vært et problem. Pionerpartneren min og jeg spiste for eksempel persillesmørbrød til lunsj i et helt år. Men vi har aldri sultet, og vi har heller ikke manglet det vi har trengt til livets opphold.

Etter hvert som årene har gått, har vi jo mistet noe av den styrken vi tidligere hadde. I midten av 1980-årene gjennomgikk vi begge alvorlige operasjoner, noe som ble en prøvelse for oss, ettersom det førte til at vi måtte skjære kraftig ned på vår andel i forkynnelsesarbeidet. I januar 1987 ble vi innbudt til å bli medlemmer av staben ved Jehovas vitners avdelingskontor i Brasil.

Den store familien med over tusen heltidstjenere befinner seg omkring 14 mil fra São Paulo i et vakkert bygningskompleks hvor vi trykker bibelsk litteratur for Brasil og andre land i Sør-Amerika. Her blir vi vist kjærlig omsorg av hengivne tjenere for Gud. Da jeg kom til Brasil i 1951, var det rundt 4000 forkynnere av Rikets budskap her; nå er det over 366 000! Vår medfølende Far har virkelig gitt oss ’alt det andre’ fordi vi har søkt hans rike først. — Matteus 6: 33.

Tar du hensyn til andres verdighet når du gir veiledning?

HVOR godt og gagnlig er det ikke å få råd og veiledning av en som tar hensyn til ens verdighet! «Vennlige og omtenksomme råd skaper et godt forhold,» sier Edward. «Når du føler at den som veileder deg, tar hensyn til din verdighet og viser deg respekt ved å være villig til å høre din side av saken, er det mye lettere å ta imot veiledningen,» mener Warren. «Når en som veileder meg, behandler meg med respekt, føler jeg meg fri til å komme til ham og spørre om råd,» bemerker Norman.

Menneskets naturlige rett til å bli behandlet med verdighet

Råd som blir gitt på en varm, vennlig og kjærlig måte, er virkelig velkomne. Det er bra å veilede andre slik du selv ønsker å bli veiledet. (Matteus 7: 12) En god veileder tar seg tid til å lytte og til å prøve å forstå dem han snakker med — deres tanker, deres holdning og deres følelser — i stedet for å kritisere og fordømme. — Ordspråkene 18: 13.

De som gir råd og veiledning, også kristne eldste, må passe på at de lar andre beholde sin verdighet. Hvorfor det? Ganske enkelt fordi det i dagens samfunn er vanlig å behandle folk respektløst, og dette kan ha en smitteeffekt. Det hender ofte at de man forventer skal behandle en med verdighet, for eksempel leger, advokater, lærere, religiøse ledere eller andre, svikter i denne henseende. Vi kan illustrere dette med en arbeidsplass. Når en arbeider må sies opp, er det en traumatisk og stressende opplevelse både for ham og for arbeidsgiveren. Det å bli sagt opp kan være ødeleggende for selvfølelsen, spesielt hvis man blir behandlet respektløst. De som skal fortelle noen at de er oppsagt, må lære å overbringe «en slik tung beskjed på en profesjonell, klar og kortfattet måte, uten å bryte ned folks verdighet,» skriver den kanadiske avisen The Vancouver Sun. Ja, alle fortjener å bli behandlet med respekt.

FNs hovedforsamling erklærer: «Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd.» Siden menneskers verdighet ofte blir angrepet, er det med god grunn De forente nasjoners pakt og innledningen til Verdenserklæringen om menneskerettighetene legger vekt på denne egenskapen. Det blir uttrykt «tro på de grunnleggende menneskerettighetene, på menneskets verdi og verdighet».

Verdighet nedlagt i menneskene fra skapelsen av

Jehova er en Gud med verdighet. Hans inspirerte Ord sier som sant er at «verdighet og prakt er foran ham», og at hans «verdighet kunngjøres over himlene». — 1. Krønikebok 16: 27, NW; Salme 8: 2, NW.

Som en verdig Gud og som den universelle Overherre overbringer Jehova verdighet til hele sitt skaperverk, i himmelen og på jorden. Hans herliggjorte og regjerende Sønn, kongen Jesus Kristus, har en enestående stilling blant dem som er blitt æret på denne måten. David skrev profetisk: «Verdighet og prakt legger du på ham.» — Salme 21: 6, NW; Daniel 7: 14.

Dessverre er denne grunnleggende menneskerettigheten ofte blitt krenket ned gjennom historien. En mektig engel, som ved sine handlinger ble Satan Djevelen, utfordret Guds overherredømmes rettmessighet og rettferdighet. Ved å gjøre det viste han manglende respekt for Jehova. Han vanæret Guds opphøyde navn og utfordret hans rett til å herske. Han tiltok seg større verdighet enn han hadde krav på. I likhet med Djevelen har også mektige menneskelige herskere, som Nebukadnesar i bibelsk tid, skrytt av sin ’makt og herlighet’. De har angrepet Jehovas verdighet og tiltatt seg selv urimelig stor ære. (Daniel 4: 30) Satans undertrykkende styre, som er blitt påtvunget menneskeheten, har angrepet og fortsetter å angripe menneskets verdighet.

Er din verdighet noen gang blitt undergravd? Har du noen gang følt at du har fått en overdreven skyldfølelse eller er blitt vanæret eller gjort unødig skamfull når du har fått veiledning? «Jeg merket ikke noen omsorg, omtanke og verdighet. Jeg følte meg verdiløs,» forteller André og legger til: «Det førte til frustrasjon, bekymringer og til og med depresjoner.» Laura sier: «Det er vanskelig å ta imot veiledning fra en som du føler ikke har ditt beste i tankene.»

Kristne tilsynsmenn blir av denne grunn formant til å behandle Guds hjord med respekt og ære. (1. Peter 5: 2, 3) Men hva om det oppstår situasjoner hvor det er nødvendig og nyttig å veilede andre? Hvordan kan du da unngå å tenke og opptre som et verdslig menneske som uten å nøle vil undergrave andres verdighet? Hva kan hjelpe deg til å ta hensyn til dine medkristnes og din egen verdighet? — Ordspråkene 27: 6; Galaterne 6: 1.

Prinsipper som bevarer verdigheten

Guds Ord behandler dette emnet. En dyktig veileder vil ha ubetinget tillit til de rådene som blir gitt der, i stedet for å søke denne verdens visdom. De hellige skrifter inneholder verdifulle råd. Når de blir fulgt, vil det føre til at både den som gir veiledning, og den som får veiledning, bevarer verdigheten. Paulus gav derfor den kristne tilsynsmannen Timoteus disse retningslinjene: «Rett ikke skarp kritikk mot en eldre mann. Tvert imot, appellér til ham som til en far, til yngre menn som til brødre, til eldre kvinner som til mødre, til yngre kvinner som til søstre, i all renhet.» (1. Timoteus 5: 1, 2) Hvor mye sorg og forlegenhet og hvor mange sårede følelser kan ikke unngås hvis disse normene blir fulgt!

Legg merke til at hemmeligheten bak det å gi god veiledning er å vise tilbørlig respekt for andre og deres rett til å bli behandlet med verdighet og omsorg. Kristne eldste, deriblant reisende tilsynsmenn, bør bestrebe seg på å følge dette rådet og prøve å finne ut hvorfor en som trenger tilrettevisning, tenker og handler slik som han gjør. De bør ønske å høre hans mening og på alle måter prøve å unngå å bringe skam over ham, vanære ham eller fornedre ham.

Du som er eldste, bør la din bror få vite at du bryr deg om ham og ønsker å hjelpe ham med problemene hans. Det er det en flink lege gjør når du kommer til ham på kontoret for å få en grundig undersøkelse. Tanken på at du skulle kle helt av deg i et kaldt og sterilt rom, ville gjøre deg ille berørt og virke ydmykende. Hvor stor pris setter du ikke på at legen tar hensyn til din selvfølelse og verdighet når han foretar de nødvendige undersøkelsene for å finne ut hva som feiler deg! En kristen veileder som viser den rette respekt for andre, er på samme måte vennlig og bestemt og tar hensyn til folks verdighet. (Åpenbaringen 2: 13, 14, 19, 20) Veiledning som blir gitt i en krass, kald og ufølsom tone, kan på den annen side gi deg følelsen av at du billedlig talt blir kledd naken og fratatt din verdighet; du føler deg skamfull og vanæret.

Skoletilsynsmenn er spesielt oppmerksom på nødvendigheten av å ta hensyn til andres verdighet når de gir veiledning på den teokratiske tjenesteskolen. Når de veileder eldre, er de like omsorgsfulle som om de skulle snakke til sine kjødelige foreldre. Skoletilsynsmennene er omtenksomme, vennlige og varme. Det er nødvendig at de er fintfølende. Det skaper en atmosfære som bidrar til at veiledning blir gitt og mottatt på en passende måte.

Dere eldste, husk at praktisk veiledning er oppbyggende, oppmuntrende og positiv. Efeserne 4: 29 sier: «La ingen råtten tale gå ut av deres munn, men en tale som er god til oppbyggelse, alt etter som det måtte være behov for, så den kan overbringe det som er gagnlig, til dem som hører på.»

Det er ingen grunn til å bruke harde ord eller et krasst språk eller til å være brysk når du resonnerer med noen. Respekt for andre og deres egenverd og et ønske om å bevare deres selvfølelse vil i stedet få deg til å legge saken fram på en positiv og oppbyggende måte. Ros ham først oppriktig for hans gode egenskaper, framfor å framheve ting som kan få ham til å føle seg frustrert og verdiløs. Hvis du tjener som en eldste, bør du bruke din ’myndighet til å bygge opp og ikke til å bryte ned’. — 2. Korinter 10: 8.

Ja, kristne tilsynsmenns veiledning bør alltid være til oppmuntring og overbringe det som er gagnlig. Den bør ikke gjøre folk motløse eller «skremme» dem. (2. Korinter 10: 9) Selv en som har begått en alvorlig feil, må få beholde et mål av selvrespekt og verdighet. Han bør bli irettesatt på en vennlig, men likevel fast måte, slik at han kan bli tilskyndt til å angre. — Salme 44: 16; 1. Korinter 15: 34.

Guds lov til Israel inneholdt også disse prinsippene. Den åpnet muligheten for å gi veiledning, ja, til og med fysisk tukt, men samtidig opprettholdt den enkeltmenneskets rett til å ha et mål av personlig verdighet. Det var tillatt å straffe noen med ’så mange slag som han fortjente etter den urett han hadde gjort’, men dette skulle ikke overdrives. Det var satt en grense for hvor mange slag man kunne få, slik at overtrederen ikke skulle bli gjort «æreløs». — 5. Mosebok 25: 2, 3.

Jesus hadde også omtanke for angrende synderes følelser. Jesaja profeterte om ham: «Han skal ikke bryte et knekket rør og ikke slokke en rykende veke. Med troskap skal han føre retten ut.» — Jesaja 42: 3; Matteus 12: 17, 20; Lukas 7: 37, 38, 44—50.

Jesu ord i Bergprekenen understreker ytterligere betydningen av å vise empati: «Derfor, alt dere vil at menneskene skal gjøre mot dere, skal også dere gjøre mot dem.» (Matteus 7: 12) Dette prinsippet står så sentralt når det gjelder å fremme gode forhold mennesker imellom, at det vanligvis kalles den gylne regel. Hvordan kan det hjelpe deg som er en kristen eldste, til å behandle andre på en vennlig måte og ta hensyn til deres verdighet når du gir veiledning?

Husk at også du begår feil. Jakob sa: «Vi snubler alle mange ganger.» (Jakob 3: 2) Hvis du har dette i tankene, vil det hjelpe deg til å mildne det du sier, og holde følelsene under kontroll når du må snakke med andre om deres ufullkommenheter. Ta hensyn til andres følsomhet. Det vil gjøre at du unngår overdreven kritikk og unødig fokusering på mindre feil eller svakheter. Jesus la vekt på dette da han sa: «Slutt med å dømme, for at dere ikke skal bli dømt; for med den dom dere dømmer med, skal dere bli dømt; og med det mål dere måler ut med, skal de måle ut til dere.» — Matteus 7: 1, 2.

Stå Djevelen imot ved å ta hensyn til andres verdighet

Satans framgangsmåter har til hensikt å ta fra deg all verdighet og skape en følelse av skam, verdiløshet og fortvilelse. Legg merke til hvordan han brukte mennesker for å stimulere negative følelser hos den trofaste Job. Den hyklerske Elifas hevdet: «Gud stoler ikke engang på tjenerne sine, selv hos englene finner han feil, enn si hos dem som bor i leirhus og bare har jord til grunnvoll. De knuses lettere enn møll.» (Job 4: 18, 19) Ifølge ham var altså ikke Job mer verd for Gud enn en møll. De rådene Elifas og hans venner gav, var virkelig alt annet enn oppbyggende og tok til og med sikte på å berøve Job minnene om bedre tider. Disse såkalte vennene mente at Jobs trofasthet, opplæring av familien, forhold til Gud og barmhjertighetsgaver var uten verdi.

Angrende overtredere i vår tid har på samme måte lett for å få den slags følelser, og det kan være en fare for at de skal bli «oppslukt av sin altfor store bedrøvelse». Eldste som veileder slike, bør ’bekrefte sin kjærlighet’ til dem ved å la dem få beholde et visst mål av verdighet. (2. Korinter 2: 7, 8) William innrømmer: «Det er vanskelig å ta imot veiledning når en ikke blir behandlet med verdighet.» Det er svært viktig å styrke andres tro på at de er verdifulle i Guds øyne. Minn dem om at Jehova ikke er ’urettferdig, så han skulle glemme deres arbeid og den kjærlighet de har vist til hans navn’ i de årene de har tjent ham trofast. — Hebreerne 6: 10.

Hva mer kan hjelpe deg til å ta hensyn til andres verdighet når du gir veiledning? Jo, innse at alle mennesker har en naturlig rett til å ha en viss verdighet, siden de er skapt i Guds bilde. Jehova Gud og Jesus Kristus setter pris på dem. Den tosidige foranstaltningen som gjenløsningen og oppstandelsen utgjør, bekrefter dette. Jehova har også gitt de kristne ytterligere verdighet ved å «sette [dem] til en tjeneste» som går ut på å be en ond generasjon om å slutte fred med Gud. — 1. Timoteus 1: 12.

Dere eldste, husk at de aller fleste av deres kristne brødre vil utgjøre den framtidige grunnvoll til det nye menneskelige samfunn på en renset jord. Som slike høyt verdsatte og dyrebare enkeltindivider fortjener de å bli vist ære. Når dere gir veiledning, bør dere huske hvordan både Jehova og Jesus viser omtanke for brødrene, og dere må fortsette å gjøre det dere kan, for å hjelpe dem til å bevare en følelse av verdighet og selvaktelse til tross for Satans utfordringer. — 2. Peter 3: 13; jevnfør 1. Peter 3: 7.

[Ramme på side 29]

Veiledning som tar hensyn til andres verdighet

1) Gi ekte og oppriktig ros. (Åpenbaringen 2: 2, 3)

2) Vær en god tilhører. Gjør rede for problemet og grunnen til at veiledningen blir gitt, på en tydelig og vennlig måte. (2. Samuelsbok 12: 1—14; Ordspråkene 18: 13; Åpenbaringen 2: 4)

3) Baser veiledningen på Bibelen. Vær positiv, rimelig og oppmuntrende og vis empati. La andre få beholde sin verdighet og selvaktelse. (2. Timoteus 3: 16; Titus 3: 2; Åpenbaringen 2: 5, 6)

4) Overbevis andre om at det vil føre til velsignelser å godta og anvende veiledningen. (Hebreerne 12: 7, 11; Åpenbaringen 2: 7)

[Bilde på side 26]

Kristne eldste må ta hensyn til andres verdighet når de gir veiledning