Ha det rette syn på Guds barmhjertighet

LEGEN var vennlig og svært bekymret. Etter det han kunne bedømme, hadde pasienten et desperat behov for å bli operert hvis hun skulle redde livet. Da hun betenkte seg og tok opp spørsmålet om blodoverføring, ble han overrasket. Og da hun forklarte at hun av religiøse grunner ikke kunne gå med på å bli operert hvis det ble brukt blod, ble han nærmest lamslått. Han tenkte febrilsk for å finne en måte å hjelpe henne på. Til slutt mente han at han hadde funnet en løsning. Han sa: «Du kommer til å dø hvis du ikke tar imot blodoverføring. Og det vil du vel ikke?»

«Naturligvis ikke,» sa pasienten.

«Men hvis du tar imot blodoverføring, går du tydeligvis imot din religiøse overbevisning, som også er viktig for deg. Vel, jeg har et forslag. Hvorfor ikke ta imot blodoverføring og dermed redde livet ditt? Deretter kan du bekjenne overfor Gud at du har syndet, og så angre. På den måten vil du bli åndelig helbredet også.»

Den velmenende legen trodde han hadde funnet den perfekte løsning. Han var klar over at pasienten trodde på en barmhjertig Gud. Og dette måtte vel være en passende anledning til å dra nytte av Guds barmhjertighet! Men var forslaget hans så fornuftig som det hørtes ut?

Hender det at vi resonnerer slik?

Fra tid til annen tar vi oss kanskje i å resonnere slik som legen. Kanskje vi blir redd fordi vi møter uventet motstand på skolen eller arbeidsplassen. Eller kanskje vi kommer opp i en ubehagelig situasjon hvor vi blir utsatt for press til å gjøre noe som krenker vår samvittighet. Hvis dette kommer overraskende på oss, er vi kanskje tilbøyelig til å velge det som faller lettest, og gjør noe som vi vet er galt, fordi vi tenker at vi kan be om tilgivelse etterpå.

Eller det kan hende at noen bli fristet av sine egne, gale tilbøyeligheter. En ung mann kommer kanskje opp i en situasjon hvor han blir sterkt fristet til å begå en umoralsk handling. Istedenfor å kjempe imot det urette begjæret kan det hende at han gir etter og tenker at han kan gjøre opp med Gud senere. Noen har til og med gått så langt at de har gjort seg skyldig i en alvorlig synd, selv om de har visst at de sannsynligvis ville bli utstøtt av den kristne menighet. De har øyensynlig tenkt: ’Jeg lar det gå en tid. Så kan jeg angre og bli gjenopptatt.’

Alle disse situasjonene har to ting felles. For det første gir personene etter istedenfor å anstrenge seg for å gjøre det som er rett. For det andre mener de at Gud automatisk vil tilgi dem det gale de har gjort, hvis de bare ber ham om det.

Hva er det rette syn?

Viser man på denne måten at man har den rette verdsettelse av Guds barmhjertighet? Stopp opp og tenk over Guds barmhjertighet et øyeblikk. Jesus sa: «Gud elsket verden så høyt at han gav sin enbårne Sønn, for at enhver som viser tro på ham, ikke skal bli tilintetgjort, men ha evig liv.» (Johannes 3: 16) Apostelen Johannes forklarte hvordan denne barmhjertigheten virker, da han sa: «Jeg skriver disse ting til dere for at dere ikke skal begå en synd. Og hvis noen likevel begår en synd, har vi en hjelper hos Faderen, Jesus Kristus, en rettferdig.» (1. Johannes 2: 1) Hvis vi altså begår en synd på grunn av vår ufullkommenhet, kan vi vende oss til Gud i bønn og be om tilgivelse på grunnlag av Jesu offer.

Betyr så dette at det ikke spiller noen rolle om vi synder eller ikke, så lenge vi ber om tilgivelse etterpå? Neppe. Husk de første ordene i sitatet: «Jeg skriver disse ting til dere for at dere ikke skal begå en synd.» Det Johannes videre sier i dette verset, viser hvordan Jehova i sin kjærlighet handler med vår ufullkommenhet. Ikke desto mindre må vi så godt vi kan, prøve å unnlate å synde. Ellers viser vi en sørgelig ringeakt for Guds kjærlighet, slik som de personene Judas omtalte, som brukte Guds ufortjente godhet som en unnskyldning for løsaktig oppførsel. — Judas 4.

Å betrakte Guds barmhjertighet som et slags sikkerhetsnett som alltid vil redde oss, uansett hva vi gjør, forringer Guds barmhjertighet. Det gjør den til noe ordinært og får det til å se ut som om det ikke er så alvorlig å synde. Det er langt fra sannheten. Apostelen Paulus sa til Titus: «Guds ufortjente godhet, som bringer frelse til alle slags mennesker, er blitt tilkjennegitt og lærer oss å avvise ugudelighet og verdslige begjær og å leve i samsvar med et sunt sinn og rettferdighet og gudhengivenhet midt i den nåværende tingenes ordning.» — Titus 2: 11, 12.

Paulus viste sin verdsettelse av Guds barmhjertighet ved den måten han kjempet mot sin egen ufullkommenhet på. Han sa: «Jeg slår løs på kroppen min og fører den som en slave, for at jeg, etter at jeg har forkynt for andre, ikke selv på en eller annen måte skal bli forkastet.» (1. Korinter 9: 27) Paulus tok det ikke nonchalant for gitt at han ikke kunne unngå å synde av og til. Bør da vi gjøre det?

Jesu syn

Jesus viste ved en anledning hvordan han betraktet tanken om å gå på akkord med det som er rett, og velge den enkleste utvei for å unngå å måtte lide. Da han begynte å fortelle disiplene om sin forestående offerdød, kom Peter med innvendinger ved å si: «Vær god mot deg selv, Herre; det skal slett ikke gå deg slik.» Hvordan reagerte Jesus? «Vik bak meg, Satan! Du er en snublestein for meg, for du tenker ikke Guds tanker, men menneskers.» — Matteus 16: 22, 23.

Jesu strenge irettesettelse av Peter viste på en dramatisk måte at Jesus nektet å velge den enkleste utvei, som innebar å gå imot Guds vilje. Beretningen viser at han urokkelig fulgte den rette sti mens han hele tiden ble utsatt for press fra Satan. Mot slutten ble han hånt og slått og led så en pinefull død. Likevel inngikk han ikke kompromiss, og derfor kunne han ofre sitt liv som en løsepenge for oss. Han utholdt så visst ikke alt dette for at vi skal kunne være ’gode mot oss selv’ når vi blir utsatt for vanskeligheter eller fristelser.

Det er sagt om Jesus: «Du elsket rettferdighet, og du hatet lovløshet.» (Hebreerne 1: 9) Å velge den enkleste utvei innebærer gjerne å gjøre seg skyldig i lovløshet. Hvis vi altså hater dette, slik Jesus gjorde, vil vi alltid nekte å inngå kompromiss. I Ordspråksboken sier Jehova: «Vær klok, min sønn, og gled mitt hjerte, så jeg kan svare dem [den, EN] som håner meg.» (Ordspråkene 27: 11) Jesu likevektige, men kompromissløse rettferdighet gledet storlig Jehovas hjerte. Vi kan også glede Jehovas hjerte hvis vi følger Jesu trofaste eksempel. — 1. Peter 2: 23.

Hva vi lærer av å være utholdende

Apostelen Peter skrev: «Over dette fryder dere dere storlig, selv om dere nå en kort tid, om så må være, er blitt bedrøvet ved forskjellige prøvelser, for at den prøvde kvalitet av deres tro, som er av langt større verdi enn gull som forgår til tross for at det blir prøvd ved ild, kan bli funnet å være årsak til pris og herlighet og ære ved Jesu Kristi åpenbarelse.» (1. Peter 1: 6, 7) Ettersom vi er ufullkomne og befinner oss midt i Satans verden, vil vi alltid møte prøvelser og fristelser. Som Peter viser, kan disse prøvelsene og fristelsene tjene en god hensikt. De prøver vår tro; de viser om den er svak eller sterk.

De lærer oss også noe. Jesus «lærte . . . lydighet av de ting han led». (Hebreerne 5: 8) Vi kan også lære lydighet, og vi kan lære å sette vår lit til Jehova, hvis vi er utholdende under prøve. Og denne opplæringsprosessen vil fortsette til den er fullført, som Peter sier: «Gud . . . [skal] selv fullende deres opplæring; han skal gjøre dere faste, han skal gjøre dere sterke.» — 1. Peter 5: 10.

Hvis vi derimot inngår kompromiss når vi blir utsatt for en prøvelse, er vi feige eller svake, og vi viser at vi ikke har sterk nok kjærlighet til Jehova og rettferdigheten, og at vi mangler selvkontroll. En slik svakhet setter vårt forhold til Gud i alvorlig fare. Da kan Paulus’ advarsel vise seg å være aktuell i vårt tilfelle: «Hvis vi med vilje praktiserer synd etter at vi har fått den nøyaktige kunnskap om sannheten, er det ikke lenger noe offer for synder tilbake.» (Hebreerne 10: 26) Hvor mye bedre er det ikke å unngå å synde med én gang enn å gi etter av svakhet og risikere å miste utsiktene til et evig liv!

Ulastelige under alle omstendigheter

I profeten Daniels dager ble tre hebreere truet med å bli kastet inn i en ildovn hvis de ikke tilbad en avgud. Hva svarte de? «Om så skal være, makter vår Gud som vi dyrker, å redde oss og frelse oss fra den glødende ovnen og fra din hånd, konge. Og om han ikke gjør det, skal du vite, konge, at vi ikke vil dyrke din gud og ikke tilbe gullbildet du har reist.» — Daniel 3: 17, 18.

De inntok dette standpunktet fordi de ønsket å gjøre det som var rett. Hvis det førte til døden, fikk det bare gjøre det. De satte sin lit til oppstandelseshåpet. Hvis imidlertid Gud reddet dem, ville det være å foretrekke. Men deres faste standpunkt var betingelsesløst. Slik bør det alltid være med Guds tjenere.

I våre dager er noen av dem som har nektet å inngå kompromiss, blitt satt i fengsel, torturert og til og med drept. Andre har brakt materielle ofre; de har foretrukket å forbli fattige framfor å bli rike på bekostning av rette prinsipper. Hvordan gikk det med den kristne kvinnen som er omtalt i begynnelsen av artikkelen? Hun satte pris på legens vennlighet, selv om han hadde et feilaktig syn, men hun gikk ikke på akkord med sin tro. Hennes respekt for Jehovas lov fikk henne isteden til å nekte å gå med på operasjonen. Likevel kom hun seg og fortsatte å tjene Jehova aktivt. Da hun gjorde klart hva hennes standpunkt var, visste hun imidlertid ikke hva utfallet ville bli, men hun var rede til å overlate hele saken i Jehovas hender.

Hva var det som hjalp henne til å stå fast under press? Hun prøvde ikke å stå alene, noe ingen av Guds tjenere bør prøve. Husk at «Gud er for oss en tilflukt og styrke, en hjelp som i trengsler er lett å finne». (Salme 46: 2, NW) Det er mye bedre at vi vender oss til Gud for å få hjelp når vi blir satt på prøve, enn at vi synder og så må vende oss til ham for å bli vist barmhjertighet!

La oss aldri ta Guds store barmhjertighet for gitt. La oss heller framelske et oppriktig ønske om å gjøre det som er rett, selv når vi møter vanskeligheter. Det vil styrke vårt forhold til Jehova, gi oss den opplæring vi trenger for å oppnå evig liv, og vise at vi har den rette respekt for Guds barmhjertighet. En slik forstandig handlemåte vil glede vår himmelske Fars hjerte.

[Bilde på side 24]

Fullstendig tillit til oppstandelseshåpet hjalp de tre hebreerne til å bevare sin ulastelighet