Hvorfor bør vi innrømme våre feil?

DET var et av militærhistoriens mest uvanlige oppgjør. En modig, ubevæpnet kvinne fikk 400 hardbarkede soldater som var innstilt på å hevne en fornærmelse, til å ombestemme seg. Etter å ha hørt hennes innstendige bønn bestemte lederen for disse mennene seg for å skrinlegge angrepet.

Lederen var David, som senere ble Israels konge. Han hørte på kvinnen, Abigajil, fordi han ønsket å behage Gud. Da hun taktfullt viste ham at han ville pådra seg blodskyld hvis han hevnet seg på mannen hennes, utbrøt David: «Lovet være [Jehova], Israels Gud, som har sendt deg i møte med meg i dag. Velsignet være din forstand, og velsignet være du som i dag har hindret meg i å føre blodskyld over meg og ta meg selv til rette.» David var takknemlig for at Gud brukte Abigajil til å få ham fra å gjøre en alvorlig feil. — 1. Samuelsbok 25: 9—35.

I en av Salmene spurte David: «Hvem kan merke sine feiltrinn?» (Salme 19: 13) Kanskje vi i likhet med ham ikke alltid er klar over våre feil hvis ikke noen gjør oss oppmerksom på dem. Eller det kan være at våre handlinger får ubehagelige konsekvenser som tvinger oss til å innse at vi har tatt feil, handlet uklokt eller vært uvennlige.

Ingen grunn til å fortvile

Selv om vi alle gjør feil, behøver ikke det å være noen grunn til fortvilelse. Diplomaten Edward John Phelps sa: «Den som ikke gjør en eneste feil, gjør vanligvis ikke noe som helst.» Og den kristne disippelen Jakob sa: «Vi snubler alle mange ganger.» (Jakob 3: 2) Kan et barn lære å gå uten å snuble eller falle over ende en eneste gang? Nei, for et barn lærer av sine feil og fortsetter å prøve helt til det finner balansen.

For å kunne være avbalanserte eller likevektige må også vi lære av våre egne så vel som av andres feil. Fordi Bibelen forteller om mange som opplevde ting som minner om det vi kan komme ut for, kan vi bli hjulpet til å unngå å gjøre de samme feil som de gjorde. Hva kan vi så lære av deres feil?

Ydmykhet er av avgjørende betydning

Én ting vi lærer, er at Gud ikke fordømmer alle som gjør en feil, men at han bare dømmer dem som nekter å korrigere sine feil hvis de har mulighet til det. Kong Saul i Israel unnlot å adlyde Jehovas instrukser angående tilintetgjørelsen av amalekittene. Da profeten Samuel konfronterte ham med det, bagatelliserte Saul saken. Deretter forsøkte han å legge skylden på andre. Han var mer opptatt av ikke å tape ansikt foran sine menn enn av å korrigere feilen. Derfor ’forkastet Jehova ham som konge’. — 1. Samuelsbok 15: 20—23, 30.

Selv om Sauls etterfølger, David, gjorde alvorlige feil, ble han tilgitt, fordi han ydmykt tok imot veiledning og tukt. Davids ydmykhet fikk ham til å lytte til det Abigajil hadde å si. Troppene hans var kampklare. Og likevel stod David der foran sine menn og innrømmet at han hadde truffet en forhastet avgjørelse. Gjennom hele livet hjalp denne ydmykheten David til å be om tilgivelse og korrigere sin kurs.

Ydmykhet får også Jehovas tjenere til å rette opp saken når de kommer med tankeløse bemerkninger. En gang Paulus ble avhørt foran Sanhedrinet, gav øverstepresten ordre om å slå Paulus i ansiktet. Apostelen svarte skarpt: «Gud kommer til å slå deg, du hvitkalkede vegg.» (Apostlenes gjerninger 23: 3) Kanskje på grunn av dårlig syn var ikke Paulus klar over hvem han snakket til, før noen av dem som stod der, spurte: «Skjeller du ut Guds øversteprest?» Paulus vedgikk da øyeblikkelig sin feil. Han sa: «Brødre, jeg visste ikke at han var øversteprest. Det står jo skrevet: ’Du skal ikke tale krenkende om en av ditt folks styresmenn.’» (Apostlenes gjerninger 23: 4, 5; 2. Mosebok 22: 28) Ja, Paulus innrømmet ydmykt sin feil.

De innrømmet sine feil

Bibelen forteller også om noen som forandret en urett tankegang. Ta for eksempel salmisten Asaf. Fordi det så ut til å gå de onde vel, sa han: «Forgjeves har jeg holdt hjertet rent.» Men Asaf kom til fornuft etter at han hadde vært i Jehovas hus og meditert over fordelene med den sanne tilbedelse. Dessuten innrømmet han sin feil i Salme 73.

Jona hadde også en urett tankegang som gav ham et uklart syn på tingene. Etter at han hadde forkynt i Ninive, var han opptatt av å unngå å tape ansikt, ikke av at byens innbyggere skulle få leve. Selv om innbyggerne i Ninive vendte om, ble Jona misfornøyd da Jehova ikke straffet dem. Jehova viste ham imidlertid til rette, og Jona forstod at han hadde et urett syn på tingene, for i den boken i Bibelen som bærer hans navn, innrømmer han ærlig sine feil. — Jona 3: 10 til 4: 11.

Job, som feilaktig trodde det var Jehova Gud og ikke Satan Djevelen som stod bak de plagene som kom over ham, forsøkte å bevise at han ikke fortjente å bli utsatt for slike lidelser. Han kjente ikke til det stridsspørsmålet som var av større betydning, nemlig: Ville Guds tjenere forbli lojale mot ham under prøve? (Job 1: 9—12) Etter at Elihu og deretter Jehova hadde hjulpet Job til å innse sin feil, innrømmet han: «Jeg har talt om ting jeg ikke forstår . . . Derfor tar jeg hvert ord tilbake og viser min anger i støv og aske.» — Job 42: 3, 6.

Det at vi innrømmer våre feil, hjelper oss til å bevare et godt forhold til Gud. Som de foregående eksemplene viser, vil han ikke fordømme oss for våre feil hvis vi innrømmer feilene og gjør så godt vi kan for å korrigere en urett tankegang, tankeløse ord eller tåpelige handlinger. Hvordan kan vi anvende disse opplysningene?

La oss gjøre noe med våre feil

Når vi ydmykt erkjenner en feil og gjør noe med den, kan det styrke familiebåndene. En far eller mor har kanskje gitt barnet sitt overdrevent streng tukt, kanskje fordi han eller hun var sliten eller ble irritert. Det å nekte å rette på denne feilen kan få dårlige følger. Apostelen Paulus skrev derfor: «Dere fedre, irriter ikke deres barn, men fortsett å oppdra dem i Jehovas tukt og formaning.» — Efeserne 6: 4.

En ung kristen som het Paul, forteller varmt om sin far: «Pappa bad alltid om unnskyldning hvis han følte at han hadde overreagert. Det gav meg respekt for ham.» Hvorvidt det er nødvendig å be om unnskyldning i en gitt situasjon, er opp til den enkelte å avgjøre. Men når man har bedt om unnskyldning, må man deretter gjøre seg oppriktige anstrengelser for å unngå å gjøre lignende feil siden.

Hva om en ektemann eller en hustru gjør en feil som volder den annen part sorg? En åpen innrømmelse, å si at man er oppriktig lei seg, og villighet til å tilgi vil bidra til at de kan bevare det gode forholdet. (Efeserne 5: 33; Kolosserne 3: 13) Jesús, en temperamentsfull spansk mann i 50-årene, er ikke for stolt til å be sin kone, Albina, om unnskyldning. «Vi har for vane å be om unnskyldning når vi fornærmer hverandre,» sier hun. «Dette hjelper oss til å bære over med hverandre i kjærlighet.»

Når en eldste gjør en feil

Evnen til å innrømme feil og be oppriktig om unnskyldning vil også hjelpe kristne eldste til å arbeide sammen i harmoni og «vise hverandre ære». (Romerne 12: 10) En eldste nøler kanskje med å innrømme en feil fordi han føler at dette vil undergrave hans myndighet i menigheten. Men det er mye mer sannsynlig at et forsøk på å rettferdiggjøre, overse eller bagatellisere en feil vil få andre til å miste tilliten til den måten han fører tilsyn på. En moden bror som ydmykt ber om unnskyldning, kanskje fordi han har kommet med en tankeløs bemerkning, fortjener andres respekt.

Fernando, en eldste i Spania, husker en anledning da en kretstilsynsmann som ledet et møte med en stor gruppe eldste, kom med en unøyaktig uttalelse om hvordan et møte skulle ledes. Da en bror respektfullt korrigerte det han hadde sagt, erkjente kretstilsynsmannen øyeblikkelig at han hadde tatt feil. Fernando forteller: «Det gjorde et dypt inntrykk på meg å se ham innrømme feilen foran alle de eldste. Jeg hadde mye større respekt for ham etter denne episoden. Hans eksempel lærte meg hvor viktig det er at jeg erkjenner mine egne feil.»

Vær snar til å innrømme en feil

De fleste setter pris på at man ber om unnskyldning, særlig hvis man gjør det snart. Ja, jo snarere vi innrømmer en feil, desto bedre er det. For å illustrere det: Den 31. oktober 1992 innrømmet pave Johannes Paul II at inkvisisjonen hadde handlet «urett» da den for 360 år siden straffet Galilei fordi han hevdet at jorden ikke var universets sentrum. Men når man utsetter en innrømmelse i så lang tid, mister den mye av sin verdi.

Det samme gjelder mellommenneskelige forhold. Ved å være snar til å be om unnskyldning kan vi lege et sår som har oppstått på grunn av en uvennlig bemerkning eller handling. Jesus oppfordret oss til ikke å utsette det å slutte fred. Han sa: «Hvis du . . . bringer din gave til alteret og du der kommer til å tenke på at din bror har noe imot deg, så la din gave ligge der foran alteret og gå bort; slutt først fred med din bror, og så, når du har kommet tilbake, kan du frambære din gave.» (Matteus 5: 23, 24) Ofte er alt som skal til for at freden kan bli gjenopprettet, at vi innrømmer at vi håndterte saken på feil måte, og ber om unnskyldning. Jo lenger vi venter med å gjøre dette, desto vanskeligere blir det.

Det bringer lykke å innrømme sine feil

Som Sauls og Davids eksempel viser, kan den måten vi går fram på når vi har begått en feil, berøre vårt liv. Saul var sta og motsatte seg veiledning og begikk stadig flere feil, noe som endte med at han stod i et dårlig forhold til Gud da han døde. David, derimot, hørte på irettesettelse og viste anger og forble trofast mot Jehova til tross for sine feil og synder. (Jevnfør Salme 32: 3—5.) Er det ikke det vi ønsker?

Den største belønningen for å innrømme og korrigere sine feil eller angre sine synder er vissheten om at man har fått Guds tilgivelse. «Salig [lykkelig, NW] er den som har fått . . . sine synder skjult,» sa David. «Salig [lykkelig, NW] er det menneske som [Jehova] ikke tilregner skyld.» (Salme 32: 1, 2) Det er derfor meget klokt å innrømme sine feil!

[Bilde på side 29]

Kan et barn lære å gå uten å snuble eller falle over ende en eneste gang?