Spania er det fire slike sykehus, to i Barcelona og to i Madrid. Australia har ett, og i Italia er det også framgang på dette området. Direktøren for en klinikk i Peru sa: «Vi vil fortelle dere — og gjennom dere fortelle deres brødre blant Jehovas vitner — at på denne klinikken kan dere stole på at dere vil få all den medisinske hjelp dere måtte trenge, [uten] blodoverføring.»

Mange helsearbeidere forandrer innstilling. I Østerrike sa en fremtredende lege ved et av Wiens største sykehus til brødrene: «På grunn av deres religiøse standpunkt har dere vært på rett spor tidligere enn vi.» En sjefskliniker ved et sykehus i Auckland i New Zealand sa at han var «forbløffet over hvor grundig» forskning det var som lå bak den informasjon som sykehusinformasjonstjenesten gav om behandling uten blodoverføring. En professor i pediatri ved det samme sykehuset uttalte: «Jehovas vitner har gjort oss en tjeneste ved å gi denne informasjonen og anspore oss til å revurdere vår holdning til blodoverføring.» I USA sa en kjent ortopedisk barnekirurg: «På bakgrunn av det vi nå vet om farene ved blodoverføring, kan vi si at Jehovas vitner har fått oppreisning.» Ved et universitetssykehus i USA sa lederen for en anestesiavdeling som har hjerte- og brystkassekirurgi som spesialfelt: «Sannsynligvis kommer alle pasienter, ikke bare Jehovas vitner, til å få gagn av den innsats dere gjør for å informere leger rundt omkring om alternativer til blodoverføring. Vi ønsker å rose gruppen deres og den innsatsen dere gjør.»

Byggekontoret i kontorbygningen i 30 Columbia Heights koordinerer byggeprosjekter ved cirka 50 avdelingskontorer, fra Antigua til Zimbabwe. Den juridiske avdelingen gleder seg over at «artiklene i bladene om foreldreansvar og skilsmissebarns behov er blitt godt mottatt blant advokater, sosialarbeidere og psykologer». En søster som kom opp i en barnefordelingssak, ble overrasket da hun fant ut at megleren i familieretten nå regelmessig bruker Våkn opp! for 22. oktober 1988 med temaet «Når foreldreansvaret blir et vondt stridsspørsmål». Hun bruker det for å hjelpe klientene sine til å løse uoverensstemmelser. Megleren satte pris på at artiklene var nøytrale, og hun mente at de var nyttige for alle foreldre som er i en slik situasjon.

Videoavdelingen melder at det nå er blitt produsert over 500 000 eksemplarer av dens første frigivelse, videoen «Jehovas vitner — organisasjonen bak navnet». Den er kommet ut på fem språk og vil snart foreligge på ytterligere 22 språk. Avdelingskontoret i Nederland deltok i dette prosjektet, og det skriver: «Det har vært ansporende for Betel-familien å kunne bidra til at det ble gjort opptak på 19 forskjellige språk til denne videoen, deriblant flere østeuropeiske språk.»

På en stillehavsøy ble denne videoen vist under ganske uvanlige omstendigheter, slik det framgår av et brev fra avdelingskontoret på Fiji: «En av menighetene befinner seg på den avsidesliggende øya Rotuma, 50 mil fra Suva. Selv om det ikke finnes vanlig elektrisitetsforsyning på øya, tok kretstilsynsmannen med seg Selskapets video. Han håpet på å kunne gjøre en avtale med noen på øya som hadde generator, videospiller og TV, slik at han kunne få vist videoen for menigheten, som bestod av 13 forkynnere. Sjansene så ut til å være små. Men til sin overraskelse fant han ut at en kjøpmann som bodde ikke langt fra Rikets sal, hadde det nødvendige utstyret. Mannen ble spurt, og han gikk med på å vise videoen hjemme hos seg. Da brødrene kom hjem til ham, var det en hel flokk der som satt og så på en westernfilm. De stoppet den øyeblikkelig, og Selskapets video ble satt på. Alle ble værende for å se den. Til sammen var det over 80 mennesker som så videoen der. Brødrene gledet seg over å se hvor stor Jehovas organisasjon er, og over å føle seg som en del av den, selv om de lever isolert. Videoen fikk en kvinne til å overvære det neste møtet i Rikets sal. Hun sa at det var den beste videoen hun noen gang hadde sett.»

En ny video, som forteller om Bibelens historiske nøyaktighet og pålitelige profetier, vil snart komme ut. Den er den første i en serie av tre videokassetter.

Watchtower Farms

Watchtower Farms tjener som senter for produksjonen og distribusjonen av mat til Betel-familien i USA. Farmen er også midlertidig tilholdssted for Vakttårnets bibelskole Gilead, hvor brødre og søstre fra hele verden får opplæring med tanke på å utføre misjonærtjeneste. På farmen trykker man dessuten Vakttårnet og Våkn opp! for hele USA.

Gjennom Selskapets verdensomfattende flerspråklige datasystem sørger dataavdelingen ved Watchtower Farms for at det nå er mulig å oversette, ombrekke og utgi bibelsk litteratur på 211 språk, tre flere enn i fjor. En annen enestående utvikling var frigivelsen av New World Translation of the Holy Scriptures—With References on Diskette. Denne utgaven av New World Translation på diskett vil sette en datamaskinbruker i stand til raskt å finne noe han leter etter i Bibelen.

Patterson-prosjektet

Byggearbeidet på Vakttårnets undervisningssenter har gått forbløffende raskt framover. Avløps- og renseanlegg og ni bygninger er allerede fullført. For tiden er ni bygninger under oppføring, og arbeidet på ytterligere fire vil ta til i løpet av året. Det er over 800 brødre og søstre som utgjør den daglige arbeidsstyrken ved prosjektet. Gilead-skolen skal etter hvert flyttes hit for godt. Det styrende råd kunngjorde også at en rekke av de avdelingene i Brooklyn som er knyttet til det verdensomfattende undervisningsarbeidet, vil bli overflyttet til dette undervisningssentret.

Stadig flere får gagn av tjenesteopplæringsskolen

I LØPET av tjenesteåret 1992 var det 14 klasser i ti land som gjennomgikk tjenesteopplæringsskolen. Skolen ble for første gang holdt i Australia, Mexico, Nigeria og Sverige. Dette åpnet muligheten for at flere brødre kunne få spesiell opplæring. Elever fra Australia og New Zealand som gikk i den første klassen i Sydney, gav uttrykk for sin verdsettelse og sa at de var dypt rørt over hvor høy kvalitet kurset hadde, og hvor omfattende det var. Elever i den første klassen i Mexico sa at de gjennom sine studier ble nærere knyttet til Jehova og til hans organisasjon. Brevet fra klassen i Nigeria bekreftet elevenes beslutning om å forbedre kvaliteten av sin tjeneste. De skrev at de nå har større verdsettelse av de mange sidene ved det Jehova har gjort for oss. Skolen i Sverige ble holdt på engelsk, og klassen bestod av enslige eldste og menighetstjenere fra Danmark, Finland, Nederland, Norge og Sverige. De forstår bedre enn noen gang hvor viktig det er å la seg lede av Guds Ord på alle områder i livet, blant annet når det gjelder undervisningen i menigheten, hyrdearbeidet og felttjenesten.

I alle de landene hvor skolen ble holdt, gav brødrene uttrykk for sin faste beslutning om å ta godt hånd om sitt ansvar i menigheten og ellers i Jehovas fremadskridende organisasjon. Brødre som har gjennomgått denne skolen, tjener nå i mer enn 50 land. De er blitt utnevnt til å ta seg av oppgaver i menigheter, ved avdelingskontorer, i kretser og på misjonsmarken.

Avdelingskontorer innvies til gagn for Jehovas lykkelige folk

«LYKKELIG er det folk som har Jehova til Gud!» (Sal. 144: 15, NW) Jehovas vitner over hele jorden føler det slik. I land hvor avdelingskontoret er blitt utvidet eller det er blitt bygd et nytt Betel-hjem, har de spesielt god grunn til å glede seg. Ettersom Jehovas folk ikke har latt seg bedra av verdens skiftende scene, har Jehova velsignet dem med vekst.

Finland

Den 13. juni 1992 viste seg å bli en usedvanlig varm sommerdag i Vantaa i Finland. Utvidelsen av avdelingskontoret hadde pågått i 15 måneder. Nå var innvielsesdagen kommet! De 99 medlemmene av Betel-familien, over 100 midlertidige byggearbeidere og alle de reisende tilsynsmennene i landet var innbudt. Til sammen var 559 personer samlet i Rikets sal, i spisesalen og andre steder ved avdelingskontoret for å høre innvielsesprogrammet.

Siden Betel-hjemmet opprinnelig ble bygd, er det blitt utvidet sju ganger. Robert Tracy, som besøkte Norden som sonetilsynsmann, sa i innvielsestalen: «Svenskene, deres nærmeste naboer, sa at her i Finland bygger dere hele tiden.» Avdelingskontoret hadde fra før av et moderne trykkeri, et bokbinderi, en ekspedisjonsavdeling, kontorer og boligrom. Den nye femetasjes fløyen på 7200 kvadratmeter inneholder 39 boligrom og også en sykestue, badstuer og et lager. Dette er det største tilbygget som er blitt oppført ved avdelingskontoret. Hele komplekset er nå på 21 600 kvadratmeter.

Finland har felles grense med Russland og var i flere tiår en innfallsport fra den vestlige verden til det daværende Sovjetunionen. I tillegg til å framstille litteratur på finsk trykker dette avdelingskontoret derfor også Vakttårnet på estisk og en del publikasjoner på litauisk og latvisk. De 18 316 forkynnerne i Finland er svært glade for at Jehova nå har belønnet sine tjenere med disse privilegiene i forbindelse med hans arbeid i Øst-Europa. Den nye utvidelsen ved Betel-hjemmet er til stor velsignelse og vil være til gagn for alle Jehovas vitner i dette området.

Thailand

Den 8. februar 1992 hadde Jehovas vitner i Thailand god grunn til å glede seg — deres nye Betel-hjem ble innviet. Dette var kulminasjonen av mer enn to år med hardt arbeid. Hvorfor var det nødvendig å bygge et nytt Betel-hjem?

Det første Betel-hjemmet i Thailand ble opprettet i 1947. Det var da 31 forkynnere av det gode budskap i hele landet. Denne bygningen, som brødrene leide, fungerte også som misjonærhjem. I 1962, da antall forkynnere var steget til over 300, flyttet de tre Betel-arbeiderne og noen misjonærer til en bygning som nylig var blitt oppført, og som Selskapet eide. I løpet av de neste 25 årene ble antall forkynnere tredoblet, og Betel-familien økte til 16 medlemmer. Ettersom det ikke var mulig å få tillatelse til å bygge ut i dette boligområdet i Bangkok, anbefalte det styrende råd utvalget å se etter en ny tomt. I 1987, etter å ha lett lenge, fant brødrene endelig en passende tomt. Den lå i et område som nylig var blitt regulert, i utkanten av byen.

Før byggingen kunne settes i gang, måtte man heve nivået på den seks mål store tomten med omkring en meter for å unngå oversvømmelse i regntiden. Så skulle den toetasjes bygningen settes opp. Den skulle ha et gulvareal på til sammen 3000 kvadratmeter, en stor Rikets sal innbefattet. Tomten måtte også gjerdes inn med en 370 meter lang mur; den skulle bestå av omkring 1200 prefabrikkerte betongelementer som skulle hvile på 145 seks meter høye søyler. Hvem skulle utføre alt dette arbeidet? Ville tilstrekkelig mange frivillige blant de omkring 900 forkynnerne melde seg, slik at det kunne dannes en «byggefamilie» som kunne gjennomføre prosjektet uten særlig mye hjelp utenfra? Det forrige Betel- og misjonærhjemmet var helt og holdent blitt bygd av et verdslig firma.

Responsen på de innbydelsene som ble sendt ut i 1987 til de 33 menighetene, var svært gledelig. Det var få frivillige med spesielle ferdigheter, men mange brødre og søstre ’møtte villig fram’ og gav av sin tid og sine krefter, rede til å lære seg nye ferdigheter der, på byggeplassen. (Sal. 110: 3) Det ble anslått at forkynnerne i de åtte menighetene i Bangkok-området arbeidet på byggeprosjektet gjennomsnittlig omkring sju timer i måneden i løpet av de to årene byggingen varte. Likevel gikk antall timer som de brukte i felttjenesten, nesten ikke ned i det hele tatt. Noe som hadde svært mye å si, og som ble høyt verdsatt, var den hjelpen brødrene fikk av 37 internasjonale byggearbeidere fra fire forskjellige land.

Innvielsesdagen var virkelig en glederik og minneverdig begivenhet for alle de 427 innbudte gjestene. Blant dem var representanter fra seks avdelingskontorer i Asia og i stillehavsområdet. Sonetilsynsmannen, bror H. V. Mouritz, pekte i innvielsestalen på at Jehova opp gjennom hele historien alltid har sørget for at hans folk har fått det som har vært nødvendig for at de skulle kunne fortsette å tilbe ham og utføre hans arbeid. Ved programmets slutt følte alle de tilstedeværende seg virkelig oppmuntret til å fortsette i forkynnelsesarbeidet med fornyet iver.

Et annet tegn på vekst var at to nye avdelingskontorer ble innviet i Vestindia i 1992. Begge steder ble innvielsestalen holdt av medlemmer av det styrende råd; på Lewardøyene ble den holdt av Milton G. Henschel den 2. februar, og på Bahamas ble den holdt av John E. Barr den 8. februar.

Verdensrapporten for 1992

Antall land 229

1992 Høydep. ant. forkynnere 4 472 787

1992 Gj.sn. antall forkynnere 4 289 737

Prosentvis økning fra 1991 5,3

1991 Gj.sn. antall forkynnere 4 071 954

1992 Antall døpt 301 002

Gj.sn. antall pionerer 605 610

Antall menigheter 69 558

Antall timer 1 024 910 434

Gj.sn. antall bibelstudier 4 278 127

Til stede på minnehøytiden 11 431 171

Antall som forsynte seg av symbolene på minnehøytiden: 8683

Antall avdelingskontorer: 98

I tjenesteåret 1992 brukte Selskapet Vakttårnet 45 218 257,56 dollar til å støtte spesialpionerer, misjonærer og reisende tilsynsmenn

[Oversikt på sidene 34 til 41]

JEHOVAS VITNERS VERDENSRAPPORT FOR TJENESTEÅRET 1992

(Se den trykte publikasjonen)

Verdensrapport

Afrika

TRASS i tørke, hungersnød, hyperinflasjon, forbud og religiøs motstand har våre brødre i Afrika trofast fortsatt å gjøre det som står i Salme 105: 1: «Pris [Jehova] og påkall hans navn, gjør hans storverk kjent blant folkene.» Deres nidkjærhet har vist seg å smitte over på andre.

To brødre i Benin ble sendt som spesialpionerer til en avsidesliggende del av landet. Det var ingen Rikets sal i distriktet, ingen møter ble holdt, og det var heller ingen andre Jehovas vitner der. To uker etter at de var kommet dit, måtte de erkjenne: «Ingen kan komme på møtene hvis det ikke er noen møter å invitere dem til.» De begynte derfor å holde alle de fem ukentlige møtene. I slutten av den første måneden begynte to interesserte å komme på møtene. To måneder senere innså pionerene at det var behov for en Rikets sal på stedet. En interessert gav dem en tomt, og en annen skaffet byggematerialer. Tre uker senere kom 40 mennesker til det spesielle foredraget, selv om Rikets sal ikke var helt ferdig ennå. Det var 71 til stede på minnehøytiden, og senere samme måned var det hele 113 til stede på det offentlige foredraget under kretstilsynsmannens besøk. Alt dette skjedde i løpet av bare fem måneder!

Det er mange som blir forundret når de ser Jehovas vitner arbeide sammen på et Rikets sal-prosjekt. En katolsk prest i Sør-Afrika innrømmet: «Jeg har vært i Vatikanet, men jeg har aldri sett noe slikt som dette. Mennesker av alle raser arbeider sammen i enhet. Hvite kommer og bygger for de svarte i de svarte bydelene og risikerer på den måten livet, for hvite blir ofte angrepet i de svarte bydelene.»

Det gleder Jehova når vi ber om hans velsignelse over vår tjeneste. Men for at vi skal få hans velsignelse, venter han av oss at vi handler i tro og viser at vi ønsker å utvide vår tjeneste for ham. En forkynner i Nigeria forteller hvordan det viste seg å være sant i hans tilfelle: «I august 1988 ble det å tjene på steder hvor behovet var større, drøftet på pionertjenesteskolen. Jeg begynte å spare opp penger til å flytte og planla å si opp jobben min i mars 1989. Jeg gikk til sjefen min, og til tross for at jeg hadde fått tilbud om en forfremmelse, fortalte jeg ham at jeg hadde planer om å flytte ut i landdistriktet for å forkynne der. Han sa: ’Du vet ikke hva du gjør. Du kommer til å lide. Gå og tenk igjennom saken.’

Da jeg kom hjem, la jeg begge identifikasjonskortene mine på bordet — pionerkortet og den legitimasjonen jeg hadde i forbindelse med arbeidet. Jeg vurderte dem begge to. Så kom jeg til å tenke på Salme 90: 10. Den gjennomsnittlige levealder er ikke mer enn 70 år. Bare når styrken vår er meget stor, kan vi nå en alder på 80 år. Jeg var 30 år gammel på det tidspunkt, så jeg gikk ut fra at jeg bare hadde 40 år igjen. Jeg ganget den årlige inntekten min med 40 og oppdaget at hele beløpet ikke ville bli nok til en bil engang! Denne jobben kommer jeg ingensteds med, tenkte jeg. Så jeg gikk tilbake til sjefen min og leverte ham oppsigelsen min. Han sa: ’Du er sprø. Du kommer til å dø sulten.’ Siden den tid har jeg tjent i tre deler av landet. Jeg har også hatt den glede å være med på å opprette to menigheter. Da jeg nylig møtte den tidligere sjefen min, var det første han sa: ’Du lurte meg. Du sa at du ikke ville få noen lønn, men se hvor godt du ser ut!’»

I tjenesteåret 1992 ble det avlagt det største vitnesbyrd til dags dato i Zaïre. Politiske, sosiale og økonomiske omveltninger kunne ikke hindre at over 67 000 ydmyke forkynnere var travelt opptatt med å forkynne det gode budskap og gjøre disipler. Det ble ledet over 140 000 bibelstudier, og nærmere 300 000 var til stede på minnehøytiden, så det er virkelig grunnlag for vekst. Selv om hyperinflasjon og indre stridigheter i Zaïre har påført våre brødre der mange lidelser, ble det ikke desto mindre avlagt et enestående vitnesbyrd i september 1991. Et opprør i landet åpnet muligheten for folk til å plyndre i de største befolkningssentrene. Tusener av såkalte kristne som hadde vært i kirken om søndagen, stod på som gale om mandagen og tirsdagen for å kare til seg alt det bytte det var mulig å få med seg, og sendte til og med barna sine ut for å stjele og ta tyvegods med seg hjem. Flere la merke til at prestene deres hadde fått seg nye klær og husholdningsartikler etter plyndringene. Men Jehovas vitner tok ikke del i plyndringen og kjøpte heller ikke stjålne gjenstander. I Simfo i provinsen Shaba spurte læreren klassen sin om hvem som ikke tok del i plyndringene. «Jehovas vitner,» var det enstemmige svaret. «De vil ikke engang spise mat som er stjålet,» sa de.

Boken Menneskets søken etter Gud er blitt godt mottatt i Elfenbeinskysten. En søster derfra forteller: «Under et bibelstudium spurte hun jeg studerte med: ’Hvorfor er det så mange forskjellige religioner når det bare er én Skaper?’ Jeg tilbød henne boken Menneskets søken etter Gud. Hun ble forbløffet over boken bare ved å kikke på innholdsfortegnelsen. Deretter utbrøt hun: ’Dere Jehovas vitner har svaret på alle spørsmål, og jeg tror at dere har nøkkelen til sannheten. Men det ville være for vanskelig for meg å leve i samsvar med den, for det er for mange lover.’ Jeg viste henne 1. Johannes 5: 3, hvor det står at ’Jehovas bud ikke er byrdefulle’, og la til at Jehova har gitt oss lover som er til beste for oss både fysisk og åndelig sett. Jeg forsikret henne: ’Hvis du studerer Bibelen grundig, vil du innse verdien av disse guddommelige lovene.’ Hun sa seg enig og viser nå ekte verdsettelse av sannheten.»

De afrikanske vitnene har en spesiell grunn til å takke Jehova. Restriksjoner på Jehovas vitners arbeid er blitt opphevet i landene Etiopia, Ghana, Kenya, Kongo, Rwanda, Togo og Zambia. Dette har gjort det mye lettere for våre brødre å fortsette forkynnelsen av Riket. Det er tydelig at Jehova ’lar fengslenes bommer falle ned’ for å gjøre det mulig for oppriktige mennesker å komme inn i hans organisasjon. — Jes. 43: 14, NW.

I ett av disse landene måtte en bror som tjente som krets- og områdetilsynsmann, slutte for å ta seg av sine aldrende foreldre. Bare en av slektningene hans var døpt på den tiden, men nå er fire til blitt døpt. En av dem sa beklagende: «Hvis jeg bare hadde fått sannheten tidligere, kunne jeg tatt meg av far og mor, og du kunne ha fortsatt å tjene som reisende tilsynsmann.» Broren svarte: «Selv om jeg er tilbake i landsbyen nå, er jeg tilfreds, og jeg er lykkelig over å se at slektningene mine tar imot sannheten.»

I et annet land var en bror som arbeidet som vaktmann, forhindret fra å delta fullt ut i teokratisk virksomhet på grunn av jobben. Da han fikk feriepengene sine, la han merke til at han hadde fått dobbelt så mye som han skulle hatt. Broren gjorde naturligvis lønningskassereren oppmerksom på feilen og leverte tilbake det overskytende beløpet. Lønningskassereren fortalte dette til direktøren, som gav broren en attest på at han var en ærlig arbeider, og han la også en slik attest i firmaets arkiv. En tid senere så firmaet seg om etter en regnskapsfører, og omkring 30 ansatte søkte på stillingen. De fleste av søkerne hadde gode kvalifikasjoner og hadde innflytelsesrike personer i firmaet i ryggen. Da direktøren gikk igjennom mappene til de forskjellige søkerne, la han merke til at broren hadde utdannelse som regnskapsfører, selv om han var blitt ansatt som vaktmann. Direktøren husket brorens ærlighet i forbindelse med feriepengene og belønnet ham med stillingen som firmaets regnskapsfører. Nå ville ikke broren behøve å jobbe kveldsskift lenger og ville dermed ha mer tid til teokratisk virksomhet. I tillegg fikk han nå høyere lønn og flere andre fordeler.

Asia

«[JEHOVA] er Gud, han gav oss lys.» (Sal. 118: 27) Lys fra Jehova har virkelig skint ut over hans folk i hele Asia.

Et pionerektepar som hadde reist med buss til ledig distrikt i India, stoppet og tok seg en kopp te før de begynte i tjenesten fra hus til hus. Mens de satt og nippet til teen, forkynte de for eieren av tesalongen og startet et bibelstudium med henne og hennes to sønner. Mannen hennes var imot studiet til å begynne med, men etter en stund begynte han selv å overvære studiet. Så flyttet den eldste datteren deres hjem igjen. Til å begynne med var hun uenig med det vitnene lærte, og var også imot studiet. Kirkene på stedet likte ikke det som skjedde med denne familien. De forente sine krefter i et forsøk på å presse familien til å slutte å studere. De holdt et sju dager langt kirkemøte rett utenfor tesalongen deres, og under hele møtet kom prester fra forskjellige kirker med muntlige angrep på Jehovas vitner fra talerstolen.

Motstanden fra kirkene slo imidlertid tilbake på dem selv. Snart begynte interessen for sannheten å spre seg i nabolaget, og flere familier begynte å studere med pionerene. Da det ble opprettet et menighetsbokstudium i distriktet, var det 43 til stede på det første møtet. En familie, hvorav noen var utstøtt, begynte å gå på møtene igjen, og til glede for alle ble de utstøtte senere gjenopptatt i menigheten. Denne familien kunne nesten ikke vente med å få en Rikets sal på stedet. Derfor gav de menigheten en tomt, hvor det snart ble bygd en Rikets sal. På områdestevnet i fjor ble 12 fra dette distriktet døpt. Og tenk at alt dette begynte med uformell forkynnelse i en tesalong!

En forkynner i Sør-Korea hadde studert Bibelen med en framstående dikter, men i den buddhistiske filosofi settes Buddha over Jesus, og derfor sluttet dikteren å studere. Da boken Det største menneske som noen gang har levd var tilbudet i felttjenesten, besøkte forkynneren ham igjen og presenterte taktfullt boken for ham. Til hennes overraskelse tok han imot boken. Da hun senere gikk tilbake til ham, hadde han lest boken fra perm til perm og var svært begeistret over det han hadde lest. Han sa at menneskelig filosofi ikke når lenger enn til hodet, men at historien om Jesus appellerer både til hodet og hjertet. Han var sterkt grepet av historien om Jesu liv og lære. Han bad henne fortelle mer om Jesus, og på den måten ble studiet startet igjen, og han gjør fine framskritt.

På slutten av tjenesteåret var Rikets sal ved avdelingskontoret i Tel Aviv i Israel fortsatt stengt på befaling fra de lokale myndighetene, etter politisk press fra ortodokse religiøse elementer. Avdelingskontoret har appellert saken og håper på en gunstig avgjørelse i den nærmeste framtid.

I det krigstrette Libanon fortsetter det gode budskap om Riket å ha framgang. En lojal, eldre bror døde i en alder av 85 år. Han hadde vært i sannheten siden 1940-årene og kom fra en stor familie i Bekaadalen. Mange i familien hans, spesielt av de eldre, holdt fast ved strenge religiøse og sosiale tradisjoner. Brorens sønn, som også er et av Jehovas vitner, fortalte dem at hans fars siste ønske var å bli gravlagt på familiens gravplass. Men det måtte gjøres uten noen religiøse seremonier som var i strid med farens kristne tro. På grunn av sønnens respektfulle holdning og til tross for at noen av slektningene var kraftig imot til å begynne med, gav familien sin tillatelse. Begravelsen ble holdt en dag da det var kaldt og snødde kraftig, slik at veien mellom landsbyen og brorens hjem var uframkommelig. Men slektningene hans brøytet over en halv mil av veien ved hjelp av bulldosere. Det ble holdt en trøsterik tale ved denne triste anledningen, og 400 bibelske traktater om oppstandelseshåpet ble delt ut. De familiemedlemmene som delte brorens tro og tillit til oppstandelseshåpet, avla et stort vitnesbyrd for mange av dem som bodde i området.

Fra Thailand blir det rapportert om flere vitnesbyrd om den makt Guds Ord har til å forandre folks liv. En pioner ledet et bibelstudium i en skjønnhetssalong med innehaveren og en av kundene hennes. Da de begynte å drøfte emner som familielivet og god moral, virket det som om kunden ikke likte det, og hun sluttet å komme på studiet. En tid senere betrodde hun seg til pioneren og fortalte at hun følte seg for uren til å studere Bibelen; hun hadde nemlig levd som lesbisk i sju år. Pioneren viste henne ut fra Jesaja 1: 18 at Jehova tilgir synder som er begått i uvitenhet. Kvinnen gjenopptok studiet, gjorde slutt på sitt umoralske forhold og ble senere gift. Nå er både hun og mannen hennes døpt. Tre andre av slektningene hennes la merke til de forandringene hun gjorde, og begynte å studere Bibelen. En av dem er nå også døpt.

Brødrene i Japan har arbeidet hardt for å nå hele landet med det gode budskap om Riket. Sommeren 1991, etter at forkynnelsen i ledig distrikt var over, var fortsatt 257 byer og landsbyer med til sammen 1 284 300 innbyggere ledig distrikt. Men i slutten av mars 1992 var alle distriktene tildelt en menighet. I dag finnes det ikke noe ledig distrikt i landet. Nå, 43 år etter at den første gruppen med misjonærer kom til Japan etter den annen verdenskrig, i 1949, får alle distriktene i Japan regelmessig besøk av Jehovas vitner. Avdelingskontoret har også oppmuntret til spesiell virksomhet i april hvert år siden 1989. Men det høydepunktet i antall hjelpepionerer som ble nådd i 1989, er ikke blitt oversteget før nå. I 1992 var det et høydepunkt på 46 787 hjelpepionerer, 5000 flere enn det forrige høydepunktet. Legger vi til de 50 395 som var alminnelige pionerer i april, pluss antall spesialpionerer kommer vi til at 98 313 forkynnere deltok i en eller annen form for pionertjeneste den måneden — det tilsvarer 59 prosent av alle forkynnerne i landet! Mange unge tjente som hjelpepionerer. En av dem, en 15 år gammel bror på Hokkaido, gikk trofast på gjenbesøk og startet i april tre studier med voksne han traff på feltet.

Mens nedtellingen mot Kinas overtagelse av Hongkong i 1997 fortsetter, skaper den politiske og økonomiske situasjonen engstelse og bekymring for koloniens framtid. Det er en glede å se at Jehovas vitner bevarer sin kristne ro og holder seg travelt opptatt i tjenesten for Jehova i en slik atmosfære. Hva er blitt resultatet av deres anstrengelser? Enda et år med fin teokratisk virksomhet, det mest glederike og produktive år i avdelingskontorets historie. Under det styrende råds ledelse var for eksempel representanter for fire andre avdelingskontorer i regionen samlet i Hongkong tidlig på året for bedre å samordne trykkingen av litteratur på kinesisk. Som følge av det kan kinesere som kan lese og skrive, nå bli nådd med vår litteratur trykt enten med forenklede kinesiske tegn eller med tradisjonelle tegn. Og i Kina er i skrivende stund ingen av våre brødre og søstre i fengsel, selv om deres virksomhet er pålagt restriksjoner.

Europa

«[JEHOVA] er opphøyet over alle folkeslag, over himmelen er hans herlighet.» (Sal. 113: 4) Jehovas folk i Europa tjener ham under svært forskjellige forhold. De står overfor alt fra ødeleggende borgerkrig, sult og religiøs intoleranse til en forholdsvis høy levestandard og apati. Likevel holder de trofast sine åndelige øyne fokusert på Jehova.

En ung forkynner i Polen var ivrig etter å dele sannheten med sine medelever. Han forklarte klassen om korsets opprinnelse. Som følge av det kom de fleste av elevene til at man ikke skal tilbe korset. Presten protesterte imidlertid på dette. Det ble arrangert et foreldremøte hvor presten forsøkte å sverte Jehovas vitners gode rykte. En av mødrene reagerte på dette verbale angrepet. Hun reiste seg og sa at sønnen hennes tidligere pleide å røyke sigaretter, men at han hadde sluttet fordi han studerte Bibelen sammen med Jehovas vitner. Ved en annen anledning var treenighetslæren oppe til drøftelse i klassen. Presten hadde problemer med å forklare denne læren på en tilfredsstillende måte og lovte derfor å ta med seg en annen prest, som skulle klargjøre det hele. Forkynneren og noen interesserte venner forberedte seg godt til denne bibelske diskusjonen. De greide å forsvare Bibelens lære om Guds navn og gjendrev kirkens lære om treenigheten, mariadyrkelsen og korset. «Hvis disse grunnleggende katolske læresetningene er falske, hva så med resten?» var klassens konklusjon.

En av de prestene som var til stede, en kateket, innrømmet: «Dere har overbevist meg. Det finnes ingen treenighet.» Han tok imot tilbudet om et bibelstudium, og det ble også startet bibelstudier med sju av elevene. Den unge forkynneren ledet to av bibelstudiene selv. Alle de som begynte å studere Bibelen, deriblant presten, begynte å gå på møtene. Presten sluttet som prest kort tid senere og studerer fortsatt Bibelen. Nå ønsker han ikke lenger å tjene en treenig gud, men den eneste sanne Gud, Jehova.

På Island bor nesten alle Jehovas vitner i de største byene. Avdelingskontoret har derfor ordnet med at pionerer forkynner det gode budskap i avsidesliggende områder. I ett fjerntliggende distrikt har et misjonærektepar forkynt i stor utstrekning. Før de reiste på ferie, spurte en av dem som de leder et bibelstudium med, en ung snekker som heter Óskar, om han kunne få litt ekstra litteratur. «Det kan være kjekt å ha noe å tilby hvis noen stiller spørsmål,» forklarte han. Misjonærekteparet forsynte ham med mange bøker, brosjyrer og blad som han kunne bruke når han skulle forkynne. Mens de var borte, leverte Óskar noe av litteraturen. Men ikke nok med det — han gikk også til en landsby i nærheten og forkynte fra hus til hus for første gang i sitt liv. Til da hadde misjonærene bare studert noen få ganger med Óskar, selv om han riktignok hadde lest mye på egen hånd. Etter at han hadde fått mer opplæring, kvalifiserte han seg til å bli en udøpt forkynner, og han rapporterte 30 timer i felttjenesten den første måneden. Misjonærene ser fram til sin neste ferie. De sier: «Når Jehovas ånd gir styrke til de nye, vet du aldri hva som kan skje mens du er borte!»

Forkynnelsesarbeidet i Irland gikk sakte framover i mange år på grunn av den katolske kirkes store innflytelse i sør og både den katolske og den protestantiske kirkes innflytelse i nord. Det viser seg nå at den åndelige framgangen er god i områder hvor de fleste snakker irsk.

To pionerer som forkynte i et av disse områdene i det vestlige Irland i 1978, leverte en bok til Maureen. Det kom ikke så mye ut av det da. Maureens mann, Paddy, sa faktisk til henne at det som stod i boken, bare var noe sludder. Ti år senere traff en annen søster Maureen og fortsatte å foreta gjenbesøk hos henne i et års tid, selv om det var langt å reise, og selv om Maureen ofte ikke var hjemme. En gang denne søsteren var på besøk, nevnte Maureen at hun hadde hørt at et av Jehovas vitner hadde holdt et spesielt offentlig foredrag på irsk i området, og hun var lei for at hun hadde gått glipp av det. Hun fikk et kassettopptak av foredraget. Det virket som om sannheten ble mer levende for henne når hun fikk høre den forklart på sitt eget morsmål.

Maureen og hennes mann, Paddy, tok imot tilbudet om et bibelstudium. En gang de var invitert til middag hos noen venner, bestemte de seg for ikke å si noe om det de lærte ut fra Bibelen, for de mente at det dermed kunne bli en brå slutt på en hyggelig kveld. Det andre paret, Tony og Breege, ble imidlertid nysgjerrige da Paddy og Maureen antydet at de ville måtte gå tidlig. (De ville gjerne komme hjem i rimelig tid, så de uten problemer kunne overvære møtet i Rikets sal neste formiddag.) Til slutt innrømmet de at de skulle til Rikets sal. Tony, som var noe desillusjonert når det gjaldt religion, bestemte seg for å bli med. Med tiden begynte også Breege å gå på møtene, og hun tok imot tilbudet om et bibelstudium. Det gikk ikke lang tid før Paddy og Maureen og tre av deres fire barn og også Tony og Breege ble udøpte forkynnere. Begge parene er nå døpt. Det er nå en blomstrende bokstudiegruppe i dette området. Selv om resultatene ikke alltid viser seg umiddelbart, vil sannhetens sæd spire i fruktbar jord.

Til tross for de økonomiske vanskelighetene, som forsterkes av den høye inflasjonen, bygger menighetene i Ungarn egne Rikets saler. Til nå er åtte nye saler ferdige, og ytterligere åtte er under bygging.

Eldre forkynnere gjør også sitt. «Grå hår er en fager krone når de finnes på rettferdighetens vei.» (Ordsp. 16: 31, NW) En eldre bror som ønsket å bli mer effektiv i felttjenesten, mente at det ikke var tilstrekkelig at han gikk fra hus til hus og tok del i gatearbeidet. Han bestemte seg derfor for å oppsøke små industriforetak og andre verksteder og forretninger, hvor han kunne forkynne for flere på én gang. Det første stedet han oppsøkte, var en damekonfeksjonsfabrikk hvor 25 personer arbeidet. «Tenk dere hvordan jeg følte det,» skrev broren, «da alle symaskinene stanset, og jeg ble omringet av alle arbeiderne, som bombarderte meg med spørsmål. Etter at jeg hadde snakket med dem i omkring en halv time, den tiden sjefen hadde latt meg få til rådighet, fikk jeg levert 25 bøker.» Etter denne inspirerende starten raste broren videre som et damplokomotiv. Han besøkte barnehager, varehus og til og med store fabrikker. Hvor mye litteratur fikk han levert det året? Han leverte 1300 blad og 600 bøker. Han avslutter rapporten med ordene i Jesaja 40: 31: «De som venter på [Jehova], får ny kraft, de løfter vingene som ørnen, de løper og blir ikke utmattet, de går og blir ikke trette.»

Latin-Amerika

«I FRED vil jeg legge meg ned og sove. For du, [Jehova], bare du lar meg hvile trygt.» (Sal. 4: 9) Jehovas vitner i latinamerikanske land føler at de med Jehova som sin Gud, virkelig har en slik trygghet. Til tross for at det fremdeles er betydelige uroligheter i noen av landene, forårsaket av politiske og religiøse konflikter, erfarer menighetene fred fra Gud.

I det siste tjenesteåret ble det slutt på de indre stridighetene som har splittet El Salvador i omkring 12 år. Selv om Jehovas vitners arbeid aldri har vært forbudt der, har mange av brødrene gjennomgått fryktelige prøvelser, og noen har til og med mistet livet. Avdelingskontoret rapporterer: «Nå som krigen er over, kan vi arbeide i distrikter som ikke har vært gjennomarbeidet på mange år.»

På en videregående skole i en by der i landet ble det forberedt en avslutningsfest for avgangsklassen. Rektoren kalte til seg flere unge Jehovas vitner for å få dem til å lage et skuespill til programmet. Han sa: «Det er på tide at dere Jehovas vitner deltar, siden dere på grunn av religionen deres ikke er med på noen andre feiringer i løpet av året.» Ungdommene tenkte seg raskt om og svarte: «La oss i så fall få sette opp et bibelsk skuespill.» Det gikk rektoren med på. De unge vitnene skyndte seg så til de eldste i menigheten. Ungdommene bestemte seg for å framføre skuespillet «Jehova redder dem som påkaller hans navn». Etter flere dager med iherdige øvelser var alle de 15 ungdommene klare. De sydde til og med sine egne kostymer for å prøve å framføre skuespillet nøyaktig slik de hadde sett det på områdestevnet i 1987.

Så kom dagen skuespillet skulle framføres — med 400 til stede. Da skuespillet var ferdig, gav alle lærerne uttrykk for begeistring. Rektoren roste vitnene og kunngjorde for alle som var til stede: «Jeg kan ikke annet enn å beundre deres organisasjon og den fremragende opplæring dere har fått.»

En bror i Brasil forteller hva resultatet ble da han forkynte for en arbeidskollega: «For omkring to år siden begynte det en ny mann i den samme avdelingen som jeg jobbet i. Han kom rett fra et katolsk seminar, der han hadde hjulpet presten og til og med vikariert for ham. Da anledninger bød seg til å forkynne, var de to spørsmålene vi drøftet mest: Hadde Maria flere barn enn Jesus? og: Framholder Bibelen transsubstansiasjonslæren? Mens jeg var borte fra kontorpulten min en dag, tok han opp boken Resonner ut fra skriftene, som jeg hadde med meg på jobben, og leste hva den sa om messen og Maria. Da vi møttes i spisepausen, gav han uttrykk for at han var helt forundret over de opplysningene som stod der, og sa at han nå var blitt overbevist om at det han hadde lest, var sannheten. Jeg startet et bibelstudium med ham og hans kone, og etter to måneder begynte de å komme på møtene. Snart brente han alle de spiritistiske bøkene sine. Etter seks måneder begynte de å ta del i tjenesten, og ikke lenge etterpå ble de døpt.»

I Latin-Amerika finnes det mange avsidesliggende landsbyer som en bare kan komme til via farlige elver og bratte fjellstier. Fra seks fryktløse spesialpionerer som bor i Peru og reiser med elvebåter i den sørlige delen av landet, kommer denne rapporten: «Vi har brukt alle mulige slags framkomstmidler — vi har brukt båt på farlige elver, vi har trasket til fots gjennom seig gjørme under voldsomme regnskyll, og vi har sittet bakpå svære lastebiler, der vi ble kastet omkring under presenningen mens vi prøvde å holde i det minste litteraturen tørr. Som gresshopper har vi herjet Babylon den store og avslørt dens falske lære. I de 15 månedene som har gått siden vi begynte å forkynne langs elvene, har vi levert flere tusen bøker og blad til åndelig hungrende mennesker i jomfruelige distrikter.»

Nylig gjennomarbeidet de noen områder som er spesielt uframkommelige og ofte farlige. På 16 dager leverte de 627 bøker og 313 brosjyrer. Hver reise bød på en ny utfordring. Rapporten deres fortsetter: «Elvene er ukjente for oss. De forandrer hele tiden sitt løp; nye kanaler blir dannet, og sandbankene bygger seg opp. I betraktning av at vi nettopp har begynt å lære oss elvefartens hemmeligheter, er vi sikre på at Jehova våker over oss.»

Da brødrene kom til en landsby langs Amazonaselven i nord, ble de fortalt: «Det er en av dere som allerede snakker med oss her.» Pionerene visste ikke om noen Jehovas vitner i området, men de fant snart ut hvem de siktet til, en mann som bodde på en gård ved elvebredden. Den udøpte forkynneren hadde en søster i Requena. Hun hadde tatt imot noe litteratur, men mannen hennes hadde gitt henne beskjed om å kvitte seg med den. Derfor sendte hun den til broren sin, som bodde der i urskogen. Det tok ham ikke lange tiden å lese Min bok med fortellinger fra Bibelen fem ganger og Du kan få leve evig på en paradisisk jord tre ganger. Til slutt leste han Åpenbaringen — dens store klimaks er nær! tre ganger. Han hadde naturligvis en rekke spørsmål, men ikke desto mindre forkynte han allerede for andre om det han hadde lest. Og pionerene var nå glad for å kunne informere ham om de kravene som stilles til dem som ønsker å ta del i forkynnelsen.

Nord-Amerika og Karibia

«[JEHOVA], vis meg dine veier, og lær meg dine stier,» skrev David for mange år siden. (Sal. 25: 4) Mange hundre år senere lærer folk med forskjellig bakgrunn fremdeles Jehovas veier å kjenne og tilpasser seg dem ved å forandre sin livsførsel.

En asiatisk kvinne som hadde emigrert til Canada, og som var oppdratt som buddhist, kom først i kontakt med Jehovas vitner gjennom uformell forkynnelse. Hun kom til Canada sammen med familien i 1981. Hun ble skuffet over rasediskriminering og andre problemer. «Det virket som om den lykken vi hadde ventet oss, var utenfor rekkevidde. Vi ønsket å finne lykken, men visste ikke hvor vi skulle lete,» sier hun. I 1983 fikk hun besøk av noen forkynnere som var ute i tjenesten fra hus til hus, og det ble startet et bibelstudium. Det var i utgangspunktet «bare for selskaps skyld og for å lære engelsk» at hun tok imot tilbudet om et bibelstudium. Sannhetens sæd slo likevel rot etter hvert. Mannen hennes, som tidligere hadde vært tolerant, gjorde helomvending og ble en bitter motstander. Han gikk til og med så langt at han tok familien med seg og flyttet til en by som lå 160 mil unna. Hun holdt likevel ut og ble med tiden døpt. Hun gir uttrykk for sin verdsettelse i et brev som hun skrev på gebrokkent engelsk til det ekteparet som studerte med henne: «Dere var svært hyggelige og snille hvite da jeg ble bedre kjent med dere. Jeg likte å omgås dere. Men jeg var fortsatt gul og hadde en mur rundt hjertet mitt. Da det gikk opp for meg at dere virkelig var annerledes enn andre hvite, lurte jeg på hvorfor. Hva var det som gjorde dere slik? Jeg tenkte og tenkte på hva som kunne være grunnen til dette, og kom til slutt fram til at ’dere var Guds vitner. Det må være noe ved Bibelen’. . . . Da jeg fjernet muren rundt hjertet mitt, ble dere gode venner av meg. . . . Da jeg senere åpnet hjertet mitt på vidt gap, ble dere mine beste venner. Dere var hvite utenpå, men i mine øyne hadde ikke hjertet deres noen farge. . . . Det var en mengde hvite, svarte, brune og gule som alle sammen hadde hjerter med samme farge — gjennomsiktig — for de var brødre og søstre. Nå vet jeg hvordan de er blitt slik, og hvem som har gjort dem slik. Det er deres Gud og dere selv. I flere år ønsket jeg å være en av dere. Jeg var i verden, men i hjertet var jeg hos dere. Likevel følte jeg det som om jeg stod utenfor porten. Til slutt fikk jeg lov til å gå gjennom porten for å være sammen med dere. Nå er det ikke lenger ’dere’, men ’oss’.»

Fra den lille øya Guadeloupe i Karibia kommer følgende oppmuntrende rapport: «På grunn av forkynnernes gode oppførsel blir de lett gjenkjent i distriktet. En forkynner forteller: ’Da vi var ute i forkynnelsesarbeidet en dag, stoppet en bil som allerede hadde kjørt forbi oss, og kom ryggende tilbake og stanset ved siden av oss. En ung kvinne kom ut og sa: «Dere må være Jehovas vitner. Jeg har vært i Guadeloupe i et par måneder. Jeg må få et bibelstudium igjen, men moren min, som jeg bor sammen med, er motstander.» Da vi hadde kommet oss etter overraskelsen, avtalte vi at bibelstudiet kunne ledes hjemme hos meg. Kort tid senere overvar hun et stevne. Da ble moren hennes så rasende at hun kastet datteren og hennes tre små barn ut av huset. Senere, mens datteren bodde hos sin tante, punkterte moren dekkene på bilen hennes og truet henne til og med med kniv. Den unge kvinnen flyttet enda en gang. Nå fikk hun studere i fred. Den åtte år gamle datteren hennes, Cinddy, studerte også målbevisst. I dag er den unge kvinnen en ivrig forkynner av det gode budskap.’»

Selv distrikter som blir gjennomarbeidet ofte, bærer frukt, noe denne opplevelsen fra De forente stater viser. En 43 år gammel mann som hadde bodd i New York i hele sitt liv, hadde aldri fått besøk av Jehovas vitner hjemme. Dette er en belest mann som var i ferd med å ta en doktorgrad, og han hadde vært assisterende kurator ved avdelingen for sjeldne bøker ved et stort bibliotek. Nylig ble han stoppet av et av Jehovas vitner i vestibylen i den blokken hvor han bor. Han så boken Menneskets søken etter Gud i vesken hennes og bad om å få den. Han leste boken samme kveld, og før det var gått en uke, besøkte han Selskapet Vakttårnets hovedkontor og skaffet seg 12 bøker til. Alle disse bøkene hadde han lest da søsteren kom tilbake på gjenbesøk. Da hun kom, spurte han hva han måtte gjøre for å bli døpt.

Søsteren fikk en bror til å begynne å studere med ham. Da denne mannen hadde studert to bøker og ble spurt om hvordan han visste at dette var sannheten, sa han: «Det er på samme måte som med Polarstjernen. Du hører om den og leser om den, og når du så går ut og ser opp mot nattehimmelen og får øye på den, behøver ingen å fortelle deg at det er den du har fått øye på.»

Denne mannen hadde lett etter sannheten i hele sitt liv. Han forstod at den ikke kunne være å finne innen kristenheten. Så undersøkte han Østens religioner og kommunismen, men ble skuffet. Han forstod at ingen av disse hadde sannheten, så han fortsatte å søke etter Gud. Han sa at han følte det som om Gud var i rommet ved siden av, men at døren var lukket. Nå er døren åpnet, og han tar ivrig del i møtene og forkynnelsesarbeidet, lik en løper som setter av gårde når startskuddet går. Han ble nylig døpt.

Oseania

«LA OSS sammen hylle [Jehova] og prise hans store navn!» (Sal. 34: 4) De nidkjære vitnene for Jehova i stillehavsområdet fryder seg over det gudgitte privilegium å gjøre kjent hans navn og hensikter på øyene i dette vidstrakte havet.

En bror som arbeider i en avsidesliggende opalgruve i Australia, forkynner uformelt for turister. Ved én anledning inviterte han tre ektepar som var på ferie, hjem til seg med jevne mellomrom i løpet av ti dager. Før de reiste, gav broren hvert av parene bøkene Livet — et resultat av utvikling eller skapelse? og Du kan få leve evig på en paradisisk jord og sa at han ville være glad om de leste bare det første avsnittet i hver bok. En av dem, som er lærerinne, sa at hun ikke ville lese bøkene, for hun hadde vært motstander av Jehovas vitner i hele sitt liv. I løpet av de siste 23 årene hadde hun nektet å ha noe å gjøre med naboene sine, som var Jehovas vitner, og hun hadde også holdt barna sine unna dem. Hun hadde behandlet barn av Jehovas vitner svært dårlig på den skolen hvor hun underviste. På grunn av at denne broren var så snill og gjestfri, lovte hun imidlertid at hun skulle lese noen linjer i boken.

Etter en tid ringte denne kvinnen til forkynneren. Hun sa: «Jeg leste de første linjene, og så gjorde jeg en stor feil — jeg fortsatte å lese. Jeg ble glad i boken. Aldri har jeg lest noe lignende! Så gjorde jeg nok en feil. Jeg lot den ligge på skrivebordet mitt, og da jeg kom tilbake for å hente den, hadde min 19 år gamle datter allerede skrevet navnet sitt i den.» Kvinnen og hennes mann besøkte naboen sin for å skaffe seg en bok til, og de bad om unnskyldning for alle tidligere misforståelser. Det ble startet et bibelstudium med dette ekteparet og datteren deres, og nå går de på møtene. Godhet kan smelte hjerter som er harde som stein, men som innerst inne rommer kjærlighet til Gud.

Nylig ble tre medlemmer av Betel-familien på Fiji innbudt til å holde et foredrag for studenter ved en felleskirkelig høyskole som drives av de største protestantiske religionssamfunnene i det sørlige Stillehavet. Det ble avlagt et godt vitnesbyrd for de 13 studentene og læreren. Etter at hver av de tre Betel-arbeiderne kort hadde fortalt om sin egen religiøse bakgrunn og sin oppvekst, gav de studentene en oversikt over hvordan Jehovas organisasjon i store trekk er oppbygd. Spørsmålet om bruken av Guds navn i Bibelen ble brakt på bane. Én student reiste innvendinger mot å ta med navnet i de kristne greske skrifter. Men stillheten senket seg i lokalet da en av brødrene fra Betel spurte ham om hvorfor navnet Jehova, etter å ha vært brukt i ganske stor utstrekning i de fleste bibeloversettelser på de oseaniske språkene i nesten hundre år, nå blir fjernet når oversettelsene blir revidert. Til slutt var det en student som argumenterte med at ingen egentlig vet hvordan Guds navn skal uttales, og at det derfor ikke bør brukes. Han forklarte at det var jødene som sluttet å bruke Guds navn og erstattet det med enten Adhonai eller Elohim. Brødrene pekte på at dette skjedde på grunn av at det oppstod en overtroisk forestilling blant jødene. Følgende spørsmål ble reist: Kan dette også være grunnen til at navnet blir fjernet fra bibeloversettelsene i dag? Kanskje studentene i sitt hjerte vil fortsette å grunne på dette ubesvarte spørsmålet.

Ved en videregående skole for gutter på Tonga er det satt av en time i uken til religionsundervisning. Fire av de 600 elevene er Jehovas vitner. De bad om lov til å danne en egen klasse i religionstimene, og dette ble godkjent. En alminnelig pioner og en av misjonærene underviser dem. Den første uken var det 12 gutter til stede, og drøftelsen, som var basert på boken Livet — et resultat av utvikling eller skapelse?, dreide seg om hvordan de første menneskene var blitt til. Elevene var overrasket over at Bibelen berører vitenskapelige emner, og etter at timen var over, snakket de med vennene sine om dette. Den andre uken var det derfor 25 til stede. Når rektor nå roper opp elevene på onsdagene og ber alle Jehovas vitner om å reise seg og gå til timen, er det opptil 60 som blir med, og mange av dem har med seg sin egen bibel. En av dem har nå begynt å studere Bibelen privat sammen med pioneren.

En søster og hennes mann bodde sammen med hans familie på øya Savaii i Vest-Samoa. Han tillot henne å utøve sin religion, men viste selv ingen synlig interesse for sannheten. Denne søsteren måtte også utholde motstand fra svigermoren sin, som var protestant, men hun gav aldri opp håpet om at oppførselen hennes skulle få de andre i familien til å begynne å tilbe Jehova. Ettersom dette ekteparet bestemte seg for å flytte til New Zealand, ble det nylig holdt et familieselskap for dem før de skulle reise. Tenk deg hvor overrasket søsteren ble da mannen hennes erklærte at han ville begynne å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner og gå på møtene i Rikets sal når han kom til New Zealand. Han anbefalte sannheten til alle de andre i familien. Moren hans la seg dette på sinne og begynte med én gang å studere Bibelen og gå på møtene. Nå har også denne søsterens tante, svigerinne og svoger og noen av hennes nieser begynt å gå på møtene i Rikets sal, og de fleste av dem studerer Bibelen. Apostelen Peters ord om at «menn . . . kan bli vunnet uten et ord ved sine hustruers livsførsel», viste seg å holde stikk i denne søsterens tilfelle. — 1. Pet. 3: 1.

Land hvor arbeidet er forbudt

«Jeg kaller på [Jehova], han som lovsynges, og jeg blir frelst fra mine fiender.» (Sal. 18: 4) Jehovas vitner fortsetter å kunngjøre det gode budskap også i de 24 landene hvor arbeidet er forbudt.

Barn kan ta et fast standpunkt for Jehova under slike forhold, slik det blir vist i følgende eksempel fra et øyrike i Stillehavet der arbeidet er forbudt. Alle barna i en familie studerte sannheten med en nabo som er et av Jehovas vitner. Foreldrene deres var innbitte motstandere, og de slo ofte barna sine fordi de standhaftig fortsatte å studere Bibelen. Faren meldte til og med barna sine til de lokale myndighetene og minnet dem om det forbudet Jehovas vitner var underlagt. Men de ignorerte anklagene hans. Den rasende faren tok nå saken i egne hender ved å bruke vold. Da han gikk bortover en smal sti, møtte han broren som underviste barna hans. I voldsomt sinne angrep han broren og slo ham ned, truet ham med en lang kniv og prøvde til og med å drepe ham. Brorens kone oppdaget basketaket da det stod på som verst, og hun skrek av all kraft, slik at hun klarte å vekke naboenes oppmerksomhet. Den rasende mannen klarte å flykte, men senere rapporterte han hendelsen til politiet og gav dem sin forvrengte versjon av det hele. Som følge av det måtte broren, etter å ha ligget på sykehus i ti dager, til avhør hos politiet. Lokalavisen skrev feilaktig at broren hadde slått faren først. Politiet behandlet likevel broren med respekt, og etter at de hadde forhørt ham, skjønte de at han var uskyldig.

En måned senere kontaktet statsadvokatens kontor broren for ytterligere forhør. I fire dager på rad tilbrakte han til sammen 14 timer med å svare på spørsmålene deres. Dette gav ham en mulighet til å avlegge et grundig vitnesbyrd. Statsadvokatens kontor viste forståelse for svarene hans, som var basert på Bibelen. Som følge av det har de nå fått et mer velvillig syn på Jehovas vitner. Og hva med barna til den rasende motstanderen? Én av dem har gjort slike framskritt at han har kunnet innvie seg og la seg døpe, og de andre fortsetter også nidkjært å studere sannheten.

Myndighetene i et afrikansk land har i årevis forfulgt Jehovas vitner på en ondskapsfull måte, skjønt respekten for borgerrettighetene er blitt større nå i den senere tid. Gjennom alle disse årene stanset imidlertid evangeliseringsarbeidet aldri opp. Under et kraftig regnskyll søkte et av Jehovas vitner ly i en liten kirke for syvendedags adventistene. Siden det var gudstjeneste der, ble han nødt til å stå på verandaen. Mens han stod der, fikk han høre at en mann spurte predikanten: «Er det sant at mennesker vil komme til himmelen?» Kirkens forstander, som ledet gudstjenesten, kunne ikke gi noe godt svar. Da det sluttet å regne, henvendte broren seg til forstanderen og spurte om han kunne få lov til å besvare spørsmålet. «Ja,» var svaret. Etter at han hadde forklart Bibelens syn på saken, vokste tilhørernes interesse, og han som hadde stilt spørsmålet, avtalte å møte broren en annen dag og på et annet sted. Det kom en hel mengde interesserte til dette møtet, og det ble startet sju bibelstudier, og alle disse som det studeres med, fortsetter å gjøre fine framskritt.